Tårene presser på, jeg vil ikke mer! Boblejakken er åpen og jeg klarer ikke å lukke den, det er for kalt til å lukke den. De kuleste 501 buksene mine er på med alle de hullene som skal være i den og vinden suser inn og gjennom buksene, lårene er blåe av kulde. Ja! De skal jo ha hull?! Stilongs? slutt a, det er ikke kult!

Året er 1984 og jeg går forbi Ruseløkka skole på vei ned til Aker Brygge – eller: Rådhuskaia som det het, sånn var det ja – Rådhuskaia.

Det er 20 kalde og ingen skjønner meg! Jeg er ikke født til å bo i dette landet mamma, skjønner du ingenting? Livet mitt er jo nesten ikke til å redde, jeg fryser i hjel og ingen skjønner noen ting!

Livet er ofte ikke til å redde når man er jente 14 år.

 

 

Jeg elsker å drømme meg bort, men jeg hater luftslott! Jeg hater å drømme om ting som egentlig kan bli virkelighet og ikke blir det.

Ahhhh flytte til et varmere land. Vandre nedover en vei mot en strand i flagrende gevanter mens jeg plukker sitrusfrukter fra tilfeldige trær som klasker meg i ansiktet på veien til sand mellom tærne. 

Luftslott – det er lov å drømme!

Playa del varmt og Sangeria høsten 2011. Visninger, fly rundt på visninger og se på hus til millioner av kroner jeg ikke har råd til. Det er lov å drømme.

Men det ble med det.

Juli sommeren 2017 – Santorini med kjæresten. Nå, kjæresten er heldigvis ikke et luftslott. Jeg våknet på Santorini:

 

 

 Meget bra, tenkte jeg. Jeg hadde hørt rykter om en solnedgang i byen Oia som ikke en gang de greske guder kunne være mistenkt for å ha laget

Ja, Santorini er en vakker øy, særlig hvis man har riktig objekt i linsen:

 

Slutt og mas, jeg vet at jeg har påstått at Johnny Depp kan gå og legge seg i forhold til denne mannen – og det er helt klart sant. Det er jo nettopp derfor du ikke får se ham forfra!

 

Mine drømmer om å bo i et varmere land har utviklet seg opp gjennom årene, men ikke til noe annet enn drømmer. Luftslottet måtte snart vekk! For tre år siden tenkte jeg: på Grand Canaria har de norsk skole. Ja! For en ide, det kommer barna til å elske! Min bedre halvdel er med på alt utenom bingo, så den er trygt plassert i boksen sin. 

Jeg hev meg over barna med stor entusiasme: dere! Vi flytter til syden! De har norsk skole med masse barn og vi kan bade hele tiden! Jaaa!

Barna: NEI!

Jeg: JOOO!

Barna: vi vil bo hjemme

Jeg: Jammen det blir jo hjemme, bare mye varmere. Dere kan til og med snakke norsk hele dagen!

Barna: slutt mamma

Mamma sluttet. Mamma var ikke fornøyd. Men tross alt, Grand Canaria hadde aldri vært drømmemålet, det var bare varmt der og ja, norsk skole… Men hva var egentlig drømmemålet? Varmt skulle det iallefall være.

Mamma resignerte og godtok at de små snørrvalpene på død og liv skulle leke med vennene sine hjemme. Hun krøp til korset, hutret i sin noe harry boblejakke, vel og merke med lukket glidelås denne gangen. 501-bukser hadde gått av moten i forrige århundre, så lårene hadde i det minste riktig farge.

