Reklame | Annonselenker Bangerhead

For noen dager siden kom det en kvinne bort til meg, stilte seg opp og sa:

“Vet du hva? Jeg blir så skuffet over meg selv fordi jeg ikke sier fine ting høyt når jeg tenker de, om en person jeg ser, så nå skal jeg gjøre det. Det kan umulig være farlig, og mennesker blir sikkert glade for et kompliment eller to”.

Som sagt så gjort – hun ga meg en masse komplimenter uten å kjenne meg fra før. Og hun hadde selvfølgelig rett, jeg ble kjempe glad! Mitt norske jeg ble litt klønete, for hva skulle jeg svare på alle disse fine ordene? Og hvordan skulle jeg oppføre meg? Vel, det gikk nok bra og derfor vil jeg ta opp tråden hennes og gjøre det samme i dag:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går opplevde jeg noe fint, og jeg har tenkt på det siden jeg vandret ut av Nasjonalbiblioteket der det skjedde. Jeg opplevde foredraget til Armand Vestad i regi av Talerlisten. Du vet, han som var innblandet i Orderud-saken. Han som skaffet pistolene. Hvorfor i alle dager gjorde han noe sånt? Var han helt dust?!

Han har levd et helt annet liv enn meg, men det var intet problem å relatere til driftene hans. De handlet om krim, penger, rus og spenning:

Jag 

Morrojag. For jag er gøy – i begynnelsen. Hvis ikke spenning hadde vært spennende, så hadde vi ikke giddi å ha det gøy og spennende. Så enkelt. – i begynnelsen.

Det første som slo meg var ikke egentlig selve historien, men livet bak den. Når jeg leser sak i en avis, leser jeg bare saken, ikke hele livet bak saken. Selv jeg, med min erfaring, glemmer lett livet bak en sak når tabloiden blinker foran øynene mine.

Arman var en liten gutt, som de fleste små gutter. Han var en kreativ og glad gutt, han likte mennesker, som noen gutter. Mennesker og kreativitet er spennende. Han hadde en omsorgsfull familie, som en del små gutter. Han vokste opp, følte seg utenfor på skolen, som ganske mange gutter. Han vokste enda litt mer og ble dørvakt, som noen menn. Han traff spenning, en spenning han hadde i seg fra før, han traff drifter, og i yrket hans traff han de rette folkene for spenningen som lå i kroppen å murret, som hos ganske mange av oss. En spenning som krevde rus, penger, party og krim for å opprettholde alt dette, som litt færre av oss. Han forelsket seg i en blond famøs dame med fart i, som ville ha en pistol eller to. Klart det! Passe justert på sentralstimulerende morro, skaffer man da damen det hun vil ha!

Fengsel

Dom 

Fengsel, som nesten ingen av oss

Ikke så dust allikevel, bare et liv som gikk fortere enn hode.

For meg ble dette en historie jeg kjente meg igjen i. Kanskje Ikke i handlingene, men jeg kjente igjen driftene som førte til handlingene. Null problem.

Du inspirerte meg Armand. Du inspirerte meg fordi du leverte noe ekte og sant. Fordi du leverte noe annet enn powerpoint og statistikker. Fordi du leverte på en måte som jeg selv kan kjenne meg igjen i. Jeg tror også de fleste som satt der kunne kjenne seg igjen i deler av historien, fordi det var en historie om et liv, med alle de krumspring et liv har.

Jeg plukket selvfølgelig også opp en av de tingene jeg selv brenner for, som man gjerne gjør. Når jeg holder foredrag om rus for f.eks kommuner og NAV (selv om foredraget ditt ikke handler spesifikt om rus), så prøver jeg å få dem til og forstå at de trenger konsulenter med egenerfaring for å oppnå tillit til de de skal hjelpe. Selv om du jobber med økonomi i NAV, er du et sånt menneske man kan møte når man kommer inn der med knærne på tærne. Det er av en så mye større verdi enn de fleste forstår!

Du inspirerte meg til å jobbe videre med det jeg selv gjør. Du fikk hode mitt til å sprenge.  Du fikk dagen min som kommer i dag til å bli kreativ. For det blir den. Det er ikke så mange av oss som deler denne typen historier og erfaringer, så vi får bare fortsette med det vi gjør tenker jeg.

Tusen takk, det er ingenting som er bedre enn å bli inspirert av sidemannen.

Og til dere andre:

Husk å kjøp vin i morgen!

Høstsalg, kr 99;

Hvis du liker det du leser, så blir jeg kjempeglad om du deler videre eller følger meg HER

Reklame | Annonselenker Bangerhead

2

(1’ern kan du lese: HER)

Skal vi bare ta det?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snakke litt om motstand og forutinntatte holdninger?

Snakke litt om frykt for å slippe glasset helt?

Snakke litt om han derre Gud og sånn?

Gud opptrer i mange sammenhenger når man går forskjellige steder i edruskapets øyemed, og det? Det skal vi ikke ha noe av! Ingen av oss skal ha noe av Gud! Vi er da gudhjelpemeg ateister må vite!

Og det gjelder meg også. Men er det egentlig Gud som søkes etter? Er egentlig disse møtene, gruppene og sammenkomstene religiøse?

