Grave i hagen, sjaue i hagen, male huset innvendig og alene… ikke kom nær malekosten min! Trene intenst i perioder (det allment kjente periodesyndromet), Elske roser, så roser, bli lei av roser, hold deg unna rosene mine! Skulle jeg ha blitt interiørarkitekt eller advokat? Kanskje kokk? Nei, jeg må snekre en veranda før jeg studerer. Skulle man dratt på med en podcast? Skrive blogg, skrive to innlegg, skrive et innlegg, ikke skrive noe, vaske huset istedenfor. Ville det kanskje vært smart å bygge en hylle i gangen? Skrive en bok? Et øyeblikk, nå må jeg rydde i kjelleren mens jeg strikker en vott.

Jeg fikk ikke helt tak hva som skulle komme rundt svingen den gangen jeg trasket ut av Trasoppklinikken. Litt redd for verden og ganske nyfødt i en alder av 43, vel vitende om at jeg gikk glipp av neste fest. O sorg! Bare en liten Gin Tonic? Hmmm. Nei, det hadde den frekke klinikken pent ødelagt for meg. Med overlegg! Krapyler!

Hjem til barna uten hodepine, med øyne like store som et spedbarns, litt reddere kanskje.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Klinikken hadde lært meg at det kom til å oppstå et tomrom. At tomrommet etter rusen måtte fylles med noe. At en ny avhengighet lå og lurte bak neste hjørne som en opphisset og glad liten djevel, en rød liten faen (beklager). Det hørtes naturlig ut for meg den gangen, i og med at den røde lille rakkeren allerede satt på skulderen min og hoppet spenstig over alle vift med hånden. Den reneste turn entusiast.

Men lille rød lurte ikke meg! Noen drink skulle han ikke få prakket på meg, og vet du hva, han tapte. Iallefall der og da, på vei ned til Tveita og t-banestasjonen, bort fra den trygge klinikken og ut i verden. Edru?!

Vel hjemme på Nesodden gikk det fint, ingen rød liten rakker å se. Inntil jeg fant meg selv liggende hjelpeløst på badegulvet etter å ha kvittet meg med mer sjokolade enn en barnehage kan fordøye på en uke. Og der satt han, lille rødtopp, i vinduskarmen, med medalje-smilet sitt. Seieren var et faktum.

Det var den spisevegringen ja, den hadde jeg glemt og den fant lille Erik med en gang. Denne jævlige, altoppslukende, nedbrytende dritten som jeg trodde jeg hadde kvittet meg med i en alder av 20.

Rødtass finner sånt med en gang. Han visste at jeg ikke var frisk, at jeg bare hadde drukket det bort og brukt mer enn halve livet i tåka. Han fikk ikke makten over meg igjen, heldigvis kjente jeg veien ut, og gikk den med syvmilstøvler godt tredd over anklene. Nå for tiden lever jeg med denne vegringen, men bare mentalt. Jeg er møkkalei av det, men den er der og jeg aksepterer det.

Så hva har jeg byttet ut alkoholen med da? Lenge trodde jeg at det var Netflix om kvelden. At jeg måtte sovne med en levende skjerm i rommet. Det må jeg ofte enda. Men ærlig talt du! Ikke kom å fortell meg at Netflix er det samme som party!  

Det slo meg ikke før i dag (der kan du se, det kommer opp ting når jeg skriver til deg). Jeg har sannsynligvis byttet det ut med prosjekter. Uansett hva jeg gjør, så går jeg hele veien og blir intens i gjøremålet. Boka mi for eksempel, den skrev jeg på to og en halv måned, litt intenst for de rundt meg? 

Jeg vet ikke egentlig hvor negativt det er? En ting er sikkert, jeg glemmer de rundt meg når jeg er midt oppi noe, det skal jeg jobbe med. Holde i sjakk, trekke ned turtallet å se meg rundt (ærlig talt mamma! Noe av dette har jeg arvet av deg!;). Jeg blir rett og slett besatt av det jeg gjør, og røde lille Erik er sikkert fornøyd hver gang jeg dykker ned og glemmer de jeg elsker. Men vi får se, det er den eneste utbyttingen jeg kan komme på nå. Og jeg skal være klar over den. Det er alt vi kan gjøre for å gjøre noe med det: være klar over det.

Jeg vet ikke hvordan du ser på mandager, men jeg for min del er en klassiker: mandager er tunge og det har jeg tenkt å gjøre noe med, et høstforsett. Hvorfor er det ingenting som heter høstforsett? Hvorfor er mandager så tunge? Det må jo være fordi vi er forutinntatt? Ok, hvis det er sånn, så kan man vel gjøre noe med det.

