Hei hei
Jeg heter Julie og er skaper, CEO av Tilbake Til Livet.
Tilbake Til Livet er et behandlingssted for deg med
avhengighets-utfordringer, og alt vi gjør, gjør vi på nett.
I Tilbake Til Livet er du 100% anonym og trygg.
Det er ingen krav til edruskap for å være med i den store gjengen vår,
som over de siste seks årene har blitt Norges største behandlingssted på nett.
Jeg er selv alkoholiker med edruskapsdato 21 oktober 2013
Skal du ha ordentlig hjelp må det skje gjennom en likesinnet.
Egenerfaring, kunnskap og bevisstgjøring er den solide veien til et godt liv uten.
Det handler ikke om å slutte - det handler om å få et godt liv uten.
I Tilbake Til Livet jobber vi både med moderne forskning og 12-trinnsmodellen.
Skrev jeg noe på FB i går? Jeg orker ikke å sjekke. Bort bort bort. Innboksen? Faen…
10 minutter til barna skal opp. Det klarer jeg. Matpakker i kjøleskapet (så den komme) og strømpebukser i… faen… strømpebuksene ligger i tørketrommelen. Orker ikke.
Slo jeg noen i går? … nei. Jo? Det føles sånn. Nei, det var ingen her.. tror jeg? Sove litt til…
Til vinteren skal jeg sitte foran peisen å drikke kakao. Ja det skal jeg det. Jeg liker kakao, det blir koselig. Jeg skal komme meg ut på ski også. Har jeg ski? Men uansett, den kakaoen kommer! Barn, ski, peis og kakao… og skinnfell! Det blir fint.
Til vinteren. I dag må jeg rekke polet før klokken seks, jeg skal bare ligge litt til nå. Prøve å sove litt til, bare 10 minutter til…
Herregud! Ringte jeg noen i går? Orker ikke…
“Du har på en måte mistet deg selv litt, så hvis du bare slutter å drikke finner du nok tilbake”
Han har nok rett, ok jeg må slutte.
Mistet meg selv? Unnskyld meg, men har jeg egentlig noen gang hatt meg selv?
Prøve å sove.. det går ikke. Jeg må bort.
Slutte?
Jeg har snakken med noen som sluttet, de sier at de har det mye bedre.
Det er rein Bullshit!
Hva skal man gjøre da da?
De kan umulig ha det særlig bra. En ting er sikkert: de er kjedelige. Det er kjedelig. Det går ikke an å ikke drikke. Litt må man da kunne drikke? I dag for eksempel? I dag skal jeg bare kose meg. Egentlig hadde jeg det koselig i går også, men i dag blir det bare litt.
Faen. Hvem snakket jeg med i går? Husker ikke…
Etter jobb kjøper jeg bare litt… nei.. ok, jeg kjøper en kartong til, bare for å ha, men jeg drikker bare litt av den. Sånn blir det. Kos! Jeg trenger fri om kvelden. Fri til meg selv.
Det er ikke kaldt nok ute til kakao enda.
Det er da ingen som koser seg uten litt rødvin?
Eller jo, noen gjør det, men det er egentlig bare noe de sier. De kjeder seg.
Slutte slutte slutte
Hvorfor i alle dager skal jeg slutte? Mistet meg selv? For noe tull! Ha! Jeg skal på jobb i dag, jeg jobber hver dag! Jeg er til og med flink i jobben min jeg! Om 10 minutter skal jeg vekke barna. Hva i alle dager er det han snakker om! Finne tilbake til hvem da? ” Kom til på middag til oss i helgen a”! Hva er det de forventer? At jeg skal drikke Farris i selskap?! Dessuten, de oppfører seg jo faen ikke noe bedre selv! Magda drikker som en svamp!
Slutte jeg? De kan slutte!!!
Med alt!
Bare sove litt til?
Kanskje jeg skal forsove meg i dag? Kanskje barna kan være syke i dag?
Jeg er en Idiot!
Ja, vi kan være syke i dag. Barna kan sove til de våkner. En gang i blandt er man syke, det er alle. Jeg må bare komme meg til senteret før klokken seks, sende barna i lekebutikken å gå på polet. De kan få en is. Plan.
Jeg kom ikke ut av magen for fem år siden, jeg kom inn på Trasoppklinikken og ut igjen 2 1/2 måned senere.
Før det levde jeg uten ekte kontakt med følelser. Følelsene var der, men de kom ikke i riktig rekkefølge.
Det var kaos styrt av at jeg visste og skjønte alt. Alt.
Jeg kunne ALT.
Jeg var også flerspråklig – utroligmangespråklig nederst i vodkaflasken.
For ikke å snakke om samfunnsbevisst og kunstnerisk.
Gitarist?
Jeg var Pink Floyd i sin helhet. Helst på Burns:
Av og til var jeg Mozart himself.
Jeg kunne alt i fylla – i feil rekkefølge.
Så jeg er bare fem år gammel.
Jeg tror jeg liker å være fem år gammel, selv når det går på tverke.
Smerten er ikke bare skummel, den er ekte og den forsvinner ikke før den gjør det.
Det er som det er og det er helt greit, eller fint? – Jeg føler.
Det er ekte..
Å leve meg gjennom ting, og faktisk oppleve det uten å drikke det bort er – ja, det er vondt, men det er også spennende. Jeg er edru, jeg er tilstede.
Vet du hva som har holdt meg edru gjennom denne sommeren?
Du har holdt meg edru gjennom denne sommeren.
Jeg vet at det høres ut som en floskel, men det er sant. Tanken på at jeg skulle skrive til deg med en gang det lot seg gjøre, tanken på flere givende foredrag til høsten. Tanken på deg som dukker opp på innboksen og vil dele. Jeg får ikke alltid tid til å svare med en gang, men det kommer og du hjelper meg.
Det kan vel ikke kalles en floskel?
For barnas skyld?
Ja selvfølgelig. Så lenge jeg er edru kan jeg holde meg edru for barnas skyld. Det blir litt verre den andre veien…
Derfor skal jeg ikke til den siden.
Da er jeg ingen, hverken for deg eller meg.