OK, jeg skal si det rett ut: det sitter en og annen guru-fjomp rundt et hvert bord, og da mener jeg ET HVERT bord, i en hver sammenheng. Da jeg ble edru bestemte jeg meg for å overse guru-fjompene i denne sammenhengen, og heller lytte til det jeg hadde bruk for.

Skal vi se, vi var på:

GUD

Eller åndelighet? En høyere makt? Åndelighet og høyere makter er ord som heller ikke funker på meg, da hører jeg snik-gud. Jeg holder meg til ordet sjel, for den er det ingen tvil om at jeg drakk bort. Jeg drakk bort hele meg. Jeg er derimot ikke så redd for begrepet Gud og tenker at de som vil ha det må få lov til det.

Men vet du hva? Jeg prøvde en liten stund. Jeg prøvde fordi jeg ville bli edru, og for å bli edru skjønte jeg at jeg måtte tråkke den veien andre hadde tråkket før meg. Det sier seg selv egentlig. Jo det gjør det! Hvis du tar en utdannelse på BI, så vil jeg tro at du hører på lærer’n, og lærer før du går dine egne veier?

Som sagt, så gjort.

Først prøvde jeg å tro på den røde stolen vi hadde i stua, for jeg hadde hørt at man kunne tro på hva som helst. Den røde stolen funka ikke, så er det sagt. Så har vi den godeste Jesus da, han er jo kul. Jeg digger Jesus og historiene om ham, så jeg gikk for Jesus, det varte i noen timer, inntil han lignet for mye på Jim Morrison – over og ut. Jimmern passer ikke inn i nykter-verden. I alle fall ikke på en god stund. Jeg skal også innrømme helt uten skrupler at Jesus ble vanskelig i en Gude-sammenheng i og med at jeg ikke tror på hverken Gud eller ånden hans. Plasseres på hylla?

Ja. Bang – ingen Gud, ingen åndelighet og ingen…? Ingen sjel? 

Jo, jeg har et jeg nå, og jeg har et liv.

Det oppdaget jeg den dagen Gud havnet på den overnevnte hylla. Jeg la også ordet åndelighet på samme sted, fordi ordet ikke funker for meg. Det vil si: uansett hva noen skulle mene – spesielt guru-fjomper. Så jeg har ikke en Gud uansett stol eller rockestjerne. Jeg har et godt liv hvor jeg får med meg det rundt meg, uten å se innover på meg selv hele tiden. Jeg kan se ut å ta hensyn til andre, jeg kan se mine feil og mangler og jeg kan se (tror jeg) mine styrker. Jeg har tid til å gjøre andre ting enn å være opptatt av neste kartong.

Er dette en Gud eller en høyere makt?

Ja vel – deg om det.

Men ateist?

Jeg tør å påstå at over nitti prosent av rusavhengige er ihuga Ateister, og jeg har vel nesten aldri møtt noe så religiøst som en ateist? De innehar en overbevisning og en besettelse som er noe så til de grader en Gud for dem: “JEGTRORIKKEPÅNOENTINGOGNÅSKALJEGFORTELLEDEGALTOMDETITOTIMERISTREKK!”. Ganske religiøst.

For å bli edru eller nykter må hele jobben gjøres, det er det ingen tvil om. Den må gjøres grundig og systematisk ved hjelp av en annen fra dette slaget, eller f.eks kurs på Retretten. Uansett hvilket forum du velger, må jobben som er gitt gjennomføres og du må skygge banen for deg selv. Du er i veien for deg selv. Sånn kan du få det bedre i det lille hodet ditt. Husk, det er hjernen som vil ruse seg, ikke kroppen. Selv om det kan virke sånn noen ganger…

Å jobbe seg edru/Nykter blir et elsk/hat forhold, men er ikke også rusen det?

Nummer to i rekken av jobb mot et edruskap for meg, handler vel om ærlighet, et stort håp for fremtiden og kontakt med meg selv og omverden.  Ord som takknemlighet og ydmykhet er viktige ord i sammenhengen, men selv bruker jeg andre ord nå, fordi jeg har hørt disse ordene så mye at de virker som heismusikk i ørene mine. Dog, de må med i begynnelsen så de kan ligge å marinere.

Det holder. Det var Gud. Verre er det ikke.

Gjør, ikke snakk.

Husk nå endelig å kjøp sprit i morgen da!

Høstsalg, kr 99;

Reklame | Annonselenker Bangerhead

God morgen!

Det er rart. Ingenting blir ganske mye når man sier at man ikke skal gjøre noen ting. Forrige gang jeg påsto til deg at jeg ikke skulle gjøre noen ting fordi det var mandag, ble det en rimelig aktiv dag og ikke minst en positiv dag. Det er vel kanskje fordi jeg er edru? Unektelig et poeng. Hadde jeg sagt ingenting til meg selv på en mandag for fem år siden kan jeg love deg at det ikke hadde blitt noe av noen ting. På den tiden var alt ingenting.

