Kategori: Blogg

“Jeg skammer meg over hvem jeg er. jeg tror ikke noen vet hvordan jeg holder på, fordi jeg isolerer meg alene hjemme når jeg drikker. Jeg går på jobb. Jeg gjør alt det vanlige, så jeg tror ikke det er så mange som skjønner det? I natt drømte jeg at jeg var på fylla”

Kjenner du deg igjen? Det gjør i alle fall jeg.

Du som har skrevet dette til meg, blir kanskje redd nå, fordi du kjenner deg igjen i din egen melding. 

Men vet du hva? Den er ikke fra deg. Dette er en melding jeg har gjenskapt av tre meldinger –  fra tre personer. Det er også litt av poenget mitt til deg:

Meldingen din gjelder så veldig mange! Ser du det nå? Nå når du vet at dette er tre personer?

Tankene “dine” er mindre unike enn du aner, og du er egentlig så lite alene som du kan få blitt. Det er min lettelse til deg. Rusen vår gjør oss veldig like. Driften er lik, angsten er lik og skammen er lik. Uansett livssituasjon og andre personlige forskjeller.

Problemet er at alle (og det er mange) de andre som har det sånn som deg, er akkurat like ensomme som deg, like alene med skammen og angsten, og lever i en verden hvor de tror at de har domene på galskap som sådan.

Skammen slutter der vi begynner å snakke sammen. Det tar litt tid å komme seg dit, derfor er du veldig modig! Men du vil fikse alt på en gang og det er ingen nyhet det heller;)

Tålmodighet er ikke en av våre sterkeste sider. Det har vi også felles.

Da jeg kom ut av Trasoppklinniken skulle jeg få livet på stell i går. Trene, pusse opp, skaffe inntekter, rense huden, ri på hester og for ikke å glemme hytte til hytte i Jotunheimen med fem kilo multer i spannet. Heldigvis gikk det fort opp for meg at dette muligens ble en smule irrasjonelt, så jeg satt meg foran Netflix med dyna mi og ble der i ett år. Det første året gjorde jeg bare det som var komfortabelt for meg selv, uansett hva andre måtte mene. 

Det er mange små ting som kan hjelpe deg i begynnelsen, en av de er sannheten.

Hvis du tenker deg om, så lyver vi om utrolig mange ting! Til oss selv og til andre. Jeg tar meg selv i det rett som det er, men nå om dagen klarer jeg å ta meg i forkant av løgnen, mesteparten av tiden… 

Løgnen kan være om de minste ting, og ofte for å unngå en aldri så liten konflikt. Ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor barna, sjefen, kompisen og nabo’n. 

Småløgner i en familie genererer baksnakk: “Se her Mathias, her har du 500 kroner til Tusenfryd, men ikke si noe til Maria, for jeg har ikke råd til å gi dere begge så mye nå”.  Uskyldige småløgner som involverer andre innenfor de fire vegger blir bare det – baksnakk. Vi vet om de, vi føler de, men vi gjør ikke noe med de. 

Nå sier jeg heller: “I dag skal Mathias på Tusenfryd så han får 500 kroner Maria. Du fikk i forrige uke, så det blir rettferdig uansett. Dere får det dere får når dere trenger det”.

Vet du hva? Det er forresten greit å ikke gjøre noe med andres løgner – gjør bare noe med dine egne. For det er også en vei til edruskap: å forstå at man ikke kan forandre andre, bare seg selv. De andre får rett og slett seile sin egne sjø å leve med sine handlinger – jeg kan bare gjøre mitt for at jeg skal være i vater, og kanskje, bare kanskje, påvirker det en og annen.

Nå tenker du kanskje:

Hva pokker’n har dette med edruskap å gjøre? Hvordan i huleste H skal det holde meg unna sausen?! Tuller du Julie!

Sorry lille nurk – jeg tuller ikke. Jeg tuller ikke, fordi det å holde seg unna drinken, ikke har noe med edruskap å gjøre. Det holder deg bare promillefri – en liten stund. For å få det bedre, er forandring av tankesettet løsningen. Det er hjernen din som ruser seg, ikke viljen. Viljestyrke har ingenting med saken å gjøre, følelsene dine går foran viljen. 

For å renske bort angst og skam, er det lurt at du tar deg en liten reise gjennom følelsene dine. Hvis du kjenner etter i brystet, hvis du lar klumpen i brystet vokse litt, hvis du ønsker den velkommen og tar vare på det som er i deg, vil det komme opp ord som beskriver hvordan du egentlig har det av seg selv.

Det er litt av veien til edruskap: å være ærlig, å kjenne etter, for så å dele det med likesinnede som kan dra deg videre. Det gjør at følelsene dine får en vei i hjernen. Min grunnleggende følelse som kom den gangen jeg hadde størrelse 31 i sko, har jeg satt et ord på nå, jeg har fortalt deg ordet før:

SVIK

Det er mitt ord, det er plassert i meg, en gang i størrelse 31, fordi jeg er meg. Fordi det var den følelsen jeg fikk av omverdenen, uten at det er omverdenen sin skyld. Nå, når jeg vet om det, er det mitt ansvar å ta vare på det, så jeg kan gå inn i et rom med fremmede mennesker uten å føle meg usikker. Jeg kjenner igjen at det kommer og vet hva det er. 

Dette vil jeg sende deg inn i helgen med, verktøy til hjernen din:

Tren på ærlighet, om ikke for omverdenen, så inne i den lukkede FB-gruppen Tilbake Til Livet

Tren på to ting: 

Tren på ærlighet og hva en dag av gangen betyr for deg, det vil si, hvis du er inne i gruppen, så du har andre likesinnede å kaste ball med.

