Men hva kan jeg gjøre da? Jeg må jo være til støtte! Og jeg da? Jeg kan ikke slutte å drikke, det er kjedelig!

Jeg sitter å tenker på alle dere som har vært på innboksen min den siste uken. Innboksen har resultert i en del telefonsamtaler – fra pårørende. Det drikkende folket har litt tyngre for å ta det steget, men noen av dere prøver så godt dere kan. Ja, det er skummelt, det er vanskelig og det høres kjedelig og flatt ut å bli edru. Jeg kunne ønske at det gikk an å vise dere hvordan det er å være edru, men det er umulig, rett og slett fordi det høres lite troverdig ut. Du må få vondt nok først, det er det hele.

Og jeg kan alt om det, jeg har vært der selv i over 30 år. Jeg vil slutte, men jeg vil ikke. Jeg vil bare drikke litt, drikke som alle andre og jeg er ganske overbevist om at jeg kan klare det. Man jeg er også overbevist om at jeg faktisk gjør det for det meste – drikker vanlig… bare nesten hver dag… ja, ofte hver dag kanskje… noen ganger litt for mye… litt mye for mye egentlig… men Nei! Ikke alltid! Jeg jobber jo!!!

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Den sitter langt inne, smerten er der, angsten er der, men slutte? Det går ikke an! Hva skal jeg gjøre da? Jeg kommer jo til å kjede rævva av meg!

Hvis jeg ringer til Julie så skal hun sikkert mase om at jeg må slutte med en gang. Kanskje hun drar meg med på sånne teite, fanatiske buddahmøter? Jeg orker ikke det, jeg kan jo bare slutte litt? Alene?

Nei du, dette er ikke tatt fra din melding til meg – jeg vet at du kjenner deg igjen og føler deg truffet. Det er bare fordi du ikke er så unik som du tror og heller ikke så gal. Og i denne sammenhengen? I denne sammenhengen er det deilig å slippe og være det. Man vil jo ikke være unik i sin galskap? Det er du ikke, vi er kanskje forskjellige ellers, men ikke når det kommer til denne ustoppelige driften.

Dette er både deg og meg. Sånn er vi. Men hvis du tenker deg litt hardt om? Hva er det egentlig som får deg til å tro at du er den eneste i verden som kan klare dette alene? Det hadde jaggu gjort deg unik! Hva har alene-deg sagt til deg hittil? Jeg kjenner mange som har klart det alene – i flere år av gangen. Saken er at de “holder” seg, de sliter med edruskapet og mange av de? Mange av de har flyttet tilbake til grøfta.

Jeg kommer ikke til å kreve at du skal slutter. Ingen gjør det. Du kan bare slutte selv, men vi kan snakke sammen. Så enkelt er det. Den dagen du tør å snakke litt – ikke den dagen du vil slutte, det er ikke nødvendig å slutte for og snakke.

Også deg da, du som har oppnevnt deg selv til barmhjertig samaritan. Du som skal redde ham/hun fra kjellerens mulm og mørke. Du som skal ofre livet ditt, sette deg selv helt til side fordi du elsker og synes det bare skulle mangle med en dært omsorg. Du som ikke lenger har et snev av selvtillit igjen fordi du har fått så mye dritt og begynner å tro på det selv. Du som har fått så mye fint av ham/hun også, så mye fint at du klamrer deg til det berømte halmstrået. Gi slipp! Du trenger ikke å gi slipp på kjærligheten, det får man jo ikke til. Slutt med denne klistrina til et håp som knuser deg.

Du kan sette opp en vegg. Akseptere at du ikke skjønner driften vår og begynne å ta vare på deg selv. Hvis du aksepterer kløften mellom oss og aksepterer at du ikke noen gang kan skjønne hvordan vi fungerer, så er du et lite steg på vei i riktig retning – for deg selv, for din egen del, det er DU som trenger omsorg! 

Jeg har opplevd det samme, og den gangen ble jeg helt sånn som deg, med en liten fordel – jeg visste at jeg ikke kunne stoppe det. Jeg så det ustoppelige i personen med en gang. Jeg satte opp en vegg. Mellom følelsene mine og den praktiske realiteten. Det gikk bra til slutt, men det kan jeg bare fortelle deg om på telefonen. Jeg “outer” ingen andre enn meg selv på denne bloggen.

Det jeg kan fortelle om, er tankene mine fra den gangen.

Hva skal jeg gjøre hvis han ikke slutter? Hvordan skal det gå med planene våre? Hvordan skal det gå med økonomien? Jeg har ikke råd til å flytte fra ham? Jeg sitter fast. For det er jo nemlig sånn at disse tankene spinner oppi alle følelsene, og de spinner mye!

Jeg orker ikke å drasse med meg barna til foreldrene mine. Komme tassende uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg senere. Jeg har ikke råd til å bo på hotell. Nei.

Men du har kanskje råd til å svinge innom airbnb? Neida, de sponser meg ikke;)

Det er bare et eksempel jeg kom på den gangen. Poenget mitt er at du må komme deg ut! Det går an. Og så må du gjøre det som er vanskeligst, du må faktisk ta en dag av gangen du også. På ordentlig! Glem fremtiden. Glem økonomien. Glem barna! Bare ta de med deg og kutt ut hodet i en dag av gangen. Du er like syk som oss, så du må ha hjelp. Det finnes en fremtid og hvis jeg skriver om den her, så gir jeg deg håp igjen. Da styrer du håpet ditt mot Ham igjen og den, den får du ikke av meg. Til rusavhengige bruker jeg aldri ordet “MÅ”, det kan ikke eksistere for oss, men du? Du trenger virkelig å høre “MÅ” for å skjønne at det er deg dette gjelder. Det er DU som MÅ ta vare på deg selv!

Jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men det har du vist meg  – at jeg må banke det inn i skallen din!

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

“Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd”

Jeg kom til en av mine første forumer for videregående skoler for to år siden og var forberedt på nyskjerrighet og egentlig ganske mye tull. Jeg var også forberedt på at lærerne kanskje forventet “forebyggende” tomprat fra meg. Jeg skrev telefonnummeret mitt opp på tavlen, ba alle om å ta frem telefonen sin og sende meg meldinger. På den måten turte de å spørre om hva som helst. Og som vi vet nå? De unge kan sine telefoner, og får de lov til å bruke dem på skolen, da er festen garantert i gang:

-Hvor får jeg tak i kokkain? 

-Skal vi drekka sammen i kveld?

-Bli med på fest a! 