Det var vel egentlig mønsteret jeg hadde: Nada.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var opp fyllsjuk klokken syv for å velte barna ut av sengen, sette dem foran tv’n og gå gjennom en helvetes-time før jeg endelig kunne sende dem i barnehagen og på skolen. Bare det å vite at strømpebuksene lå ubrettet i tørketommelen var uoverkommelig. Å vite at jeg måtte ned i kjelleren, bøye det tunge hode mitt, for å finne den hersens strømpebuksen. For ikke å snakke om konsekvensene av å ha en sånn strømpebukse i hånden når den endelig hadde plassert seg der: den måtte på uvillige barneben. Det var en utfordring av de Erikske sorter. For ikke å snakke om matpakker! Jeg orker ikke en gang å tenke på den kvalmende morgenmaten jeg måtte deale med før sola sto opp.

Klokken åtte var de endelig ute av døra. Da var det å sette på God Morgen Norge, hente dyna og legge meg i sofaen med angst. Der lå jeg, uten å egentlig sove, kastet meg i rier og hadde angst for verden og barna i Afrika. Det var bare å vente. Vente på å bli mor igjen klokken fem og Julie igjen klokken åtte – med rødvinskartongen trygt i havn og Facebook-statuser som ikke var til å leve av dagen derpå.

Nå har endelig mønsteret mitt forandret seg helt. Mens jeg sitter her å skriver til deg er klokken seks, det er en time til alle står opp og jeg er helt frisk, eller det spørs, jeg skal til legen for første gang på  hundre år i dag. Kanskje jeg dør av det, men jeg frisk nå da i alle fall. Denne timen er mønsteret mitt nå. Hver dag uansett hva jeg foretar meg. Denne timen er en stor del av edruskapet mitt. Den er viktig.

Ingenting-mandagen min i dag flyter allerede over av energi og oppgaver (jeg ikke må gjøre, bare hvis jeg vil!). Jeg skal legge ut et nytt kurs/forum til deg i løpet av dagen. Melde meg på mitt eget rus-kurs hos Rita Nilsen, så jeg kan gi mer tilbake til deg – og meg. Og etterhvert skal jeg skrive 2’ern til deg. Vil du ha den?

Her er forresten ener’n: Her

Mandagen min ender opp med et foredrag i Oslo, jeg skal høre på noen andre og få litt in-put. Ser man det. Der skrev jeg opp min egen huskeliste til deg, så da må jeg gjøre det – hvis jeg vil, bare hvis jeg vil!

Jeg har et helt nytt livsmønster, som er en kontinuerlig opprettholdelse av min tilfriskning. Digg.

Ha en knalldag og ikke kjøp rødvin før i morgen!

Høstsalg, kr 99;

1

OK, siden du bare syter og klager. Okker deg over at du ikke klarer å slutte med sausen, men på død og liv skal gjøre det på egenhånd allikevel – i lyse øyeblikk, blir det jeg som kryper til korset og gjør det jeg skal gjøre her nå. Om en stund skal jeg gå et nytt kurs og da kan vi gjøre det på en annen måte, men nå blir det sånn som dette. Basta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan vel like godt å ta det helt fra begynnelsen?

Jeg er alkoholiker

Jeg gaula ofte høyt på bar at jeg var alkoholiker. Ikke noe problem: jeg er ælkis, la oss dra på med en runde til! De andre glade barkrakkblomstene stemte gladelig i, og runde nr 15 var et faktum. Atter en kveld jeg ikke husker var i emning. Så for meg var det slettes ikke trøblete å si at jeg var alkoholiker i lystig lag. Alkoholiker = mere øl.

Bøygen kom da jeg virkelig sa det til meg selv. Da jeg mente det. Å gå så langt som å virkelig mene det for meg selv – ikke for andre medfluer, betydde noe helt annet. Det betydde ensomhet, angst, skam og dårlig hygiene (ikke prøv deg, du gidder ikke å dusje hver dag lenger. Du lurer deg selv til å tro det ved å kline på deg litt gammel mascara og rulle inn armhulene med deo – det vil si, de gangene du gidder det).  Det betydde å se traumene mine i hvitøyet uten en gang å vite at jeg hadde noen, eller hva de dreide seg om. Det betydde å legge meg flat, la smerten ri og ta meg selv alvorlig. Det betydde frykt.

For meg handlet det egentlig ikke så mye om å innrømme for meg selv at jeg var alkoholiker. Det visste jeg godt de siste 15/20 årene av festen min. For meg handlet det om og i det hele tatt ville gjøre noe med det. Jeg ville ikke slutte å feste uansett angstfrekvens. Angsten kom jo av det jeg gjorde i går, ikke det jeg skulle gjøre i dag – i dag skulle jeg jo ha det gøy! Etter som årene gikk ble “gøy” byttet ut med “koselig”. Jeg skulle ha det koselig koselig koselig, vel og merke med mesteparten av kartongen. Hvis jeg på den tiden hadde innrømmet for meg selv at jeg virkelig var alkoholiker, hva hadde skjedd da?

Da hadde jeg tvunget på meg en bestemmelse jeg overhode ikke ville ta: Å slutte.

Første gang jeg rotet meg bort i slutte-marerittet ville jeg egentlig ikke slutte i det hele tatt. Jeg gikk dit vi møtes fordi det var en “god ide” og fordi jeg kunne veien. Dessuten skulle jeg hjelpe en kompis. Tenke seg til: Julie hjelper venner med alkoholproblemer mens hun er drita full. Jaja, det ble fire måneder med en lettere organpause for min del. Jeg ville fremdeles feste og ikke minst kose meg til jeg lå under sofaen og gurgla.