Mamma krøp så grundig til korset at hun snudde helt.. hun tok med seg den lille familien sin til Gol, til Hemsedal, til Trysil, til håpet om at de skulle fryse nøttene av seg og endelig komme til fornuft. De kom ikke til fornuft, de fikk dilla på Snowboard. Mamma tok på seg et tappert smil og sine gamle ski. Som den helten hun var (her kan erkeengelen Gabriel bare gå og legge seg) , satt hun opp en smilende front som mammaer gjerne gjør:

 

Mamma hadde gitt opp. Mamma drakk ikke – utrolig nok barn! Mamma undertrykte sin store drøm og ofret seg som på en spikermatte av iskald smerte… helt til sommeren 2017. Mamma og kjæresten dro til Santorini

 

 

Mamma og kjæresten hennes koste seg faktisk på Santorini barn! – eller nesten, det var egentlig litt for søtt der…

Hei! Hvorfor begynte hun å tenke sånn? Litt for søtt der..? Jo, dere skjønner… drømmen kom tilbake.. mamma lette, helt uskyldig og uten å ha tenkt seg om, etter et sted å bo. Drømmen kom snikende tilbake og hun tok faktisk helt av! Plutselig kunne hun ikke fatte hvor mye fett det gikk an å ha klistra på hjernen. Hvor valkete gikk det an å bli i hue! Det var jo i Hellas vi skulle bo! Det hadde det jo alltid vært! Grand Canaria my ass! Fett på hjernen? Nei.. vi nærmer oss faretruende nær smult…

Mamma begynte å lese Homer. Mamma ville bli Odyssevs! Mamma flagret rundt på tomta ved huset hun og den snasne mannen hennes hadde leid. Hun ville bli værende i Hellas! Og hennes bedre halvdel, dere vet, den snasne mannen som går Johnny Depp en god gang, han som fremdeles var med på alt utenom bingo? Han fulgte villig med på hennes drøm – han fikk øye på en finfin strandtomt rett ved huset de leide. Han begynte å vandre på tomten, tok med seg ho mor og bygde strandhus med evighetsbasseng og platåer… vent… stopp!

Enda et luftslott???

Et lite øyeblikk! Har vi råd til tomt? Og siden når innikvikksandhelvete fikk vi råd til tomt på Santorini? For ikke å snakke om å bygge palass på denne tomta?! Og Santorini i seg selv for den saks skyld?! Vakkert ja. NYYYYDELIG! Men har jeg noen gang drømt om å bo i en settekasse? Nei takk! 

Men hva gjør vi med dette evige luftslottet?

Mamma og kjæresten dro hjem, ja vær ikke i tvil, de var veldig fornøyde med turen, men det var også alt det var – en tur.

Vel hjemme satte mamma seg ned på internettet, booket visninger på Kreta og tok med seg de to små slabbedaskene tilbake til Hellas. Til Kreta, til en stor øy med levelig infrastruktur (kult ord).

Visninger? Jada, visninger på hus til utleie – langtids sådan. Slutt på luftslott!

En uke senere troppet mamma opp med de to små slabbedaskene som ikke var så små lenger og gikk på syv visninger første dagen på Kreta. 

………

Og tenke seg til, vet du hva? Vi fant noe jeg aldri hadde trodde vi skulle finne, hjem med noe skulle jeg uansett, men vi fant faktisk det ene huset man ikke kan motstå. Du vet, det man må ha men ikke har råd til – bare nesten.

Leiekontrakten er vanlig som i Norge, bare enormt mye billigere. Ett år av gangen og huset er vårt, med våre ting i skapet, på kjøkkenet og på gulvet. Vi kan komme å gå som vi vil. Vi kan kalle det hytta, vi kan kalle det hjem. Hvis vi ombestemmer oss, hvis vi ikke bruker det nok, hvis det blir alt for dyrt å beholde? Ja, da kan vi si opp leiekontrakten. Har vi råd? Nei. Har vi tid? Nei. Vet vi hvordan vi skal bruke det? Nei. Men vi har det og det er helt fantastisk akkurat nå!

TOWNHOUSE 3 SEK FRA SJØEN I VAKRE KALIVES

 

 

 

Balkongen

 

 

 

Elven som går gjennom den lille byen. Hvis man står på den ene siden av broen ser den sånn ut

 

 

… og hvis man snur seg på den lille broen og går over på andre siden…

 

 

Strender finnes det så mange av, men før vi går til en av de fineste på Kreta, så må vi vel innom den som ligger rett utenfor huset vårt?