Før visste jeg alt og nå vet jeg… ingenting?
Jo, jeg vet faktisk litt, men ikke så mye. Jeg er heller ikke mangespråklig. Jeg har en språk-app med gresk, jeg bruker den ikke så ofte, men den er der. Jeg kan si takk, god morgen og god natt på gresk. Det skulle bare mangle når man snasker seg på Kreta.
Tenk det, jeg har et hus på Kreta. Jeg leier det på helårskontrakt. Jeg har ikke tid til å være her hele tiden, jeg tror ikke jeg vil det heller. Jeg har ikke råd til å ha hus på Kreta, men dette huset blir det siste som ryker, det kan jeg love deg.
Huset er en gammel drøm. Jeg kan fly hit når jeg vil uten koffert, jeg har tingene mine klart i skap. Mine skap som jeg kan åpne, etter lang tid borte, å si:
Nei se der a! Den hadde jeg glemt at jeg hadde!
Hvis jeg drikker så mister jeg skapene mine på Kreta, jeg mister barna mine og ikke minst, jeg mister deg. Jeg mister alt jeg driver med nå – og det jeg driver med nå om dagen?
Det gir meg et rikt liv.
Vet du egentlig hva du gjør med meg?
Du gir meg i bøtter og spann og du holder meg edru. Jeg drar edruskapet mitt ut av deg.
Jeg vil bort. Stenge meg inne i min egen boble å bli der så lenge det passer meg.
Uten hensyn. Uten verden.
Forresten: Drittsol.
Det er synd på meg.
Jeg har det vondt. Det er et kjent sted å være.
Trygt? Ja egentlig.
Jeg sitter på bakken hjemme i hagen. Fingrene mine river opp gress uten at jeg egentlig registrerer det. Eller jo, jeg registrerer det, det minner meg om å være barn. Være barn og lei meg. Du vet, når øynene flyter over av tårer så man ikke kan se ordentlig gjennom dem. Det er nesten som å se gjennom en glassmanet. Men tårene mine er ikke der nå, fordi jeg ikke tør å la de slippe løs. Det blir for mye. Jeg orker ikke. Det får holde med det konstante suget. Det hadde vært helt greit å drikke nå. Mye.
Drite i konsekvensene?
Smerte er tydeligvis relativt. Barna i Afrika kan bare sulte i vei for min del.
Solen stråler dag ut og dag inn. Endelig en strålende sommer.
Strålende.
Jeg gruer meg til kvelden. Jeg kan ikke drikke den bort. Jeg drikker ikke lenger. Om kvelden kommer panikken. Tankene. De tankene som ikke kan stoppes.
Hjernespinnet.
Det er ikke en gang mørkt på soverommet.
Deilige sommernatt.
Netflix kanskje?
Netflix surrer foran øynene mine, men øynene mine er dekket av tykt glass.
Patrick Melrose på HB0?
Anbefalt på det varmeste for noen få dager siden. Jeg får prøve Patrick Melrose på HBO… Nordic…
Hvorfor har dette skjedd med meg? Kan det ikke bare gå bort? Kanskje det ikke er sant allikevel?
Patrick Melrose tar over rommet, men jeg er ikke helt med.
Det er jo ikke min skyld en gang?! Jeg føler meg krenket. Alt var jo så fint?
Eller nei, det var ikke fint. Det var en løgn. Eller var det en løgn? Kanskje det var begge deler? Kanskje det var dobbelt? Kanskje det kan bli fint på ordentlig snart?
Patrick Melrose setter ett skudd på skjermen foran meg. Han drar meg inn. Så ikke det egentlig litt digg ut? Nei.. eller? … Jo?
Jeg vil at det skal bli fint igjen.
Patrick Melrose er råstein på skjermen.
Eller? Kanskje jeg vil ha det sånn som Patrick Melrose? Bli borte igjen? Kan man bli så borte på mitt rusmiddel? Kan jeg drikke meg så langt bort som han er nå? Ja, på min måte.
Hjernen surrer. Bilder jeg ikke visste at eksisterte livet mitt, men nettopp har oppdaget, valser gjennom hodet.
Er det min feil? NEI DET ER DET FAEN MEG IKKE!
Vel, den tanken hjelper ikke.
Tanken på alkohol slår ned, men det samme gjør konsekvensene to sekunder senere. Alle konsekvensene av min eventuelle sprekk. Konsekvensene ødelegger for viljen til å drikke.
Enda
Partrick Melrose er på hotellrommet sitt i New York. Eller suiten – han er rik. Han skal egentlig slutte, men han må selvfølgelig ha seg en siste tur til lala-land.
Kanskje lala-land hadde vært digg for meg også?
Patrick Melrose står midt i rommet, angsten er overveldende. Svetten pipler, han snakker ufrivillig med seg selv, han skjelver.
Der ser du Julie, det der vil du ikke!
Sett skuddet nå! Kom igjen Patrick Melrose!
Patrick Melrose setter skuddet mens han fremdeles står oppreist midt i rommet.
Det er en grønn suite. Fin grønnfarge…
Ahhh. Øynene hans går i nytelsesmodus, han forsvinner. Han faller ned på gulvet i kramper og nytelse om hverandre. Han forsvinner helt.
Det vil jeg også! Jeg vil dit nå!
Hva med angsten etterpå da Julie? Hva med konsekvensene?
Det driter jeg i! Jeg vil være der!
Jeg vil mer enn gjerne ha nedturen og angsten så jeg kan reparere det igjen med samme runde på nytt og nytt og nytt. Jeg vil forsvinne. Det er synd på meg. Jeg vil føle at det er synd på meg. Jeg kjenner dette stedet. Det er ikke helt svart, det er lilla med en tanke plysj attåt. Jeg kan det utenat. Det er mørkt og jeg har vært der mesteparten av livet. Det byr jo tross alt på bra musikk også?
Tror jeg… eller.. jeg kan de enkleste nå… nei.. jeg kan de litt vanskeligere også – jo! Jeg er så stolt at jeg snart faller bakover. Jeg har nesten glemt at det egentlig er barna jeg skal være stolt av. Jeg kan nemlig forkorte brøk sa jeg!