Hvis du ikke er i gruppen, så skal jeg fortelle deg hva gruppen er:

Det Andre Stedet – Online, er en FB gruppe for alkoholikere/rusavhengige, og deg som ikke vet helt hvorfor ting er tungt. Det hjelper litt på ensomheten din å bli med (den røde linken over her). I gruppa har vi ingen krav til noe som helst, og den er helt lukket – det er bare vi i gruppa som ser hva som skjer der. Du er velkommen til å spørre om medlemskap. Vil du ikke inn, men bare titte litt utenfra, kan du følge meg HER

Jeg skal gifte meg i dag, så jeg kommer ikke til å være så veldig aktiv på nett før tirsdag, litt men ikke mye.

Ta vare på deg selv, med andre du stoler på.

 

Fem år uten kjærlighet. Fem år uten et eneste rødt vått kyss. Fem år uten min beste venn. Fem år uten en trygg grunn. 

Fem år uten falsk kjærlighet. Fem år med ekte kyss. Fem år med ekte venner. Fem år med en solid grunn.

 

Fem år uten Pappkartong, Amundsen og humle. Fem år uten forfinet snødryss.

 

Fem år uten overgrep. Fem år uten angst. Fem år uten skam. Fem år uten Blackout. Fem år uten skitten sex.

Fem år med en ekte favn. Fem år med glede. Fem år med stolthet. Fem år med hukommelse. Fem år med ekte kjærlighet.

 

Tusen takk for alle gratulasjoner på min viktigste fødselsdag 21 oktober 2018 – fem års edruskap.

Takket være deg, meg og oss – sammen

 

Fem år med et liv. 30 år uten.

21 oktober 2013 var en helt annen dag enn den jeg har i dag, det var dagen jeg ble født. Og å bli født er skummelt.

 

Hæ?! Nei! Hvor er barna? Brystet er iskaldt.

Jeg… nei…jeg er ikke hjemme en gang? Bra. Sånn var det ja, jeg har barnefri…

Faen! Denne sofaen klør, hvor var jeg i går? Jeg får ikke puste. Vin? Vin hadde gjort seg nå? En jeger? Er det sprit her? Hvor er jeg? Sove.. bare sove. Nei… pusten vil ikke høre på meg. Var jeg naken i går? 

Er det søndag? Kan ikke den kalde kniven i brystet bare gå bort snart? Slo jeg? Hvem slo jeg?

Barna kommer hjem i dag… Jeg må hjem… ikke enda… 

Aker brygge? Ja. Vi var på Aker brygge i går? Husker ikke… Jeg ble sikkert kasta ut uansett. Herregud ass! Dørvakter har fett på hjernen! Kan jeg ikke bare få litt fred nå? Vin ja. Jeg tror jeg har vin ett eller annet sted… hehheh. Jeg vil ha fri, fri hele tiden, fra alt!

Sekken min? Jeg tror det er vin i sekken min?

Hvor er sekken min?

Nei… jeg kan ikke drikke i dag, barna kommer hjem klokken fem. Litt? Jo, jeg kan drikke litt, jeg rekker å sove det av før barna kommer hjem. Klokken er bare ti. Litt, bare litt.

 

Angst bortevekk. Jeg rekker ett glass til, bare ett? Faen, klokken er fire, det ble ikke no søvn, men dette går bra. Jeg er da faen meg stødigere enn en påle!

Taxi? 

Jeg må ta taxi for å rekke barna. Klokken er seks.

 

 

Vet du, det der gikk ikke bra. Jeg var ikke stødig. Jeg hadde ikke vært stødig på mange år. Jeg var ikke edru da jeg kom hjem til barna den kvelden. Det beste som har skjedd meg noen gang, er den bekymringsmeldingen som ble sendt inn av de som kom hjem med de små. For det ble kveld før jeg klarte å komme meg hjem. 

Det siste året jeg drakk, var livet borte.

Marianne fra barnevernet banket på døren dagen etter. Det ble den siste bekymringsmeldingen Marianne hadde tenkt å få: “No lura du mæ ikkje længer. Du lægg dæ inn, eller vi tar barna!”.

Trasoppklinikken

Tusen takk Marianne!

 

 

Jeg fikk barnevernsvakta på døra mens jeg ventet på innleggelse. Drakk jeg for det? Å jada. Vi er ikke så veldig annerledes enn deg på det punktet. Hva gjør du f.eks i dagene før du skal slanke deg? 

Litt tannkrem for hånden ved rødvinsglasset i tilfelle det skulle banke på døra, var alt som skulle til. De tok meg ikke på det.

Jeg husker nesten ingenting av sommeren 2013.

Men hva husker jeg? Jeg husker at jeg regisserte et helt sommerspjel i Gyland ved Flekkefjord. Jeg husker at jeg hadde barna og en ny valp rundt beina mens jeg gjorde jobben. Jeg mener å ha tråkket på hunden i fylla, men det er vel for bagateller å regne i forhold til å klappe til de nærmeste rundt en ved uberegnelige og festlige anledninger.

Det eneste jeg ikke har gjort i mitt liv er å danse naken på et nattklubbord. Jeg kan i alle fall ikke huske å ha gjort det? Og har jeg ikke gjort det, så er det bare for flaks å regne. Kanskje jeg har gjort det også, da går det i tilfelle inn i et allerede stort regnskap.

Jeg husker at jeg satt opp dette sommerspillet i operaform, med fullt orkester, kor, statister og profesjonelle skuespillere. Jeg husker at jeg styrte det i havn med en premiere som sto sin prøve. Jeg sto i solsteika, pekte og mente, svarte på spørsmål og løste problemer. Gaffateip-Julie.

Fyllsjuk som faen. Jeg husker at jeg gledet meg til prøveslutt – hver dag. Jeg husker at jeg “ikke var på jobb” den dagen det var premiere. Jeg var jo tross alt regissør må vite – eller, en del av publikum som vi også kan kalle det. Status vodka cola.

 

 

Jeg husker premierefesten fordi jeg holdt meg i tøylene den dagen. Vi kan det også vet du? Holde oss i tøylene mener jeg – en stund. Det er de gangene du som er pårørende blir imponert og lettet. Det er de gangene du får et lite håp om bedre tider. Til neste gang.