 

 

En times kjøring fra vår lille by ligger en av verdens vakreste strender Elafonissi (rangert som akkurat det et eller annet sted)

 

 

 

Så kjære små slabbedasker, det finnes ingen norsk skole på Kreta, det er ikke like varmt på Kreta som det er på Grand Canaria, men hvis dere ikke er snille, hvis dere ikke gjør som mammaen deres sier til en hver tid, finnes det en internasjonal skole på Kreta (og der holder det ikke å snakke norsk!) Vi har allerede et hus på Kreta som dere var succers nok til å godta, så tilbake til: hvis dere ikke er snille mot mamma så… så … SÅ FLYTTER VI!!

Takk

FLAGRENDE HJERNE

 

Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.

Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike

 

Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.

Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:

 

 

Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg – svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides – ærlig talt, rett skal være rett!

Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar’n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:

 

tiF-q2h7tSA

Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd  satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo – jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.

Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika – en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn – jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? … Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet – jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!

Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet – der hvor veien går over en innsjø – mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.

Release:

 

 

Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes – hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).

 

 

Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!

Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er – hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.

 

 

Så var det Lærdal – Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.

 

 

Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett – praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.

En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.

SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike… 

 

 

En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også – under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:

 

 

For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den – en gang på 70 tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Åååå! Jeg vil bare døøøø! Jeg har det så grusomt og ingen skjønner meg! Det er ikke en gang noen her nå som ser at jeg gråter! Helt bortkastet! Filler’n, det er flere timer til kjæresten min kommer hjem og da er sikkert alle spor av gråt borte. Alle mine blodige tårer er bortkastet. Han skulle bare ha visst! Ja det skulle han! Men her står jeg helt alene i en verden hvor ingen bryr seg om meg. Jeg ser meg litt rundt for å se om noen ser min store tragedie, men neida, intet publikum. Når jeg tenker meg om er det i grunn helt forkastelig at ikke folk bare kan forstå hvordan jeg har det inne i hodet mitt helt av seg selv til enhver tid. De må jo være helt blåst i skallen! Barna skjønner ikke bæret de heller, for de vil ikke bo i Syden en gang. De mener at de både har venner og et liv her i denne sørpa. Jeg vil bo i SYDEN! Egoistiske snørrunger! Skal dere komme her å fortelle meg at en liten kokospalme ikke kan løse alt? En liten søt kanarifugl kanskje? Jeg skal bare vinne i lotto på lørdag så ordner alt seg.

Jeg skal egentlig inn i huset vårt, men blir stående å henge i håndtaket på utgangsdøren og hulke. De skulle bare visst hvor vondt jeg har det nå, hvem “de” er er en smule uklart, eller nei egentlig ikke: ALLE!

Jeg vet det! Jeg tar livet av meg, jeg orker ikke mer av dette. Jeg har det så grusomt at barna i Afrika bare kan gå å røkke seg i nepa! Jeg hikster og føler meg som den lille ungen i barnehagen, hun som står helt alene ute i regnet mens det sildrer ned i nakken og inn under regntøyet, alle de andre har gått inn og ingen bryr seg om henne. Stakkars stakkars meg. Ja! Jeg skal ta livet av meg, det er nettopp hva jeg skal!

Presten står ved alteret i begravelsen min med hode bøyd i stor sorg mens Mozarts Requiem dundrer ut av høyttalerne (evt Oslo Filharmonien live med minst 40 musikere tilstede) så de hører det fra Smestad til Majorstua (vi snakker selvfølgelig vestre gravlund her).

Alle skammer seg nå. Alle sitter på benkene og vrir seg i grusom anger fordi de ikke så meg eller hvordan jeg hadde det i livet som nå er forbi, forbi så alt ALT for tidlig. Hahaha! Nå kan dere bare ha det så godt for jeg er nemlig DØD!

Presten, eller egentlig erkebiskopen i Oslo holder en rørende og poetisk tale mens alle kneler og mot slutten av denne fortryllende seremonien skrider hele Pink Floyd frem på kirkegulvet for å hylle mitt store, unike og dramatiske liv! Ha! Det hadde dere ikke trodd det!