Hva gjorde jeg ikke den gangen?

Jeg tok ikke i mot hjelp. Hvorfor?

Fordi jeg ikke ville ha hjelp.

Jeg gikk dit jeg skulle, men jeg hørte ikke etter og jeg skaffet meg i hvert fall ikke en person å lære mer av! Ikke pokker! Tenk a! Tenk om jeg hadde gjort det?! Da hadde jeg jo festet meg ved et ansvar som jeg kan love deg at jeg ikke skulle ha! Jeg hadde tatt ansvar for meg selv?! Det skal vi ikke ha noe av, ikke hvis det stenger muligheten til en ny drink! Ok jeg er kanskje littegranne edru nå, men hallo! Jeg skal ikke snakke med noen som får det til å vare! Akkurat som om jeg aldri skal få kose meg igjen da eller! Takk og farvel…

Det gikk noen år til før den satt, men da satt den fordi jeg hadde fått så nok at jeg ikke kunne eksistere som menneske.

Jeg er alkoholiker og jeg fikser ikke livet mitt om det så hadde klasket meg i ansiktet

Da den kom, kom den og jeg ble edru. Jeg ble edru fordi jeg ville høre. Jeg ville lære og jeg ville… ikke bli edru! Ikke egentlig. Bare litt. Bare akkurat da. Og det holdt. Det holder med akkurat nå hvis man tar det alvorlig. Og ikke mins hører, lytter og gjør.

Det er alt det første skrittet handler om, å gå i meg selv for og se hvem jeg er og hva det gjør med meg.

Jeg kan prøve å skrive nr 2 til deg i morgen, men bare hvis du jobber med nr 1 til du synes det sitter. Sitter det ikke så går du på innboksen min.

(2’ern kan du lese her)

Du!

Husk å kjøp vin i morgen a!

Høstsalg, kr 99;

Reklame | Annonselenker Bangerhead

Jeg kan jo prøve. Jeg kan alltids ta en drink når jeg kommer ut. Eller en fest? Kanskje to? Jeg kan jo ikke slutte for alltid? Jaja, jeg er på vei nå, så får jeg bare ta det som det kommer. Eller litt mer kanskje? Jeg kan jo prøve å gjøre som de sier når jeg først er her? En ting er sikkert: eyelineren min blir rettere om noen dager. Eller skjelver jeg på hendene av naturlige grunner? 

Bakkene opp til Trasoppklinikken er bratte og tunge. Beina bærer meg nesten ikke, men opp skal jeg. Det må jeg. Fordi jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke slutte med noe som helst, men jeg er her, eller nesten, noen få bakker igjen til toppen. De har sagt at jeg kan dra hjem når som helst. Fri vilje. Hele kroppen skjelver, men når jeg er fremme skal gjøre som de sier. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg skal det.

Er det ikke sånn man gjør ting da? Er det ikke sånn at hvis man skal lære noe, så må man først gjøre det som blir lært bort? Jo. Skal jeg bryte ABC, så må jeg først lære ABC. Det lærte jeg på Det Åpne teater for lenge siden, og det sitter. Det er sant for meg. Lær, så bryt – eller ikke bryt, form det til mitt eget, men først: lær!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helvetesbygningen reiser seg over bakketoppen, angsten river i kroppen, men jeg kjenner den godt. Angsten er min følgesvenn, den er vond, men allikevel et trygt sted å være. Sånn skal det vel ikke være? Jeg presser kroppen videre mot bygget. Jeg skal inn og jeg skal gjøre det de forteller meg… av en eller annen syk grunn skal jeg det.

21 oktober har det gått fem år siden jeg gikk opp de bakkene  

jeg forguder fremdeles Trasoppklinikken for hva de gjorde med meg, men er jeg religiøs? Og er det kjedelig å være edru? Skriver jeg en blogg og holder foredrag for å holde meg edru?

Den gangen, 21 oktober 2013, sjanglet jeg inn døra, fikk et rom, en seng, en pute og en dyne. Jeg fikk tilbud om beroligende, men avsto. Jeg skulle ikke starte edruskapskarrieren med pillebruk – var min lille tanke. Men har man bruk for det så skal man ta i mot.

Jeg hadde det vondt nok. Jeg kunne lære.

Jeg gjorde alt de sa så godt jeg kunne. Det holder. 

Jeg var innlagt i 2 1/2 måned, men jeg stilte ikke et eneste kritisk spørsmål til teknikken de lærte meg på et par år. Da det hadde gått to år var det vel egentlig ingenting å kritisere? For hvor langt kommer man egentlig med å kritisere? Som regel ligger den beste kritikken godt marinert i vodkaflasken for min del.

Etter disse 2 årene omformet jeg det jeg hadde lært til mitt eget. Merk: Hadde lært. For å holde meg edru og ikke minst trives med det uten å bli jaget av sug og kjærlighetssorg, uten å føle at jeg går glipp av noe og uten å kjede meg, må jeg fremdeles gjøre en jobb, men en jobb som har blitt min egen, basert på det jeg har brutt – eller fått til å funke for meg.

Jeg bruker ikke religion av noe slag, jeg bruker ikke ord som åndelighet, jeg bruker ingenting som kan vippe meg av pinnen eller virke unaturlig for meg.