Jeg husker også hvor viktig det var at mamma tok barna den natten. Jeg husker at jeg satt midt på veien etter endt fest, fordi jeg ikke ville avslutte festen. Avslutninger av fester er i veien for fester.

Jeg husker at det var deilig å komme hjem igjen til Nesodden etter oppdrag utført, så jeg kunne fortsette å gjøre som jeg ville. Å gjøre som vi vil har en helt egen betydning for oss rusavhengige. 

Jeg ville ikke ned. Jeg ville aldri ned. 

Jeg klarte jobben, jeg klarte barna fordi det var det som var normalen, hver dag hele året. Uansett oppgave, uansett barn, kunne festen og oppgavene kombineres – i mitt hode. De fleste av oss tror jo at vi er normale fordi vi fikser både jobb, barn og hverdagen. Sannheten er at vi absolutt ikke fikser det. Vi bare tror vi fikser det fordi vi går på autopilot.

 

Jeg er ikke nede nå. Jeg er ikke nede selv når jeg er nede. Jeg feirer edruskapet mitt med å være edru. Og jeg har det gøy. Jeg har det ikke festlig lenger, men du, ærlig talt – jeg har da hatt nok av festligheter? Og de var vel egentlig aldri særlig festlige? 

Festlighetene mine var fylt av skam og angst, med klærne på knærne, vodka i koppen og grøftekanten som residens. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt ekte følelser i mitt liv, men at jeg ikke har vært i kontakt med de jeg hadde? Det kan jeg love deg.

 

Hvordan klarte du det Julie? Jeg vil ha hemmeligheten din! 

Jeg skal fortelle deg hemmeligheten min og jeg gjør det i grunn ofte her på denne plattformen. Du får det bare ikke med deg fordi du egentlig ikke vil helt? 

Hemmeligheten min er veldig enkel og veldig vanskelig å utføre. Den er vanskelig å utføre fordi vi ikke vil utføre den. Ingen av oss vil utføre den. Ingen av oss vil egentlig kutte ut rusen. Du er alt annet enn unik i så måte. Du har heller ikke det værste livet som er levd. Du er bare en av oss alle. Å innse det, er en av de første hemmelighetene.

Den neste hemmeligheten er den du ikke vil gjøre (dette gjelder deg også kjære pårørende – i aller høysete grad):

Hemmeligheten er å gjøre det samme som de som har gått før deg. AKKURAT det samme. Uten innvendinger. Uten skepsis og uten arroganse. Det er en enkel grunn til at jeg har kunnet gi deg meg fra min profil – jeg har lært meg det jeg har gitt deg hittil, av andre. Jeg har lært meg meg ved å gå på kurs og møter. Jeg har lært meg om MEG – av de som vet bedre enn meg. 

Jeg kunne ikke meg. Det er den neste hemmeligheten: å innse at du ikke kan deg like godt som du tror. 

Jada! Jeg vet at du ikke bare tror du kan deg, du er overbevist om at du kan deg noe så til de grader. Så lenge du tror det, kommer utfordringen til å forbli som den er: 

I flaska, i pulveret, i pillene og i sprøyta. Du som er i flaska er ikke strightere en deg som lever med nålen. Du som lever med nålen? Hallooo! Du har det ikke verre enn oss som er i flaska. Rus er rus og rus er gøy – til det blir vondt. Når du innser at det er vondt, innser du også at det har vært vondt hele tiden.

Hemmeligheten er å gjøre det som blir sagt av de som har gått før deg. Helt og holdent.

Ja, jeg vet det, du vil ikke det, så derfor har jeg planer for deg. Jeg vil gi deg det jeg har, og hvis du ikke har fått det enda, så har ikke jeg vært klar nok. Derfor skal jeg feire mitt sjette år med å bli klar nok for deg.

Hva kan jeg gi deg? 

Først og fremst: følg meg (linken ligger i blått nederst), så vi kan begynne reisen vår. Reisen din skal ikke bestå av moral. Den skal ikke bestå av tvang eller forpliktelser. Den skal ikke bestå av trinnprat eller høytstående individer.

Reisen skal bestå av deg og meg – oss. Du trenger ikke en gang å ha et ønske om å slutte med noe som helst. Alt du skal få, er gjenkjennelse og tilhørighet. Du skal få senket skuldrene, få bort angsten og skammen og reise sammen med oss som allerede er her. 

Har du mistet meg nå kjære pårørende, husker du? Dette gjelder deg også.

Hvor skal vi gjøre det?

Vi skal først og fremst gjøre det i mitt nye forum Det Andre Stedet. Førstkommende tirsdag 30 oktober kl 19.

Jeg lager også en nettside til deg for tiden, og før den er ferdig, får du bare følge meg så du får informasjon, for jeg skal gjøre mer for deg:

Vi skal gå online, Tilbake Til Livet. Hvis du føler at du har en og annen utfordring med alkohol/rus, er du velkommen til å spørre om medlemskap i gruppa på FB. Vi er allerede fem personer som møtes og snakker gjennom skjermen, og i kommentarfelt inne i gruppa. Vi snakker uten forpliktelser og vi får en bedre kveld etter å ha gjort det. Det som sies og skjer i gruppa, blir i gruppa. Du skal få hemmeligheten min, den er ikke vanskelig. Den er enkel, den er lettende og den tar bort ensomheten din. Du skal få vite hvordan du virker, hvorfor du gjør som du gjør og hvorfor det egentlig ikke er deg. Er ikke det bra?! Du er nemlig ikke så gal som du føler deg. Du er bare rusa.

Kom til Det Andre Stedet på tirsdag, linken ligger i bildet nederst i innlegget. Og du som ikke kommer deg ut av døra eller bor utenfor Oslo? Du, jeg, oss = vi går snart på nett sammen. Hvis du vil og når du vil. Jeg jobber med oppsettet nå. Meld meg på FB-innboks så treffes vi.

