Jeg har tatt litt feil tror jeg? Jeg tenker på pratet mitt om at vi rusavhengige trenger egenerfaring.
I går var jeg hos psykologen for fjerde gang i mitt liv, og jeg har jo sagt til deg at sånne folk ikke forstår seg på sånne som oss. Eller, de burde i alle fall samarbeide med sånne som oss når de har med oss å gjøre. Når jeg tenker meg om, så står jeg for det enda, spesielt på NAV, på institusjoner, på arbeidsplassen og klinikker.
Det er jo veldig nedprioritert, synes ikke du også?
Så bra, tusen takk, da fikk jeg bestemt det for deg også. Nei ser man det, der digererte jeg igjen.
Jeg var vel på at jeg har tatt feil?
Det er selvfølgelig første gang i mitt liv, men det har altså skjedd.
Du skjønner, jeg tror jeg har truffet med denne psykologen min? Jada, jeg vet det. Jeg skal innrømme det. Jeg har satt an tonen med ham, vist ham hva jeg jobber med selv og hva jeg tenker om avhengighet i det daglige.
Neida! Slapp helt av, jeg var ikke arrogant og bedrevitende, kanskje litt forutinntatt?
Du skjønner – han gikk rett inn han! Han gikk rett til kjernen av meg, han krabbet rett inn i brystet mitt. Jeg fikk ikke lov til å tenke (akkurat som om det går an å stoppe meg i det). Jeg fikk bare lov til å føle, gå helt tilbake til lille meg, føle på det som skjedde i kroppen å sette ord på det.
I det han sa ordet traumer, ble jeg trygg.
Yes! Denne mannen vet hva det dreier seg om, tenkte jeg selvsikkert mens jeg ble vridd opp som en vaskeklut. For det er klart, avhengighet dreier seg ikke i utgangspunktet om rus, det dreier seg om noe annet: Årsak. Årsaken til usikkerheten og selvforakten som ble plantet tidlig i livet, omdanner seg til symptomet som for meg er alkohol = løsningen.
Dette har jeg jo lært av Rita på Retretten før, men det var så deilig at denne mannen gjorde den samme jobben på meg aktivt. Så jeg tok feil, i alle fall i dette tilfellet. Han skjønte hvor han skulle føre meg.
Men du, som jeg sa i stad, jeg hadde vært klar på hva jeg kunne fra før, hva jeg vil og jeg har tydeligvis truffet med denne mannen. Tenk det, han gikk rett på sak.
Det var vel alt jeg hadde å si til deg akkurat nå, jeg tok litt feil gitt.
Det ser ut til å bli en fin høstdag i dag, for min del skal jeg fyke inn til Retretten, og kanskje gjøre lekser for deg senere i dag, men skal vi ta hånd om denne fine dagen sammen?
Du, skal jeg ta den før jeg legger på? Ja, jeg gjør det:
I kveld kan du gå rett på sak selv å komme på forumet mitt for litt læring.
Ta litt action for deg. I dag skal jeg brette ut en av de største grunnene til at jeg ikke løfter glasset for deg:
Det er forbasket gøy å være en edru alkoholiker! I går fikk jeg et spørsmål jeg har fått noen ganger før: blir du ikke lei av å være alko-Julie noen ganger? Jeg har et helt klart svar på det:
Nei!
Jeg blir ikke lei av det på fest, ikke i foredrag jeg holder, ikke hjemme, ikke på kurs og ikke på Nesoddbåten.
Tenk a, når jeg for eksempel holder foredrag for NAV, og møter både barnevernet, ruskonsulenter og andre interesserte. Tenk deg den muligheten jeg får til å snakke om hvordan vi virker og hva vi egentlig trenger (jeg tror jeg må skrive et eget innlegg om det igjen), og ikke minst hva pårørende trenger. Jeg synes rett og slett det er gøy. Mennesker er spennende og fascinerende. For det er jo det vi egentlig snakker om her? Mennesker?
På fest treffer jeg mennesker, mennesker jeg er redd for å småprate med fordi jeg ikke er flink til å prate smått. Når de ser colaen min, kommer temaet opp av seg selv fordi jeg er meg. Jeg forteller gladelig hvorfor jeg drikker cola og ikke vin. For det er nesten en kjensgjerning, “hvorfor drikker du ikke i dag”, kommer opp når man er alkoholfri på fest. Det gjør meg ingenting, det er spennende for de som spør, og jeg har noe å snakke om. Jeg slipper å diskutere den siste kolleksjonen til Gucci, ikke for det, den er sikkert fin, men jeg har ikke sett den og vet ingenting om fashion.
Det er spennende å gå på kurs for å lære mest mulig, så jeg kan gi det videre til deg, mens jeg i samme slengen gir det til meg.
Så nei, jeg blir ikke lei av å være alko-Julie, det er akkurat det som er agendaen min. Det har blitt jobben min. En jobb jeg hele tiden må skape selv fra denne vinterhagen jeg en gang drakk i.
I dag på ingentingdagen min (mandager må være ingentingdager), skal jeg velge å være frisk, men bare for i dag.
I dag skal jeg også til psykolog for fjerde gang. Jeg har aldri egentlig vært hos psykolog før, så det er også spennende. Jeg bruker ikke han til denne typen tilfriskning, for unnskyld meg, men den kan han ikke. Ikke på den måten jeg trenger at han skulle kunne det. Men jeg har da nok av andre galskaper å ta tak i, og de, de har jeg plass til nå, jeg mener, plass til å ta tak i.