Når jeg tenker meg om, så er det egentlig ganske rart at vi setter oss forsett 31 desember. I mørket, med 20 kuldegrader i sikte. For meg er høsten nyttår, krisp luft og nytt penal. Jeg var dårlig/uinteressert i skolen da jeg var liten, men ikke om høsten og ikke på mandager, den tråden vil jeg ta opp igjen.

I sommer tok jeg opp tråden ved å snike meg inn i Gabels gate 37, inn i oppgangen, utenfor døren til barndomshjemmet mitt, hvor det en gang fantes et nytt penal og en fin høst.

Men hvordan skal jeg ellers få sving på mandagen?

Første forsøk. Ved å gjøre: ingenting! 

Men det går jo ikke, på mandag starter uken, da må vi røske oss opp å gjøre alt vi må og burde, med kroppen og hodet hengende bak oss. Og det er klart, jeg skal også mye i dag, men jeg skal manipulere meg selv til å tro at jeg ikke må stressende ting.

Jeg må ikke betale regninger i dag, jeg kan begynne med det på tirsdag. Jeg må ikke trene eller vaske huset i dag, verden står. Kanskje jeg gjør det allikevel, men jeg må ikke. Det eneste jeg måtte i dag, var å skrive til deg fordi jeg har bestemt meg for det. Det er tungt å få ned ting på tastaturet for tiden, men det er gøy å trykke “publiser” og det er fint å snakke med deg, så da er vel det innafor?

Mandagen min starter bra her jeg sitter alene før alle står opp – jeg elsker det. Selv om jeg har gjort det hver dag i mine fem første friske år i livet, føles det nytt og godt hver morgen. Tenk det a! Jeg er frisk om morgenen og det er mandag! 

God morgen!

Kanskje jeg skal skylde på at jeg er rusavhengig?

Rusavhengig rusavhengig rusavhengig 

Det er lenge siden jeg har brukt ordet alkoholiker. Jeg tror det er fordi det for meg, egentlig ikke handler hva man tar inn når rusen uansett er målet. Det finnes et sted de sier “rus er rus” og for meg er det sant uansett hvor det kommer fra: rus er rus. Hva jeg foretrekker for å ruse meg er smak og behag. Sjokolade eller potetgull. Eller litt av begge deler som blir alt for mye til sammen.

Vel, jeg har enda ikke kommet dit hen at jeg savner det. Det kan komme en sjelden gang, som et flash i noen sekunder:

Hvorfor kan ikke jeg få kose meg på en flislagt terrasse med en glattbarbert kjæreste som glinser av olje og en aldri så liten blå paraplydrink? 

De gangene jeg får sånne flash, kommer av en eller annen grunn alltid denne mytologiske terrassen i “syden” klinkende inn bak pannebrasken: 

Når vi blir eldre da? Da må vi jo få lov vel??? Da har jeg jo vært flink i drøssevis av år! Ahh… Solnedgang, varme dager, en bedre halvdel med perfekte verdier og interesser som er så snill og sexy at det må feires med litt rosa Champagne, passe alko-sløv, romantiske samtaler og drømmer med Pink Floyd i bakgrunnen. Fine fruktbare diskusjoner om vårt fantastiske forhold, på en syden-terrasse med evighetsbasseng og vodkafontene. I samtalene dukker det opp sporty planer om hvilket fjell vi skal bestige morgenen etter mens svalene svever over våre bedøvede hoder.

Ser du den? Jeg ser den godt. Og når jeg ser den i de sekundene det fremdeles dukker opp, ser jeg ikke den andre. Du vet den hvor samtalen blir til krangel, hvor solnedgangen blir til soloppgang. Hvor timene går og jeg er dritafull på morgenkvisten, etter lange tirader med beskyldninger begge veier. Den romantiske terrassen? Den viste seg og bli veien til slutten på meningen med livet og begynnelsen på neste drink. Jeg ser ikke at jeg sovner utpå dagen for å våkne til en ny kveld, uten å ha spist på flere dager, bare for å starte opp igjen med en ny øl. En liten øl for å varme opp til vodkaen. I kveld skal vi ha det koselig!!!

Jeg ser at den største triggeren kan være glede og tanken på koselige stunder.

For meg kommer dette heldigvis sjelden nå for tiden. Men når det kommer, tar det bare noen sekunder før sannheten går opp for meg. Sannheten om hva som egentlig kommer til å skje hvis jeg drikker.  