Jeg er fem år og ukysset av vin, vodka og øl. 

Bil med meg og følg meg på denne blå linken. Jeg ønsker meg deg som gave. 

SAMMEN. Det går ikke alene.

 

Det Andre Stedet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lekser, Retretten

I dag går det i ett. Først kurs på Retretten, så hjem å være mor og hustru, joda, det er fint det også. Akkurat nå sitter jeg på båten til byen igjen for å ha mitt eget kurs og skriver til deg.

Det er mye, men det er gøy. Du er gøy. Rett og slett. Jeg kan bare innrømme det med en gang, jeg går på kurs nå av en eneste grunn: å videreføre det jeg lærer til deg. Jada, det hjelper meg i samme slengen, men det handler om deg for meg nå for tiden.

Derfor skriver jeg leksene mine til deg på båten nå, fordi jeg liker det, og fordi jeg lovet deg det i dag morges. Svingene er bråe i livet mitt nå, så hvis du får servert mange skrivefeil, får du rett og slett bare ete de. Kanskje du ikke rekker annen middag i dag?

Og det over her skrev jeg i går, jeg rakk ikke å skrive ferdig til deg før kurset startet. Så jeg skriver resten nå. Leksen må frem i snøstormen.

Forresten kurset mitt, som jeg nå har valgt å kalle “Det Andre Stedet” istedenfor “Julie Winges Forum”, gikk kjempefint! Vi var fem mennesker og holdt på i litt over to timer. Jeg fikk lært bort både om Amygdala og konsekvenslister. Vi går videre med det neste gang 30 okt. Og ja, på kurset mitt er det lov til å snakke litt i munnen på hverandre.

Lekser ja: 

Denne metoden har Sturla Stålsett kommet opp med og jeg synes den er spennende.

Det finnes små historier fra tidlig i livet som kan ha generert vonde følelser.

Historien trenger ikke å være dramatisk. den kan være både og. Det handler i grunn om den første barndomshistorien som faller deg inn. F.eks. nå når du leser dette. Enkelt, det første, uansett hva det er. Og hvis du forteller den nok ganger til en du stoler på, kan den forandres til det bedre for deg.

Hva falt deg inn akkurat nå? Ikke tenk. Den kommer fort hvis du ikke tenker.

Jeg skal gi deg mitt eksempel:

Min lille historie, som jeg egentlig har hatt i hodet helt siden den skjedde i femårsalderen, var helt udramatisk for meg. Jeg har alltid tenkt på den som søt – helt til i går. Så jeg ble veldig overrasket over at det var denne som datt inn så fort, i det oppgaven kom.

Og enda mer overrasket ble jeg over at den søte lille saken plutselig ga meg en følelse av usikkerhet og svik (eller utenforskap). For husk at rusavhengighet er bygd på små eller store barndommstraumer.

Dette er ikke bare for oss rusavhengige forresten, vi har disse tingene alle sammen. Vi vet ikke at de er der hvis vi ikke jobber med det og finner det. Men en liten del av hjernen vår husker disse traumene helt uten å samarbeide med oss. Det dukker opp lignende ting gjennom livet som trigger denne lille hjernedelen, den setter seg i stressmodus og vi går til løsningen vår uten egentlig å tenke over det. For oss rusavhengige blir det en drink, for deg blir det kanskje en biltur alene, eller en løpetur? Dette forklarer jeg egentlig bedre på kurset/forumet mitt.

 

Sjokoladen jeg ikke klarte å ta i mot

Da jeg var rundt fem år bodde vi i Gabels Gate 37 i Oslo og jeg gikk, som seg hør og bør en liten Frognerjente, på Tomm Murstads barnehager i Nordmarka (eller hva den nå heter for tiden). Jeg ble fulgt av praktikanten min til Majorstuen for å ta Barnetrikken derfra hver dag. Eller, dette er viktig: det er sånn jeg husker det. Moren og faren min fulgte meg sikkert også, men det har ingenting med akkurat dette minnet å gjøre. Det er min følelse og min hukommelse som trigger denne hjernedelen min. Ikke fakta. Bare følelser.

 

 

Tilbake til Majorstua: barnetrikken  som den het, var en egen trikk for barna og de ansatte i barnehagene (tror jeg, jeg husker ikke sånne detaljer), men jeg husker godt at det var den gode gamle brune Holmenkolltrikken, som gikk fra en egen liten perrong lengst borte på Majorstua stasjon. 

Akkurat denne dagen, satt jeg ved endt barnehagetid på trikken tilbake til Majorstuen og var trøtt lei meg, full av skitt og sliten.

Jeg var lei meg fordi jeg hadde fått det for meg at ingen av de andre barna likte meg eller ville leke med meg. Så jeg hadde stått alene ute i snøen og synes synd på meg selv i flere timer (det føltes i alle fall som en evighet). En liten Julie med stor sans for dramatikk.

Jeg subbet av trikken på Majorstua for å møte praktikanten min etter endt barnehagedag, og plutselig sto både mamma og pappa på perrongen istedenfor, med store glade smil. Pappa hadde et kremmerhus med masse sjokolade i, som de strakte ut mot meg.

Jeg ble så glad! Det jublet inni meg, men plutselig tok et stort sug tok over og spredte seg i hele brystet mitt. Jeg ble sjenert. Veldig sjenert. Jeg sa nei takk til sjokoladen . Jeg hadde så veldig lyst på den sjokoladen!  Og jeg var egentlig veldig glad for at foreldrene mine kom for å hente meg, til og med midt på dagen!

Av en eller ble jeg sjenert og følelsene tok over, selv om jeg var sammen med mine foreldre hver dag. 