Du, du slipper ikke unna i dag. Kom på forumet mitt. Kom hvis du sliter litt selv. Kom hvis du er pårørende.
Det er ingen krav til edruskap hos meg. Det du trenger, er å senke skuldrene litt, det er alt. Trykk på linken under her og kom deg ut av døra for bare en ting: et trygt rom med stor takhøyde. Det skjer i morgen, så meld deg på nå.
Skulle man kanskje bære en bøsse for Bymisjonen i år?
Dette året går TV-aksjonens innsamling til Kirkens Bymisjon i deres arbeid for å forebygge utenforskap. Utenforskap opptrer i mange former og er grobunn for mye angst og depresjon.
…er verdt å kjempe for. Kjemper vi sammen for det, kjemper vi for det meste av negativitet i samfunnet. Vi inkluderer plutselig innvandrere, rusavhengige, psykisk syke, arbeidsløse, prostituerte, fattige, og ikke minst ensomme mennesker – et mørketall som er gedigent. I can go on, vi har alle en psykisk helse. Hvis vi bidrar sammen, bidrar vi til å senke vår egen følelse av ensomhet ved å delta. Jeg tenker at jeg skal:
Det neste jeg tenkte var å renne ned både Frivillighetssentralen her på Nesodden som tok initiativet til dagen vår i dag, og Kirkens Bymisjon i Oslo, etter å ha blitt inspirert av de to som som presenterte det overnevnte: Hege Emilsen og Henning Høyner.
Så nå må jeg roe egget. Eller ikke. Eller jo. Nei? Nei!
Det bobler over for tiden, og i dag ble det enda flere inntrykk for meg, mens jeg egentlig bare skulle servere meg selv fra en scene sammen med Nesoddens ordfører Truls Wickholm og min mededrue entusiastalkoholiker Ann Helen Nyhus.
Vi kom, sammen med et deltagende publikum, inn på mange temaer som kan bidra til utenforskapet her på Nesodden. Jeg klarer ikke å gjengi alt her nå, litt trøtt og sliten som jeg er etter en lang søndag.
Men en ting det virket som om det var enighet om, var at det er vel og bra med aktivitetstilbud, de må være der, men det som mangler mest, er vel en livlig møteplass?
Du vet, den typen kafe som tilbyr alt fra et kjent ansikt, til en billig kaffe og en gratis avis fra hylla på veggen. Et sted du kan gå alene uten å føle deg alene, fordi du møter kjente fjes der hele tiden. En stamkafe? Et sted med gjester og ansatte som kjenner hverandres blide åsyn på en eller annen måte. Et sted du ikke må være “syk i hue” for å komme, men kanskje litt kosete?
Jeg skal innrømme at denne delen, av alt jeg plukket opp i dag, denne kafedelen, er den delen jeg kan relatere best til selv. Stedet man kan gå uten en agenda og med en følelse av felleskap. I min bok har vi et sånt sted egentlig: Nesoddtangen Gård. Der kan man ta tak i litt av hvert og gjerne ut fra det som er der fra før?
Cammilla Schaanning…
… som er det store varme hjertet bak Nesodden Ressurskafé, hadde et innlegg mot slutten av dagen i dag, et innlegg jeg ikke en gang tør å gjengi her, fordi hun satt utenforskap på plakaten på en måte som satt så hardt og godt at jeg ble matt.
Gla-matt Camilla! Du ble kalt Nesoddens engel i dag, og det skal du ta til deg! Du er Nesoddens engel. Hvis jeg hadde trodd på engler, så hadde de holdt på som deg.
I mangel på dekkende ord om hva Camilla har satt i gang, vil jeg bare vise deg det via denne linken her:
Under her ser vi sønnen til Ann Helen sammen med oss, Mikael Nyhus, som også er åpent rusavhengig. Det gjør dem begge til pårørende. Det er mange av oss rusavhengige som også er pårørende, så la oss alle være:
MINDRE ALENE SAMMEN
Men du, jeg setter også stor pris på om du følger meg HER
Endelig ble jeg kvitt ham! Det var bare mas uansett. Nå kan jeg drikke så mye jeg vil! huset er tomt, mens God morgen Norge surrer i bakgrunnen. Akkurat som om Vår Staude ikke er nok for meg?! Ha! Jeg har det så bra som bare det. Jeg har kvitta meg med nok en masekopp. Er ikke huset litt stort nå? Det er slutt, han er borte og jeg har det bedre sånn som dette uansett! Jeg må rekke polet før kl 18. Det er alt jeg trenger å gjøre i dag. Bortsett fra å lage mat til barna. Men det skal gå det også. Huset er kaldt.
Burde jeg kanskje gå ned i kjelleren å sette på tørketrommelen? Faa. så dum,.. hahh. Hold kjeft Vår. Orker ikke, sove litt til.
Hva skrev jeg på Facebook i går? Angst. Tørketrommelen kan vente. Hva skal jeg egentlig nede i kjelleren å gjøre nå, når jeg allikevel har den i hue?