Jeg blir kalt flink, flink som ikke drikker, flink som har sluttet. Flink som har vært edru i fem år. Jeg føler meg ikke flink. Flink er for de som fremdeles drikker eller ruser seg. Vi ruser oss jo fordi vi ikke er flinke nok. Vi duger ikke. Vi prøver å være flinke, men det går ikke. I morgen skal jeg være flink! Er jeg ikke flink?! Nei… jeg duger bare ikke, jeg gir opp. Skål!

Du var kanskje ikke flink i går, all grunn til å drikke i dag.

Så jeg er ikke flink, jeg er heldig som fikk et ekte NOK. En personlig grense hvor smerten og angsten ble nok. Hvorfor? Det er en annen historie, men jeg kan prøve å skrive om det en dag.

Og her sitter jeg da, på en søndag, med verdens største digresjon til hvorfor jeg startet dette innlegget:

Det er uansvarlig av meg! 

Sånn ja, det var der jeg skulle begynne i dag: Jeg tenker på at jeg skriver til deg om rus, som rusavhengig og blir borte fra nettet nå og da. Litt ekstremt borte til tider også kan man trygt si.

Ta for eksempel i februar: Jeg skrev gledesstrålende til deg at jeg skulle ut å seile i Karibien, jeg sa at du skulle få følge meg på reisen. Jeg begynte på Barbados med noen sporadiske innlegg og så forsvant jeg. Og vi snakker ikke forsvant litt nei! Vi snakker forsvant i månedsvis, like lenge som turen, for så å dukke opp i juli med denne:

Føkk it. Jeg vil drikke.

Hmmm. Hva har skjedd med Julie nå? Hun jeg kunne lene meg til en gang i blant.  Har hun pakket sekken og flyttet inn i vodkaflasken? Ble Karibien et eneste stort raveparty i pinlige bastskjørt? Faller hun rundt i bunnen av flaska mens hun stripper på lugubre kafebord? Er det dette som er å være en edru alkoholiker? Går det ikke? Er det bare tull?

Jeg vet ikke, kanskje jeg ikke drakk fordi jeg hadde det vondt? Kanskje, hvis man først har vært edru en stund, kanskje det er lettere å se konsekvensene når man har det vondt? Ok, triggeren jeg levde i, er også en av de største, men lengselen etter glede og kos? Jeg tror kanskje den vinner? Jeg vil kose meg!!!

Jeg har slitt en stund, ikke med alkohol, men med andre ting som er i ferd med å bli bedre. Jeg har vært i nærheten av konsekvensene hele tiden og sett de i hvitøyet. Fordi jeg har hatt det vondt, så har det ikke vært fristende. Jeg tror det hadde vært mye mer fristende hvis solnedgangen hadde vært perfekt. Sånn føles det nå. Kanskje det føles annerledes en annen gang? Og ikke minst, det er ganske deilig å takle smerte i edru tilstand. Gå gjennom det og takle det uten bedøvelse.

Så jeg er heldig som slipper store mengder av dette, ikke flink.

Jeg må nok bare akseptere at jeg forsvinner fra nettet en gang i blant, selv om ambisjonen er å holde denne plattformen gående hele tiden, går kanskje ikke det alltid. Hvem vet. En ting kan jeg si, jeg vil være her nå.

Og jeg vil være her på dette forumet: TIKKIO

Kom uten ambisjoner eller mål. Bare kom med deg selv og den du er, i et trygt lukket rom uten konsekvenser av noe slag. Jeg skal prøve å få støtte til dette, så det etterhvert kan bli gratis. Nå må jeg dessverre dekke utgifter for å få det til.  Og vet du hva, jeg venter ikke på lov til å gjøre noe jeg tror på, så jeg starter på denne måten. Og jaaa, da tar vi linken eeen gang til;)

TIKKIO

Du! Jeg merker at jeg kommer til å mase på deg om dette eventet i noen dager til;) Kom a!

Vi er redde, fylt av skam og angst, pårørende og rusavhengige som en. Det er vondt, men det er ikke over. Ikke helt enda. kanskje aldri? Vi skal iallefall ikke på klinikk! Ikke på AA, ikke på Al-anon, ikke på Retretten, ikke i andre pårørendegrupper og helst ikke ut på gaten. Vi skal slutte en dag og begynne med det derre der. Den derre selvhjelpen. Det derre ordet, den derre setningen: hjelp til selvhjelp. De derre teite ordene! Utenforskap!? Halloooo! Kan vi ikke like godt si innovativt bærekraftig utenforskap da – når vi først er i gang? Yogaklemmeinnovativsolhilsenutenfor!

My ass! Det kan de andre drive med!

