Kategori: Reise

Sterkere en pappa’n til Pippi? Eller bare en helt vanlig vaskeklut?

Vet du, jeg vil ta en runde til på sterk og flink, men først:

 

 

Når jeg snakker med deg på telefonen, eller på innboksen, du som enten sliter med å være pårørende eller du som sliter med rus, så glemmer du en ting jeg har snakket litt om før: jeg er som deg – på begge sider av skalaen. Du gir deg ikke med at jeg er sterk, flink eller bortimot en guru innen edruskapsfenomenet;)

Ja, jeg sluttet og ja jeg kan snakke å skrive om det til deg, fordi du gir meg så mye tilbake. Mye mer enn du tror. Ikke bare deg som kommenterer, ringer eller går på innboksen, men også deg som leser i det stille.

Jeg ser det skjønner du, jeg ser ikke hvem du er (slapp helt av;), men jeg ser at det leses bakpå dette data-programmet og jeg ser en jevn rytme som gjør at jeg vet at du er der – for meg og for deg.

Ja, det gir meg styrke, men det gjør meg ikke flink, det inspirerer meg bare til å fortsette, selv om tastaturet og jeg krangler endel for tiden. Det er den pårørende i meg som krangler nå om dagen, hun sliter og har angst. Angst for det meste. Det er det som skjer når man er berørt. Hva skjer nå? Hvordan kommer det til å være i dag? Sannhet eller løgn?

Vet du, den kulden som sitter i brystet mitt som berørt, den er nesten lik den jeg hadde da jeg var fyllesjuk (uten resten av fysikken da). En kulde som går i bølger og daler, som jeg prøver å skyve unna for å få pauser. Noen ganger går det helt bort – det er når det berømte håpet setter inn. Det håpet jeg sier at man ikke burde ha, som man allikevel har fordi man er et menneske. Håpet føles nesten instinktivt, det er der uansett. 

Men du, der digererte jeg igjen, sånn går det når man setter seg ned med et tastatur som ikke virker helt. Jeg ville mase på deg om flink og sterk, sterk og flink, litt med tanke på deg som sliter den ene eller den andre veien, og husk at jeg snakker fra min egen synsvinkel (ikke som edru-guru;):

Jeg er ikke flink eller sterk fordi (hmm, hvordan skal jeg få sagt dette…), fordi, jo, fordi jeg aldri ville slutte! Fordi ingen egentlig vil slutte. Ikke du heller? Vi vil vel helst slippe å slutte.

Jeg sluttet ikke fordi jeg satte meg et delmål eller et mål (det kommer senere), jeg sluttet fordi det var vondt. Det var så vondt at jeg ikke orket mer. Og da snakker jeg ikke om alle de utallige gangene jeg ikke orket mer, men fortsatte allikevel. Jeg snakker om den gangen det ble helt helt nok. Nok av intet annet enn egoistiske (i mangel på et bedre ord) grunner, nok fordi jeg ikke holdt ut mer.

Den er vanskelig, fordi det hører du som er rusavhengig deg selv si støtt og stadig, og det hører du som er pårørende, den rusavhengige, si støtt og stadig. Når er det nok? Når er smerten så stor innvendig for den det gjelder at det ikke går mer – der og da!? Det kommer for noen, men ikke for de fleste. Brutalt. Derfor skal vi ikke som pårørende håpe for mye, det knuser oss så mange mange ganger, og kanskje uten stopp.

Men for deg som sliter med avhengigheten: slutt å vær flink! Det bare sliter, det sender deg rett i bunnen av flaska. Og hvis du vil ha hjelp så burde du ta den, legge deg flat og gjøre det som blir sagt – der det blir sagt. Ingen klarer dette alene i lengden. “Jo  jeg har klart det alene!” kan du høre en si. Vel, da er han eller hun et så stort unntak at du ikke burde ta sjansen på det.

Så jeg er ikke flink eller sterk, jeg har fått hjelp, masse hjelp, til å takle noe som ble så vondt at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tok i mot hjelpen og la meg helt flat.

Pass deg, nå kommer reklamen:

Få ut finger’n og kom hit, så skal jeg fortelle deg mer om det:

TIKKIO (var den linken stor nok nå?)

 

Dividere, subtrahere, mutlippppliffisisere, brøkere, opponere…

Jeg er ikke lenger helt sikker på hvem som har hjemmeskole? Meg eller barna?

Brøk?!

Du! Kan du forkorte brøker eller? Det kan jeg!

Tror jeg… eller.. jeg kan de enkleste nå… nei.. jeg kan de litt vanskeligere også – jo! Jeg er så stolt at jeg snart faller bakover. Jeg har nesten glemt at det egentlig er barna jeg skal være stolt av. Jeg kan nemlig forkorte brøk sa jeg!

 

 

Jeg tror det var akkurat på brøk-tidspunktet jeg kutta ut alt på skolen. Nå er det skjerpings, jeg har barn som er kloke gitt! De har at på til truet med at de tar første fly hjem hvis jeg ikke er streng med skoletiden. Derfor er jeg streng som pokker, timeplanen holdes. Sett dere ned å hør på mamma! Nei… lærer’n… nei, mamma… nei… eh?