Polet, jeg må ta bussen til polet. Bare sove litt til. Bare litt – vær så snill. Dette må bort. Vekk! Polet, det går vekk i kveld, jeg må bare ha et glass vin så jeg tør og åpne Facebook. Der er det i alle fall folk. Folk jeg slipper å relatere direkte til. Folk jeg kan tulle med så jeg slipper dette. Jeg må ta en buss uten mennesker. Jeg må gå på senteret før rushet. Jeg orker ikke. Sove nå, bare litt. Vær så snill. I kveld skal jeg kose meg. I kveld blir alt bra igjen. Vår! Klapp igjen kjeften din prektige sugge!
————————-
Og bra ble det til kvelden, i mitt hode – til dagen etter, da jeg våknet på sofaen i vinterhagen og ikke husket slutten av kvelden før. Jeg rakk aldri opp til senga. Eller vet du hva? Jeg ville aldri opp i senga, fordi den var så tom. Soverommet var tomt og dyna var kald og fremmed.
Det var min type ensomhet. Festen var slutt. Jeg hadde barn alene og kartongen som min nærmeste venn.
For hva er ensomhet? Det er vel forskjellige ting for forskjellige mennesker? For meg var ensomheten selvpåført før i tiden. Nå er den i meg fordi jeg er meg. Jeg er ikke sosial. Jeg har ikke sosial angst, men jeg driver med mitt, og er dårlig til å sosialisere. Jeg føler meg ikke ensom nå lenger, men er noen ganger redd for at jeg ikke legger inn aksjer for fremtiden. Jeg er en dårlig venn som ikke kommer dit det skjer. Jeg har sosialisering på agendaen for tiden, men jeg gruer meg alltid til smalltalk.
I dag skal jeg på scenen her på Nesodden sammen med Ann Helen Nyhus og Nesoddens ordfører Truls Wickholm. Vi starter opp klokken 14, og vi skal snakke om ensomhet og utenforskap her på Odden. Vi nesoddinger verner om ryktet til dette stedet. Vi elsker Nesodden og snakker det langt opp i de rosa skyene på eventyrhimmelen.
Ja, det er fint her på Nesodden, men fylt av ensomhet bak vært grantre. Vi skal også snakke om å skape et treffpunkt. Et sted folk kan møtes – og det viktigste: trives sammen. Men hvor skal det være og hva skal det bli?
Ensomhet og utenforskap eksisterer i beste velgående rundt om kring i vårt ganske land. Noe har vi inni oss og noe kan kanskje gjøres noe med?
Vi skal ikke snakke til publikum i dag, men med publikum. Publikum kan delta via tekstmeldinger fra sine telefoner opp til scenen, eller rett og slett ved å rekke opp hånden. Jeg for min del elsker den formen. I foredrag og eventer synes jeg ikke egentlig det er de/vi på scenen som er viktigst, det er hva publikum kan bidra med til scenen som er spennende.
Lets do utenforskap! Hvorfor ikke gjøre det samme i din kommune?
Ordfører’n vår serverer selvfølgelig suppe til oss Nesodd-folk. Ordføreren gjør som ordførere skal. Her fra i går på Tangensenteret
Hun… jeg tror det er en hun, men jeg vet ikke, kanskje det er en mann med myk humor? Jeg vet ikke en gang om jeg vil vite hvem Phantom er lenger. For jeg skal innrømme at jeg har søkt. Å jada, nysgjerrigheten har drevet meg til google helt uten resultat. Phantom, du får bare være Phantom.
Nå, i alle fall, Phantom har fulgt meg og kommentert siden jeg rotet rundt i plattformen her uten å ane hva jeg skulle skrive om, eller hvorfor jeg i det hele tatt skrev noe som helst. Lenge før denne bloggen handlet om rus. Lite visste Phanom hva Phantom skulle få servert etterhvert. Ikke at jeg gjorde det selv heller. Men Phantom ble værende her hos meg, og kommer innom nå og da. Det er vel av sånne grunner man faktisk tør å fortsette med ting?
Blogger? Jeg? Gi deg a! Jeg kan da vel ikke skrive vel? Og blogg!? Det er teit!
Joda det kan du sa radioprater, eller journalist Espen Thoresen (radioprater er egentlig tittelen, sånne ting bestemmer jeg) til meg en vakker dag for snart tre år siden. Jeg googlet og kom frem til at jeg måtte være på samme sted som Sophie Elise.
Klart det! Jeg følger da seriøse ordre! Så her er jeg enda, helt uten Sophie Elises hjelp, og i går ble jeg minnet på hvordan det startet: med grusom tvang fra Espen. Intet mål om noe som helst. Den lengste setningen jeg hadde skrevet offentlig i mitt liv var i statuser på FB og helst i fylla.
Jeg satt meg ned med dette programmet, som du ser forsiden av, og stirret livredd inn i skjermen. Hmmm hva er det egentlig jeg burde skrive om? Jeg har fått beskjed om at jeg er morsom, ikke vet jeg at jeg er det, men morsom here we go:
Listhaug?
Ja Listhaug er jo klin hakke ga,l og det kan da umulig være noe som er morsommere enn det? Mitt første innlegg var i gang:
Lesertallene sto i været, ikke så rart kanskje, i og med at jeg aldri hadde hatt lesertall før. Og redd var jeg.
Jeg husker ikke om du var med allerede da Phantom, men vet du hva – ærlig talt, jeg gidder ikke å gå gjennom kommentarene på alle blogginnleggene mine for å finne ut når du kom inn første gang. Ikke i dag. Poenget er at du har fulgt meg hele veien, selv da jeg gikk fra kødd til alvor, eller kødd til rus, kødd til fyll? Alvor i alle fall.