Jeg tror det var akkurat på brøk-tidspunktet jeg kutta ut alt på skolen. Nå er det skjerpings, jeg har barn som er kloke gitt! De har at på til truet med at de tar første fly hjem hvis jeg ikke er streng med skoletiden. Derfor er jeg streng som pokker, timeplanen holdes. Sett dere ned å hør på mamma! Nei… lærer’n… nei, mamma… nei… eh?
Strenge barn:
-Mamma? Skal vi det eller det på skolen i morgen?
-Vi kan gjøre sånn eller slik. Hva vil dere?
-Mamma!!! Du må bestemme!!!
-Ok.. jeg bestemmer..
Vi er endelig tilbake på vestkysten med hvite strender, uten larver og med noen få kjærkomne mygg.
Ventemoduset begynner å ta på. Det suger litt i brystet her jeg sitter – på en vidunderlig terrasse og skriver til deg.
I dag har det gått fjorten dager siden båten forlot Kapp Verde. De idiotiske (og litt morsomme) fantasiene om puppedamer i lugaren til J, er byttet ut med å dytte bort bekymringer jeg får av å se ut på det urolige havet.
Dytt dytt dytt Julie. Han sa faktisk fjorten dager pluss minus tre. Det blir iallefall pluss… ja, og det er ikke farlig å seile over Julie. Neida, det er ikke det! Marinetraffic kryr av rosa prikker uten navn…
Positiviteten svinner hen, så i kveld bærer det på møtet i Bridgetown.
Til deg som ikke er vant til sånt:
Det har ikke nødvendigvis noe med drikkesug å gjøre, jeg har ikke det, og har ikke hatt det på utrolig lenge. Akkurat nå har det for meg, noe med ensomhet og frykt å gjøre. Og siden alle disse følelsene – alle følelser, kan trigge ruspersonligheten min, har jeg et sted å gå hvor jeg kan møte andre med lik hjerne som meg, bare det blir jeg roligere av.
Her på Barbados, i Bridgetown, er det sånne sammenkomster hver dag. Ja tenk det, på denne lille øya også. Jeg vet at hvis jeg går dit, senker skuldrene seg, jeg går ut av møtet i en bedre og gladere tilstand. Rart ikke sant?
Selv med en u-rusete agenda som å være redd for kjæresten sin og crewet hans på havet? Utrolig nok. Det er en av de tingene man bare kan si: Det bare er sånn, om.
Nei, nå må vi ha ett bilde av crewet:
Rune, Trude og Øyvind. Fine fine mennesker! Jeg kjenner ikke Øyvind enda, men om noen dager gjør jeg det!
Vel, jeg går kanskje på møte. Det spørs på barnas humør i kveld. Jeg lar dem ikke være alene i et fremmed hus hvis ikke humøret er på topp. Eller kanskje jeg tar de med? Alle møtene er åpne her, noe som betyr at man kan ta med seg pårørende. Tja.. hvis de vil, drar jeg de med meg.
Det er faktisk ganske gøy å gå når man er på reise. Uansett om det er i en annen by i Norge, i Japan eller på Nordpolen (jeg må sjekke møter på Nordpolen;). Det er alltid både spennende og beroligende å se nye ansikter av samme slag.
Magen suger hardt i dag, jeg får det ikke unna, så jeg må egentlig. Det er litt som å dra på trening? Man utsetter det, gidder ikke, finner på unnskyldninger og når man først har gjort det? Da føles det deilig i kropp og pannebrask.
Kakerlakker og larver opp etter veggene. Lange mørkebrune larver. Kanskje larvene skal bli Kakerlakker?
Jadajada vi må tåle det sier du? Blablablaba… Pøh!
Jeg skal fortelle deg en ting jeg – vi må tåle det akkurat så mye at vi flytter tilbake til vestkysten igjen. Nå har jeg lært – hvis man ikke liker eksotiske småkryp med nok bein til å donere hele verden, er ikke bushen ved Atlanterhavskysten gullkornet.
Vi spretter rundt på tærne med paranoide blikk på murveggene for å unngå larvenatten. Så i den samme natten booket jeg ett billig strandhus (tenk at det finnes a! BILLIG strandhus a!) på østkysten. Tilbake til hvite strender og vanlige insekter. Kjære mygg og fluer, jeg elsker dere, og dere kan få både blodet og maten min.
Vi har selvfølgelig ikke råd til å holde på sånn, men nå er vi i ventemodus og litt ferdige med Barbados (Jo! Det går an å si det). Vi er jo her for å nyte livet, ikke for å være tunge i hode mens vi danser samba i en sokkelleilighet sammen med larve-Morten! Barna skal ha det bra, jeg skal ha det bra og vi er på en FIN reise. Sånn ja.
Ensomhet
Jeg har tenkt mye på det ordet i russammenheng i det siste. Når vi slutter å drikke og går sakte inn i et edruskap er det ofte kjedsomhet og ensomhet man treffer først. Det kan lett føre direkte tilbake til Puben. Det er også en av grunnene til at vi burde gå på disse ‘teite’ gruppene nesten hver dag i begynnelsen.
Ja, du skjønner sikkert hvorfor jeg tenker på det nå om dagen – fordi jeg venter på J, jajaja – jeg har sagt det før, jeg vet jo det da!
Jeg juksa nemlig litt på vei inn i edruskapet mitt. Jeg møtte ham på den tiden, og det var et helt riktig møte. Hvorfor det var riktig, skal jeg ikke fortelle her fordi J vil være i fred for eksponering. Men av en eller annen grunn lot han meg skrive åpent om det i boka, så hvis du har lest den, vet du hvorfor. Så la oss bare si her at det var helt riktig, også for edruskapet mitt.
Det er derfor jeg sier ‘juksa’. Jeg unngikk ensomheten og kjedsomheten, ble forelsket og i flaksens (eller hva du nå måtte velge) navn, forelsket i noe som var riktig for reisen jeg hadde begitt meg ut på. Når jeg tenker på deg som er utsatt for mye av ensomheten, føler jeg meg heldig og ja – juksete.