Strenge barn:

-Mamma? Skal vi det eller det på skolen i morgen?

-Vi kan gjøre sånn eller slik. Hva vil dere?

-Mamma!!! Du må bestemme!!!

-Ok.. jeg bestemmer..

 

 

Vi er endelig tilbake på vestkysten med hvite strender, uten larver og med noen få kjærkomne mygg.

 

Ventemoduset begynner å ta på. Det suger litt i brystet her jeg sitter – på en vidunderlig terrasse og skriver til deg.

 

 

I dag har det gått fjorten dager siden båten forlot Kapp Verde. De idiotiske (og litt morsomme) fantasiene om puppedamer i lugaren til J, er byttet ut med å dytte bort bekymringer jeg får av å se ut på det urolige havet.

Dytt dytt dytt Julie. Han sa faktisk fjorten dager pluss minus tre. Det blir iallefall pluss… ja, og det er ikke farlig å seile over Julie. Neida, det er ikke det! Marinetraffic kryr av rosa prikker uten navn… 

Positiviteten svinner hen, så i kveld bærer det på møtet i Bridgetown.

 

Til deg som ikke er vant til sånt:

Det har ikke nødvendigvis noe med drikkesug å gjøre, jeg har ikke det, og har ikke hatt det på utrolig lenge. Akkurat nå har det for meg, noe med ensomhet og frykt å gjøre. Og siden alle disse følelsene – alle følelser, kan trigge ruspersonligheten min, har jeg et sted å gå hvor jeg kan møte andre med lik hjerne som meg, bare det blir jeg roligere av.

Her på Barbados, i Bridgetown, er det sånne sammenkomster hver dag. Ja tenk det, på denne lille øya også. Jeg vet at hvis jeg går dit, senker skuldrene seg, jeg går ut av møtet i en bedre og gladere tilstand. Rart ikke sant?

Selv med en u-rusete agenda som å være redd for kjæresten sin og crewet hans på havet? Utrolig nok. Det er en av de tingene man bare kan si: Det bare er sånn, om.

 

Nei, nå må vi ha ett bilde av crewet:

Rune, Trude og Øyvind. Fine fine mennesker! Jeg kjenner ikke Øyvind enda, men om noen dager gjør jeg det!

 

Vel, jeg går kanskje på møte. Det spørs på barnas humør i kveld. Jeg lar dem ikke være alene i et fremmed hus hvis ikke humøret er på topp. Eller kanskje jeg tar de med? Alle møtene er åpne her, noe som betyr at man kan ta med seg pårørende. Tja.. hvis de vil, drar jeg de med meg.

Det er faktisk ganske gøy å gå når man er på reise. Uansett om det er i en annen by i Norge, i Japan eller på Nordpolen (jeg må sjekke møter på Nordpolen;). Det er alltid både spennende og beroligende å se nye ansikter av samme slag.

Magen suger hardt i dag, jeg får det ikke unna, så jeg må egentlig. Det er litt som å dra på trening? Man utsetter det, gidder ikke, finner på unnskyldninger og når man først har gjort det? Da føles det deilig i kropp og pannebrask.

Jeg går.

Nå derimot?

BADING!

 

 

Kakerlakker og larver opp etter veggene. Lange mørkebrune larver. Kanskje larvene skal bli Kakerlakker? 

Jadajada vi må tåle det sier du? Blablablaba… Pøh!

Jeg skal fortelle deg en ting jeg – vi må tåle det akkurat så mye at vi flytter tilbake til vestkysten igjen. Nå har jeg lært – hvis man ikke liker eksotiske småkryp med nok bein til å donere hele verden, er ikke bushen ved Atlanterhavskysten gullkornet.

Vi spretter rundt på tærne med paranoide blikk på murveggene for å unngå larvenatten. Så i den samme natten booket jeg ett billig strandhus (tenk at det finnes a! BILLIG strandhus a!) på østkysten. Tilbake til hvite strender og vanlige insekter. Kjære mygg og fluer, jeg elsker dere, og dere kan få både blodet og maten min.

Vi har selvfølgelig ikke råd til å holde på sånn, men nå er vi i ventemodus og litt ferdige med Barbados (Jo! Det går an å si det). Vi er jo her for å nyte livet, ikke for å være tunge i hode mens vi danser samba i en sokkelleilighet sammen med larve-Morten! Barna skal ha det bra, jeg skal ha det bra og vi er på en FIN reise. Sånn ja.

 

Ensomhet

Jeg har tenkt mye på det ordet i russammenheng i det siste. Når vi slutter å drikke og går sakte inn i et edruskap er det ofte kjedsomhet og ensomhet man treffer først. Det kan lett føre direkte tilbake til Puben. Det er også en av grunnene til at vi burde gå på disse ‘teite’ gruppene nesten hver dag i begynnelsen.

Ja, du skjønner sikkert hvorfor jeg tenker på det nå om dagen – fordi jeg venter på J, jajaja – jeg har sagt det før, jeg vet jo det da!