Fabelaktig! Jeg er veldig takknemlig for både deg som ikke er Phantom, og Phantom! Du kan jo se på Phantom som et eksempel på deg. Det er en ordre.
På veiene av Phantom og meg må jeg få lov til å presentere deg som er ny, og minne deg som har fulgt med, på vår kjære venn og slave:
Trykket du ikke på den linken nå? Da kan jeg love deg at du gikk glipp av en stor nødvendighet i livet!
Men akk, i og med at du ikke gidder å gjøre som jeg sier, skal du allikevel få ham servert her, han må med. Han gjør at øynene blir takknemlige.
Min slave:
Helt nødvendig for både mann og kvinne, vi må ha et til:
Neida, dette er overhode ikke på kanten, det er sunnere enn gulrøtter.
Jada Phantom, jeg vet at du nå tenker på pornokanalen: vil ikke Julie innrømme at hun hadde noe sånt? Jo, men jeg skal også innrømme at jeg har sletta’n. Kanskje dumt, men jeg følte at det ble så seriøst her inne at det ikke passet.
Ikke var jeg naken der heller, og man må jo leve opp til det man påstår at man skal levere? En pornokanal uten nakenhet går ikke Phantom, sorry!
Antonio har jeg ikke helt klart å slette enda. Ja se selv da! Det går jo ikke det? Skrive mer om hva han bedriver her i hjemmet mitt, tror jeg ikke er forventet av meg, og derfor har jeg kuttet det ut. Du tror jeg kødder nå du? Det er klart han er her! Han elsker jo å tjene meg sa jeg!
Plutselig, etter minst ett år med kødd kom det, litt bakpå meg også, KK.no ville ha meg til å skrive et innlegg om alkoholismen min fordi de hadde hørt meg snakke om det på radioen. Så spurt, så gjort:
Ikke en så veldig lang historie enda, men vi får se hva det blir. Ja Phantom, her slutter jeg oden til deg og alle som like godt kunne vært deg fordi, ved å være her sammen med meg, løfter du motet mitt til å fortsette!
Jeg er heldig, utrolig heldig som har deg, og det er sant! Husk at mye av jobben min handler om ærlighet, så jeg tuller ikke, jeg er veldig glad for at du er her.
I dag våknet jeg senere enn vanlig, så jeg er litt på skeive. Du, heldigvis ligger alle å sover enda, så jeg får timen min alene allikevel. Kanskje deltagerne i familien min tar seg skikkelig fri så jeg får to?
Men tilbake til deg, du gjør meg modig og helt sikkert edru også. Min intensjon med å skrive til deg, er ikke å holde meg edru, det må andre handlinger til for den jobben, men du hjelper meg nok sikkert med det også? Min eneste intensjon med å skrive til deg, er at jeg synes det er gøy, og du inspirerer meg. Hvis det hjelper meg til et videre edruskap, så er det en bonus.
Det hadde jo tatt seg ut da, om jeg skulle begynne å drikke nå, skrive slimete statuser på FB og kommentere i alle felt jeg så. For å si det sånn, jeg leser ikke mange av minnene FB sender meg.
Så ja, du hjelper meg på så mange måter og jeg er heldig fordi du faktisk gidder å lese det jeg skriver, kommentere og våge. For det våges mye på mine innbokser.
Jeg har begynt å sette meg daglige mål for det jeg jobber med, små mål for å tjene til livets opphold med det jeg gjør, men også andre små mål for å holde meg edru.
Ikke det at jeg har lyst til å drikke, jeg mener edru i hodet og klartenkt. Slutter du å ruse deg på egenhånd, ved å tvinge deg selv, blir du i grunn bare promillefri med slit og tankespinn. Edru er en helt annen kabal. En jobb, og på den andre siden, her jeg er nå, er det rimelig rosa og gøy.
Målet mitt i dag er å gjøre gode små ting mot andre og ikke meg selv, sette meg selv litt til siden, så jeg slipper tankespinn. Jeg vet ikke hva det blir enda fordi dagen akkurat har begynt, men det er målet.
En ting kan jeg dog begynne med, jeg kan svare deg på innboksen, gå gjennom den og rydde. Kommer du inn på den i dag, skal jeg konsentrere meg om deg. Ser man det, da er dagens mål i boks.
Jeg sa jeg skulle snakke om deg nå, merket du at jeg gjorde det, selv om jeg snakket om meg? Det er litt av jobben med å være edru, bruke meg selv til deg.
Kom på forumet mitt og ta med andre, så jeg kan fortsette med det. Det er du som lager dette forumet ved å komme. Hittil er vi bare tre stykker. Jeg vet jeg at jeg har tatt på meg en vanskelig oppgave med å gjøre dette, derfor skal jeg også mase deg i senk:
Din handling, ditt valg.
Velg å trykk på linken under for å få senket skuldrene litt.
Når jeg snakker skal du høre på meg! Eller for eksempel ikke…
Den gangen jeg drakk var jeg en besserwisser av de store på bar. Ikke for det, det er et kjent fenomen, og jeg kan innbille meg at du vet hva jeg snakker om. At du skygger banen når sånne som meg skal fortelle deg at landet egentlig ligger der vi vil at det skal ligge. Som regel på planeten Merkur.