Sjokoladen lyste mot meg i hånden til pappa, men jeg klarte ikke å ta i mot. Foreldrene mine skjønte sikkert ingenting å sa: “Kom da Julie, så går vi hjem”. De snudde seg og gikk oppover mot Majorstuhuset. Jeg husker at jeg gikk etter dem oppover bakken, enda like sjenert og nå litt lei meg for at jeg ikke hadde turt å ta i mot sjokoladen, mens de to menneskene foran meg omgjorde seg til fremmede foran øynene på meg. For en bitte liten stund.

I går, på Retretten ble jeg veldig overrasket over at det var denne lille historien som datt inn da oppgaven ble fremlagt. Og enda mer overrasket over at den, som alltid har vært en søt liten historie for meg, plutselig ga meg et sug i brystet.

Denne lille ubetydelige historien. Men fordi jeg har lært meg om traumer, gjetter jeg meg til at det har skjedd noe lignende tidligere enn dette, som har med følelsen av avvisning å gjøre. Og jeg begynner å bli ganske sikker på at den faktisk er plantet av noen andre enn foreldrene mine.

Det begynner å gå opp for meg at det ligger noe hos en viss barnehagetante jeg beundret og så opp til, Tante Herdis i barnehagen på Vestkanttorget, som ikke så meg som jeg ville. Det dukker opp et par gamle grandtanter på Fagernes jeg var mye hos, som ikke hadde filla peiling på barn og hvordan man snakker til dem. For selve denne lille sjokokoladehistorien er ikke særlig dramatisk.

Men du, det skal jeg lære om på Retretten i dag, jeg skal lære om hvordan man forandrer en vond historie (som denne av en eller annen syk, merkelig grunn ble), snur den til noe bedre og eier den på en annen måte.

Prøv selv: NÅH Hva dukker opp?

Hva som helst. Det første.

Jeg skal gi deg svaret på hvordan man forandrer historien senere i dag.

 

Ebok utgaven:

 

Husk å kjøp massevis av vin I MORGEN! Og følg meg mer enn gjerne HER

 

Har du tenkt på en ting?

Det er forbasket gøy å være en edru alkoholiker! I går fikk jeg et spørsmål jeg har fått noen ganger før: blir du ikke lei av å være alko-Julie noen ganger? Jeg har et helt klart svar på det:

Nei!

Jeg blir ikke lei av det på fest, ikke i foredrag jeg holder, ikke hjemme, ikke på kurs og ikke på Nesoddbåten.

Tenk a, når jeg for eksempel holder foredrag for NAV, og møter både barnevernet, ruskonsulenter og andre interesserte. Tenk deg den muligheten jeg får til å snakke om hvordan vi virker og hva vi egentlig trenger (jeg tror jeg må skrive et eget innlegg om det igjen), og ikke minst hva pårørende trenger. Jeg synes rett og slett det er gøy. Mennesker er spennende og fascinerende. For det er jo det vi egentlig snakker om her? Mennesker?

På fest treffer jeg mennesker, mennesker jeg er redd for å småprate med fordi jeg ikke er flink til å prate smått. Når de ser colaen min, kommer temaet opp av seg selv fordi jeg er meg. Jeg forteller gladelig hvorfor jeg drikker cola og ikke vin. For det er nesten en kjensgjerning, “hvorfor drikker du ikke i dag”, kommer opp når man er alkoholfri på fest. Det gjør meg ingenting, det er spennende for de som spør, og jeg har noe å snakke om. Jeg slipper å diskutere den siste kolleksjonen til Gucci, ikke for det, den er sikkert fin, men jeg har ikke sett den og vet ingenting om fashion. 

Det er spennende å gå på kurs for å lære mest mulig, så jeg kan gi det videre til deg, mens jeg i samme slengen gir det til meg.

Så nei, jeg blir ikke lei av å være alko-Julie, det er akkurat det som er agendaen min. Det har blitt jobben min. En jobb jeg hele tiden må skape selv fra denne vinterhagen jeg en gang drakk i.

I dag på ingentingdagen min (mandager må være ingentingdager), skal jeg velge å være frisk, men bare for i dag.

I dag skal jeg også til psykolog for fjerde gang. Jeg har aldri egentlig vært hos psykolog før, så det er også spennende. Jeg bruker ikke han til denne typen tilfriskning, for unnskyld meg, men den kan han ikke. Ikke på den måten jeg trenger at han skulle kunne det. Men jeg har da nok av andre galskaper å ta tak i, og de, de har jeg plass til nå, jeg mener, plass til å ta tak i.

Du, du slipper ikke unna i dag. Kom på forumet mitt. Kom hvis du sliter litt selv. Kom hvis du er pårørende.

Det er ingen krav til edruskap hos meg. Det du trenger, er å senke skuldrene litt, det er alt. Trykk på linken under her og kom deg ut av døra for bare en ting: et trygt rom med stor takhøyde. Det skjer i morgen, så meld deg på nå.

Julie Winges Forum

 

Høstsalg kr 99;

 

Følg meg HER, så kan vi være mindre alene sammen

 

 

 

 

Skulle man kanskje bære en bøsse for Bymisjonen i år? 

Dette året går TV-aksjonens innsamling til Kirkens Bymisjon i deres arbeid for å forebygge utenforskap. Utenforskap opptrer i mange former og er grobunn for mye angst og depresjon. 

MINDRE ALENE SAMMEN

…er verdt å kjempe for. Kjemper vi sammen for det, kjemper vi for det meste av negativitet i samfunnet. Vi inkluderer plutselig innvandrere, rusavhengige, psykisk syke, arbeidsløse, prostituerte, fattige, og ikke minst ensomme mennesker – et mørketall som er gedigent. I can go on, vi har alle en psykisk helse. Hvis vi bidrar sammen, bidrar vi til å senke vår egen følelse av ensomhet ved å delta. Jeg tenker at jeg skal:

BLI MED

Det neste jeg tenkte var å renne ned både Frivillighetssentralen her på Nesodden som tok initiativet til dagen vår i dag, og Kirkens Bymisjon i Oslo, etter å ha blitt inspirert av de to som som presenterte det overnevnte: Hege Emilsen og Henning Høyner.