Jeg juksa nemlig litt på vei inn i edruskapet mitt. Jeg møtte ham på den tiden, og det var et helt riktig møte. Hvorfor det var riktig, skal jeg ikke fortelle her fordi J vil være i fred for eksponering. Men av en eller annen grunn lot han meg skrive åpent om det i boka, så hvis du har lest den, vet du hvorfor. Så la oss bare si her at det var helt riktig, også for edruskapet mitt. 

Det er derfor jeg sier ‘juksa’. Jeg unngikk ensomheten og kjedsomheten, ble forelsket og i flaksens (eller hva du nå måtte velge) navn, forelsket i noe som var riktig for reisen jeg hadde begitt meg ut på. Når jeg tenker på deg som er utsatt for mye av ensomheten, føler jeg meg heldig og ja – juksete.

Jeg kan ingen triks for å unngå kjedsomhet og ensomhet, men det tror jeg ikke de som har erfaringen med det kan heller. Avhengighet har ingen quickfiks! INGEN!

Det eneste trikset som finnes er det jeg maser om: gå dit og gå dit ofte! Og med dit mener jeg det alternativet du liker best. Kjedsomhet og ensomhet inn i ett edruskap handler nødvendigvis ikke om å være fysisk alene heller.

En partner som gjør så godt han/hun kan, har ikke sjans i havet til å skjønne hvordan du fungerer uansett hvor mye han/hun prøver. For all del – vær sammen med de du vil være sammen med, men møt oss også, så du ikke havner i grøfta igjen.

Så det sitter jeg å tenker mye på nå, fordi jeg kjenner littegranne på det.

 

 

Makan! Hva man gjør når man savner! Og jeg savner ikke bare på romantiske måter nei! Jeg får fantasier, syke fantasier som logisk sett er helt usannsynlige, men selvfølgelig? Jeg klarer fint å sannsynliggjøre dem – jammen det er klart det! 

Hå! Ikke prøv deg, du vet akkurat hva jeg snakker om.

Jeg tror jeg har plassert opptil ti forskjellige puppebabes inn i lugaren til J – midt på Atlantern. Om jeg kan få det til å bli logisk Ja?! Uten tvil… hvis jeg bare jobber litt for det. Og det er akkurat den følelsen jeg drikker på – eller, heldigvis, drakk. Så jeg stagger fantasien, jeg klarer det og jeg klarer det ikke. Jeg blir sint på meg selv fordi J ikke fortjener sånne tanker, så klarer jeg det igjen.

Du, heldigvis har Frustrerte Fruer deisa inn på Netflix med åtte sesonger. Lenge leve hjernepauser!

Fantasiene startet fordi det dukket opp ‘levert’ på en sms jeg har sendt. Intet svar = galskap i hue. Det har jo ikke gått 14 dager en gang! Det tar 14 dager å seile fra Kapp Verde til Barbados Julie!

Vel, den fantasien er ikke egentlig så stor som det ser ut som i teksten. Det meste er romantisk savn, for jeg er jo sånn. Jeg må ha prins, hester og slått. Basta – du kan si hva du vil.

De siste dagene har romantikken min gått ut på å se etter det flytende slottet med prinsen på Marinetraffic, og det er selvfølgelig jævla irriterende at de ikke har registrert ruten sin! De rosa prikkene er privatbåter og jeg sitter å gjetter i vilden sky. Hvilken av de rosa båtene er J! Forbasket bra at de er rosa iallefall:

 

 

Sånn sitter jeg og tolker og refresher siden for å se hva som skjer – uten å hvite hvilken rosa lille dott for pokker! Men de over her ser jo fine ut? De er jo bare noen få dager unna.

 

Men så da vet du, så forstørrer jeg kartet..

 

Nei.. her er det bare å bøtte nedpå med alt for sterk blåbærsaft. Eller… komme oss ut av dette larvehullet… tilbake hit: 

 

Se a du, jeg har fått nye tenner og greier. Ikke værst: ny sand og nye tenner.

 

Det nye stedet vi skal til i morgen ser heller greit ut, så jeg lar blåbærsaften ligge;)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-Båten Pippi? Var e båten?

-Borta

-Men hür ska vi nu komma her i från?

-När man e på en öda ö, så vil man vel va där i sju år åt minstånde?!

-Sju år???

-Tenk om vi aldri kan komma hem?

-Tja, vi får vel kasta ut en flaskpost.

Ok da, så er ikke denne øya øde, men det føles sånn uten deg! Du skjønner det J, at i denne høyelektroniske tidsalder som vi tross alt befinner oss i, kommer jeg ikke til å føle meg rolig bare ved å sende deg en flaskepost.

Det holder ikke med eventyr når jeg venter på deg, og jeg venter selv om jeg vet at det enda er en drøss med dager til du kommer. Vet du J, jeg sjekker til og med sms’ene jeg har sendt deg flere ganger om dagen, bare for å se om det snart står ‘levert’. 

Så nå må du komme snart, for jeg er ikke mitt fulle meg uten deg. Inspirasjonen svinner hen litt skjønner du, selv med mine elskede barn og min deilige varme rund meg her på Barbados. Så jeg driter i at det tar to uker å seile over Atlantern. Make it ONE!