Selvfølgelig begynner det alltid på den måten og jeg må bare innrømme det, jeg synes det er gøy. Det er klart de må få lov til å kødde litt!?

Er det fremdeles vanlig å begynne når man er 13 år? Spør jeg alltid. De fleste steder i Norges land nikkes det forsiktig med skeptiske sideblikk på lærerne. Lærerne prøver å skjule sine små skjeve smil av gjenkjennelse. Vår generasjon har smakt en smule på nattelivet uansett avhengighet eller ikke.

Det er akkurat som om skinnjakken min er alt som skal til for å løse opp gjengen. Den har nesten blitt ett kostyme. Jeg tar ikke av meg jakken når jeg går inn på videregående skoler. Den gir en falsk og praktisk eim av rock’n roll. Jeg forebygger heller ikke, for det er ikke der det største problemet ligger. Problemet ligger på 80-tallet. Og ungdommen vår? Hvem er de barn av?

Verstingene! Oss – 80’tallerne

Man kan si mye om 68’erne, men jeg vil påstå at de var mer naive enn oss. Vi var ikke i tvil om hva som var hva. Hva som var farlig og hva som var “rocker’n”. Hei! Vår generasjon lagde til og med musikk for å hive i oss morrostæsj i innleide organiserte betonglokaler. Snakk om å gå rett på murveggen i full ekstase, med glitter i hjernebarken og laserstråler ut av øra . Vi var ustoppelige, vi skulle leve grenseløst og sveve på en sky av party. Paaaaarteeey!

For å generalisere enda mer så har vi at på til endt opp med å dele oss i to grupper. Du har de hysteriske gulrotspisende, treningsnarkomane foreldrene med gluten som hobby og fjellklatring som dagjobb. De som nekter fjortisene sine utgang fra huset i tilfelle de små søte skulle finne på noe så sykt som å oppleve livet. De vet jo hva som kan skje…

Eller du har oss som ikke skjønte at russetiden gikk over. Som satte oss ned etter leggetiden til barna da de var små søte nurk, og drakk oss fra sans og samling med unnskyldninger som:

– Jeg jobber jo!

-det er mulig at jeg drikker litt for mye, men jeg har kontroll over livet mitt!

, -barna merker da ingenting, for jeg drikker bare om kvelden 

Jo kjære, de merker det meste. Det er mulig at vi er promillefrie i løpet av dagen, men hva med personlighetsforandringen vi utsetter dem for? Hva med den uberegnelige irritasjonen? Fyllesjuken om morgenen? Uroligheten når kvelden nærmer seg? Vi har ikke akkurat tid til en ekstra runde med brettspillet, en ekstra episode med barneTV, eller ett ekstra kapittel på senga da, har vi det?

Så – vips er barna fjortiser. Herlig! Så fint de klarer seg selv nå! De er sammen med vennene sine hele tiden, de lager maten sin selv og hvis jeg er ekstra heldig så står de opp selv også. Deilig med rødvin før kl 20. Det er så mange år siden sist, dette fortjener jeg. Promillen stiger i takt med alderen til barna og varer mesteparten av dagen.

Det jeg ikke ser når det har gått så langt, er at det mini-voksene barnet mitt får med seg alt. Jeg kan ikke se det, for jeg har promille mesteparten av tiden og jeg forsvarer rusen min med å være “vanlig”. Alle må jo få lov til å kose seg litt etter jobb! Jeg kan ikke se redselen og smerten som er der hele tiden (jeg kan ikke se annet enn min egen smerte, jeg kan ikke se lenger enn nesa mi), jeg kan ikke se gulvet som har forsvunnet under føttene til barnet mitt for mange år siden, skammen over å ta med seg venner hjem og våkenettene med angst for atter et søvnløst mareritt med bråk i huset.

Når det da tikker inn meldinger på telefonen min som:

“Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd” 

Da driter jeg i forebygging!

Det er oss de snakker om. Det er vi som river grunnen under føttene deres. Hva skjer når det kommer en sånn melding og jeg leser den høyt med påfølgende svar? Da tikker det inn flere. Det spruter av smerte på telefonen min, og på noen skoler sitter det heldigvis en helsesøster eller annet helsepersonell fra kommunen for å ta i mot etterpå. Jeg blir selvfølgelig igjen selv også.

Så hva skal helsepersonellet gjøre?

De skal IKKE si at det ordner seg

De skal IKKE si at mamma eller pappa skal få hjelp og kommer til å slutte

De skal IKKE si at de må ringe barnevernet

De skal IKKE true!

De skal SE barnet, det store barnet som ikke er så stort

De skal høre på barnet, HØRE

De skal tilby seg å snakke mer – snakke hele tiden

De skal skjønne at de ikke skjønner! 

De skal etterhvert sende barnet til noen som faktisk skjønner

Til noen med egenerfaring som pårørende

Og så?

Så skal de fortsette å være der med sin kompetanse, for den hjelper den også

Ungdommen skal ikke bare forebygges, de skal beskyttes mot oss!

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg er sinssyk! 

Totalt forvridd i hjernen. Jeg synes selvfølgelig ikke det selv fordi jeg ikke har noen forutsetning for og egentlig vite hvordan “vanlige” mennesker er. Derimot når jeg ser hvordan “vanlige” mennesker drikker, er det rimelig sikkert at jeg må være helt sprø i topplokket – i hvertfall i andres øyne. Dere skjønner ikke helt hvor forvridde vi er, vi rusavhengige – ikke vi heller for den saks skyld, og det er det jeg hele tiden prøver å forklare dere. Sånn at dere kan beskytte dere selv mot oss. Å spørre oss hvorfor vi er sånn går egentlig ikke det heller, det blir som å spørre prinsessen hvordan det er å være prinsesse og jeg sier “vi” nå for å understreke det. Det gjelder nemlig han eller hun du også er plaget av.

Dere vil bare hjelpe og hjelpe og hjelpe og dere gir dere ikke. Ikke så rart kanskje – det er forbundet med kjærlighet og håp. Håp skal man ha i livet, men du: ikke i denne sammenhengen! Derfor skal jeg nå sprekke for deg, ta et skikkelig tilbakefall.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Slapp av – bare her i teksten;)

I Full Gang

Hjernen spinner, adrenalinet stiger, spenningen er total. Jeg har satt meg i bilen uten å tenke over det. Jeg har ordnet barnefri – null problem. Fredag til torsdag, klart det?! En helg holder ikke nå, jeg har jo ikke drukket på fire år!