Jeg er fremdeles bombastisk i mine uttaleleser her og på mine foredrag. Det er fordi jeg vil ha frem poengene mine så tydelig og klart jeg kan. Derfor håper jeg at du trekker ut det du trenger selv, det som stemmer for deg og forkaster resten. Er ikke det viktig i de fleste sammenhenger?
Det skal jeg tenke på i dag, ikke her på bloggen, her skal jeg bare tulle litt senere i dag – det er lenge siden sist. Denne bloggen startet som en stor spøk og handlet egentlig ikke om rus, så jeg skal se litt tilbake på det.
Den gangen jeg drakk (tenk at jeg kan skrive det!), hadde jeg rett i alt. Jeg hadde rett i at jeg ikke hadde noe problem (utad), at jeg klarte jobben min og at ingen skjønte meg. Jeg hadde rett i at hele kloden ville meg vondt og at det egentlig ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg hadde rett i at jeg kunne trene og levere barn på skolen med friske matpakker. Jeg hadde rett i at jeg fungerte optimalt nederst i flaska og på angstsofaen min om morgenen. Jeg hadde også rett i at jeg kunne japansk flytende på pub.
Jeg påsto at drikkinga mi ikke var noe problem, at jeg ikke drakk like mye som jeg gjorde, for å beskytte inntaket mitt. Ikke for å lyve, men for å slippe pes.
I dag skal jeg passe på at jeg ikke hele tiden har rett ovenfor mine nærmeste. Jeg skal lytte hele veien ut, uten å avbryte, sånn at jeg kan høre hva mine nærmeste egentlig har å si. Det må vel bare bli bra vel?!
Men du, en ting har jeg rett i:
Du må komme hit, og du kommer uten forpliktelser av noe slag. Trykk på bilde å se hva som skjer. Kom, så letter livet litt.
Det er fint da, å gå frivillig på skolen rett etter at man har fått sparket kidsa ut av huset på vei til kidsas ufrivillige skole (kidsa = kult ord fra dagens ungdom og eldre etterslengere. Kommer fra engelske Kids og betyr unger – kommer ikke fra bandet på 80-tallet, som dagens kids ikke husker).
I dag er det 10 dager til jeg fyller fem års edruskap, men vet du hva? Det betyr ikke at jeg ikke trenger påfyll. Jeg har jo også den fordelen at jeg synes dette temaet er spennende og gøy (jeg ser en liten mulighet for at du har fått med deg det?), så litt påfyll er kjærkomment.
Jeg skal prøve å gjøre lekser for deg når jeg kommer hjem i dag (Julie som skoleflink er et under uten sidestykke). Ikke for det at man får lekser på Retretten, men hvis man vil og orker kan man gjøre tildelte oppgaver. Hvis man ikke orker, er det også greit. Skulle bare mangle, vi er rusavhengige og takhøyden på Retretten er akkurat så stor som den skal være – litt større enn det egentlig. Litt som Eiffeltårnet.
Nessoddbåten til Tigerstaden (Tigerstaden = et kjipt ord Ibsen fant på fordi han var forbanna på landet vårt), blir et bedre sted med min bedre halvdel, kjekkasen J. Møt J:
Nå, tilbake på Nesodden og mer intelligent enn noen gang, skal jeg prøve å gjøre lekser for deg. Jeg gruer meg litt denne gangen. Skjelver litt.
På denne runden kunne jeg det meste fra før, men kan man egentlig det?
Uansett blir alt nytt hver gang man går på kurs fordi man får det fra en ny vinkel, og ikke minst fordi man også kommer inn med en ny vinkel selv hver gang. En ny sinnsstemning, en annen fokus enn forrige gang og en ny gjeng å møte. Forskjellige grupper mennesker gir forskjellig dynamikk. Retretten gir kunnskap. Den kunnskapen man trenger for å slippe slitet. (Nå skal jeg slutte å utsette leksene med babbel)
BIO – PSYKO – SOSIAL = AVHENGIGHETSSYNDROM
Eller sykdom eller tull og faenskap eller syndrom eller hva du enn vil kalle det. Som du sikkert vet nå, så bryr jeg meg ikke så mye om terminologiene, debattene og uenighetene eller hva som er hva. Jeg vet med meg selv at jeg er født rusavhengig uansett hva noen måtte si, fordi det føles sånn, og dette er en følelsessygdom/diagnosewhatever.
Følelser – barndom – traumer (AMYGDALA). Jeg skal prøve å beskrive mitt for deg, så det kan bli ganske nakent her nå. Jeg skjelver litt mens jeg skriver dette. Ikke fordi jeg ikke har jobbet med det før, men fordi jeg skal vise deg det: jeg føler meg dum og teit nå. Skal vi se:
BIO –
Jeg har arvet denne driften av bestemoren min (farmor). Hun var pilleavhengig – den tidens narkoman. Faren min som vokste opp med henne alene, har sagt i etterkant, etter at jeg ble edru, at han kjente igjen moren sin på meg de gangene han så meg full (husk: foreldrene våre ser oss ikke beruset like ofte som vi er det!). Han var redd, men tafatt i sin gjenkjennelse. Jeg er født sånn.
Oppvekst og traumer
Her er det viktig for meg å ta med meg det Rita Nilsen har lært meg før:
Mennesker gjør det beste de kan ut fra sine forutsetninger.