Så nå må jeg roe egget. Eller ikke. Eller jo. Nei? Nei!

Det bobler over for tiden, og i dag ble det enda flere inntrykk for meg, mens jeg egentlig bare skulle servere meg selv fra en scene sammen med Nesoddens ordfører Truls Wickholm og min mededrue entusiastalkoholiker Ann Helen Nyhus. 

 

 

Vi kom, sammen med et deltagende publikum, inn på mange temaer som kan bidra til utenforskapet her på Nesodden. Jeg klarer ikke å gjengi alt her nå, litt trøtt og sliten som jeg er etter en lang søndag.

 

 

Men en ting det virket som om det var enighet om, var at det er vel og bra med aktivitetstilbud, de må være der, men det som mangler mest, er vel en livlig møteplass? 

Du vet, den typen kafe som tilbyr alt fra et kjent ansikt, til en billig kaffe og en gratis avis fra hylla på veggen. Et sted du kan gå alene uten å føle deg alene, fordi du møter kjente fjes der hele tiden. En stamkafe? Et sted med gjester og ansatte som kjenner hverandres blide åsyn på en eller annen måte. Et sted du ikke må være “syk i hue” for å komme, men kanskje litt kosete? 

Jeg skal innrømme at denne delen, av alt jeg plukket opp i dag, denne kafedelen, er den delen jeg kan relatere best til selv. Stedet man kan gå uten en agenda og med en følelse av felleskap. I min bok har vi et sånt sted egentlig: Nesoddtangen Gård. Der kan man ta tak i litt av hvert og gjerne ut fra det som er der fra før?

Cammilla Schaanning…

 

 

… som er det store varme hjertet bak Nesodden Ressurskafé, hadde et innlegg mot slutten av dagen i dag, et innlegg jeg ikke en gang tør å gjengi her, fordi hun satt utenforskap på plakaten på en måte som satt så hardt og godt at jeg ble matt.

Gla-matt Camilla!  Du ble kalt Nesoddens engel i dag, og det skal du ta til deg! Du er Nesoddens engel. Hvis jeg hadde trodd på engler, så hadde de holdt på som deg.

I mangel på dekkende ord om hva Camilla har satt i gang, vil jeg bare vise deg det via denne linken her:

Nesodden Ressurskafé 

Hva den dama har fått til! Trykk på linken og lik

 

Under her ser vi sønnen til Ann Helen sammen med oss, Mikael Nyhus, som også er åpent rusavhengig. Det gjør dem begge til pårørende. Det er mange av oss rusavhengige som også er pårørende, så la oss alle være:

MINDRE ALENE SAMMEN

 

 

Men du, jeg setter også stor pris på om du følger meg HER

Endelig ble jeg kvitt ham! Det var bare mas uansett. Nå kan jeg drikke så mye jeg vil! huset er tomt, mens God morgen Norge surrer i bakgrunnen. Akkurat som om Vår Staude ikke er nok for meg?! Ha! Jeg har det så bra som bare det. Jeg har kvitta meg med nok en masekopp. Er ikke huset litt stort nå? Det er slutt, han er borte og jeg har det bedre sånn som dette uansett! Jeg må rekke polet før kl 18. Det er alt jeg trenger å gjøre i dag. Bortsett fra å lage mat til barna. Men det skal gå det også. Huset er kaldt.

Burde jeg kanskje gå ned i kjelleren å sette på tørketrommelen? Faa. så dum,.. hahh. Hold kjeft Vår. Orker ikke, sove litt til.

Hva skrev jeg på Facebook i går? Angst. Tørketrommelen kan vente. Hva skal jeg egentlig nede i kjelleren å gjøre nå, når jeg allikevel har den i hue? 

Polet, jeg må ta bussen til polet. Bare sove litt til. Bare litt – vær så snill. Dette må bort. Vekk! Polet, det går vekk i kveld, jeg må bare ha et glass vin så jeg tør og åpne Facebook. Der er det i alle fall folk. Folk jeg slipper å relatere direkte til. Folk jeg kan tulle med så jeg slipper dette. Jeg må ta en buss uten mennesker. Jeg må gå på senteret før rushet. Jeg orker ikke. Sove nå, bare litt. Vær så snill. I kveld skal jeg kose meg. I kveld blir alt bra igjen. Vår! Klapp igjen kjeften din prektige sugge!

————————-

Og bra ble det til kvelden, i mitt hode – til dagen etter, da jeg våknet på sofaen i vinterhagen og ikke husket slutten av kvelden før. Jeg rakk aldri opp til senga. Eller vet du hva? Jeg ville aldri opp i senga, fordi den var så tom. Soverommet var tomt og dyna var kald og fremmed. 

Det var min type ensomhet. Festen var slutt. Jeg hadde barn alene og kartongen som min nærmeste venn.

For hva er ensomhet? Det er vel forskjellige ting for forskjellige mennesker? For meg var ensomheten selvpåført før i tiden. Nå er den i meg fordi jeg er meg. Jeg er ikke sosial. Jeg har ikke sosial angst, men jeg driver med mitt, og er dårlig til å sosialisere. Jeg føler meg ikke ensom nå lenger, men er noen ganger redd for at jeg ikke legger inn aksjer for fremtiden. Jeg er en dårlig venn som ikke kommer dit det skjer. Jeg har sosialisering på agendaen for tiden, men jeg gruer meg alltid til smalltalk.

I dag skal jeg på scenen her på Nesodden sammen med Ann Helen Nyhus og Nesoddens ordfører Truls Wickholm. Vi starter opp klokken 14, og vi skal snakke om ensomhet og utenforskap her på Odden. Vi nesoddinger verner om ryktet til dette stedet. Vi elsker Nesodden og snakker det langt opp i de rosa skyene på eventyrhimmelen.