Ahhh – digg, bare la det seile. Planleggingen er i gang, jeg ser for meg alle hyllene på polet, jeg kan de, jeg husker de. Nå skal jeg ta helt av. Jeg er grenseløs. Jeg skal kjøpe så mye morrovann at jeg kan bade i det.

Plutselig dukker edru-Julie opp og spør seg selv om dette er så lurt – ha deg vekk! Jeg vifter henne bort fra skulderen min uten problemer. Det er bare et lite blaff med hånden på skulderen som skal til – lett, den prektige heklekjerringa er borte. Nå – polhyller, deilige bugnende hyller med magi. Heklekjerringa dukker opp igjen på skulderen – du Julie? Burde du ikke tenke på alle konsekvensene nå? Faens drittkjerring. Jeg setter på Pink Floyd. Full guffe. Nei det funka ikke helt. På med Red Hot Chilli Peppers. Sånn ja, der forsvant hun. HA!

Det er torsdag, barna er på skolen og jeg har full frihet til å kjøpe hva jeg vil på et pol far far away. Jeg har satt av dagen til det. Jeg har planlagt, litt lenger enn jeg selv trodde, det har ligget der en stund uten at jeg har vært klar over det – vel, eller tatt det opp med meg selv da. Slutt å pes meg! Jada strikkekjerring eller heklejulie eller bare prektige skinnhellige megge: jeg vet at barna ikke skal bort før i morgen, men de skal jo på skolen og så rett til mormor. Skjønner du ingenting?! Tror du jeg skal vente til kvelden eller? Er du hel dust?! Neineinei, skolestart. Kl 8.30 kan jeg begynne. Herregud! Det er fire år siden sist sa jeg jo. Stikk! …Herlig, hun stakk…

Snart fremme. Hmmm… hva skal jeg kjøpe? Jo! Jeg må ta høyde for at polet er stengt på søndag, og ikke minst: at jeg ikke kommer til å gå ut av huset på lørdag. Skal vi se: 3 kartonger rødvin. Helt klart. Ja, også tre kartonger hvitvin. Jeg er ikke så glad i hvitvin, men litt variasjon for smaksløkene er ikke til å kimse av, man kan jo aldri vite om det skal spises reker eller ei? Ikke for det, jeg kommer nok ikke til å spise – heldigvis, da slipper jeg å tenke på det, eller bruke penger på mat for den saks skyld. Bortkasta ressurser! 

Ja! Også må jeg ha en flaske vodka. Ikke en sånn vanlig liten drittflaske. Hå! Jeg husker det nok ja, de finnes i store deilige utgaver! Nå er det jo slik at jeg klikker i vinkel av sprit. Hopper opp og biter kjærester i øyet, slår mammaen min og skjeller ut de fleste i nærheten som er så uheldige å ha en tett relasjon til meg. Men herregud! Jeg har ikke drukket på fire år sa jeg jo, er du senil eller? Vodka er gøy! Digg. Sånn – er vi ferdige med det nå? Neivel? Bare hold kjeft!

Også må jeg stoppe i butikken å kjøpe en kasse med vann…

… eller øl som noen kaller det…

Noe skal dette skylles ned med! Ja? 

Jeg holdt på å glemme! Det er en viktig ting som er helt i veien for festen min: søvn! Det skal vi ikke ha noe av. Nå har ikke jeg tatt så mye dop i mitt liv, ikke så mye som “alle de andre” ihvertfall! Jeg kan ikke sove bort sumarnatta heller?! Fire år sa jeg! Vi må lasse på med litt sentralstimulerende morrotivoli! Kokain, Speed, Ritalin – you name it! Her skal det ikke soves!

Svart – Angst

Dette er en slags… hva skal man si? Visjon av en sprekk? Et tilbakefall blir litt heftigere enn jevnt inntak. Vi drikker i grunn som om det er vår siste dag på jorden nesten hver dag, men når vi får tilbakefall drikker vi vel som? La oss si at vi drikker som om vi bare har 10 minutter igjen? Ja, la oss si det, noe sånt.

Har jeg alltid vært sånn? La oss ta en titt på bilde under her – ja, jeg tror nok det. Pass deg!

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg har bare noen få års erfaring som edru, og bare noen få års erfaring med foredrag. Som pårørende vil jeg påstå at den følelsesmessige erfaringen min er like langt som edruskapet mitt.

I løpet av denne tiden har jeg skjønt en ting ganske godt om jeg får si det selv:

Mange pårørende av rusavhengige er i en helt hjelpeløs situasjon. Ikke nok med at de ikke skjønner hva de skal gjøre, de har heller ingen fokus på seg, som også betyr at hjelpen er vanskelig å få tak i og langt mindre skjønne at man faktisk trenger hjelp. De laller seg inn i sin egen angst og tror at problemet ligger ett annet sted. Disse menneskene trenger også hjelp.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

De siste dagene har jeg fått mange henvendelser fra nettopp disse ofrene (sorry, men det ordet passer), og med tillatelse fra noen av dem, vil jeg gjerne nå vise dere hva slags følelser det dreier seg om:

Her er et par av meldingene jeg har fått:

Hei. Så deg på Dagsrevyen. Her er noen av mine betraktninger:

Som pårørende til rus, psykiatri og alkoholisme er jeg veldig sliten og lei. Jeg har stått i dette som pårørende i 26år. Jeg har vært med på alt. Ja alt! Tvangsinnleggelser med og uten politi og leger. Jeg har ryddet og vasket og tømt ut sprit, sprøyter og møkk. Jeg har gjort alt som tenkes kan. Flink pike som jeg alltid har vært. Jeg har fulgt til lege og psykolog. Vært på møter i alle instanser, også politiet. Politiet ringer meg, er det rart jeg er i kriseberedskap? Spesielt når jeg er på ferie, da blir jeg ekstra på vakt. Når jeg ligger på stranda, og plutselig ringer det….. Hvem er det? Er hun død nå?  Dere som ikke har opplevd dette aner ikke hva det vil si å stå i det, i år etter år, alene, som flink pike. Jeg trodde jeg kunne redde verden.  Ja virkelig redde verden! Jeg er en vanlig dame, med barn og barnebarn. Gift er jeg også, for andre gang. Jeg er sliten og lei. Jeg orker ikke se på alle disse programmene på tv, om uteliggere, rusavhengige og psykisk syke. Jeg har sett og opplevd alt dette. Jeg må beskytte meg selv, slik at jeg ikke går under selv. Det er og har vært veldig tøft. Jeg har søkt hjelp for å overleve. Jeg kan ikke tillate meg selv å gå under på grunn av hva andre påfører meg. Jeg har gjort det før, men gjør det ikke igjen.