Jeg klarer ikke en gang å skrive J! Så derfor skriver jeg like godt til deg nå for å klare det. Av en eller annen grunn så må jeg skrive? Harr’u hørt?! Jeg som aldri har skrevet i hele mitt liv? De siste tre årene har jeg skrevet, og nå må jeg visst nok det?  Jaja, tenke seg til hva man oppdager når man får karret seg ut av fylla…

Så hvor er du? Midt ute på Atlanterhavet. Ja jeg vet det, men jeg klarer ikke å la vær og vente..

Jammen så kom da!

 

 

Ja, vi er altså på Barbados. Barbados…

Nå tenker sikkert en og annen: Herregud Julie, du er i Karibien sammen med barna dine. Slutt å syt! Men vet du hva J, jeg syter ikke – jeg nyter at jeg savner deg.

På en måte….

På en annen måte nyter jeg å være alene sammen med barna. Vi blir tette og samarbeidende, det er fint og jeg har fått bekreftet at barna mine helt klart både er plan A og B. Du husker det? At jeg lærte det av Rita? Man må ha en plan B for å holde seg edru i lengden. Jeg må helt klart ha en plan B når jeg er uten deg. Eller plan A, barna er jo A.. og du er A.. ABABABAB.. jaja – dere er fine planer uansett..  

Det er spennende å høre barna skravle i vei om livene sine. De har så fine hoder begge to! Og vet du hva? Hjemmeskoleringen går faktisk kjempefint. Vi har til og med timeplan!

Se her a:

 

Ferdig kl 12 hver dag. Jeg tror det kan holde med to barn og en “lærer” – og to når du kommer? Vi får se. Jada, vi skal ha norsk også, det drar vi inn i ‘valg’..

Rent bortsett  fra i går – vi skulket for å surfe, så nå er vi surfere. Joda! Det er klart man blir surfere av to timers kurs, slutt å tull! Du får ikke være med å surfe når du kommer forresten, du er sikkert god – og det kommer til å irritere stumpen av meg!

Eller – det var vel ikke skulking? Det var en utflukt. Ja, sånn må det bli..

Utflukter har man da gudhjelpe meg på skoler også?

Vi får bare ta samfunnsfag i valgfagtimen i dag i stedenfor. Ja, du skjønner – det er sånn jeg… nei – vi, har lagt det opp. Valg fylles med de andre fagene eller oppgaver om reisen vår.

Å lese historie om dette området (hele Karibien) kan lett gjøres spennende. Det går nemlig fint an å gjøre det gjennom å studere de gamle famøse piratene. Begynne med Svartskjegg foreksempeI = Edward Teach, eller Charles Vane som også har blitt plassert inn i serien Black Sails, he’s for real you see.

Da får man det meste, de kommer jo fra steder.. man får engelsk historie, kolonisering, rivaliseringen mellom England, Spania og Portugal og ikke minst… slavehandelen.

Barbados er hovedsakelig bebodd av Afrikanere (er det det man sier nå til dags?). Barbados ble kolonisert av England. Så hva gjorde engelskmennene her etterhvert a? Stakk av? Kanskje det har vært et gedigent slaveopprør her? Det må jeg finne ut av..

 

Vi har selvfølgelig vært på utflukt før også, og møtt disse gutta:

 

 

…som liker seg best oppå skilpaddekompisene sine når de inntar lunsj:

 

… eller midt på veien.

 

Barbados… Barbados… vi har både bodd på vest og østkysten. Valget er enkelt hvis man vil velge en av to goder – vil du ha hvite strender med kokospalmer hengende over hue, er det vestkysten som gjelder – inn mot det Karibiske hav. Der får du hele glansbildet, vel… nesten.

Vil du ha dramatikk og surfing mot tilfeldige steiner, er det østkysten som gjelder – røffe tilstander med hele Atlanterhavet slengende inn på stranda. Jeg vil tro det gjelder hele perleraden som utgjør de Karibiske øyer?

ØSTKYSTEN

Vi kom hit for bare noen dager siden, uten å vite helt hvordan det var her. Vi måtte flytte fra de hvite strendene fordi jeg bare hadde leid huset til den datoen vi trodde du skulle komme J! Og her på Barbados er alt fullbooket. Så nå bor vi i Lala-land.

 

Jeg ble først og fremst forført av terrassen

 

Mest fordi jeg ikke blir inspirert av sånt som dette:

 

Herregud! Jada, det er fint nok, men det går jo ikke an å kjederøyke, skrive og bøtte kaffe uten godstoler! Se på det pinne-aleminiumsrasket da!

Så ja – vi kom hit til Cattlewash på mandag, vi nøt terrassen og jeg gikk for å sjekke ut stranden.

 

Tydelig offpist for surfere.. så det er selvfølgelig her de er. Man vil da ha det farlig! 

Jeg fant en liten kulp å bade i – eller rettere sagt, en stor stein som skjermet for galskapen, og det eneste stedet man kan dyppe seg.

 

Jeg liker å gå på strender, så jeg gikk, men stoppet brått. Hva var det?

 

En grav? Et minnesmerke?

En mann vandret frem og tilbake ved stedet. 