UT FRA SINE FORUTSETNINGER. Mine barndomstraumer går på følelsen av avvisning. Ikke at jeg har blitt avvist med vilje eller på ordentlig, men at jeg har følt den – avvisningen. Mine foreldre var mye borte og veldig opptatt av karrierene sine. Moren min forsvant i uker av gangen før premierer. “Jeg må konsentrere meg om rollen min og flytte på pensjonat i tre uker”. Dette mamma, er ikke ting du har gjort galt, det er ting jeg har følt, og det er ting jeg må ta opp med meg selv.
Mine traumer, mine følelser, mitt problem
Det er ikke en gang stor dramatikk i det, det er mitt. Barna i Afrika har det mye verre enn meg, men det hjelper ikke mine følelser, de er der uansett. I voksen alder har jeg satt et ord på traumen min, for å hjelpe meg selv til å se det når det kommer:
Følelsen av svik.
Eller utenforskap, men jeg liker ikke det ordet så godt. SVIK beskriver suget i brystet mitt bedre.
Denne følelsen gjør at jeg blir usikker i mange situasjoner, det setter seg en stor klump i brystet og jeg reagerer med f.eks sjalusi og aggresjon – det vil si, hvis jeg drikker. Det er meg i fylla, og da går det utover alle rundt meg fordi jeg klikker i vinkel med dette som grunnlag.
Ordet svik hjelper meg i det daglige nå, jeg vet plutselig hvorfor jeg får dette suget i brystet. Min følelse, min trigger. Kan jeg gjøre noe med det? Ja, jeg vet det, og det holder. Det er DET som er å gjøre noe med det. Forutsatt at jeg har lært det av noen andre…
-PSYKO-
Som du kommer til å se nå henger alt dette sammen.
Jeg er dum, dust, teit og feit (forventer svik i hvert hjørne). I skolegården, på jobben og på pub’en. Da kan det vare digg med en drink da! Så slipper jeg de følelsene og blir heller kul, pen og intelligent – i fylla. Jeg kommer f.eks til å føle meg både dum og teit etter at jeg har publisert dette innlegget. Men du – jeg vet det nå. Det er det som hjelper, og tar det bort – til slutt. Jeg er snart på “til slutt” nå. Jeg var nemlig ganske fin i speilet i dag morges og har vært det en stund;)
-SOSIAL
Nå kommer det vanskeligste for meg. Det er vanskelig å si høyt og det er vanskelig å skrive så høyt som dette, samtidig som jeg liker det??
Puh: Jeg var kjendisbarn. I teateret. Mer innad i miljøet en utad. Jeg var/er Stein Winges datter og ikke Julie. Det er dette som er vanskelig å ta opp med andre – andre i det hele tatt, fordi det virker som syting når jeg sier det høyt. Men sånn var det. At jeg ikke var Julie, men pappas datter, er også min greie. Jeg sier ikke at andre oppfattet meg sånn, men jeg tror det, jeg føler det, og da er det sånn i min virkelighet – min traume.
Jeg toppet den følelsen med å bli skuespiller selv. Litt av en opptaksprøve på teaterskolen! Inn på prøve i et mørkt rom med skumle silhuetter av mennesker jeg kjente igjen stemmene på, juryen som sa: “Næmmen Julie så stor du har blitt! Værsogod, vi er klar når du er klar”. For meg var det starten på: FØKK JU!
Jeg dro til London og utdannet meg der, men der kommer avhengigheten inn uansett, den jeg har arvet. Jeg kan ikke flytte fra hode mitt, men det skulle ta mange år før jeg lærte det.
Sånn startet skuesspillerkarrieren min, eller drikkekarrieren om du vil, og derfra ble det verre og verre fordi jeg levde midt oppi traumene mine i mange år. Og det skal den ha den avhengigheten, den gror og koser seg i traumeland. Jeg ble helt Johhny Depp og trasha hotellrom på turne med Riksteateret. En av mange små filleting man gjør i fylla.
Sånn, det var leksene for i dag. De fikk meg til å tenke igjen. Neste kursdag er på tirsdag til uken. Jeg tror jeg venter til i morgen med en stiv en.
Forresten, denne bagasjen er jeg endelig kvitt, fordi jeg har lært det av andre og vet det.
Strenge Julie taler til deg, og det håper hun å fortsette med:
.. men bare hvis du vil, så nå må du få finger’n ut og komme på forumet mitt. Det sier jeg til deg av flere grunner. Den første er at jeg ikke kan fortsette med dette hvis du ikke kommer. Det er rett og slett sånn at jeg ikke gidder å betale husleie for et lokale, stå der alene å spytte i veggen. Null poeng. Det jeg derimot gidder, og gidder til fjellene flytter seg og dovregubben blir seg selv, er å etablere dette forumet hvis du kommer. Det blir helt opp til deg. Forumet skal være på den laveste terskelen du har vært borti, en slags sponterskel kan du si. Du trenger ikke en gang å ha et ønske om å slutte for og komme. Det er litt av poenget. Du trenger ikke å snakke, det kan jeg gjøre for deg, og jeg kan snakke om meg så du slipper å snakke om deg. Jeg holder rett og slett et foredrag for deg hvis det er det du vil. Vil du avbryte å spørre meg så er det mer enn velkomment. Skjønner?