Hvis du leser det over her og er pårørende, vil du kjenne deg litt igjen. Hvis du leser det over her og er alkoholiker/rusavhengig vil du kjenne deg litt igjen. Pårørende og Avhengige har mange av de samme følelsene, bare fra forskjellige vinkler. Forskjellen er ordet avhengighet, driften. Eller er det det?

Ikke for alle, noen er begge deler. Jeg er begge deler og det vil jeg dele med dere, mens noen av dere kanskje deler litt tilbake og noen er stille og lytter.

Jeg har hatt en drøm i noen år nå, og drømmer skjer ikke hvis man ikke får ut finger’n, så ut med finger’n Julie!

Og ut med finger’n er ikke lett for noen, så vi tar det sakte. Ikke jeg da du;) Jeg stiller opp og er der til du kommer sakte. 

Jeg har en drøm om å være det første leddet og ikke nødvendigvis alene. Jeg kan starte, være der, og etterhvert involvere andre interesserte. Skape et sted pårørende og rusavhengige kan gå uten regler og klare mål. Jakken må være løs med et tema uten fasit. Løs og trygg.

På noen etablerte steder kalles menneskene jeg tenker mest på, nykommere. Mennesker som ikke får ut finger’n, men vet med seg selv at livet har klasket i bakken for lenge siden.

Jeg føler meg som en nykommer hver dag. 

Vi møtes uten forpliktelser. Tenk om jeg også kunne involvere fagfolk og lage et eget forum for dere? Vil dere så vil jeg. Og første gang 25 september kl 19, er et fint sted å starte sammen med oss andre. Kan barnevernspedagogen, ruskonsulenten, psykologen eller behandleren alt om oss? Kan vi alt om dere? Vi skal ikke hete opp diskusjoner og debatter, vi skal bare være sammen i et forum i det samme trygge rommet. 

Også deg da, du som ikke er ny i dette gamet, du som har vært edru/nykter i et lass med år nå. Du kan også fint komme. Jeg håper du kommer. Jeg trenger deg. Vi trenger deg. Du trenger oss. Du kan bidra med deg selv og din erfaring. Det er nemlig på tide at vi tar oss ordentlig av de redde og tvilende, for at de skal kunne ta seg av oss også. På ordentlig.

Tanken bak dette er ikke å være noen løsning. Jeg er ikke løsningen, du er ikke løsningen. Vi kan være starten på en vei videre. Noen vil videre, andre vil prøve, og noen kommer bare en gang. Vi lever i et vanskelig, nesten uløselig tema, og alt vi har er hverandre, det gjelder også dere proffe. Dere trenger oss og vi trenger dere.

Som jeg skrev i går, møtes vi alle sammen første gang, for å se hvordan dette blir, og deler oss opp etter behov neste gang vi møtes. Jeg starter første gangen på den måten jeg alltid gjør i foredrag: 

Jeg varmer dere opp og dere overfaller meg med spørsmål om hva dere vil. Jo mer overfall jo bedre. Blir det stille, gå det også bra, jeg fyller det.

Har du tenkt på en ting?

Ved å samle så mange forskjellige lag første gang, kommer du uten å måtte vise din agenda. Hvorfor du kommer er din sak. Om du er stille eller aktiv er din sak. Alt som blir sagt i rommet er vår sak. Det blir i rommet. Jeg kommer heller ikke til å blogge om deg neste dag eller noen annen gang;)

Jeg tar litt betalt, fordi det er så mye gratisarbeid i det jeg driver med fra før. Utgifter til meg blir det også på dette.

Hvis du følger billettlinken under her, ser du at jeg har laget mange forskjellige priser fordi alle skal kunne komme. Du velger pris, du velger om du kommer eller ikke. Du velger hva du vil med å komme med deg selv, og ingen andre.

Tikko

Omtaler av det jeg har gjort hittil finner du HER

Boklink:

Og jada, jeg kan fint prate mest;)

En del av dere har spurt meg flere ganger om jeg snart skal ha et forum i nærheten. Derfor lager jeg et nå, og blir det behov for fler lager vi fler. Enkelt og greit. 

I går hadde jeg et møte med min  gode venninne Trude Arntzen, som driver dette stedet, om å lage et åpent forum. Stedet heter Villa Bugten  og er et fantastisk hus på Bygdøy med varme fine lokaler:

Når jeg ser på dette bilde tenker jeg, enebolig. Det er det ikke. Dette er et hus med lokaler til utleie, så vi har full frihet når vi er der.

Tirsdag 25 september kl 19 er dere velkommen til Villa Bugten i Løchenveien 16

Jeg tenker at vi starter første gang med at jeg lager et generelt forum for alle som har lyst til å høre, spørre og prate. Vi starter som jeg alltid gjør på foredragene mine og fokuserer alt til meg, gjennom min erfaring. På den måten blir det lettere for dere å delta etterhvert, for de som vil delta.