Jeg er lei av å synes synd på, lei av at alle sier stakkars dem. Vi er alle ansvarlige for eget liv og egne valg. Min arv sier at jeg skulle hatt alle disse problemene, men jeg VIL ikke det. Jeg er unntaket  som bekrefter regelen. Jeg håper at en av mine nærmeste faktisk dør.

Jeg er full av skam for det som har blitt påført meg, og selvsagt det jeg har tillatt å  påføre meg. Jeg vil ikke bli som disse andre. Jeg er sterk, jeg er flink pike, men jeg øver meg på å gi faen, som Fugelli sier.

Sosialmedisinsk poliklinikk hjalp meg. Jeg har rett til hjelp som barn av en rusavhengig, selvom jeg er 53, så er jeg et barn av noen. Jeg er lei, drittlei av å være i kriseberddskap, 24/7. Jeg orker ikke mer. Ikke kom til meg å si stakkars, jeg blir så sint. Stakkars hvem? Vi er et resultat av våre valg, og hvordan vi takler det som rammer oss i livet. Det tok meg mange år å skjønne det. Jeg har ikke oddsene på min side, men jeg kan og får til det jeg vil. Slutt å synes synd på. Jeg er faktisk et resultat av besluttsomhet for å ta gode valg for meg selv!

………………………………………………………………………………

Hei julie.  Jeg er pårørende til en ung gutt som sliter med rusavhengighet.  Jeg brenner veldig for dette med pårørende,  å jeg mener at dette må løftes.  Pårørende til rusavhengige er dessverre en litt glemt gruppe.  Ser at det satses veldig på pårørende rundt om i kommunenorge, men når man spør?, så er det ofte andre grupper pårørende det er tenkt på, å det skremmer meg! ! Jeg ønsker så at dette skal fram og opp i lyset.  Vi blir også syke, mister kontakt med omverdenen og oss selv.  Mange lever med masse skam og skyld for når de oppsøker hjelp, er ofte svaret. . Det er jo ikke du som er rusavhengig,  da er det bare å låse døra og glemme de! ! Jeg mener at de må snart begynne å ansette de med brukererfaring på dette området,  går ikke ann å si at sånn kan du ikke føler det ?? Står ikke det i læreboka! ! Jeg har hørt den! ! Så ta gjerne kontakt med meg, så er jeg mer enn gjerne behjelpelig.

Dette er jo bare en liten smakebit, men jeg leste det iallefall som en veldig beskrivende smakebit.

Kjære medrusavhengige

Med disse innleggene til pårørende mener jeg ikke at vi skal skamme oss – det driver vi med nok av fra før av, akkurat som de. Noen ganger tar jeg det for gitt at du som er avhengig sammen med meg skjønner at jeg også er på vår egen side? Det slo meg bare akkurat nå, at det kanskje ikke er så tydelig? Jeg er på alles side når det kommer til rus, vi er i denne boblen sammen og med ganske like konsekvenser. Jeg ville bare si det;)

Link til reportasje i bilde

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Endelig begynte hverdagen igjen – litt borte bra, men hjemme best?

Jeg starter like godt nyåret med noen ønsker og krav jeg:

Jeg vil gjerne høre litt fra dere, både i kommentarfelt og på innboksen, jeg vet at det er innboksen som kommer til å gjelde mest her nå og den er ganske full allerede, men det gjør ikke noe! Det betyr bare at det tar litt tid (et par dager?) før alle får svar.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Her er “kravene” mine til dere:

Jeg kan godt fortsette å skrive, det kommer jeg til å gjøre uansett, men det hadde vært veldig fint med spørsmål og ønsker. Jeg liker veldig godt den typen kommunikasjon, men jeg tenker også at det kan være konstruktivt. Ikke bare for meg, men for dere også.

Hva vil dere at jeg skal skrive om (innen rus)?

Hva lurer dere på?

Dere kan spørre meg om hva som helst, de vanskelige tingene også. Planen er å opprette et worddokument og legge inn alt der så jeg ikke glemmer en og annen melding. Hvis dere spør om ting som er personlige for dere og jeg trenger selve spørsmålet i et innlegg, så skriver jeg det selvfølgelig om.

Pårørende

Jeg har fått noen meldinger i det siste som har satt meg på en ide. Folk lurer på om jeg har kurs for pårørende. Det har jeg ikke, men er det noen interesse for det? 

Jeg synes det hadde vært veldig fint å starte et forum, men da trenger jeg tilbakemeldinger og til og med råd. Slapp av, rådene trenger ikke å være noe annet enn innspill – jeg tar i mot alt med stor glede!

Her er mine første tanker rundt et sånt forum/kurs

Et billig lokale i Oslo. En gang i uken? Det eneste stedet jeg kommer på i farten er Cafeteateret? Men det finnes vel flere steder også? Frivillige organisasjoner?

Jeg tenker at jeg kan starte kurset og etterhvert ta med meg noen med bedre kompetanse enn meg på laget, med egenerfaring – rommet må være trygt. Det jeg kan gi pårørende i begynnelsen er et innblikk i hvordan vi rusavhengige fungerer. Jeg er jo også pårørende selv, så den følelsesmessige delen og erfaringen er dekket.

Litt økonomi må være med i bilde, men bare for å få det til å gå rundt. Så lite så mulig. Hva er lite i forhold til å delta? Og i forhold til en husleie? Kan det være gratis? Kan man få støtte til sånt og i tilfelle hvordan? Støtteordninger er jeg veldig dårlig på – skjemaer også for den saks skyld. Jeg tror ikke det er så mange rusavhengige som er glad i skjemaer;)

Viktigst: er det noen interesse for det?

Siste agenda: denne bloggen er fremdeles gratisarbeid og det er helt greit, men jeg har ikke råd til å fortsette å sponse disse innleggene for at dere skal se de stort lenger så derfor:

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg setter umåtelig stor pris på tilbakemeldingene dere har gitt meg! De som ikke har fått svar enda, får det snart – det tar tid fordi henvendelsene deres er viktige og trenger ordentlige svar:)

Tusen Takk!