Jeg ville ikke forstyrre, men klarte ikke å la vær. Det var noe tungt over hele atmosfæren. Jeg nærmet meg prøvende og forhåpentligvis høflig. Vi dro gjennom de vanlige frasene og det viste seg at han var fra USA. Og som vi vet, folk fra USA er det lett å komme i snakk med.

-Hi, I just have to ask: what happened here?

– A boy died surfing here some days ago, and somebody – i don’t know who, made this memorial for him. I have to say, I really appreciate the gesture. 

-Surfing here? That sounds crazy?

-No, not if you go far enough out into the waves, and know what to do. He knew, but it can of course happen anyway, as it did with him. He was a good surfer and a great guy.

– So? You knew him?

-Yes. It was my son, he only got to be sixteen year old. He was the best.

 

 

Der stoppet samtalen, vi bare så på hverandre, for det ikke var mer å si.

Jeg lot ham være i fred og gikk til mitt, til mine barn på snart samme alder. Kanskje det var derfor det satt så hardt i brystet?

Siden jeg møtte denne mannen har jeg gått dit hver dag – av en eller annen grunn. Og det sitter like hardt enda. Seksten år… det ble nært. Minnesmerket er brutalt, vakkert og trist.

Jeg har ikke vist det til barna mine enda. Hvorfor? Fordi vi selv dro på dette surfekurset i går. Vi skal leie brett i dag og vi har det gøy med det. Jeg elsker å finne felles interesser med barna mine. Vi har slalåm, snowboard og nå kanskje surfing? 

Det er livet og vi må leve det for å nyte det. Det er jo også derfor vi er på denne reisen. Jeg skal vise barna mine minnesmerket om noen dager, men først skal vi surfe litt. Så Aksel? Min kjære venn! Du får ikke sladre til Maria enda;)

 

En ting er sikkert, vi skal ikke surfe her:

 

Vi skal surfe her:

 

 

 

 

Tenke seg til! Min kjære dro sin vei! Han tok bagen, satte seg på flyet å reiste til gokk? Heldigvis ser han fin ut bak fra. Hva skal jeg gjøre nå? Gråte store krokodilletårer med blødende hjerte og full kartong? 

Nei, jeg skal vente på noe ut av en annen verden – bokstavelig talt.

 

 

J har reist til Tenerife. Fysj! Dra fra meg til et varmere land, tenker du så generøst. Men det er det beste med reisen! Han har startet reisen vår akkurat nå og vips så er den virkelighet, den har startet. Barna og jeg kommer etter, men ikke til Tenerife. J seiler avgårde over Atlanteren med annet maskulint og hardbarka mannskap om bare noen dager. Vi møter ham derimot i landet Gokk. Billetten er kjøpt og vente-huset leid. For barna og jeg må jo vente på ham i den andre enden. Vi reiser 23 februar og kommer hjem til samme tid som jeg har sagt før. Enellerannangang – og jada, jeg skal rus-relatere reisen for deg.

Hvis du nå sitter med åpen munn og lurer på om det har rabla for meg, eller om jeg har rabla ned i spritflasken, så kan du finne ut av det her:

Da reiser vi faktisk snart… ett eller annet sted…

I det innlegget står det at vi starter reise-festen på Grenada, det er det første som er forandret. Så da tenker jeg at du like godt kan vente å se hvor vi havner. Akkurat som jeg må – ja, jeg vet hvor vi starter da, men det sparer jeg til senere;)

 

Vil du følge reisen så gå inn på FB-siden min HER

-At det går an å tenke så negativt Julie! Skjerp deg!

-Pøh! Jeg er dritpositiv!

-Nei det er du ikke, det er ikke positivt å tro at verden faller sammen fordi du skal reise litt!  

-Jammen det er jo så mye å ordne!

-Ordne hva da?

-Jeg må ordne alt mulig rart! Jeg må ordne.. ja også må jeg ordne.. Jeg husker ikke!!!

-Julie! Det du ikke får ordnet ordner seg. Du skjønner, nå om dagen har vi en genial oppfinnelse som heter internett og der er det ubegrensede muligheter for glemte ordninger.

– Saklig! Tenk om jeg kommer i fengsel a!

-For hva da? Jeg tror ikke de bruker ressurser på bortskjemte husmødre i bikini.

-Jeg vet vel ikke jeg vel? For å ta barna ut av det norske skolesystemet for eksempel?!  Tenk om jeg ikke klarer å lære dem noe? Det må da være fengsel for sånt?

-Slutt og tull!

-Ok..

Jeg sitter her foran den norske TV’n som plutselig føles veldig trygg og tenker på hva jeg egentlig har satt i gang. Jeg har vært stor i kjeften og den kjeften har visst folk rundt meg tatt alvorlig. Det viser seg at jeg har en kjæreste som er med på alt utenom Bingo. Han betrodde meg en gang i sin naivitet, sin forskrudde oppfattelse av at jeg var en ganske normal person, at han hadde en drøm om å seile over Atlanteren. Mer skulle ikke til før Leiv Eiriksson her self mente at luftslott var teit. Så dra da – vi kommer etter med fly vi – jeg og barna. Nå skjer det.