Vi lager det for både de pårørende, rusavhengige, fagpersoner og nysgjerrige. De som ikke vil delta aktivt kan fint være med, lytte og ta en kaffe. Takhøyden er ikke bare høy nok i selve huset, vi lager den høy nok mellom oss også, og ikke minst trygg og anonym. Mot slutten av kvelden tar vi en oppsummering og ser om det er behov for å fortsette – jeg vil gjerne fortsette, men da i oppdelte grupper: 

Jeg foreslår at vi deler oss opp med en ukekveld for pårørende, en ukekveld for rusavhengige osv.

Dette blir ikke som et AA eller Al-anon møte. Her kan vi rekke hender i været og snakke med hverandre fra forskjellige vinkler. Eller bare høre på meg hvis det blir stille. Alt går, her er det ingen feil og heller ingen flinke. Et krav har jeg til den rusavhengige: på dette forumet kommer du edru/nykter i den tiden vi holder på:) Det er både for andres og ikke minst din egen skyld: tenk deg den angsten du får dagen etter hvis du er påvirket a! 

Jeg tenker at dette kan bli et lite steg på veien videre i livet, men ikke løsningen. Et steg til en løsning og ikke minst en lettelse. Første gang for alle, etterfulgt av oppdeling. Alt dette kan vi snakke om når vi er der.

Den første gangen blir også et eksperiment på å se om det er interessant for dere.

Vi kommer til å ta litt betalt, fordi det er så mye gratis-arbeid innen dette feltet og noen utgifter blir det.

“Billett-prisen” blir etter din egen lommebok og også anonym, alle skal ha muligheten til å komme. Skal vi si en minstepris på kr 20 og en øverste pris på rundt 30 milliarder? Jeg skal finne en “billettform” som passer;) 

Vi kommer også til å lage en FB-invitasjon. Inntil den er laget, kan du jo gi meg et hint så jeg ser en skisse? På den måten kan jeg lage en klarere beskrivelse når invitasjonen kommer.

Klarte jeg å uttrykke hva dette dreier seg om nå? Jeg er usikker, så bare spør meg i kommentarfelt og på innboks.

Kontakt meg på FB, [email protected] eller tel 993 44 741.

Altså:

Tirsdag 25 september kl 19.00 på Villa Bugten, Løchenveien 16, Bygdøy. 

Jeg har opprettet billettkjøp til forskjellige priser etter forskjellige lommebøker, så nå kan du kjøpe billetter anonymt her:

TIKKO

Jeg kan jo bare slutte?! Hvem har sagt at det har noe med saken å gjøre?

Sove litt til…

Jeg er en dust.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skrev jeg noe på FB i går? Jeg orker ikke å sjekke. Bort bort bort. Innboksen? Faen…

10 minutter til barna skal opp. Det klarer jeg. Matpakker i kjøleskapet (så den komme) og strømpebukser i… faen… strømpebuksene ligger i tørketrommelen. Orker ikke. 

Slo jeg noen i går? … nei. Jo? Det føles sånn. Nei, det var ingen her.. tror jeg? Sove litt til…

Til vinteren skal jeg sitte foran peisen å drikke kakao. Ja det skal jeg det. Jeg liker kakao, det blir koselig. Jeg skal komme meg ut på ski også. Har jeg ski? Men uansett, den kakaoen kommer! Barn, ski, peis og kakao… og skinnfell! Det blir fint.

Til vinteren. I dag må jeg rekke polet før klokken seks, jeg skal bare ligge litt til nå. Prøve å sove litt til, bare 10 minutter til… 

Herregud! Ringte jeg noen i går? Orker ikke…

“Du har på en måte mistet deg selv litt, så hvis du bare slutter å drikke finner du nok tilbake”

Han har nok rett, ok jeg må slutte.

Mistet meg selv? Unnskyld meg, men har jeg egentlig noen gang hatt meg selv?

Prøve å sove.. det går ikke. Jeg må bort.

Slutte?

Jeg har snakken med noen som sluttet, de sier at de har det mye bedre.

Det er rein Bullshit!

Hva skal man gjøre da da?

De kan umulig ha det særlig bra. En ting er sikkert: de er kjedelige. Det er kjedelig. Det går ikke an å ikke drikke. Litt må man da kunne drikke? I dag for eksempel? I dag skal jeg bare kose meg. Egentlig hadde jeg det koselig i går også, men i dag blir det bare litt.