Jeg ser utover de bøyde, skamfulle hodene og røres til tårer av den tunge sorgen, den ligger som et tykt og deilig lag i rommet. En stor tåre triller nedover kinnet mitt og jeg er meget fornøyd og beveget av det hele.

Eller… oj! Der, helt ytterst på fremste benk sitter barna mine.. ?

Herregud Julie! Jeg snapper ut av den dramatiske og selvmedlidende dødssermonien.

Hva var det egentlig som skjedde nå? Noe så pinlig. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så navlebeskuende fantasi siden jeg var 13 år – eller vel, la oss si 17 da.

Julie! Ta deg sammen, tenk på barna dine, gå inn og lag middag. Jeg trykker dørhåndtaket helt ned og går inn i huset mens jeg tørker snørr og tårer med den nederste delen av genserarmen (dessuten er alt dette helt bortkastet i og med at ingen ser meg), jeg hikster korte dype barnehikst mens jeg åpner døren og går inn i det tomme iskalde huset (på ca 22 varmegrader). Det første som møter meg er den lykkelige hunden vår Akita som elsker meg over alt på jord. Nei Akita! Du skjønner ingenting du heller, vi er deppa nå vi. Vi orker ikke overfladisk logring i utide, gå og legg deg. Akita gjør som hun får beskjed om. Herregud, den hunden kan til og med smile, noe så slitsomt!

Jeg drar det tunge legemet mitt inn på kjøkkenet og møtes av en spottende komfyr som skriker mot meg. Tenke seg til, nå må jeg lage middag til folk oppå det hele. Avgrunnen er et faktum –  det ble ferdigpizza på alle og jeg sender en stor takk til Nora og Grandiosa for et godt høstsamarbeid. Helt uten å bli sponset en gang. Så generøs er jeg ja!

DET ER HØST

Jaha ja, så det er dette som er høstdepresjon? Jeg har hatt det så utrolig bra i disse tre edru årene som har gått. Jeg har svevd med glitrende paljettvinger på rosa skyer, nesten kontinuerlig og gjør det i grunn enda. Jeg er på mange måter en liten drittunge, for det er tross alt mange helt vanlige livserfaringer jeg har drukket bort og hoppet over de siste 30 årene. Jeg har feks aldri hatt noe så enkelt som:

Feber

Influensa

Eller

HØSTDEPRESJON

Jeg har rett og slett sausa det bort. Ser man det, det er mye å gå glipp av når man befinner seg på bunnen av flaska. Hittil har jeg tenkt som så: jeg er heldig jeg, som oppdager de små gledene i hverdagen så sent i livet. Jeg tar de ikke forgitt. Det tenker jeg fremdeles. Men at disse infantile fjortisfantasiene skulle banke på døra var heller uventet. Jeg som avskyr sentimentalitet endte opp som en vaskeklut hengende fra ett dørhåndtak med meg selv i sentrum – eller ikke bare i sentrum, som det eneste viktige individet på jordens overflate. Har jeg virkelig tid til å kaste bort energi på dette? Lære meg taktikker jeg skulle ha begynt med i en alder av 13? Ikke pokker. Jeg har bare en løsning:

Så fort jeg har tatt en alvorlig prat med folka på Hamar og fått dem til å forstå at det tross alt er jeg som skal vinne i lotto nå, flytter jeg til Bora Bora. Jeg tar med meg min velvillige, kjekke, maskuline og sterke mann, manipulerer barna, kjøper vennene deres og drar med meg hele røkla til turkoise heaven:

 

Nettopp! BORA BORA

Nå skal det sies at jeg aldri har vært på Bora Bora, men høres det ikke litt gøy ut? Litt Pippi Langstrømpe? Kanskje vi kan ta med frøken Prysselius som lærer til barna?

 

            

 

Det er en sterk mulighet for at dette er ett gedigent luftslott, så ikke blås på meg.

Kanskje jeg ikke har opplevd høsten ordentlig før, men en ting vet jeg og det er at denne lille absorberende egoistiske bagatellen, den går over;)

 

 

 

Bok? Meg? Ja så sannerlig.

Og nå er den til og med ferdig. Jeg har drømt om mye rart i mitt liv, men at fylla skulle bli så omfattende var ikke en av drømmene.