Du må komme for å hjelpe meg og hjelpe deg for at du kan hjelpe meg og deg. På tirsdag, ikke på nyåret. Trykk på bildet under her og meld deg på nå. Det er ikke dyrt, levra di derimot, den er dyr den:
Hvis du vil se hva andre synes om det jeg gjør ligger det omtalerHER
KOM A!
Høstsalg, kr 99
Hvis du liker det jeg driver med del gjerne, mer enn gjerne og du er velkommen til å følge meg HER
Fillern. Det finnes enda. Konsekvensene finnes vel alltid, men de er kanskje ikke så store og vonde som de var da jeg drakk. Det finnes de små også? Sånn som i dag. Jeg skal inn til byen for å gå på verdensdagen for psykisk helse, som går av stabelen kl 8 i Oslo Rådhus. Jeg må ikke, men jeg sto opp klokken fem for å rekke det.
Ja? Hvis jeg ikke hadde stått opp klokken fem, så hadde jeg ikke rukket min lille stille morgentime, min edrue klare time. Nå for tiden går den ut på å åpne dette programmet, stirre en stund på skjermen, og begynne å slå på tastaturet uansett om jeg finner på noe å skrive eller ikke. Røyken, Colaen, vannet og kaffen er fremdeles med meg, fremdeles tre enheter gitt. Å klampre på dette tastaturet har visse konsekvenser – som regel i positiv retning.
Sånn, nå sitter jeg på bussen som en konsekvens av et FB-event.
I og med at jeg ikke går på fest lenger, i alle fall ikke med den samme spenningen i kroppen som jeg hadde før, bygger jeg meg opp en liten spenning i de små tingene: hvem kommer jeg til å møte på Rådhuset i dag? Kanskje det kommer noen spennende mennesker? For spenning må jeg ha i livet. I alle fall litt. Spenningen før en fest hadde tydeligvis med alkohol å gjøre for meg. Alko = party! Sånn er det bare.
Jeg var for eksempel på konsert for et par dager siden, og jeg må bare innrømme det – det var kjedelig. Ikke bandet, bandet var bra nok det, men utescenen er kjedelig for meg uten alkohol. Jeg har inntrykk av at mange edru personer på død og liv skal påstå at alt er flott og fint uten, men jeg er ikke så sikker på om det er sant. Det er dobbelt: deilig uten angst, men kjedelig uten party, selv om partyet alltid hadde vonde konsekvenser. Makan så doble vi er!
Fordelen for meg er at jeg var gammel nok da jeg sluttet, gammal nok til å ikke føle at jeg går glipp av noe. Jeg har gjort og vært med på det meste. Festen er over, klippekortet er brukt opp, og jeg kan ikke kjøpe et nytt. Det er ikke et savn egentlig, men jeg tror det har litt med denne alderen og erfaringen å gjøre. Uansett hvor vondt det er å ruse seg/drikke skal det gjøres, og festen kommer først. Før tanken på konsekvensene.
En liten nesten ubetydelig ting jeg gjorde før jeg dro i dag, var å dusje, rense ansiktet, smøre meg inn og ta på godlukt. Og det kan jeg si med en gang, det er noe jeg ikke gidder så ofte, og konsekvensene av det blir dårlig selvfølelse. Jeg har blitt mye flinkere med den lille tingen der. Dårlig selvfølelse hjelpe meg ikke.
Vips, nå befinner jeg meg på Nesoddbåten
…eller “båten” som vi proffe oddinger sier. Her er det koder, koder av de fine. Her kan man møtes og prate – hvis man vil. Hvis man derimot gjør sånn som jeg gjør nå: setter en skjerm foran ansiktet, åpner en avis eller en bok, blir man latt i fred. Det er koden på båten vår. Veldig greit og ingen høflighetsfraser nødvendig.
Konsekvensene av livet mitt nå er for sandkorn å regne i forhold til hva de var før, men jeg har listet opp mine gamle konsekvenser. Jeg har listet opp hva som har skjedd i livet mitt, og derfor hva som vil skje hvis jeg skulle finne ut at det hadde vært en genial ide å kose meg ordentlig.
Min form for kos og hygge er ikke pen, så den lar jeg ligge. Konsekvensene av hva jeg fant på nettet i går gjør at jeg snart går av båten for å delta på denne verdensdagen for psykisk helse. Jeg oppdaget også at det starter ett nytt kurs på Retretten i dag klokken 10. Kanskje jeg skal gå på det? Jeg rekker begge deler med en aldri så liten overlapping. Hvis jeg rekker opp til Tøyen på Fontenehuset også, da må vel påfyllet holde? Konsekvensene av at jeg skriver denne bloggen, holder foredrag og går på kurs er at jeg vil lære mer hele tiden fordi dette er gøy! Og jeg må lære mer hvis jeg skal gi både deg og meg noe. Noe som er en bra konsekvens for meg og mitt.
Tenk det a! At konsekvenser kan bli en fin ting i livet til slutt?! I dag skal jeg tenke på konsekvensene av alt jeg gjør. Kanskje noen vil ha en klem?
Av båten nå. Jeg rekker å dra innpå med litt mer kaffe og røyk før dagen starter.