Nyttårsaften 1988 – 18 år og med stjerner i øynene

Jeg er bedt på fest! En av de kuleste jentene i klassen liker meg! Helle har overnattet hos meg flere ganger nå og vi er venner! Hun er helt spesiell, hun får til alt hun! Også har hun de mest lysende øynene som finnes – de er knallblå med lange øyevipper og hun liker meg! Hun blir bedt over alt, ikke bare i klassen og på skolen og sånne kjedelige ting, hun blir bedt til alle hun, og i kveld skal jeg få være med! Jeg har ikke noen fin kjole selv, men mamma har lånt meg en lilla lang gallakjole – ja det er sikkert galla, Dior eller noe sånt. Den er lang og stoffet faller etter kroppen på en dyr måte – det faller riktig og jeg liker nesten meg selv.

Strass. Strass i håret, strass i ørene og glitter både her og der. Er jeg pen? Ja, jeg er nesten pen??? Helle kommer til å like dette tror jeg, jeg håper hun synes at jeg er bra nok!

Ikke nok med det, jeg har ny kjæreste også.. tror jeg? Vi holder iallefall på å bli det. Han skal også på festen. Det kiler i magen, adrenalinet og spenningen stiger i takt med makupkremen. Nok å drikke på klarte jeg også å skaffe, poltidene er lette å lære seg, de er i grunn bare akkurat som gamle butikk åpningstider. Jeg drikker litt nå jeg, det er koselig å nippe foran speilet – litt voksent? nesten?

Jeg kjenner hender mellom bena mine, fremmede fingre som kravler steder de ikke skal være. Hvor er jeg? Det er mørkt. Jeg kjenner ikke igjen hendene. Det ligger noen ved siden av meg. Jeg husker ingenting.

Jeg bråvåkner fra dvalen, spretter opp og finner lysbryteren. I den fremmede sengen jeg tydeligvis har fått låne på den fremmede festen, ligger det en gammal gris på minst 30 år og gliser. Jeg trekker på meg den tilsølte dyre kjolen til mamma og løper ut av rommet. Jeg vil ikke høre hva han har å si. Jeg husker han ikke og vet ikke hvorfor han er der.

Resten av huset har våknet, det er mørkt enda, men tidlig morgen. Det potensielle kjæresten min har forsvunnet fra huset. Jeg tar mot til meg å spør de andre som prater og ler på kjøkkenet, de har ingen svar og vet heller ikke hvem 30 åringen i sengen er. Ingen vet det, ingen vet hvor han kom fra, om han var der lenge kvelden før eller hvem han er. De andre beskytter meg til han drar, dytter meg inn i stuen og passer på at han forsvinner. Vennlig beskyttelse fra fremmede mennesker. 

Den romjulen befant jeg meg av en eller annen grunn i Bogstadveien. Jeg så det (i mine øyne) sleske ansiktet hans komme mot meg, jeg hadde ingen retrett midt på fortauet. Han var gledestrålende over gjensynet og håpet vi kunne treffe hverandre igjen. Jeg var 18 år, uten forsvar og uten hukommelse. Det eneste jeg husket var en følelse av overgrep, men uten å kunne sette fingeren på det.

Helle ble en fortrolig venn den gangen, fordi hun ikke møtte meg med moral da jeg tok mot til meg og fortalte om det – det suger i magen når man forteller sånt, og hvis man slipper moral så tør man å betro seg, da blir man tryggere.

Trygghet

Dette er en av mange grunner til at jeg aldri kommer til å kjefte på barna mine hvis de drikker. Det er mye viktigere for meg at de tør å ringe hjem hvis de trenger hjelp. Hverken barn eller voksne oppsøker kjeft. Hvis de etterhvert viser tegn på avhengighet så kan ikke jeg heller stoppe dem. Jo, det sier jeg, også om mine egne barn.

Alt jeg kan gjøre er å være til stede, prøve og avverge de værste konsekvensene og håpe på lysere tider. For jeg kommer til å gjøre den feilen med mine egne barn jeg også. Jeg kommer til å håpe og jeg kommer til og gå i dørken av det. Nå for tiden håper jeg bare at de ikke har arvet meg.

Hva er viktigst? Følelser og stygge konsekvenser? Eller norsk lov om å ikke røre alkohol før man er 18. Hvis norsk lov er viktigst, kommer ungdommen til å følge den? 

Nei

Skal de da avstraffes eller hjelpes, disse barna våre?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

God nyttårsmorgen!

Det er to dager i året jeg alltid har hatet, selv som aktiv. Nyttårsaften og 17 mai. Det er vel noe med forventningene som settes i gang? Noe med presset om å bli bedt hit og dit? Presset kommer vel ofte innenfra en selv? Redselen for å føle på utenforskap.

Annonsørinnhold

Nå er den virale Dubai-sjokoladen endelig på lager igjen (blir fort utsolgt)

Selv har jeg nesten aldri blitt bedt steder, men jeg skjønner godt hvorfor og jeg skal fortelle deg om en sånn fest litt senere i dag. Hvis jeg klarer å få det ned på pap… skjermen.

Når jeg tenker på hva slags forventningspress jeg la på meg selv før, er dette hva jeg gikk glipp av i går:

Jeg gikk glipp av å danse foran speilet mens jeg sminket meg og nippet til glasset, nippe er vel en egen kategori for meg, jeg nippet i hode, men helte nedpå i realiteten. Jeg gikk glipp av å se min egen selvtillit stige i takt med glasset foran speilet mens jeg gled lenger og lenger unna de rundt meg. Jeg gikk glipp av Nesoddbåten til byen med vodkacola på innerlomma. Jeg gikk glipp av å snakke med alle på båten, sannsynligvis en tadd mer brisen enn de hadde rukket å bli.

Jeg gikk glipp av en dyp samtale over minst tre flasker vin med kjæresten min på restaurant. Jeg gikk glipp av at samtalen gled over i misforståelser og kverulasjon. Jeg gikk glipp av å gå ut på gaten i byen, fullstendig overbevist om at jeg hadde rett og alltid ble misforstått, en dramaqueen med agenda. Jeg gikk glipp av å ta helt av på Rådhusplassen, skrike til motparten fullstendig overbevist om at de som gikk forbi med store øyne var på min side. Jeg gikk glipp av Blackout.

Hvis jeg hadde fått Blackout så hadde jeg sannsynligvis slått ham i desperasjon. All min egen selvforakt hadde snudd og pekt utover til de rundt meg. Jeg gikk glipp av å stikke av midt i byen, havne på en tilfeldig sofa, eller verre, i en tilfeldig seng og våkne opp med dundrende angst i dag. En angst som bare kunne stagges på første åpne bar. Jeg gikk sannsynligvis glipp av å miste flere tenner også.