Jeg kan ingen triks for å unngå kjedsomhet og ensomhet, men det tror jeg ikke de som har erfaringen med det kan heller. Avhengighet har ingen quickfiks! INGEN!
Det eneste trikset som finnes er det jeg maser om: gå dit og gå dit ofte! Og med dit mener jeg det alternativet du liker best. Kjedsomhet og ensomhet inn i ett edruskap handler nødvendigvis ikke om å være fysisk alene heller.
En partner som gjør så godt han/hun kan, har ikke sjans i havet til å skjønne hvordan du fungerer uansett hvor mye han/hun prøver. For all del – vær sammen med de du vil være sammen med, men møt oss også, så du ikke havner i grøfta igjen.
Så det sitter jeg å tenker mye på nå, fordi jeg kjenner littegranne på det.
Makan! Hva man gjør når man savner! Og jeg savner ikke bare på romantiske måter nei! Jeg får fantasier, syke fantasier som logisk sett er helt usannsynlige, men selvfølgelig? Jeg klarer fint å sannsynliggjøre dem – jammen det er klart det!
Hå! Ikke prøv deg, du vet akkurat hva jeg snakker om.
Jeg tror jeg har plassert opptil ti forskjellige puppebabes inn i lugaren til J – midt på Atlantern. Om jeg kan få det til å bli logisk Ja?! Uten tvil… hvis jeg bare jobber litt for det. Og det er akkurat den følelsen jeg drikker på – eller, heldigvis, drakk. Så jeg stagger fantasien, jeg klarer det og jeg klarer det ikke. Jeg blir sint på meg selv fordi J ikke fortjener sånne tanker, så klarer jeg det igjen.
Du, heldigvis har Frustrerte Fruer deisa inn på Netflix med åtte sesonger. Lenge leve hjernepauser!
Fantasiene startet fordi det dukket opp ‘levert’ på en sms jeg har sendt. Intet svar = galskap i hue. Det har jo ikke gått 14 dager en gang! Det tar 14 dager å seile fra Kapp Verde til Barbados Julie!
Vel, den fantasien er ikke egentlig så stor som det ser ut som i teksten. Det meste er romantisk savn, for jeg er jo sånn. Jeg må ha prins, hester og slått. Basta – du kan si hva du vil.
De siste dagene har romantikken min gått ut på å se etter det flytende slottet med prinsen på Marinetraffic, og det er selvfølgelig jævla irriterende at de ikke har registrert ruten sin! De rosa prikkene er privatbåter og jeg sitter å gjetter i vilden sky. Hvilken av de rosa båtene er J! Forbasket bra at de er rosa iallefall:
Sånn sitter jeg og tolker og refresher siden for å se hva som skjer – uten å hvite hvilken rosa lille dott for pokker! Men de over her ser jo fine ut? De er jo bare noen få dager unna.
Men så da vet du, så forstørrer jeg kartet..
Nei.. her er det bare å bøtte nedpå med alt for sterk blåbærsaft. Eller… komme oss ut av dette larvehullet… tilbake hit:
Se a du, jeg har fått nye tenner og greier. Ikke værst: ny sand og nye tenner.
Det nye stedet vi skal til i morgen ser heller greit ut, så jeg lar blåbærsaften ligge;)
Julie, jeg tror ikke egentlig at jeg er alkoholiker, jeg har bare et alkoholproblem.
Før
Kanskje det er det som er hovedproblemet? .. En dag..
Jeg vet iallefall at jeg skal slutte å røyke… en dag…
Trasoppklinikken så så teit ut på TV. De derre gruppe-greiene så jo helt frelst ut, også virket de derre behandlerne så strenge!
Ok Lars, men hva synes du de burde gjort på en sånn klinikk da? Spilt slåball og bedervet akrobatikk? Burde behandlerne servert ostekake mens de sa: bare drikk du, det er helt greit, dessuten må jeg nesten få lov til å si at de er meget pen i tøyet i dag.
Jeg beundrer virkelig folk som står på og jobber med sånne som oss, dag ut og dag inn i årevis. Vet du hva de får høre hver dag?
Akkurat de samme setningene, nesten de samme historiene, de samme klagene og den samme angsten, frykten og smerten. Du skjønner det Lars, at på disse områdene så fungerer hjernene våre helt likt, og hva hjelper i lengden?
Å dele erfaringer med likesinnede hjelper i lengden. Derfor spilte vi ikke slåball og spiste ostekake. Derfor så du de ‘teite’ gruppetimene på TV. Det er klart sånt ser teit ut på TV! Det finnes vel tusenvis av komedier som er skrevet over det temaet. Gamle som nye. Men hvorfor gamle? Fordi det har fungert helt siden det ble oppfunnet. Fordi vi er like (i rusen) og av en eller annen grunn senkes skuldrene våre i et trygt rom, når det samtidig går opp for oss at vi ikke er alene om galskapen. Vi er faktisk så mange at vi dekker det meste av jordkloden. Joda på havet også, jeg kjenner noen sånne som er på havet akkurat nå.
Behandlerne er selvfølgelig ikke egentlig strenge. De er noen av de mest hjertevarme menneskene jeg har møtt i mitt liv. Behandlerne og hva de lærte meg sitter i kroppen enda, etter 4 1/2 år.
Så har vi disse møtene. Vet du hva? Jeg gidder ikke å begynne en gang! Eller jo..
De er ikke religiøse. Man tror det fordi det finnes visse ritualer på møtene. Så drit i det da! Overse det og ta i mot hjelpen. Har ikke du ritualer i hverdagen forresten? Jeg hører at du sier nei nå, men det har du faktisk. Du har ritualer rundt angsten din, på vei til jobb, på vei til puben, på vei til polet eller butikken. Du har et ritual når du hever det første glasset. Men jeg vet at det ikke går an å snakke om det, så vi gjør det lettere:
Enkel matte:
Det startet i 1938
Siden den gang har det oppstått møter over hele verden
Nå finnes de i hver eneste store by på denne kloden
Er det fordi at gruppesituasjonen med likesinnede hjelper?
Enkel matte..