Jeg har derimot lært meg hva åndelighet betyr for et edruskap. Jeg har lært ABC, jeg har gått på andre kurs som f.eks Retretten og jeg har tatt til meg… nei! Ikke det jeg har bruk for selv, men ALT!

Jeg tillot meg ikke å skille ut det jeg ikke likte før jeg kunne det. Før jeg hadde lært og prøvd. Så nei, jeg er ikke religiøs og religion har ingenting med et edruskap å gjøre for meg. Det som har noe med begynnelsen av et edruskap å gjøre, er å ha det vondt nok til å være villig. Villig til å lære seg alt, holde kjeft om egne motforestillinger av de fleste slag, og gjøre hele jobben.

Nå, det er det ingen som vil. Ikke før det er så vondt at man ikke har noe valg.

Hvorfor skriver jeg blogg, holder foredrag og snakker med pårørende og alkoholikere?

Helt helt ærlig?

Jeg skriver fordi jeg synes det er gøy å skrive. Hadde jeg hatt ideen til en roman nå, så hadde jeg skrevet den. Joda, jeg hadde fortsatt å skrive til deg også. Jeg visste ikke at jeg kunne skrive i det hele tatt før du fortalte meg det gjennom denne bloggen. Før KK og Aller fortalte meg da de leste denne bloggen. Før de fortalte meg at jeg like godt kunne slenge en bok inn i sfæren. Jeg skriver også fordi dine tilbakemeldinger inspirerer meg. Holder dette meg edru? Ja sikkert, men det er ikke det som er drivkraften for edruskapet mitt. Drivkraften er den selvransakelsen jeg hele tiden gjør fordi jeg har lært den, og fordi jeg har fått den til å funke for meg. Først ved å holde kjeft og lytte, ta inn og legge kritikk i kjellerboden. Så ved å jobbe selv.

Jeg holder foredrag fordi skuespilleren i meg blir tilfredstilt . Skuespilleren blir endelig tilfredstilt fordi jeg kan gi folk noe jeg eier selv. Det går ikke ut over selvtilliten min som teaterbransjen gjorde. Jeg kan gjøre en rolle, men helst da tredd over hue på meg uten at jeg må jage den og egentlig bli knust av avvisningen. Jeg kan ikke si noe galt i et foredrag fordi jeg eier mitt eget edruskap. Jeg må ikke være flink og talentfull på scenen i mitt eget foredrag fordi jeg eier det jeg gjør helt selv.

Så konklusjonen min for meg selv er at jeg må lære for å bryte. Jeg holder meg edru av alt jeg gjør til sammen. Jeg har satt meg i en situasjon hvor, hvis jeg drikker, raser alt jeg gjør nå.

Har jeg byttet ut alkoholen med det jeg gjør nå?

Ja, ingen tvil.

Og kjedelig? Det kan jeg love deg at det ikke er.

Høstsalg: Kr 99;

Husk å kjøp vin i morgen!

Reklame | Annonselenker Bangerhead

Og Alexia selger meg uten å ha blitt spurt. Helt ufrivillig.

Her er det viktig å skille: i dette innlegget selger vi meg på salg til kr 99, og ikke Alexia. Altså, vi selger f.eks ikke Frognerfitter,  selv om den er veldig bra og har massevis av rus i seg den også. Flere gram. Vi selger FYLLIK.

Eller.. jeg selger FYLLIK til deg i e-bok format for kr 99, fordi det er høst. Stakkars Alexia havner bare i dette innlegget fordi hun var så uheldig å rote seg inn på boklangseringen min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På dette bilde ser det kanskje ut som om vi kan kjøpes sammen, det er dessverre ikke tilfellle. Ihvertfall ikke foreløpig. Jeg vet ikke en gang om det hadde vært sunt for din mentale helse å kjøpe oss sammen. En besnærende tanke kanskje, dog tidvis farlig. Tilbake til meg:

At jeg i det hele tatt kan kjøpes, var litt forbi mine egne fantasier den gangen jeg svømte nederst i rødvinskartongen.  Men det kan jeg altså, billig og helt uten kartonger.

Jeg burde kanskje skrive: “Fort deg før det blir utsolgt!”, men jeg tror ikke e-bøker har et begrenset lager. Derimot er prisen på kr 99 forferdelig og ekstremt begrenset! Fort deg noe innmari og trykk på denne linken før hele verden raser sammen:

I og med at vi allikevel er i gang med reklame, så kan vi jo dra en ekte Sophie Elise i samme slengen. Skal vi se:

Jo eldre man blir, jo verre er det å leve. Det blir grusomt uten eye-pads. Alle problemer kan løse seg hvis du bare kjøper denne fantastiske ansiktsmasken. Regninger fordufter og verden blir like rosa som innpakningen. Dette produktet er alt for dyrt, men kan derfor selvfølgelig løse verdensfreden. Jeg venter selv på at postmannen skal levere mirakelet på døra til uken, og regner med at Angelina Jolie vil krabbe for mine føtter i etterkant av desperat bruk:

(NB! Hvis du ikke kjøper dette tullet som jeg selv allerede har gått på, må du scrolle opp igjen for å kjøpe boken FYLLIK. Ikke Frognefitter selv om den er bra, men Fyllik!)

Tusen takk for hjelpen Alexia!