Jeg gikk ikke glipp av den lille familien min. Jeg gikk ikke glipp av å sende min 14 år gamle datter ut i nyttårsaftensverden alene for første gang. Jeg gikk heller ikke glipp av muligheten til å hente henne i bil hvis noe skulle gå galt (noe det ikke gjorde, lille prektige troll;). Jeg kunne kjøre ned til foreldrene mine, søsteren og broren min for å si hei midt på natten. Jeg kunne stå på brygga sammen med kjæresten og sønnen min, se på raketter og holde rundt dem i de 10 kalde minuttene det varte. 

Jeg våknet uten angst, med et par tenner, uten gårsdagens krangel, med en liten familie som enda sover trygt. Jeg kunne også sette meg ned å skrive til deg, noe jeg liker veldig godt, men ikke hadde klart med abstinenser, for fyllesjuke er tross alt abstinenser. Livet som edru er ingen rosa sky (eller jo, jeg synes faktisk det). Jeg har de samme hverdagslige problemene som alle andre. Noen ganger tenker jeg at det kan være kjedelig uten en fest. Men du, er det egentlig så gøy? Det jeg har skrevet over her?

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Tusen takk for både støtte og følge, dere dytter meg fremover og viser meg at dette har noe for seg. Ha et herlig nytt år!

… og du, ikke ta med deg den dyreste vesken på fest, den blir borte

Annonsørinnhold

Nå er den virale Dubai-sjokoladen endelig på lager igjen (blir fort utsolgt)

Ikke bruk de høyeste helene, du kan vrikke ankelen

ikke tro at han du møter i kveld er den nye kjærligheten, du er bare full og ensom

Ikke skam deg hvis du våkner i morgen ved siden av ham allikevel, vi har gjort det alle sammen – det er vondt men det går over

Pass deg for trafikken og skål – du kommer til å drikke uansett, vi kan heller snakke om det over nyttår <3 Det gjelder deg også kjære HAN

———————————————————————————————————–

Ikke prøv å stopp ham, stopp deg selv i å håpe, gå et annet sted

ikke hør på dritten han kommer med, det er ikke sant – du er mye bedre enn det

Ikke føl at du må passe på ham i kveld, det tar hele livet ditt og han kommer ikke til å høre på deg uansett

Ikke bry deg om den slemme flørten, det er fyll

Det gjelder deg også HUN

Jeg vet at det ikke går an, men tenk om det hadde gjort det? Huff… der kan du se, jeg håper selv og motsier mitt eget budskap. Så umulig er dette.

Ta vare på sjelen din og ha ett godt nytt år, for det er mye fint der ute også <3

Hei. Jeg bare lurer: Hvilken følelse drev deg til å begynne og drikke og hvilken følelse fikk deg til å slutte? Plikt, skyld, sorg eller skam? Jeg håper du svarer så jeg slipper å sitte med barnevernet på trappen som deg.

Tusen takk for spørsmålet og det er klart jeg svarer. Jeg svarer med fare for å gjenta meg selv fordi det er viktig å svare på disse spørsmålene. De er såpass viktige at det ikke holder med et lite innboks-svar.

Annonsørinnhold

Nå er den virale Dubai-sjokoladen endelig på lager igjen (blir fort utsolgt)

Vi begynner med hvilken følelse som fikk meg til å starte festen da jeg var 13 år. Det er enkelt, enkelt og kjedelig fordi jeg ikke kan by på sosialpornografi og det er litt av poenget mitt med å være offentlig om hele temaet. Dette er helt vanlig, vi begynner, som dere andre, av helt vanlige grunner som er totalt strippet for mystikk. Vi kan godt snakke om selvforakt og usikkerhet i ungdommen, men hvem har ikke det? Det er ikke bare rusavhengige som har utfordrende liv. Det finnes selvfølgelig unntak fra den regelen, folk som har sterkere tragedier enn andre, men de er ikke jeg så opptatt av. Det finnes tilfeller over alt i verden, i alle kategorier, men de er unntakene fra regelen.

De fleste av oss starter festen av en enkel grunn: fordi det er fest, fordi det er gøy, fordi det er spennende og gjerne fordi det er ulovlig – vi starter tidligere enn Norges lover tillater oss, og tidligere enn foreldrene våre tillater oss – det er spennende.

Jeg holder en del foredrag på videregående skoler og får hele tiden bekreftet av ungdommen at det å starte som 13-14 åring fremdeles er vanlig, litt avhengig av hvor i landet man vokser opp. Jeg tenker selv at det er helt uinteressant om man starter når man er 13 eller 16 år – eller 20 for den saks skyld. Det er hvorvidt man er avhengig som teller for fremtiden av et liv. Og der kommer vanskeligheten: hele Norge fester – hvis man sammenligner seg selv med sidemannen kommer man  frem til at man ikke har et problem, sidemannen er tross alt også drita. Forskjellen på sidemannen og meg er at han slutter festen når livet forandrer seg fra ung til eldre – ca ved 25 til 30 år, han slutter også på grunn av omstendigheter som familie og karriere. Han er ikke avhengig, han bare festet i ungdommen, mens jeg fortsetter uten å tenke meg om. Jeg reflekterer ikke over at jeg muligens har et problem, jeg blir bare litt irritert over at det ikke er noen kjente fjes på byen lenger.

Så – vi starter av en grunn og fortsetter av en annen

Glede får oss til å begynne, smerte får oss til å fortsette.

Alt dette kan jeg utdype videre, men da vil jeg gjerne gjøre det på samme måte som jeg gjør på foredrag. Jeg kan ikke gjette meg til dine spesifikke spørsmål, så spør gjerne videre. I kommentarfeltet og på innbokser. Denne bloggen genererer naturlig nok innboksen mest. Noen ganger fyller folk med egenerfaring ut det jeg skriver i kommentarfeltet – det er utrolig verdifullt, fortsett gjerne og tusen takk for det.

Videre til: hvorfor sluttet jeg?

Nå skal du få lov til å bli frustrert: fordi jeg fikk nok. Beklager, det er det ufullstendige og irriterende svaret. Rus er følelser, rus er hjernen. Derfor har ikke rus en fasit – det finnes ingen mirakelkur, bare nok smerte, angst og skam. For de fleste holder ikke en gang det til å slutte. Det er jo de samme tingene som får oss til å fortsette.