Jeg tror ikke problemet ligger i hva vi mener og synes om ditt og datt – for det gjør vi mye av uansett, besserwissere som vi er. Jeg tror problemet ligger et helt annet sted. Det gjorde iallefall det for meg:
Selv hadde jeg aldri så store motforestillinger mot hverken det ene eller det andre, fordi jeg alltid skjønte matten. Millioner av mennesker rundt i verden gjør det på den måten og det må vel være av en enkel grunn: det virker. Ja – punktum.
Motforestillingene mine lå ett helt annet sted: jeg ville ikke slutte – ikke egentlig. Hverken med festing, kosing, eller feiring. og å feire noe kunne jeg gjøre hver dag – hele året.
Ok, det var vondt hver dag, angsten var en leveregel, men det var alltid på grunn av hva som skjedde I GÅR. I DAG skulle det selvfølgelig bli kjempekoselig – eller gøy! Vi må for guds skyld ikke glemme gøy!
Det ble aldri noen av delene de siste ti årene. Før det var det egentlig heller aldri gøy, fordi det alltid endte opp i en eller annen katastrofe.
Bortsett fra rushjernen, så er vi jo forskjellige på alle andre måter. For meg var det aldri snakk om å slutte. Derfor sluttet jeg heller ikke, på tredve år. Men joda! Nok hadde jeg fått en drøss med ganger, gjennom hele ruskarrieren egentlig.
Når du sier at du kryper til korset Lars, mens du går på puben, eller sitter hjemme og stanger hue i veggen fordi du ikke drikker den dagen, så er ikke det å krype til korset. Korset krypes til når man har det så vondt at alle motforestillinger legges på hylla på grunn av smerte. Når smerten og angsten er så stor at man ikke har noe valg. Når man har fått nok. NOK!
Ikke når man vil slutte, men når man vil SLIPPE. Når man er klar for å legge ned all motstand å gjøre det som blir foreslått. Uansett om det er fra en gruppe på Blåkors, A-senteret, en klinikk, AA eller – ikke minst: Retretten. Og når man går dit, går man egentlig bare når man gjentar det flere ganger i uken. Man ‘går’ ikke fordi man har vært der en eller to ganger i sitt liv.
Nå, det er min erfaring.
Du er redd for at jeg skal avvise deg og gi opp – gå lei.
Lars – en av de vanligste traumene vi bærer på er avvisning, opp gjennom hele livet. Det kan være så enkelt som at hjernen husker en rygg ut av en dør. Den husker det uansett om vi vil eller ikke. Jeg har det sånn selv, min styrke har blitt at jeg vet om det – bare det, jeg vet fordi jeg har lært om det – av andre.
Jeg vet også hva jeg er, veldig godt. Jeg skriver kanskje om det snart, jeg er tross alt på reise og reise fordrer en blå paraplydrink, men jeg vet så alt for godt hva som skjer etter den drinken – derfor tar jeg den ikke lenger. Det er for vondt.
Men vet du hva Lars? Det er ikke alltid den kunnskapen hjelper heller, ikke hvis jeg lar det ligge og det gjør jeg jo en gang i blant med min late hjerne. Hvis det skjer så er det rett på drinken.
Derfor gjorde jeg noe med det i dag. Jeg skrev dette til deg. Det er alt som skal til i lengden hvis jeg gjør HELE jobben. Jeg kommer ikke til å drikke i dag fordi jeg måtte tenke ordentlig for å dele dette. HELE jobben har jeg lært av andre, ikke av meg selv, for det går ikke! Hadde jeg vært alene med mitt eget hode.. tja, mitt eget hode har vel stått sin prøve – i 30 år. Nei takk, ingen gjenkallelse til audition der nei!
Så Lars, når du er svak nok, når du er helt ødelagt (som du tror du er hver dag), når du ligger på gulvet og ikke en gang kan krype, da synker motforestillingene kanskje?
Gruppeterapi er ikke teit – det ser teit ut.
Trasoppklinikken er ikke farlig – det bare føles sånn.
Kan du forresten forklare meg forskjellen på en alkoholiker og en som har et alkoholproblem?
Hva er farlig? Det kan du vel egentlig svare på selv?
Jeg hadde ett klippekort til festen i livet mitt, det har jeg brukt opp. Det er ikke flere klipp igjen.
-När man e på en öda ö, så vil man vel va där i sju år åt minstånde?!
-Sju år???
-Tenk om vi aldri kan komma hem?
-Tja, vi får vel kasta ut en flaskpost.
Ok da, så er ikke denne øya øde, men det føles sånn uten deg! Du skjønner det J, at i denne høyelektroniske tidsalder som vi tross alt befinner oss i, kommer jeg ikke til å føle meg rolig bare ved å sende deg en flaskepost.
Det holder ikke med eventyr når jeg venter på deg, og jeg venter selv om jeg vet at det enda er en drøss med dager til du kommer. Vet du J, jeg sjekker til og med sms’ene jeg har sendt deg flere ganger om dagen, bare for å se om det snart står ‘levert’.
Så nå må du komme snart, for jeg er ikke mitt fulle meg uten deg. Inspirasjonen svinner hen litt skjønner du, selv med mine elskede barn og min deilige varme rund meg her på Barbados. Så jeg driter i at det tar to uker å seile over Atlantern. Make it ONE!
Jeg klarer ikke en gang å skrive J! Så derfor skriver jeg like godt til deg nå for å klare det. Av en eller annen grunn så må jeg skrive? Harr’u hørt?! Jeg som aldri har skrevet i hele mitt liv? De siste tre årene har jeg skrevet, og nå må jeg visst nok det? Jaja, tenke seg til hva man oppdager når man får karret seg ut av fylla…
Så hvor er du? Midt ute på Atlanterhavet. Ja jeg vet det, men jeg klarer ikke å la vær og vente..
Jammen så kom da!
Ja, vi er altså på Barbados. Barbados…
Nå tenker sikkert en og annen: Herregud Julie, du er i Karibien sammen med barna dine. Slutt å syt! Men vet du hva J, jeg syter ikke – jeg nyter at jeg savner deg.
På en måte….