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

En ny mandag, en ny dag uten å gjøre noe som helst. Jeg har en del ting jeg ikke skal gjøre i dag. En ting jeg ikke skal gjøre i dag, er å drikke.

For det er egentlig bare i dag jeg ikke skal drikke. Jeg har bare dagen i dag å tenke på. I morgen kan jeg drikke akkurat så mye jeg vil. Jeg kan bøtte nedpå vodka til jeg ligger under sofaen og raller om det er det jeg vil. I morgen. Den gangen jeg kom ut fra Trasoppklinikken plastret jeg lapp på kjøleskapet: Husk å kjøp vin i morgen.

Jeg slipper å tenke på adventstiden, neste julebord eller hvor kjedelig det blir i Hemsedal hvis jeg ikke kan drikke, av den enkle grunn at jeg faktisk kan det. Jeg kan drikke så mye jeg vil til helgen. Det eneste jeg skal bestemme meg for nå, her jeg sitter i vinterhagen min, er at jeg ikke skal drikke i dag. Bare i dag.

Er det manipulasjon, lureri? Kanskje, kanskje ikke. Jeg bryr meg ikke noe om hva det er, så lenge det holder meg unna flaska – for i dag, mandag 24 september.

Som pårørende skal jeg ikke stresse i dag. Jeg skal tenke på meg selv og hva jeg tåler, for i dag. Jeg skal minne meg selv på, gjennom hele dagen, at jeg ikke har kontroll over hva andre gjør. I dag skal jeg prøve så godt jeg kan, å la det fare. Lytte til meg selv og hva jeg trenger – av meg. Bare i dag skal jeg ta det helt med ro – så langt det går, men ikke straffe meg selv hvis det ikke går.

Det tok meg lang tid å få hodet mitt rundt hvordan jeg selv skulle klare å tenke en dag av gangen. Tenke det så jeg trodde på det selv. Det er en enkel frase å forstå: “en dag av gangen”, men ikke like enkel å tro på eller utføre.

Det er en jobb, en daglig påminnelse, som gjør at det kan gå hvis jeg tar det alvorlig. Jeg kan ikke se for meg at jeg aldri skal møte min største kjærlighet og partner igjen. Han jeg elsker å hate. Han som bestemmer alt. Det eneste jeg kan gjøre, er å unngå ham i dag og det er mer enn nok for meg.

Husk å kjøp vin i morgen

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

Du skulle bare visst hvor mange det er av deg, hvor vanlige du er og hvor vanlig jeg er. Vi kryr.

Hadde du visst det og skjønt det, så hadde kanskje angsten minsket litt og skammen lettet.

Du er ikke et unikum og du har sannsynligvis ikke driti deg ut no’mer enn naboen. Du vet, han som bor på toppen av allèen. Roar i merce-caben. Roar som ikke en gang passer inn på Bygdøy, for ikke å snakke om Nina som går rett inn i gjengen på Høvik. Eller Morten som sitter på Grorud i en fyrstikkeske. Også Turid da! Turid, på Norstrand, i kråkeslottet sitt med de Shabby Chice møblene fra Home & Cottage. Stukkaturet i taket på Frogner er grått av støv, men fint er det – på avstand. Alt var egentlig litt finere før, og alt skal bli bra igjen hvis du bare drikker litt mindre, kutter ut den ene pillen eller streken. Samma hva, bare litt mindre. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du er

lærer

psykolog 

Arbedsløs som en følge

ruskonsulent 

barnevernspedagog 

sykepleier  

Advokat

professor 

Behandler

og du jobber i NAV

En ting du ikke gjør, er å jobbe i teateret, du er heller ikke musiker. De spiser tydeligvis bare gulrøtter for tiden. Du er som regel ikke kunstner i det hele tatt. Jeg tror faktisk ikke at utøvere har noe problem? Rus er en grunnleggende faktor for å uttrykke seg selv ordentlig – på fritiden vel og merke (med unntak av musikere, en øl eller femten på scenen er obligatorisk, og litt gratis). Å jada, jeg klarer å skille fritid og jobb. Ikke noe problem. De andre ser det, men de sier ingenting. Det gjør man ikke i denne bransjen. De kan ikke ta meg, for jeg er dyktig. Synd at den Absinten ikke er det samme som før, på Van Goghs tid. Den ene øreflippen min er også litt skeiv når jeg tenker meg om. Jaja, jeg får holde meg til rødvinen, mens jeg pugger tekst, maler “Utrykk i Blått”, drar den beste soloen ever og skriver blankvers på svensk for å gå dypere inn i materien. I morgen skal jeg bare holde ut til oppgavene mine, jobben min er gjennomført , det gjør jeg hver dag, ikke noe problem. Jeg må bare rekke polet igjen før det skjer. Huske å ta med sekken. Jeg har ikke veske lenger. Det er mer praktisk med sekk. Til utstyret mitt. Arbeidsutstyret vel og merke. Jeg holder ut og jeg er flink. Tross alt. Ingen kan ta meg på det. Så lenge sekken er med.

Du trenger ikke en gang å føle deg truffet under disse titlene, for det er mange av deg – under samme tittel. Jeg kunne ramset opp fler. Poenget er at du er vanlig. 