Jeg sluttet ikke fordi barnevernet kom på døra. Jeg sluttet heller ikke på grunn av barna. Det går ikke an. Driften er for stor til å slutte på grunn av noe annnet enn personlig smerte.

Dog, barnevernspedagogen – saksbehandleren min hjalp godt til. Hun hjalp meg fordi hun i alle de fem årene hun hadde saken min viste en utrolig omsorg hele veien. Hun kjempet for at jeg skulle beholde barna og hun risikerte jobben sin flere ganger under den tiden. Hun skjønte at jeg drakk, men hun hadde jussen mot seg. De må ha håndfaste bevis for å gjøre noe. Der var jeg flink til å skjule det meste. Jeg hadde jobb, jeg trente, jeg hadde besøk av andre barn hver dag. Huset vårt krydde av barn som overnattet i helgene og jeg drakk bare etter leggetid – en fasade det tok henne lang tid å bryte ned. Sommeren 2013 sauset det seg til for meg. Barna var blitt store nok til å underholde seg selv (faren døde av kreft i 2010, så jeg var alene her på Nesodden). Jeg fikk “friheten” til å helle vin i kaffekoppen tidligere på dagen, jeg fikk også friheten til å feste igjen fordi barna byttet på overnattingssteder. Fylla gikk over i bakfull og drikkingen startet før fyllesjuken satte inn.

Jeg husker ikke så mye av den sommeren, men da bekymringsmeldingen kom og saksbehandleren min troppet opp, satte hun kniven rett på halsen min. “Du lurer meg ikke lenger nå Julie, du slutter eller vi tar barna. Jeg setter barnevernsvakten på deg i kveld og de kommer uanmeldt til du er innlagt”. Hun kom til riktig tid på riktig sted. Hun fikk meg ikke til å slutte, men hun kom da jeg hadde fått nok. Vi matchet. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Flaks? Noe annet? Noe var det.

En ting er sikkert, hun hadde omsorgen i bånn. Jeg stolte på henne etter mange år med bearbeidelse, så sånn sett var det ikke vanskelig å krype til korset med den smerten jeg hadde da. Marianne som jeg kaller henne, fulgte opp lenge etter det. Hun satt til og med barnevakt den første tiden etter Trasoppklinikken, så jeg kunne komme meg på møter. Man hører sjelden om en fantastisk person fra barnevernet. Jeg var heldig og er det enda. Vi har fremdeles kontakt og hun er ikke farlig uansett hva det gjelder. Jeg snakket senest med henne for tre dager siden og det var om heavy saker uten at det var farlig å betro seg.

Hva er nok?

Det er umulig å svare på. For meg var det angst og skam over veldig mange år, men den angsten og skammen har alle som ruser seg og de fleste slutter ikke. Jeg vet at dette er frustrerende, svaret finnes ikke og de gangene det finnes er det helt personlig og individuelt. Ikke hemmelig (for meg), bare umulig og svare ordentlig på. Nok er nok eller, dessverre – nok er ikke nok, da er graven neste steg. For å klare og slutte må du ikke bare ha fått nok, du må være så langt nede at du er villig til å ta i mot hjelp. Så langt nede at motstanden din er brutt ned. Så langt nede at du sier: “Ok, jeg klarer det ikke selv, jeg gir meg, jeg skal gjøre alt du sier uansett om jeg tror på det eller ikke”. Dit er det vanskelig å komme fordi vi står i veien for oss selv. Vi er besserwissere, vi vet alt om oss selv og vi vil for all del ikke ha hjelp. Du må forbi det og det, det går vel nesten ikke an? Jeg er her uansett og jeg venter på deg til du kommer deg dit.

Jeg merker at dette innlegget kunne vært en hel bok fordi det er så mange fasetter i det jeg nettopp har skrevet. Så legg gjerne til eller spør videre. 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Det er vanskelig å gjøre noe, de enkleste ting. Vaske opp? Ett glass, nesten et helt glass, men jeg orker ikke mer. Ikke fordi det er slitsomt, men fordi det ikke går, jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg er midt i luften.

Jeg burde ringe. Jeg burde ringe de som venter på telefon. De som venter en forklaring på hvorfor det er så stille. Det går bare ikke, jeg klarer ikke å ta i telefonen. Den har ligget på kjøkkenbordet i to dager. Noen ganger ringer den, eller – den skriker, den roper at jeg ikke duger. Telefonen forsterker angsten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har så sterk angst nå? Det handler jo ikke om meg? Jeg må ta telefonen, jeg klarer det ikke. I morgen kanskje?

Kroppen skjelver ikke ordentlig, det er mer som en konstant vibrering. Det er kaldt inni hele meg, eller ikke akkurat kaldt, mer som metall. I brystet og på innsiden av albuene. Albuene er som forræderske utstikkere, de er for langt ute i verden, og kalde både på innsiden og på tuppene. 

Dyne, Netflix – det går nesten. Brystet svikter meg 

Brystet dunker uten tegn til å stoppe – definitivt metall

Ingen liggestillinger fungerer. Det er for varmt utenpå meg og for kaldt inni meg. Metall. Dyna gir et løfte om å beskytte meg, men den lyver, den sviker meg den også. Jeg hører ikke hva de sier på TV’n. Hva handler serien om egentlig? Det er ikke så farlig, den roer litt med flimringen sin.

Jeg burde ha… Jeg må… ordne noe?

Jeg står opp og går rundt på gulvet. Hva var det jeg skulle? Jeg klarer ikke, jeg må legge meg igjen. Han sitter i andre etasje og drikker vodka. Brystet fortsetter.. jeg klarer ikke å leve ordentlig. Jeg får ikke tak i verden.

Kan det gå bort snart? Jeg vil ha verden tilbake. Vær så snill og slutt! Kom tilbake til meg! Kanskje han slutter i morgen? Det er akkurat som om gulvet har forsvunnet under føttene mine, som når en nær person dør. Eller.. han er jo nesten det samme som død, han er borte i flasken. Alt har rast sammen, alle planer, alle drømmer og alle muligheter. Det er ikke håp og jeg ser ikke fremtiden. Den er borte. Verden er borte. Jeg er borte.

Dette innlegget er skrevet i retrospekt, jeg var ikke fyllesjuk. Jeg var berørt den gangen. Mer kan jeg ikke si. Det er anonymt og det handler om tillit. Det handler også om hva det er å være berørt, det er ødeleggende – håpløst.