På en annen måte nyter jeg å være alene sammen med barna. Vi blir tette og samarbeidende, det er fint og jeg har fått bekreftet at barna mine helt klart både er plan A og B. Du husker det? At jeg lærte det av Rita? Man må ha en plan B for å holde seg edru i lengden. Jeg må helt klart ha en plan B når jeg er uten deg. Eller plan A, barna er jo A.. og du er A.. ABABABAB.. jaja – dere er fine planer uansett..
Det er spennende å høre barna skravle i vei om livene sine. De har så fine hoder begge to! Og vet du hva? Hjemmeskoleringen går faktisk kjempefint. Vi har til og med timeplan!
Se her a:
Ferdig kl 12 hver dag. Jeg tror det kan holde med to barn og en “lærer” – og to når du kommer? Vi får se. Jada, vi skal ha norsk også, det drar vi inn i ‘valg’..
Rent bortsett fra i går – vi skulket for å surfe, så nå er vi surfere. Joda! Det er klart man blir surfere av to timers kurs, slutt å tull! Du får ikke være med å surfe når du kommer forresten, du er sikkert god – og det kommer til å irritere stumpen av meg!
Eller – det var vel ikke skulking? Det var en utflukt. Ja, sånn må det bli..
Utflukter har man da gudhjelpe meg på skoler også?
Vi får bare ta samfunnsfag i valgfagtimen i dag i stedenfor. Ja, du skjønner – det er sånn jeg… nei – vi, har lagt det opp. Valg fylles med de andre fagene eller oppgaver om reisen vår.
Å lese historie om dette området (hele Karibien) kan lett gjøres spennende. Det går nemlig fint an å gjøre det gjennom å studere de gamle famøse piratene. Begynne med Svartskjegg foreksempeI = Edward Teach, eller Charles Vane som også har blitt plassert inn i serien Black Sails, he’s for real you see.
Da får man det meste, de kommer jo fra steder.. man får engelsk historie, kolonisering, rivaliseringen mellom England, Spania og Portugal og ikke minst… slavehandelen.
Barbados er hovedsakelig bebodd av Afrikanere (er det det man sier nå til dags?). Barbados ble kolonisert av England. Så hva gjorde engelskmennene her etterhvert a? Stakk av? Kanskje det har vært et gedigent slaveopprør her? Det må jeg finne ut av..
Vi har selvfølgelig vært på utflukt før også, og møtt disse gutta:
…som liker seg best oppå skilpaddekompisene sine når de inntar lunsj:
… eller midt på veien.
Barbados… Barbados… vi har både bodd på vest og østkysten. Valget er enkelt hvis man vil velge en av to goder – vil du ha hvite strender med kokospalmer hengende over hue, er det vestkysten som gjelder – inn mot det Karibiske hav. Der får du hele glansbildet, vel… nesten.
Vil du ha dramatikk og surfing mot tilfeldige steiner, er det østkysten som gjelder – røffe tilstander med hele Atlanterhavet slengende inn på stranda. Jeg vil tro det gjelder hele perleraden som utgjør de Karibiske øyer?
ØSTKYSTEN
Vi kom hit for bare noen dager siden, uten å vite helt hvordan det var her. Vi måtte flytte fra de hvite strendene fordi jeg bare hadde leid huset til den datoen vi trodde du skulle komme J! Og her på Barbados er alt fullbooket. Så nå bor vi i Lala-land.
Jeg ble først og fremst forført av terrassen
Mest fordi jeg ikke blir inspirert av sånt som dette:
Herregud! Jada, det er fint nok, men det går jo ikke an å kjederøyke, skrive og bøtte kaffe uten godstoler! Se på det pinne-aleminiumsrasket da!
Så ja – vi kom hit til Cattlewash på mandag, vi nøt terrassen og jeg gikk for å sjekke ut stranden.
Tydelig offpist for surfere.. så det er selvfølgelig her de er. Man vil da ha det farlig!
Jeg fant en liten kulp å bade i – eller rettere sagt, en stor stein som skjermet for galskapen, og det eneste stedet man kan dyppe seg.
Jeg liker å gå på strender, så jeg gikk, men stoppet brått. Hva var det?
En grav? Et minnesmerke?
En mann vandret frem og tilbake ved stedet.
Jeg ville ikke forstyrre, men klarte ikke å la vær. Det var noe tungt over hele atmosfæren. Jeg nærmet meg prøvende og forhåpentligvis høflig. Vi dro gjennom de vanlige frasene og det viste seg at han var fra USA. Og som vi vet, folk fra USA er det lett å komme i snakk med.
-Hi, I just have to ask: what happened here?
– A boy died surfing here some days ago, and somebody – i don’t know who, made this memorial for him. I have to say, I really appreciate the gesture.
-Surfing here? That sounds crazy?
-No, not if you go far enough out into the waves, and know what to do. He knew, but it can of course happen anyway, as it did with him. He was a good surfer and a great guy.
– So? You knew him?
-Yes. It was my son, he only got to be sixteen year old. He was the best.
Der stoppet samtalen, vi bare så på hverandre, for det ikke var mer å si.
Jeg lot ham være i fred og gikk til mitt, til mine barn på snart samme alder. Kanskje det var derfor det satt så hardt i brystet?
Siden jeg møtte denne mannen har jeg gått dit hver dag – av en eller annen grunn. Og det sitter like hardt enda. Seksten år… det ble nært. Minnesmerket er brutalt, vakkert og trist.
Jeg har ikke vist det til barna mine enda. Hvorfor? Fordi vi selv dro på dette surfekurset i går. Vi skal leie brett i dag og vi har det gøy med det. Jeg elsker å finne felles interesser med barna mine. Vi har slalåm, snowboard og nå kanskje surfing?
Det er livet og vi må leve det for å nyte det. Det er jo også derfor vi er på denne reisen. Jeg skal vise barna mine minnesmerket om noen dager, men først skal vi surfe litt. Så Aksel? Min kjære venn! Du får ikke sladre til Maria enda;)
J har tatt med seg huset vårt og reist av gårde. Huset skal testes fra Tenerife til Kapp Verde før det bærer over Atlanteren med mannskapet: J, Trude, Supern og Mathias. Trude har vondt i foten, Supern har pustemaskin, J har shades og tåler ikke sol, mens Mathias ble født ikke lenge før år 2000. Ja? Det er klart man skal ha litt karakter om bord!