At han skulle ta meg så ettertrykkelig på ordet hadde ikke mine grandiose visjoner tatt med i betraktningen. At han faktisk drar i neste uke, for å seile over halve kloden er ikke mer troverdig enn at Mikke Mus faktisk eksisterer. Så det vil si at Mikke Mus faktisk eksisterer. 

Når vinterferien daler innover landet er vi borte alle mann, helt uten å ha vunnet en krone i lotto. Vi starter i Grenada (tror jeg):

 

 

Jeg tenker vi starter der fordi det ligger lengst sør på perleraden av Karibiske øyer. Ikke vet jeg hva vi skal der, men det blir sikkert strålende. Hvis det ser sånn ut så skal jeg nok klare å overleve saken.

 

 

Eller kanskje ikke:

 

 

Dette var hva Google hadde å by på da jeg søkte på bilder av Grenada. Jeg skal ikke finne ut av hva det er på nært hold…

Tja, der starter vi og jeg vet ikke hvor vi ender opp, jeg vet ikke en gang hvor lenge vi blir borte og jeg vet ikke… noen ting?

Kanskje vi ikke en gang starter der? Det spørs jo helt om det går fly dit eller ikke. Det har jeg ikke sjekket enda.

Vel, går det ikke fly dit så tar vi bare flyet til nærmeste sted. Kanskje vi begynner på en helt annen øy? Det får du uansett med deg senere, det blir en typisk “to be continued-sak”. Til og med dama mi fra barnevernet ærklerte henrykt: Så fantastisk! Så vi drar.

Ja, det er nettopp hva vi gjør – vi drar og jeg vet ikke helt hvor, så du får bare være med.

To be continued…

Hjelp…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eller ikke?

Edru og et nytt liv? Jeg er den første til å skyte med skarpt etter tomme klisjefulle setninger. “Hvis du bare omfavner blablablabla…”, “Det er bare å meditere over….tjooghei”

Nei, det faller ikke i god jord hos meg. En dårlig egenskap kanskje. 

Edru og et nytt liv…

Vel, egentlig har det bare vært sommerfugler i magen etterfulgt av saus i hode for min del siden 1983. Egentlig har jeg ikke fått til noen ting, mest på grunn av angst og selvforakt. 

Livet mitt er faktisk ganske nytt, ca fire år gammelt når jeg tenker meg om. Hva kan jeg gjøre med det? 

For meg har det blitt å bryte ned luftslott. Få til det jeg drømmer om og gjennomføre det – uansett (jajajaja, innenfor rimelighetens grenser). Og det du, det går utover kjæresten min også (vi kan jo begynne å kalle ham J, siden han sikkert vil figurere nå og da). Han har en drøm, og så lenge den drømmen bare er ord, går den ikke hjem hos meg må vite! La meg få den ære av å skyte blink på herværende luftslott: 

J: Jeg vil seile i Karibien en gang

JW: Når da J?

J: Ehh.. snart?

JW: Jeg spurte: NÅR?

J: Skal vi si i Juleferien da? Hvis vi har råd?

JW: Juleferien!?  I Ferien??? Vi ska’kke reise til noe som helst slags drømmested i to uker på ferie! Ferie a dø! Jeg skal ha min egen dyne! Vi tar barna ut av skolen, skole får du fint på internett, også drar vi til sjørøverland så du kan seile deg grønn i tryne så lenge vi vil. 

J: Å ja, når gjør vi det da?

JW: Sa du ikke nettopp Jul?

J: Jo

JW: Ja da gjør vi det da – i januar. Skal vi begynne med tre måneder og se hvor det bærer? Ikke svar er du snill, det er nemlig det vi gjør. Vi må nesten ta nissepakka her hjemme først, så ja, det blir januar. Gå å lei en båt nå, så skal jeg leie ut huset. Sånn.

 

Ja? Hvorfor ikke? Hva kan gå galt? Vi kan angre, ikke trives og lengte hjem. Da drar vi hjem. Datteren min er litt bekymret for at hun må være der i tre måneder uten vennene sine. Det er ikke så rart, hun er fjorten. Når man er fjorten vil man være der det skjer.

Men hvem har sagt at vi må noe som helst? Vente til barna blir store? De skal jo være med! Jeg mener: vi må tre ting for å overleve. Vi må ha penger til mat, tak over hode og omsorg for hverandre. Resten av livet kan oppleves. Hver dag kan oppleves. Selv om det er 16 timer foran Netflix for den saks skyld.

Hva hvis vi drar til Karibien, ikke liker oss og angrer på at vi ikke dro til Tyrkia istedenfor? Da drar vi bare til Tyrkia da? Så lenge vi kan leve på lite penger, så kan vi da vel oppleve livet? Det er ingen som sier at vi måååå… noen ting? Hva mååå vi? Vi må de tre tingene: ha penger til mat, tak over hodet og omsorg for hverandre. Ingen katastrofer skjer hvis vi utfører de tre tingene… 

…eller jo, hvis jeg tenker meg til alt som kan gå galt så blir det ikke noe av. En ting er sikkert, dette hadde jeg ikke fått til i fylla.