 

 

Ja, det er fint her på Nesodden, men fylt av ensomhet bak vært grantre. Vi skal også snakke om å skape et treffpunkt. Et sted folk kan møtes – og det viktigste: trives sammen. Men hvor skal det være og hva skal det bli?

Ensomhet og utenforskap eksisterer i beste velgående rundt om kring i vårt ganske land. Noe har vi inni oss og noe kan kanskje gjøres noe med?

Vi skal ikke snakke til publikum i dag, men med publikum. Publikum kan delta via tekstmeldinger fra sine telefoner opp til scenen, eller rett og slett ved å rekke opp hånden. Jeg for min del elsker den formen. I foredrag og eventer synes jeg ikke egentlig det er de/vi på scenen som er viktigst, det er hva publikum kan bidra med til scenen som er spennende.

Lets do utenforskap! Hvorfor ikke gjøre det samme i din kommune?

 

Ordfører’n vår serverer selvfølgelig suppe til oss Nesodd-folk. Ordføreren gjør som ordførere skal. Her fra i går på Tangensenteret

 

 

Høstsalg kr 99;

 

 

Følg meg videre HER, så snakkes vi:)

 

 

O hellige nostalgi, eller salamander som jeg en gang skrev her. Hvor jeg fikk salamander fra, må snekke’rn vite.

 Langstrukken nostalgi blir det ikke, i og med at denne bloggen startet, jada jeg har nettopp sjekket: 8 februar 2016.

Phantomeblue dukket opp i kommentarfeltet mitt i går og minnet meg på en ting, Phantom minnet meg på at en god del av dere har fulgt meg i lang tid. 

Hun… jeg tror det er en hun, men jeg vet ikke, kanskje det er en mann med myk humor? Jeg vet ikke en gang om jeg vil vite hvem Phantom er lenger. For jeg skal innrømme at jeg har søkt. Å jada, nysgjerrigheten har drevet meg til google helt uten resultat. Phantom, du får bare være Phantom.

Nå, i alle fall, Phantom har fulgt meg og kommentert siden jeg rotet rundt i plattformen her uten å ane hva jeg skulle skrive om, eller hvorfor jeg i det hele tatt skrev noe som helst. Lenge før denne bloggen handlet om rus. Lite visste Phanom hva Phantom skulle få servert etterhvert. Ikke at jeg gjorde det selv heller. Men Phantom ble værende her hos meg, og kommer innom nå og da. Det er vel av sånne grunner man faktisk tør å fortsette med ting?

Blogger? Jeg? Gi deg a! Jeg kan da vel ikke skrive vel? Og blogg!? Det er teit!

Joda det kan du sa radioprater, eller journalist Espen Thoresen (radioprater er egentlig tittelen, sånne ting bestemmer jeg) til meg en vakker dag for snart tre år siden. Jeg googlet og kom frem til at jeg måtte være på samme sted som Sophie Elise.

Klart det! Jeg følger da seriøse ordre!  Så her er jeg enda, helt uten Sophie Elises hjelp, og i går ble jeg minnet på hvordan det startet: med grusom tvang fra Espen. Intet mål om noe som helst. Den lengste setningen jeg hadde skrevet offentlig i mitt liv var i statuser på FB og helst i fylla.

Jeg satt meg ned med dette programmet, som du ser forsiden av, og stirret livredd inn i skjermen. Hmmm hva er det egentlig jeg burde skrive om? Jeg har fått beskjed om at jeg er morsom, ikke vet jeg at jeg er det, men morsom here we go:

Listhaug?

Ja Listhaug er jo klin hakke ga,l og det kan da umulig være noe som er morsommere enn det? Mitt første innlegg var i gang:

Neiogneiogneiognei!

Lesertallene sto i været, ikke så rart kanskje, i og med at jeg aldri hadde hatt lesertall før. Og redd var jeg.

Jeg husker ikke om du var med allerede da Phantom, men vet du hva – ærlig talt, jeg gidder ikke å gå gjennom kommentarene på alle blogginnleggene mine for å finne ut når du kom inn første gang. Ikke i dag. Poenget er at du har fulgt meg hele veien, selv da jeg gikk fra kødd til alvor, eller kødd til rus, kødd til fyll? Alvor i alle fall.

Fabelaktig! Jeg er veldig takknemlig for både deg som ikke er Phantom, og Phantom! Du kan jo se på Phantom som et eksempel på deg. Det er en ordre.

På veiene av Phantom og meg må jeg få lov til å presentere deg som er ny, og minne deg som har fulgt med, på vår kjære venn og slave:

ANTONIO 

Trykket du ikke på den linken nå? Da kan jeg love deg at du gikk glipp av en stor nødvendighet i livet!

Men akk, i og med at du ikke gidder å gjøre som jeg sier, skal du allikevel få ham servert her, han må med. Han gjør at øynene blir takknemlige. 

Min slave:

 

 

Helt nødvendig  for både mann og kvinne, vi må ha et til:

 

 

Neida, dette er overhode ikke på kanten, det er sunnere enn gulrøtter.

Jada Phantom, jeg vet at du nå tenker på pornokanalen: vil ikke Julie innrømme at hun hadde noe sånt? Jo, men jeg skal også innrømme at jeg har sletta’n. Kanskje dumt, men jeg følte at det ble så seriøst her inne at det ikke passet.

Ikke var jeg naken der heller, og man må jo leve opp til det man påstår at man skal levere? En pornokanal uten nakenhet går ikke Phantom, sorry!

Antonio har jeg ikke helt klart å slette enda. Ja se selv da! Det går jo ikke det? Skrive mer om hva han bedriver her i hjemmet mitt, tror jeg ikke er forventet av meg, og derfor har jeg kuttet det ut. Du tror jeg kødder nå du? Det er klart han er her! Han elsker jo å tjene meg sa jeg!

Plutselig, etter minst ett år med kødd kom det, litt bakpå meg også, KK.no ville ha meg til å skrive et innlegg om alkoholismen min fordi de hadde hørt meg snakke om det på radioen. Så spurt, så gjort:

Hei jeg heter Julie og…

Er det da man sier: … og resten er historie? 