Avstanden du har bygget opp til verden og de rundt deg, synes nesten ikke en gang. Den synes noen ganger, men ikke alltid. Ikke nok til at noen kan ta deg. Og hvis de tar deg, så kan du snakke deg rundt det en stund til. Dessuten tar de feil, de er bare ute etter deg. For det er det de fleste egentlig vil. Ta deg.

Du er akkurat som meg og du er helt vanlig. (har jeg allerede sagt det?)

De ville ta meg også. Alle sammen. Egentlig.

Nå for tiden vil ingen ta meg. Rart? Kanskje det bare var meg? Kanskje det bare var jeg som ville ta meg? Kanskje de bare ville meg godt? Var bekymret, men ikke visste hva de skulle gjøre? Kanskje jeg ikke en gang er så udugelig som jeg trodde? Ikke så stygg? Ikke så feit og ikke så slem? Det var bare en måte å finne ut av det på. Jeg måtte slutte for å se hvem jeg egentlig er. Jeg vet ikke helt hvem jeg er enda. Men jeg vet mye mer enn jeg gjorde i selvrealiserende selskap med studen Vodka.

I går var det lørdag, du drakk i går, du drakk ikke på tirsdag, du skal ikke drikke i dag, eller jo… kanskje litt, det er søndag. Men ikke hver dag, bare noen ganger. Bare i perioder, eller bare annen hver dag. Det kan ofte bli hver dag, men ikke alltid. Noen ganger er det til og med bare øl, da er det ikke så farlig. For ikke å snakke om den gangen du holdt deg i to måneder.

Det har gått for langt, men ikke helt. Jobben er mistet, sparken er rundt hjørnet, jobben går bra fordi ingen sier noe der enda.

Antabusen ligger i skuffen, eller noen ganger i glasset på vei til munnen. Den tas, den virker… littegrann. Så virker den ikke lenger. Fordi det ikke egentlig er kroppen som vil ha rus. Det er hodet. Antabus virker ikke for hodet ditt. Det er bare du som virker i hodet ditt.

Angst. 

Du dukker opp på innboksen min, telefonen min, mailen min for å gjøre noe, men du vet ikke helt hva, for du vil ikke helt. Og det er helt greit. Det er faktisk dritbra. Det er starten på noe og noe er nok. Jeg har ingen krav til deg, de finnes ikke fordi dette tar tid. Jeg har tid og jeg vet ganske godt hvordan du har det.

Det er ikke så mye jeg måtte ha vridd på, i dette innlegget, for å få det til å stemme for en pårørende. Litt, men ikke så mye.

Kom hit, vi kan snakke om meg, så du slipper å snakke om deg. Et slags foredrag for alle.

Julie Winges Forum

Hvis du ikke vil komme kan du følge meg HER. Her er vi mange, ikke alle er rusavhengige. Vi er faktisk helt vanlige;)

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

Tenk om jeg kunne vise deg hvordan det er på denne siden!

Tenk om jeg kunne få deg til å forstå at det er bedre her.

Tenk om jeg kunne vise deg at det ikke er kjedelig her, og heller ikke så skummelt som du skal ha det til. Det er nok av beviser for at det er bedre her, men vi ser de ikke når vi drikker. Hvis vi ser de, tror vi ikke på de. Det er mistenkelig. Det er noe som ikke stemmer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det går nesten ikke an å dra deg med over på denne siden. På den siden du er, er det trygt å være. Uansett hvor vondt det er, er det trygt. Du kjenner det stedet du er på nå. Du vil ut, men bare litt – eller kanskje ikke. En ting er sikkert, du vil helst gjøre det alene. I den samme ensomheten som du er i nå. Uansett hvor mange ganger du ikke har klart det alene, skal du klare det alene denne gangen.

Jeg kan godt fortelle deg at det er bedre her jeg er nå, her hvor jeg slipper all angsten og smerten. Jeg kan også fortelle deg at jeg absolutt ikke klarte det alene. Tenk om du hadde trodd på det? Jeg vet at det nesten ikke går an, for jeg har vært på din side – i mange år. 30 av dem. Og et liv uten er nesten umulig å se. Det er skummelt å se for seg min edru side, fordi det er en trygghet i smerten på din side. Det er trygt å ha det vondt fordi du er vant til det. Det er det eneste du kjenner nå. Det er en vane.

Slutte?

Helt?!

Nei.

Ikke helt.

En gang i fremtiden kanskje? De som ikke drikker lenger virker så prektige, så bedrevitende og frelste, for ikke å snakke om dørgende kjedelige. Få det bedre uten? Bullshit! Det kan ikke være bedre uten. Eller kanskje? Nei. Jeg orker ikke nå, jeg tør rett og slett ikke. Eller… jeg tør kanskje, men jeg vil ikke, ikke i dag for i kveld skal jeg kose meg.

Jeg må kanskje ha en øl allerede nå, men det er bare en øl, den virker ikke, den skal jeg bare ha for å bli stødig. Så skal jeg slappe av. Du skjønner, jeg kommer meg ikke på polet uten å justere litt først, og på polet skal jeg, fordi jeg skal kose meg i kveld sa jeg. Akkurat nå er det helt jævlig, jeg husker ikke noe fra i går. Jeg husker ikke hva jeg gjorde på Facebook, jeg orker ikke å sjekke telefonen. Derfor må jeg ha en øl nå, fordi jeg må gjøre ting. Gå i postkassen og sånn. Det går ikke uten en øl, kanskje en gammeldansk også, det er tross alt medisin. Jo! Danskene bruker det som medisin. Da er det medisin.