I håpløsheten klarer vi ikke å la vær, vi håper til håpet ødelegger oss helt:

I dag skal jeg lage en god middag når jeg kommer hjem fra jobb, for han ga meg nytt håp i dag morges. Han våknet i smerte og angst, han sa at han ikke skulle drikke mer nå, han sa at han skulle komme tilbake til meg. Det var sant, jeg så det på ham og skjønte at det var sant. Jeg kan jo fylleangsten selv, så jeg så det så tydelig. Han hadde helt klart fått nok.

Jeg dro på jobb med håp og en gryende lykkefølelse. Jeg så litt av fremtiden komme tilbake og jeg fikk litt tak i verden igjen. Radioen var deilig og tankene mine var spunnet i rosa skyer på vei til jobb. Det er deilig å kjøre bil, tankene blir så fine. Alt vi skal gjøre, alt det fine vi egentlig har sammen, alt kom tilbake i bilen på vei til jobb. Arbeidsdagen gikk fint, jeg smilte, var kreativ og gjorde mer enn jeg skulle.

Nå skal jeg hjem igjen. Jeg gleder meg – han er så fin, så snill, så sexy. Han fyller alt jeg trenger i livet når han er edru, og i dag blir han endelig det igjen. Det var så klart da jeg dro i dag morges.  

I kveld kommer det til å være akkurat som før han begynte å drikke igjen. Jeg gleder meg til drømmene våre. Vi snakker så fint når vi ser fremover sammen. Jeg gleder meg til og med til å vaske opp etter middag. Det er alltid så koselig  – jeg vasker, han tørker og vi småprater videre med Dagsrevyen surrende i bakgrunnen.

Jeg er snart hjemme nå. Ja! Jeg stopper på Kiwi og kjøper litt god mat. Det kiler i magen – jeg føler meg nesten nyforelsket. En lammestek kanskje?

Hjemme. Ytterdøren stirrer på meg, den er vond og farlig. Matposene henger tungt i hendene mine. Inn. Spent. Redd. Glad. Mest redd. Ytterdøren har sagt noe jeg ikke liker. Jeg er inne. Det er stille i huset, jeg setter posene på kjøkkenbordet og går inn i stuen.

Han ligger på sofaen, vodkaflasken ligger tom på gulvet, han vrir sakte på hode og registrerer så vidt at jeg er der. Han gurgler noe. Jeg skjønner ikke hva han sier. Jeg bestemmer meg for å vise kjærlighet, gi omsorg og støtte. Jeg setter meg ned ved siden av ham. “Åhh, gå bort, du stinker. Ikke pes meg, jeg har ikke drukket i dag. Fy faen så disgusting du er!” Han feier meg vekk i makaber avsky og mumler noe om at jeg er usexy og ikke steller meg for mannen min… han gurgler stygge setninger. Selvtilliten min er revet ned fra før av og nå bekrefter han bare at det stemmer. Jeg tror på det fordi det har blitt gjentatt så mange ganger de siste dagene. Uansett hvor full han er, sier han de samme tingene hele tiden, da må det være noe i det. Han mener det. Jeg prøver å få det bort fra hodet mitt, men det går ikke. Det er for sent. Jeg har allerede trodd på det lenge. Det sitter fast. Jeg stinker.

Håpet rives vekk, gulvet forsvinner igjen. Det finnes ingen utvei, ingen fremtid. Han jeg kjenner har forsvunnet. For det er ikke han som ligger der, det er noe annet – det er en fremmed skapning. Jeg er livredd, ikke for vold, men for livet vårt. En fremmed skapning uten et snev av følelser for andre enn seg selv, uten et snev av følelser i det hele tatt egentlig. Uten tilgang til verden. Alt er borte, hele livet er rasert. Jeg kan ikke gjemme meg i huset, han følger etter meg med skjellsord som ikke henger sammen. Han kan nesten ikke gå, men aggresjonen holde ham på bena. Jeg har klaustrofobi. Jeg får ikke puste. Panikk. Jeg slipper ikke unna. Jeg blir ikke sett. Jeg blir ikke hørt. Ingen kjærlighet. Bare metall. Alt er borte. 

Kjære deg

Når man er berørt, følger man den rusavhengiges rus, humør og verst av alt – man tror på det som blir sagt om en. Man tror på dritten som blir slengt, man mister all selvfølelse, all selvtillit og man lever gjennom dagen etter hva den rusavhengige gjør og sier. Hele livet blir satt på vent og de fleste venter forgjeves. Man håper at det skal gå over. Man håper at alt skal bli bra igjen – til neste dag. Man våkner, personen lover, man håper og ser et glimt av fremtiden. Det går bra – man drar på jobb og kommer hjem med håp. Det knuses igjen og livet fortsetter i den samme sirkelen. Det er bare det at alt blir verre og verre – rus er progressivt.

Hvorfor slapp jeg unna til slutt?

Fordi jeg den gangen skjønte at det ikke finnes håp når det kommer til aktiv rus, jeg skjønte det fordi jeg selv er alkoholiker og vet at jeg ikke kan stoppes av noe som helst hvis jeg drikker. Jeg visste det med ham også, jeg klarte å kutte håpet mitt, klarte å bygge opp veggen jeg trengte for og beskytte meg selv – uansett følelser, uansett kjærlighet og uansett om jeg lengtet etter den han en gang var. Jeg raserte mitt eget håp, satte nøkkelen i låsen og  stengte døren til sjelen min for ham.

Jeg kommer ikke til å gi meg på dette: du får ikke lov å håpe, du blir ødelagt. Du kan aldri få meg til å slutte å drikke hvis jeg drikker. Ingen kan det, bare jeg, og da spørs det jo helt hvor vondt jeg har det. Har jeg det vondt nok til å slutte, eller har jeg det så vondt at jeg må fortsette å drikke for og puste?

Så lenge jeg drikker kommer du ikke til å få svar på det, og det værste av alt? Så lenge jeg drikker vet jeg det ikke selv heller, da handler alt om neste drink og forsvaret for å drikke den.

Ta meg som aktiv alkoholiker: Du kan si til meg at jeg dør av å drikke. Vel, du havner i psykiatrien av å håpe at jeg skal slutte.

Jeg har vært edru i fire år og jeg er IKKE et godt eksempel på en rusavhengig person. De fleste klarer ikke å slutte, så pass på deg selv og ha et godt nytt år – det vil si, hvis du passer på deg selv, følelsene dine og det ubrukelige håpet ditt <3 

Koselig hvis du slår følge med bloggen min, det går det bare an å gjøre via FB: HER