Faen. Hvem snakket jeg med i går? Husker ikke…

Etter jobb kjøper jeg bare litt… nei.. ok, jeg kjøper en kartong til, bare for å ha, men jeg drikker bare litt av den. Sånn blir det. Kos! Jeg trenger fri om kvelden. Fri til meg selv.

Det er ikke kaldt nok ute til kakao enda.

Det er da ingen som koser seg uten litt rødvin?

Eller jo, noen gjør det, men det er egentlig bare noe de sier. De kjeder seg.

Slutte slutte slutte

Hvorfor i alle dager skal jeg slutte? Mistet meg selv? For noe tull! Ha! Jeg skal på jobb i dag, jeg jobber hver dag! Jeg er til og med flink i jobben min jeg! Om 10 minutter skal jeg vekke barna. Hva i alle dager er det han snakker om! Finne tilbake til hvem da? ” Kom til på middag til oss i helgen a”! Hva er det de forventer? At jeg skal drikke Farris i selskap?! Dessuten, de oppfører seg jo faen ikke noe bedre selv! Magda drikker som en svamp! 

Slutte jeg? De kan slutte!!!

Med alt!

Bare sove litt til? 

Kanskje jeg skal forsove meg i dag? Kanskje barna kan være syke i dag?

Jeg er en Idiot! 

Ja, vi kan være syke i dag. Barna kan sove til de våkner. En gang i blandt er man syke, det er alle. Jeg må bare komme meg til senteret før klokken seks, sende barna i lekebutikken å gå på polet. De kan få en is. Plan.

Nå kan jeg slappe av. Bare sove litt til.

Det blir kakao til vinteren.

Eller nesten da, jeg har bursdag 21 Oktober.

Fødselsdag?

Min bror kaller det kommeutavmagendagen, men det er ikke en sånn bursdag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kom ikke ut av magen for fem år siden, jeg kom inn på Trasoppklinikken og ut igjen 2 1/2 måned senere.

Før det levde jeg uten ekte kontakt med følelser. Følelsene var der, men de kom ikke i riktig rekkefølge.

Det var kaos styrt av at jeg visste og skjønte alt. Alt.

Jeg kunne ALT.

Jeg var også flerspråklig – utroligmangespråklig nederst i vodkaflasken.

For ikke å snakke om samfunnsbevisst og kunstnerisk.

Gitarist?

Jeg var Pink Floyd i sin helhet. Helst på Burns:

Av og til var jeg Mozart himself.

Jeg kunne alt i fylla – i feil rekkefølge.

Så jeg er bare fem år gammel.

Jeg tror jeg liker å være fem år gammel, selv når det går på tverke.

Smerten er ikke bare skummel, den er ekte og den forsvinner ikke før den gjør det.

Det er som det er og det er helt greit, eller fint?  – Jeg føler.

Det er ekte..  

Å leve meg gjennom ting, og faktisk oppleve det uten å drikke det bort er – ja, det er vondt, men det er også spennende. Jeg er edru, jeg er tilstede.

Vet du hva som har holdt meg edru gjennom denne sommeren?

Du har holdt meg edru gjennom denne sommeren.

Jeg vet at det høres ut som en floskel, men det er sant. Tanken på at jeg skulle skrive til deg med en gang det lot seg gjøre, tanken på flere givende foredrag til høsten. Tanken på deg som dukker opp på innboksen og vil dele. Jeg får ikke alltid tid til å svare med en gang, men det kommer og du hjelper meg.

Det kan vel ikke kalles en floskel?

For barnas skyld?

Ja selvfølgelig. Så lenge jeg er edru kan jeg holde meg edru for barnas skyld. Det blir litt verre den andre veien…

Derfor skal jeg ikke til den siden.

Da er jeg ingen, hverken for deg eller meg.

Før visste jeg alt og nå vet jeg… ingenting?

Jo, jeg vet faktisk litt, men ikke så mye. Jeg er heller ikke mangespråklig. Jeg har en språk-app med gresk, jeg bruker den ikke så ofte, men den er der. Jeg kan si takk, god morgen og god natt på gresk. Det skulle bare mangle når man snasker seg på Kreta.

Tenk det, jeg har et hus på Kreta. Jeg leier det på helårskontrakt. Jeg har ikke tid til å være her hele tiden, jeg tror ikke jeg vil det heller. Jeg har ikke råd til å ha hus på Kreta, men dette huset blir det siste som ryker, det kan jeg love deg.

Huset er en gammel drøm. Jeg kan fly hit når jeg vil uten koffert, jeg har tingene mine klart i skap. Mine skap som jeg kan åpne, etter lang tid borte, å si:

Nei se der a! Den hadde jeg glemt at jeg hadde!