Vet du, jeg slipper medisin, og da mener jeg virkelig slipper. Men hvordan skal jeg fortelle deg at livet er bedre uten medisin? Hvordan skal jeg få dratt deg over den kneiken? Det berget? Det ubestigelige fjellet? Det kan jeg ikke. Det føles brutalt. Jeg kan ikke overbevise deg om noe du aldri har opplevd. Det steget må du ta selv, og da kommer den første vanskeligheten: du kan ikke ta det steget alene, selv om du tror det. Dette innlegget er snikreklame skjønner du, både for deg og våre pårørende. Når du kommer hit (som du selvfølgelig gjør), kan du sitte stille å høre på meg, eller rekke opp hånden å spørre. Det er opp til deg. Nå første gangen kan vi fokusere alt på meg, så du slipper fokus. Jeg holder rett og slett et foredrag for deg. Et slags foredrag. Et interaktivt foredrag hvor du kan spørre hvis du vil. Du kan være stille, du kan delta, du kan komme for sent, du kan gå før det slutter. Det eneste du ikke kan, er å komme påvirket, både for din egen og andres skyld. Senk skuldrene og kom hit:

Julie Winges Forum. 

Og du som er pårørende, dette gjelder deg også, du slipper ikke unna du heller. Du har angst selv. Det er kanskje ikke din skyld, men hva hjelper det? Når angsten allikevel har taket i deg mesteparten av dagen?

Jeg håper at jeg, i dag, klarer å godta de tingene jeg ikke kan gjøre noe med

Jeg håper at jeg er modig nok til å gjøre noe med det jeg kan

Og ha vett til å se forskjellen på de to.

Reklame | Reklame/Annonselenker Bangerhead

Jeg tror virkelig ikke at jeg skal gjøre noen ting i dag heller. Det viser seg å være veldig effektivt. Nå for eksempel, skal jeg ikke skrive til deg fordi jeg ikke har noe å skrive om. For to dager siden fikk jeg betalt regninger og tømt kontoen, malt et par vinduskarmer, booket to foredrag og ryddet i skuffene fordi jeg ikke gjorde noe som helst. I går gjorde jeg masse av ingenting-jobb her på nettet. Fenomenalt! Det lønner seg virkelig å ikke gjøre noe. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag skal jeg på frivillighetssentralen her på Nesodden, men jeg må ikke, jeg kan godt avlyse. Jeg trenger ikke å forberede meg fra nå til klokka 13 for å gå på det møte – bare hvis jeg vil. Hvorvidt jeg skal trene i dag eller ikke, er en helt annen sak, det rekker jeg heldigvis ikke på grunn av alt det andre jeg ikke skal gjøre i dag, godt å vite. Jeg sto forresten opp klokken fem i dag for å skrive til deg, men jeg kan love deg, det var ingen som ba meg om å gjøre det, og jeg måtte ikke – det er helt sikkert.

Turtallet er høyt her på hjemmekontoret mitt, eller vinterhagen om du vil, og turtallet må ned, eller i alle fall litt, derfor er det best å gjøre minst mulig.

I denne vinterhagen har det gått ned noen liter i ensomhet. I cyber-ensomhet? Du vet den typen cyber-ensomhet som gjør at man ikke tør å åpne maskinen før man har fått seg en drink igjen? 

Den typen ensomhet skal jeg prøve å dra en person ut av i dag. Møte ham å ta han med til andre edrue alkoholikere. Kanskje det blir en start for ham, kanskje ikke. Jeg har ikke møtt ham før, men jeg gjetter at motstanden er stor, det er den for oss alle.

Tenk det kjære pårørende, kjære rusavhengige: motstanden er så stor at man ikke vil helt, selv om man har tatt initiativet på egenhånd. Vi tar initiativ, vi trekker oss, vi fortsetter å drikke i noen år til, vi krabber tilbake og sånn fortsetter vi til vi kanskje får helt nok.

Har jeg håp for ham i dag? Det håpet jeg sier at du ikke får lov til å ha? 

Ja

Jeg kjenner ham ikke, så det blir ikke et personlig håp som går ut over mitt eget følelsesregister. Det eneste håpet jeg har for ham i dag, er at han er edru når vi møtes. Hvis han ikke er det, så når jeg ikke inn, da er smerten bedøvet og besserwisseren eller vaskekluten fremme i dagen. 

Men vet du hva, hvis han ikke er edru i dag, så gjør det heller ingenting. Det er helt naturlig, han er tross alt alkoholiker. Vi alkoholikere gjør en helt naturlig og forutsigbar ting før vi har fått helt nok: vi drikker.

På det punktet har jeg ingen forventninger, intet krav, ingen moral og heller ingen bebreidelser å komme med. Det eneste som skjer da er at vi prater litt, men hopper over de andre edru alkoholikerne og tar det på nytt en annen dag. Det er alltid en ny dag, alltid en ny sjanse og alltid en mulighet for nok. Og det min kjære pårørende, det får ikke du lov til å tenke. Er vi enige om det?

Ha en knalldag!