Denne båten skal jeg altså lære meg å seile uten å ha tatt i en åre i hele mitt liv, langt mindre ett tau. Akkurat nå er jeg veldig glad for at barna og jeg starter reisen med fly til Karibien – ja, og et helt vanlig hus med internett mens vi venter på båten. En mild overgang før jeg rører i ett tau mellom ukjente øyer.
Det svenske flagget er selvfølgelig byttet ut, det er viktig. Jeg lærer hver dag…
Min egen lille Mathias gleder seg mest til å møte disse små tyvene:
Jada jeg skal rusrelatere dette innlegget for deg. Det er ikke så vanskelig, for mens jeg sitter igjen her i Norge nå – uten J, merker jeg at mesteparten av min inspirasjon – til alt, har dalt betraktelig. Jeg får rett og slett ikke til noen ting på samme måte som jeg pleier. Jeg kan ikke skrive, ikke lese, ikke male ferdig utleiedelen på huset vårt og det finnes ikke en eneste serie på Netflix som fenger. Jeg må ha bøker eller TV som erstatning for rødvin, eller jeg må nok ikke, men jeg liker det. Nå er det derimot helt tydelig for meg at jeg må ha J også. Han trenger bare å være i nærheten for at jeg skal være inspirert – til livet. Bak ryggen min i sengen mens jeg leser, ett eller annet sted i huset mens jeg ser på TV, rundt om kring på tomta mens jeg driver på i huset og på sin egen maskin mens jeg skriver.
Jeg har lært av Rita at vi trenger en plan B for å holde edruskapet ved like. Vi trenger et mål og en drøm (drøm er min egen påstand) for å bli edru, og vi trenger en plan B for å holde oss der. Jeg har instinktivt en plan B for alt i hverdagen, eller et mål om du vil, også for denne reisen vi skal på…
… men jeg har ikke en plan B for livet mitt! Jeg har ikke en plan B for et liv uten J. Forholdet vårt er klissete bra på det femte året. Jeg har alltid tenkt: jaja, edruskapet mitt er J, sånn får det bare være.
Men du, det holder jo ikke! Denne inspirasjonen og gleden til livet jeg har hatt i disse edru årene kommer fra samværet med J!
Å ha mål, å ha delmål, å ha en plan B er egentlig helt innlysende for meg. Jeg er en drømmer og en romantisk sådan. I edruskapet har jeg hittil realisert drømmene mine, gjort luftslott til virkelighet og gjennomført mesteparten. Bare ikke for livet mitt! Hva om J skulle bli lei av meg? Eller omvendt for den saks skyld? Hva om det skjer noe? Nære mennesker har dødd fra meg før, men da drakk jeg og fortsatte med det. Dette er bare en tanke til både deg og meg:
Vi burde sikre oss med den store planen, den store drømmen, drømmen om “lykken” må ha en plan B.
Jeg tror jeg skal kjenne på dette med barna mine. Jeg gleder meg veldig til å starte denne reisen alene med dem. Maria, Mathias og jeg på en øy alene mens vi venter på en seilbåt som kommer… kanskje den ene dagen, kanskje den andre.
Vi kan ikke slutte å ruse oss for andres skyld. Ikke en gang for våre barn, men kanskje vi kan la vær å begynne? Jeg mener, vi er jo edru hvis vi først har sluttet? Da er det vel lettere å gjøre ting for barnas skyld. Jeg tror at det er min plan B: å være der for barna mine livet ut. Det kan jeg ikke med rødvinsdunken, da blir barna plan B.
Jeg reiser 23 februar og avslutter her i Oslo med et brak 21 februar. Jeg avslutter på Internasjonalen med et interaktivt foredrag kl 20.00. Da kan vi snakke litt om både plan B, vi kan snakke om ‘en dag av gangen’, vi kan snakke om pårørende og vi kan snakke om deg – hvis du vil det. Både via hender i været og tekstmeldinger opp til telefonen min på scenen. Vi kan rett og slett snakke om det du lurer på og du trenger ikke en gang å lure på det høylytt. Det er heller ikke nødvendig å være rusavhengig eller pårørende for og komme, det er mer enn nok plass til pur nyskjerrighet på dette arrangementet. Jeg kommer selv til å være der minst en time før hvis du vil skravle litt.
Kom a! Du kan lese mer om hva det er her: Julie og Du
Sol ute? …enda verre! Fint vær sier’em. De skulle bare visst hvor jævlig det egentlig er å se ut av vinduet.
Gå på tur a dø! Jeg klarer jo ikke å gå på do en gang! Det fine været ditt kan du dra lenger ut på landet med. Ja? Du vet det landet der skiløperne med det nyeste innen nylon, smøring og plastikk løper lykkelige og sunne avgårde med snørra hengende fra nesa til knærne i motvind? Det landet skal ikke jeg til i dag. Av en enkel grunn: det er fysisk umulig. Psykisk også hvis du er i tvil. Den sola gjør meg bare blind, redd og ikke minst tørr i halsen. Tørr i halsen med springen på samme avstand som Sjennungstua, eller Kikut for den saks skyld. Ja, definitivt Kikut. Fire mil til nærmeste Paracet og ikke en jævla Kvikklunsj-Sobril i nærmeste vestkantkiosk.
Så den sola di kan du sende tilbake til Randi Hansen
Jeg må lukke øynene nå. Jeg vet at jeg ikke får det til, men jeg må prøve. Jeg må sove så det blir bedre, uten at det egentlig blir det – det vet jeg bare. Jeg må sove litt til før du kommer og peser meg. StåOppNåDetErAlleredeMidtPåDagenOgHvisDuSkalHaMedDegDetfFneVæretSåMåDuForteDegFørSolaGårNed. Husker du forresten hva du sa til meg i går eller?