Det eneste jeg trenger å gjøre nå er å ringe Globalskolen eller hva den nå heter, ordne med skolegang på nettet og dra – snart, før drømmen blir enda et luftslott. Ja – og leie ut huset. Det var de derre pengene, de må til for å leve.

 

Sånn. Det Karibiske hav.

 

 

 

Bergen!  Party! Jeg elsker Bergen. Jeg kjører alltid gjennom minner den veien.

Klokken er ett, og for å kjøre til Bergen, må jeg følge rutinene mine. Det er klart det! Vi gjør da ikke ting uten rutinene våre. Sånn – første stopp Drammen. Jeg skal ikke ha noe i Drammen må vite. Jeg har Bensin og er mett. Men stoppes skal det, det har jeg alltid gjort. Med 16… ooops! 20! Det har blitt 20 år på veien, og da er det rutiner som skal følges til krampa tar meg. Drammen. Sånn. Ferdig. Jeg skal holde foredrag i Bergen i to dager, så til Trysil. Dette blir litt av en tur. Først et åtte timers strekk tenker jeg, isete veier krever det. Jeg har leid meg en leilighet via airbnb i et smau, smau må man ha. Hotell er jeg ferdig med. Det er kjedelig. En liten gåtur i Bergenskvelden skal bli fint!

Drammen består av alko-minner. Jeg har festet mye i Drammen og hva er fest for en ælkis? En morsom ide med både små og store katastrofer til følge.

Nå skal vi kose oss! Gå ut i Drammen, spise en bedre middag, en liten tur på Buddys? En perfekt og romantisk kveld. Vodka cola på hotellrommet først, dette blir bra! Vi må gå snart, nei – en drink til… og en til… det oppstår noe, en setning, en uenighet. Dust!

Jeg gidder ikke å spise middag lenger! Nå har setningene eskalert til krangel om et eller annet. Jeg husker ikke hvordan det startet.

Vi skulle jo ha det gøy! Jeg vil ha det gøy! Vi skal ha det fint… “Du, vi driter i den middagen a! Kan vi ikke bare dra rett på bluesklubben? Joda! Du kan bare ta en kebab på veien”, (jeg driter i maten nå). Jeg fikk det til – vi drar rett på Buddys. Det er gøy. Krangel glemt. – til vi er ute igjen, 20 drinker senere. Han må bort! Han gir seg bare ikke! Jeg nekter å gå tilbake på hotellrommet!

Jeg kan sove i parken ved elven jeg! Ja! Det kan jeg det! Jeg har funnet meg et tre, et stort og fint tre som er helt perfekt å sove inntil. Jeg har gjemt meg. Dusten finner meg ikke nå nei!

Han kommer strenende nedover gressplenen. Ikke faen! Gå bort! Jeg fekter og slår rundt meg i luften. Hva vi kranglet om skjønner jeg ikke lenger, jeg har glemt det, men han må bort! Markere! Jeg kan markere terretoriet mitt, fabelaktig ide. Jeg skriker ut skjellsord midt i parken, drar ned buksa og tisser i sirkel. Innenfor her kommer du ikke! Det er mitt sted!!

Svart. Blackout.

Hunden har sovnet ved treet sitt.

Ikke en helt bra morgen det der..

 

 

Neste stopp Fagernes. Fagernes er rolig. Fagernes er barndom og strippet for fyll, med gode minner av strenge grandtanter og hytteturer. Derfor tar jeg alltid den veien til Bergen.

 

………………………………………………….

 

Fortvilelse! Jeg tok ikke bilder i Fagernes. Jeg bare kjørte gjennom uten å tenke meg om?! Jeg som skulle skrive en nostalgisk reiselogg til deg og alt mulig! Jeg kjører videre med hode over rattet på desperat søk etter et idyllisk bilde. En låve? En låve med kuer utenfor og snø på taket? 

Ingen kuer. Julie da.. det er 12 minusgrader og kuer står ikke på utstilling for din skyld! Ingen fine låver langs veien heller. 

Ha! En kirke med snø, perfekt;)

 

 

Halvveis til mål og jeg begynner å glede meg til Bergen.   Neste økt: Lærdal – Bergen, det går fort. Jeg hater tunellen, men det går unna.

Det nærmer seg, det er bare å manne seg opp til to og en halv mil i trollenes verden. Tidsskjemaet har holdt så langt. Fremme åtte. Det er bra! Kanskje en liten tur på brygga? Kanskje litt shopping? Jeg har nesten aldri penger i lomma, men jeg har litt nå – det må utnyttes og brukes opp. Klart det.

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Lærdalsk mann med refleksvest. “Dere må vente her på følgebil, det er arbeid i tunellen”. Ok, greit nok – jeg er sikkert fremme halv ni. Hittil har jeg bare hørt åtte episoder av podcasten til Antonsen og Golden, så det er fint med mere tid!

En time senere. Endelig ute av tunellen. Ok, ingen shopping. Tur på brygga da?

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Flomsk mann med refleksvest. “Dere må vente på følg….”

Endelig ute av tunellen. Joda, fremdeles en tur på brygga..