Ikke en så veldig lang historie enda, men vi får se hva det blir. Ja Phantom, her slutter jeg oden til deg og alle som like godt kunne vært deg fordi, ved å være her sammen med meg, løfter du motet mitt til å fortsette! 

 En passende avslutning for i dag: Maryl Streeps

Jeg har ingen tålmodighet med kynisme

Tusen takk for følget dere, og ha en flott lørdag!

 

Jeg er heldig, utrolig heldig som har deg, og det er sant! Husk at mye av jobben min handler om ærlighet, så jeg tuller ikke, jeg er veldig glad for at du er her.

I dag våknet jeg senere enn vanlig, så jeg er litt på skeive. Du, heldigvis ligger alle å sover enda, så jeg får timen min alene allikevel. Kanskje deltagerne i familien min tar seg skikkelig fri så jeg får to?

Men tilbake til deg, du gjør meg modig og helt sikkert edru også. Min intensjon med å skrive til deg, er ikke å holde meg edru, det må andre handlinger til for den jobben, men du hjelper meg nok sikkert med det også? Min eneste intensjon med å skrive til deg, er at jeg synes det er gøy, og du inspirerer meg. Hvis det hjelper meg til et videre edruskap, så er det en bonus.

Det hadde jo tatt seg ut da, om jeg skulle begynne å drikke nå, skrive slimete statuser på FB og kommentere i alle felt jeg så. For å si det sånn, jeg leser ikke mange av minnene FB sender meg. 

Så ja, du hjelper meg på så mange måter og jeg er heldig fordi du faktisk gidder å lese det jeg skriver, kommentere og våge. For det våges mye på mine innbokser.

Jeg har begynt å sette meg daglige mål for det jeg jobber med, små mål for å tjene til livets opphold med det jeg gjør, men også andre små mål for å holde meg edru.

Ikke det at jeg har lyst til å drikke, jeg mener edru i hodet og klartenkt. Slutter du å ruse deg på egenhånd, ved å tvinge deg selv, blir du i grunn bare promillefri med slit og tankespinn. Edru er en helt annen kabal. En jobb, og på den andre siden, her jeg er nå, er det rimelig rosa og gøy.

 

 

Målet mitt i dag er å gjøre gode små ting mot andre og ikke meg selv, sette meg selv litt til siden, så jeg slipper tankespinn. Jeg vet ikke hva det blir enda fordi dagen akkurat har begynt, men det er målet.

En ting kan jeg dog begynne med, jeg kan svare deg på innboksen, gå gjennom den og rydde. Kommer du inn på den i dag, skal jeg konsentrere meg om deg. Ser man det, da er dagens mål i boks. 

Jeg sa jeg skulle snakke om deg nå, merket du at jeg gjorde det, selv om jeg snakket om meg? Det er litt av jobben med å være edru, bruke meg selv til deg. 

 

Kom på forumet mitt og ta med andre, så jeg kan fortsette med det. Det er du som lager dette forumet ved å komme. Hittil er vi bare tre stykker. Jeg vet jeg at jeg har tatt på meg en vanskelig oppgave med å gjøre dette, derfor skal jeg også mase deg i senk: 

Din handling, ditt valg.

Velg å trykk på linken under for å få senket skuldrene litt.

JULIE WINGES FORUM

Jeg leter i hodet mitt etter et annet navn på dette. Hva synes du om “STEDET”. Åpen for forslag!

 

Høstsalg kr 99;

Hvis du liker det jeg driver med del gjerne, mer enn gjerne og du er velkommen til å følge meg HER

 

Når jeg snakker skal du høre på meg! Eller for eksempel ikke…

Den gangen jeg drakk var jeg en besserwisser av de store på bar. Ikke for det, det er et kjent fenomen, og jeg kan innbille meg at du vet hva jeg snakker om.  At du skygger banen når sånne som meg skal fortelle deg at landet egentlig ligger der vi vil at det skal ligge. Som regel på planeten Merkur.

Jeg er fremdeles bombastisk i mine uttaleleser her og på mine foredrag. Det er fordi jeg vil ha frem poengene mine så tydelig og klart jeg kan. Derfor håper jeg at du trekker ut det du trenger selv, det som stemmer for deg og forkaster resten. Er ikke det viktig i de fleste sammenhenger?

Det skal jeg tenke på i dag, ikke her på bloggen, her skal jeg bare tulle litt senere i dag – det er lenge siden sist. Denne bloggen startet som en stor spøk og handlet egentlig ikke om rus, så jeg skal se litt tilbake på det. 

Den gangen jeg drakk (tenk at jeg kan skrive det!), hadde jeg rett i alt. Jeg hadde rett i at jeg ikke hadde noe problem (utad), at jeg klarte jobben min og at ingen skjønte meg. Jeg hadde rett i at hele kloden ville meg vondt og at det egentlig ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg hadde rett i at jeg kunne trene og levere barn på skolen med friske matpakker. Jeg hadde rett i at jeg fungerte optimalt nederst i flaska og på angstsofaen min om morgenen. Jeg hadde også rett i at jeg kunne japansk flytende på pub.

Jeg påsto at drikkinga mi ikke var noe problem, at jeg ikke drakk like mye som jeg gjorde, for å beskytte inntaket mitt. Ikke for å lyve, men for å slippe pes.

I dag skal jeg passe på at jeg ikke hele tiden har rett ovenfor mine nærmeste. Jeg skal lytte hele veien ut, uten å avbryte, sånn at jeg kan høre hva mine nærmeste egentlig har å si. Det må vel bare bli bra vel?!

Men du, en ting har jeg rett i:

Du må komme hit, og du kommer uten forpliktelser av noe slag. Trykk på bilde å se hva som skjer. Kom, så letter livet litt.

 

 

Ha en knalldag i dag!