Hvorfor skrev jeg den da? Jeg startet fordi det var en morsom og spennende tanke, enkelt og greit. Jeg liker spennende og morsomt. Det startet med andre ord lett.

Men, man ser ofte på mye av sitt eget liv som en selvfølge: ting er sånn og sånn og de er bare det – inntil man får spørsmål, mange spørsmål. Hvorfor sa ingen noe? Hvor var den og den? Når skjønte du at du var alkoholiker? Var det ingen som prøvde å stoppe deg? Hvorfor sluttet du ikke før?

Sånne ting.

Så det gikk fort opp for meg at folk ikke vet, ikke skjønner det grunnleggende bildet av hvordan vi fungerer, hvordan vi glir unna og hvordan vi forsvinner inn i mengden av andre festende folk, hvor lang tid det tar før vi skiller oss ordentlig ut og hvorfor det etterhvert går så grundig til helvete – det skulle bare mangle at folk ikke skjønner det:

Hun er jo så flink

Hun er bare litt gæren noen ganger

Hun har jobbet så mye, har barn og fullt opp, det er klart hun må få blåse ut av og til

Derfor har boken blitt et forsøk på å vise pårørende hvordan vi fungerer gjennom å brette ut mitt eget rus-liv på både godt og vondt. Forhåpentligvis uten sentimentalitet. Jeg har også prøvd å møte de drikkende alkoholikerene som tviler litt på hva de er, ta dem på senga for å skape så mye gjenkjennelse så mulig, av både party, mørke kjellere, vold, husmoralkoholikeren som klarer det meste og dørken. Det er nemlig en liten ting disse menneskene har angst for – de innbiller seg at de er helt alene, nesten unike. Jeg kan si det med en gang, jeg med mange andre: jeg kjenner baklomma di og det du har gjort er sannsynligvis bare blåbær i den store sammenhengen. Det skal innrømmes at jeg ikke har klart å la vær og tulle litt også – jeg er meg. Boka starter i Bergen som seksåring og ender… oj, det var nesten;)

Kanskje den åpner noen dører for noen, kanskje ikke?

Hvis dere ikke forhåndsbestiller boka, hiver jeg meg selvfølgelig på rødspriten, så dere må gjøre det fortest mulig – ellers kan det bli helt krise.

Bestill HER så det ikke går over styr.

En god del ble skrevet i dette grusomme landskapet:

 

 

Et strandhus på Sicilia er kanskje ikke å forakte, men – du synes vel dette ser uskyldig ut:

 

 

Å nei du! Du tenker sikkert bonde? Jeg skal vedde storetåa mi for at dette er en real Cosa Nostra-soldat!

For godt over 100 år siden startet hele mafiahelvete med denne uskyldige frukten:

 

 

Og med det i tankene, alene på en noe helt annet enn øde øy i ti dager (før familien kom å reddet meg) satt jeg med tekster om angst, party, vold, humor, død og fordervelse og gjorde som vi edrue alkoholikere gjør for å ta en pause – jeg gikk en tur (en fornuftig, men helt ubrukelig handling). Bare for å oppdage at naboen min drev med dette:

 

 

Dyrking av rent mafia-gods! Du ser vel det? Gitteret! Jeg tuslet fjetret tilbake til huset mitt for å fortsette med de tusenvis av bokstavene som måtte ned på maskinen, vel vitende om at mørke ville senke seg kl 21 for å by på enda verre ting enn Cosa’en, nemlig Dracula bak viftende gardiner! Så altså, det der med å skrive bok alene? Stenge seg inn i sitt eget jeg? Nei takke meg til bråkete barn og en herlig kjæreste som flyr rundt og forstyrrer! O fryd!

 

Derfor må du scrolle opp igjen å  forhåndsbestille boka så ikke alle mafiadracula opplevelsene fyker opp i røyk.

Vi har jo også dette alternativet:

 

Jeg bare nevner det i forbifarten;)

P.S.

Boken heter forresten “FYLLIK” – noe som egentlig bare skulle mangle;)