Nei
Litt. Og mer nå. Takk. Dessuten har jeg ligget å fått flash av hva som skjedde i går helt siden klokka seks i dag morges. Å jada, det skal ikke mangle på det! Jeg sover egentlig ikke, det er ikke derfor jeg ikke står opp. Men det skjønner ikke du. Du skjønner ikke at jeg ikke mente noe av det jeg sa i går. Du skjønner ikke at fylla faktisk har skylda. Egentlig sier du det ofte selv uten å tenke deg om: jeg elsker deg når du er edru!
Så du har egentlig skjønt det selv også: fylla har egentlig skylda. Jeg er ikke meg selv når jeg holder på sånn. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder på sånn. Jeg vil ikke holde på sånn!
Så nei, jeg sover egentlig ikke bort dagen, for jeg får ikke sove. Angsten, du vet den fysiske i brystet? Den holder meg våken. Det gjør flashene av hva jeg sa til deg i går også. Jeg håper ikke jeg slo deg? Jeg husker ikke, men det føles sånn. Den angsten har holdt meg våken siden klokka seks. Nettopp fordi jeg husker mer enn jeg orker. Ikke mer enn jeg fortjener – bare orker.
Ja, jeg er enig i at jeg fortjener å orke, men jeg får det ikke til. Så derfor klarer jeg ikke stå opp, fordi jeg det ikke går. Derfor er solen vond, fordi den er så fin. Du er også fin, det er bare det at jeg hater meg selv, og det var egentlig det du fikk i går – mot deg, uten at du fortjener det. Jeg vet ikke hvorfor det skjer hele tiden. Jeg vil ikke være sånn. Men jeg tror at jeg snudde mitt eget selvhat mot deg, fordi jeg ikke orker meg. Det kan jeg ikke tilgi meg selv nå. Derfor har jeg angst, fordi jeg ikke klarer meg.
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Noen ganger blir jeg litt redd for at du som sliter med rus skal tro at jeg bare holder på med pårørende. Det jeg tenker når jeg skriver til “begge sider” om hverandre, er at du som sliter kanskje kjenner deg igjen i begge versjonene? Og du som er pårørende får et innblikk i hvordan vi virker? Mange av dere som sliter lurer på hvorfor jeg gidder å hjelpe dere. Det handler ikke om det, det handler om at man ikke vil sin værste fiende så vondt som man har hatt det selv. Den følelsen deler jeg med, så vidt jeg vet, alle som har vært så heldige å klare seg over kneiken. Hvorfor brenner jeg sånn for Pårørende? Av samme grunn. Jeg ser at mange av dere er hjelpeløse i kontakt med den aktive versjonen av oss rusavhengige. Og etterhvert? Like syke, med NESTEN de samme tendensene som oss: fornektelse, skam og angst. Derfor vil jeg vise deg denne kommentaren. Jeg fikk den under dette svarinnlegget mitt: Slutt å vær hobbypsykolog!
Fra Jepp:
Veldig bra svart! Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan barn har det som pårørende siden de tenker så annerledes enn voksne, men du har forstått det.
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er voksen nå, men egen familie. Vokst opp med det jeg pleide å kalle «aksepterte alkoholikere» eller «rødvinsalkoholikere», som vil si at de daglig drakk vin hver kveld. Høres ikke så ille ut det? Det gjør vel mange, uten å være alkoholiker? Og nettopp sånn så det nok ut for dem rundt meg. Hvertfall når livsprosjektet mitt var å beskytte dem, INGEN måtte finne det ut. Jeg trenger vel kanskje ikke si at vinen kom på bordet tidligere, og mengdene ble større i takt med at problemene tårnet seg opp. Har fortsatt noen dagboksider fra denne tiden som er trist lesning. En veldig sårbar tid som tenåring.
Hopper vi 15 år fram i tid har problemene selvsagt ikke blitt mindre. Fortsatt er det like vondt, en knyttneve i magen når telefonen ringer på kveldstid. En stille bønn hver gang jeg går inn døra, vær så snill å ikke ha drukket i dag! Blodet som fryser til is når et fremmed nummer ringer, tenk om det er amk igjen. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig er det så mye å fortelle, men fortsatt er det skammen over at JEG ikke har klart å hjelpe som nesten er verst. Og frykten, angsten jeg har arvet.
Jeg så alltid på meg selv som et «løvetannbarn» (liker ikke det begrepet lenger egentlig), en som lykkes tross alt, fikk utdannelse, god jobb, familie, leilighet, bil, ordna meg alt selv. Helt til BÆM! Livet traff meg så hardt i fjeset og jeg klarte ikke å fungere mer. Jeg arvet ikke alkoholproblemene, (selv om jeg på et tidspunkt oppdaget at å selv være full fjernet de vonde følelsene for en kveld). Men alle de vonde følelsene, angsten, panikken og den ordentlig svarte depresjonen fikk jeg. Og så innså jeg at angsten hadde vært der hele veien egentlig, jeg hadde bare gitt den et annet navn.
Hvor vil jeg hen? Antagelig si noe til den 14 år gamle gutten. Så enkelt som du sier, du kan ikke fikse dem, og det er ikke din feil. Innerst inne elsker de deg mest, men noe har blitt ødelagt i hjernen deres. Noe du ikke kan noe for. Det er deg selv du må ta vare på. Finn andre i samme situasjon, i dag har vi jo nettet med chat og alt mulig, det ville nok vært en lavere terskel for meg og. Altså, jeg vet ikke hvordan du har det, men frykten for barnevernet og foreldrene mines eventuelle reksjon og straff for det var nok til at jeg aldri i verden hadde oppsøkt noe offentlig hjelpeapparat. Det gjelder å finne de folka du først kan stole på og trygge deg på at du ikke er problemet først. Egentlig har jeg vel ingen gode råd, jeg klarte det jo ikke selv heller. Det er vondt å være vitne til at noen ødelegger seg selv, og at alle forsøk på hjelp blir møtt med straff og giftige ord. Fortsatt.
Til deg som ikke har klart deg enda: I morgen begynner det ett kurs på Retretten kl 10.00, det varer bare til kl 12.00 og hvis du vil slenge innpå en lunsj i felleskap med de andre som går der av samme grunn som deg, blir du mett også. Kurset er ikke bare støttende, hjelpende og oppløftende – det er også veldig spennende! Har du ikke sett det på leksene mine da?
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