Neiogneiognei, her kommer’n igjen den godeste gud! Hvorfor det? Nå har jeg slitt meg gjennom 2’ern, og kommet frem til at jeg har en gedigen sjel jeg skal ta vare på for ikke å drikke? Holder ikke det a? Nå skal jeg liksom overlate meg selv helt i Guds makt?! Eller høyere makter eller hva du nå kaller det? Er du hakke gæren? Du lurer ikke meg! Slutt å pes meg din ugle! Kan vi ikke bare hoppe over dette nå? Jeg vil til 4’ern! Jeg vil finne ut av hvem jeg er, hvem jeg har ødelagt og hvem som har nægga meg! Jeg skal nemlig løse fenomenet meg nå! Ja det skal jeg det. Dessuten tror jeg ikke dette her er noe for meg, jeg gidder ikke mer, dette er bare møkk! Jesusgudogmaktebuddah!
Jeg kan ikke overlate meg selv til noe som ikke funker for meg, og du er en jævla sekt-prest! Hørte du ikke det jeg sa om den røde stolen og Jimmern da vi holdt på med 2’rn a? Er du dævvhørt din prektige nisse?!
Det føles i grunn fint for meg å skrive ned disse mystiske, farlige, grusomme, forferdelige grepene for å nå et edruskap til deg nå. Det gjør at jeg må gå litt gjennom det selv, litt rett inn i meg selv ,for å friske opp mine egne tanker og refleksjoner. Ikke dumt. Aldri dumt egentlig. Det er ikke så dumt å prøve noe som kanskje kan funke heller?
Skal vi se, nå skal jeg overgi meg selv til noe jeg ikke tror på, fordi det sies at jeg skal gjøre det. Action!
Vet du hva? Ok, jeg er nesten på randen av ruin både fysisk og psykisk fordi jeg drikker meg bort (fortid for meg). Jeg ruser meg daglig. Jeg er i ferd med å dø sakte. Derfor har jeg faktisk tenkt å prøve det som blir sagt – hele motorveien.
Var vi på overgi?
Jeg har blitt enig med meg selv om at disse gudegreiene ikke virker på meg, så hva kan jeg overgi meg selv til da? En av de derre høyere maktene? Du lurer ikke meg sa jeg! Eller… jeg sa det før i hvert fall. Før jeg gadd å prøve.
Så prøvde jeg, ser man det….
Ok, la meg tenke litt her: Jeg kan gjøre det jeg kan for å ikke drikke: jeg kan ikke bare slutte, da begynner jeg igjen – jeg må bytte ut harddisken min. Jeg kan lære hodet mitt til å tenke en dag av gangen på ordentlig. Jeg kan lytte til andre og ikke meg selv når det kommer til rus og selvinnsikt.
Jeg er en besserwisser, det må jeg legge på hylla. Jeg vet ingenting fordi jeg har vært på fylla hele livet. Jeg kan faktisk gjøre det på ordentlig, i riktig rekkefølge. Jeg kan slutte med gurglinga og bablinga mi, det dør jeg muligens av. Andre har sagt at det er viktig å tenke en dag av gangen – da gjør jeg det: jeg kan drikke i morgen.
Det sies at jeg skal være helt ærlig mot meg selv og andre. Jeg skal ikke en gang snike på trikken. Jeg skal ikke si at jeg har spist fisk når jeg har spist sjokolade. Jeg skal ikke lyve om den minste detalj.
Jeg overgir meg selv og sperrer hodet for mine egne beslutninger. Mine beslutninger beslutter seg for å gå på polet, så denne bilen kan jeg ikke styre selv. Jeg lar meg selv styres av de som har erfaring med dette, selv om de høres helt duste ut, jeg gjør det de gjør og intet annet. Jeg orker ikke å kalle det gud eller høyere makter, men jeg kan overgi meg til andres ord, handlinger og råd – for faktisk å ta i et hardt og stort tak.
Jeg skal bestemme meg for å tro at de andre edru/nyktre personene vet hva de snakker om. Jeg skal bruke minst ett år på å holde kjeft, for kjeften min styrer meg mot pub’n. Hodet og kjeften min styrer meg i grøfta, til skrumplever og død, til alt for lang barnefri og til sparken og tom konto. Kall det hva du vil, men jeg er ikke i tvil så vondt som jeg har det nå(fortid for meg). Jeg har fått nok, og jeg kan fint overgi meg.
1 Jeg skal ta en dag av gangen og jeg skal få meg selv til å tro på det.
2 Jeg skal lytte til andre med denne erfaringen, ta det inn og gjøre det de sier. Alt de sier. Uansett hvor dumt det høres ut.
3 Jeg skal ikke lyve om et støvkorn.
4 For å klare dette nå jeg gå til handling: jeg må gå dit sånne som meg møtes, bite i det sure eple og gå så mange ganger i uka jeg bare klarer de første tre månedene. For hvis jeg har lyttet så har jeg hørt at jeg må det en drøss av ganger.
Dette skal jeg gjøre
For min egen skyld.
Så ja, det er greit å gå gjennom alt for å finne frem i hodekaoset sitt. Men nå skal det bli deilig å jobbe med 4’ern for deg, en lang pause fra Gud. Det kommer sikkert til å ta noen dager, for det er et spennende dypdykk. Vi får se hva jeg får brettet ut. Det blir en naken greie.
Hvis ikke jeg vil dra på de greiene Julie preiker om, kan jeg dra til Julie selv her: TIKKIO. Og her kommer sannsynligvis Julie til å disse det hun nettopp har skrevet.