Hvis jeg drikker så mister jeg skapene mine på Kreta, jeg mister barna mine og ikke minst, jeg mister deg. Jeg mister alt jeg driver med nå – og det jeg driver med nå om dagen?

Det gir meg et rikt liv.

Vet du egentlig hva du gjør med meg?

Du gir meg i bøtter og spann og du holder meg edru. Jeg drar edruskapet mitt ut av deg.

Jo, det er sant.

Jeg vil drikke nå.  

Jeg vil ville drikke meg drita nå. Uten stopp. Uten søvn, plikter eller andre mennesker i veien. 

Jeg vil ville drikke nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vil bort. Stenge meg inne i min egen boble å bli der så lenge det passer meg.  

Uten hensyn. Uten verden.  

Forresten: Drittsol. 

Det er synd på meg. 

Jeg har det vondt. Det er et kjent sted å være.  

Trygt? Ja egentlig. 

Jeg sitter på bakken hjemme i hagen. Fingrene mine river opp gress uten at jeg egentlig registrerer det. Eller jo, jeg registrerer det, det minner meg om å være barn. Være barn og lei meg. Du vet, når øynene flyter over av tårer så man ikke kan se ordentlig gjennom dem. Det er nesten som å se gjennom en glassmanet. Men tårene mine er ikke der nå, fordi jeg ikke tør å la de slippe løs. Det blir for mye. Jeg orker ikke. Det får holde med det konstante suget. Det hadde vært helt greit å drikke nå. Mye. 

Drite i konsekvensene? 

Smerte er tydeligvis relativt. Barna i Afrika kan bare sulte i vei for min del. 

Solen stråler dag ut og dag inn. Endelig en strålende sommer. 

Strålende. 

Jeg gruer meg til kvelden.  Jeg kan ikke drikke den bort. Jeg drikker ikke lenger. Om kvelden kommer panikken. Tankene. De tankene som ikke kan stoppes.

Hjernespinnet. 

Det er ikke en gang mørkt på soverommet. 

Deilige sommernatt. 

Netflix kanskje? 

Netflix surrer foran øynene mine, men øynene mine er dekket av tykt glass.  

Patrick Melrose på HB0?

Anbefalt på det varmeste for noen få dager siden. Jeg får prøve Patrick Melrose på HBO… Nordic… 

Hvorfor har dette skjedd med meg? Kan det ikke bare gå bort? Kanskje det ikke er sant allikevel? 

Patrick Melrose tar over rommet, men jeg er ikke helt med. 

Det er jo ikke min skyld en gang?! Jeg føler meg krenket. Alt var jo så fint? 

Eller nei, det var ikke fint. Det var en løgn. Eller var det en løgn? Kanskje det var begge deler? Kanskje det var dobbelt? Kanskje det kan bli fint på ordentlig snart? 

Patrick Melrose setter ett skudd på skjermen foran meg. Han drar meg inn. Så ikke det egentlig litt digg ut? Nei.. eller? … Jo? 

Jeg vil at det skal bli fint igjen. 

Patrick Melrose er råstein på skjermen. 

Eller? Kanskje jeg vil ha det sånn som Patrick Melrose? Bli borte igjen? Kan man bli så borte på mitt rusmiddel? Kan jeg drikke meg så langt bort som han er nå? Ja, på min måte.

Hjernen surrer. Bilder jeg ikke visste at eksisterte livet mitt, men nettopp har oppdaget, valser gjennom hodet. 

Er det min feil? NEI DET ER DET FAEN MEG IKKE! 

Vel, den tanken hjelper ikke. 

Tanken på alkohol slår ned, men det samme gjør konsekvensene to sekunder senere. Alle konsekvensene av min eventuelle sprekk. Konsekvensene ødelegger for viljen til å drikke. 

Enda 

Partrick Melrose er på hotellrommet sitt i New York. Eller suiten – han er rik. Han skal egentlig slutte, men han må selvfølgelig ha seg en siste tur til lala-land. 

Kanskje lala-land hadde vært digg for meg også? 

Patrick Melrose står midt i rommet, angsten er overveldende. Svetten pipler, han snakker ufrivillig med seg selv, han skjelver.  

Der ser du Julie, det der vil du ikke! 

Sett skuddet nå! Kom igjen Patrick Melrose! 

Patrick Melrose setter skuddet mens han fremdeles står oppreist midt i rommet. 

Det er en grønn suite. Fin grønnfarge… 

Ahhh. Øynene hans går i nytelsesmodus, han forsvinner. Han faller ned på gulvet i kramper og nytelse om hverandre. Han forsvinner helt. 

Det vil jeg også! Jeg vil dit nå! 