Gule blinkende lys. Koselig Gudvansgs mann i refleksvest. ” Her blir det tre kvarters venting”.

Netflix og dyne når jeg kommer frem?

Dette må jo være siste tunell med arbeid?

Neida.

Endelig – Åsaneskilt fire timer senere. Rett til Bergen!

Neida. Oransje omkjøringsskilt.

Jeg er heldig. Nå kjenner jeg nærmiljøet helt fra Åsane til Bergen sentrum.

Jeg havnet i Bergen eksakt kl 02.08. Det ble dyne, bare dyne.

 

Ja, det var slitsomt. Ja, det var litt irriterende at veivesenet hadde funnet det for godt å forbedre en tjue mil lang strekning på en forbaska natt. Men det var bare det, slitsomt. For fire år siden?

Jeg hadde fått helt panikk. Drinken hadde jo vært planlagt til klokken åtte! Senest ti over! Ti over åtte hadde vært krise nok. Helt forferdelig egentlig!

Hadde jeg kjørt sammen med noen, så hadde jeg byttet side med litt sånn: “Kan du kjøre litt? Jeg er så trøtt”. Hvordan skal jeg trekke opp drinken fra sekken på en naturlig måte nå? Hmmmm… vent fem minutter (egentlig alt for lenge å vente). “Nei du! Vi er tross alt på reise og reise er party ikkesant! Skål!”  …Jeg hadde ikke spurt, jeg hadde dratt den opp fort med en litt tøff i tryne spøk. Ut på tur aldri sur, hei hvor det går. Skål. En litt teit og klønete spøk for å løse problemet.

Hvis jeg hadde vært alene i bilen som jeg var denne gangen? Jeg hadde stoppet senest i Voss. Allerede ganske desperat. Jeg hadde ikke tenkt: det er bare en time igjen. Jeg hadde tenkt: det har gått alt for mye tid uten en drink og det er kjedelig! Hvis jeg ikke hadde funnet et hotell så hadde jeg sovet bak i bilen. Jeg hadde ikke tenkt på morgendagen. Jeg hadde ikke tenkt på temperaturen eller på det å våkne midt på en parkeringsplass med folk på vei til jobb. Jeg hadde stoppet, vært veldig fornøyd med meg selv og drukket meg i søvn. Jeg hadde heller ikke kommet for sent til det jeg skulle gjøre – det hadde nemlig vært vanlig. Det hadde vært vanlig å ha det vondt.

Jeg hadde derimot gått glipp av denne fine leiligheten under her. Ja, det ble en lang tur, men jeg slapp det vonde. Jeg slipper det vonde nå. Små irritasjoner og ødelagte planer er ikke mer enn det. Små. Det er deilig å slippe.

 

 

To dager med foredrag om hvordan vi fungerer, så Trysil, så hjem. Det ble en lang og ensom tur. Den fine ensomheten, den trygge og gode. 

Foredragene jeg holder er jo ikke foredrag, de er forum i mangel på noe bedre ord. Jeg starter med å fortelle publikum at jeg ikke kommer til å fortelle dem noen ting. De får ikke en døyt ut av meg uten å spørre (via opprakte hender eller tekstmeldinger). Vel, det er klart jeg drar dem i gang, men med en liten trussel om å snakke dem i senk til de sovner i de neste to timene;) 

Det er ingenting nytt ved vår historie og det er rett ut kjedelig å høre en sånn historie atter en gang. Den er tusenvis av år gammel (og det er uten å overdrive!). Derimot, å sette i gang et konstruktivt forum, hvor vi går i dypet på hvert enkelt spørsmål? Det viser seg å gi noe tilbake til alle som deltar, meg selv inkludert.

Det er ingen som skjønner hvordan vi fungerer, ikke de som jobber i feltet heller – så lenge de ikke har egenerfaring. Egenerfaring er fremdeles undervurdert og uten det, møter vi ingen trygghet når vi søker hjelp. Ingen trygghet, ingen hjelp. Punktum! Det snakker vi mye om.

Barnevernet. Jeg har aldri møtt Barnevernet på ruskonferanser, de vet ingenting om oss, de vet alt om barn, men ikke foreldrene de møter. Så når de skal hjelpe innen rusproblematikken vet de ikke hvem de hjelper. Ergo – de hjelper ikke og vi kan lure dem i mange år før det sier stopp – av seg selv.

Men vet du hva? De var i Bergen! De møtte opp, lyttet og spurte. De var ivrige – de ville lære, og kanskje mer enn de var klar over selv før de kom? I Bergen var det faktisk lederen av barnevernet som hadde anbefalt meg. Jeg fikk ikke vite det før jeg kom og jeg ble mektig imponert!

I Trysil? Eller nærmere bestemt. Engerdal? Der var de jaggu der også – minst like ivrige. Enda mer imponert!

Så kjære barnevernet, det kommer nok ett eget innlegg til dere som et resultat av denne turen, og for en gangs skyld, så skal dere ikke få kjeft. Litt påpass kanskje, men ikke kjeft.

 

Du! Følg meg a, det hadde vært koselig:) Følge meg kan du gjøre via denne blå linken: FB Velkommen!