Hva med angsten etterpå da Julie? Hva med konsekvensene? 

Det driter jeg i! Jeg vil være der!  

Jeg vil mer enn gjerne ha nedturen og angsten så jeg kan reparere det igjen med samme runde på nytt og nytt og nytt. Jeg vil forsvinne. Det er synd på meg. Jeg vil føle at det er synd på meg. Jeg kjenner dette stedet. Det er ikke helt svart, det er lilla med en tanke plysj attåt. Jeg kan det utenat. Det er mørkt og jeg har vært der mesteparten av livet. Det byr jo tross alt på bra musikk også? 

Hva gjør jeg her når jeg kan være der? 

Faen! Hvorfor vil jeg ikke drikke nå? 

Jeg vil ville drikke. 

… så jeg vil ikke dit. Aldri!

Dessuten, disse møtene er ikke noe for meg. Er ikke de religiøse også a?

Jeg tror jeg skal prøve Retretten… en dag…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Julie, jeg tror ikke egentlig at jeg er alkoholiker, jeg har bare et alkoholproblem.

Før

Kanskje det er det som er hovedproblemet? .. En dag.. 

Jeg vet iallefall at jeg skal slutte å røyke… en dag…

Trasoppklinikken så så teit ut på TV. De derre gruppe-greiene så jo helt frelst ut, også virket  de derre behandlerne så strenge!

Ok Lars, men hva synes du de burde gjort på en sånn klinikk da? Spilt slåball og bedervet akrobatikk? Burde behandlerne servert ostekake mens de sa: bare drikk du, det er helt greit, dessuten må jeg nesten få lov til å si at de er meget pen i tøyet i dag.

Jeg beundrer virkelig folk som står på og jobber med sånne som oss, dag ut og dag inn i årevis. Vet du hva de får høre hver dag? 

Akkurat de samme setningene, nesten de samme historiene, de samme klagene og den samme angsten, frykten og smerten. Du skjønner det Lars, at på disse områdene så fungerer hjernene våre helt likt, og hva hjelper i lengden?

Å dele erfaringer med likesinnede hjelper i lengden. Derfor spilte vi ikke slåball og spiste ostekake. Derfor så du de ‘teite’ gruppetimene på TV. Det er klart sånt ser teit ut på TV! Det finnes vel tusenvis av komedier som er skrevet over det temaet. Gamle som nye. Men hvorfor gamle? Fordi det har fungert helt siden det ble oppfunnet. Fordi vi er like (i rusen) og av en eller annen grunn senkes skuldrene våre i et trygt rom, når det samtidig går opp for oss at vi ikke er alene om galskapen. Vi er faktisk så mange at vi dekker det meste av jordkloden. Joda på havet også, jeg kjenner noen sånne som er på havet akkurat nå.

Behandlerne er selvfølgelig ikke egentlig strenge. De er noen av de mest hjertevarme menneskene jeg har møtt i mitt liv. Behandlerne og hva de lærte meg sitter i kroppen enda, etter 4 1/2 år. 

Så har vi disse møtene. Vet du hva? Jeg gidder ikke å begynne en gang! Eller jo..

De er ikke religiøse. Man tror det fordi det finnes visse ritualer på møtene. Så drit i det da! Overse det og ta i mot hjelpen. Har ikke du ritualer i hverdagen forresten? Jeg hører at du sier nei nå, men det har du faktisk. Du har ritualer rundt angsten din, på vei til jobb, på vei til puben, på vei til polet eller butikken. Du har et ritual når du hever det første glasset. Men jeg vet at det ikke går an å snakke om det, så vi gjør det lettere:

Enkel matte:

Det startet i 1938

Siden den gang har det oppstått møter over hele verden

Nå finnes de i hver eneste store by på denne kloden

Er det fordi at gruppesituasjonen med likesinnede hjelper?

Enkel matte..

Jeg tror ikke problemet ligger i hva vi mener og synes om ditt og datt – for det gjør vi mye av uansett, besserwissere som vi er. Jeg tror problemet ligger et helt annet sted. Det gjorde iallefall det for meg:

Selv hadde jeg aldri så store motforestillinger mot hverken det ene eller det andre, fordi jeg alltid skjønte matten. Millioner av mennesker rundt i verden gjør det på den måten og det må vel være av en enkel grunn: det virker. Ja – punktum.

Motforestillingene mine lå ett helt annet sted: jeg ville ikke slutte – ikke egentlig. Hverken med festing, kosing, eller feiring. og å feire noe kunne jeg gjøre hver dag – hele året.

Ok, det var vondt hver dag, angsten var en leveregel, men det var alltid på grunn av hva som skjedde I GÅR. I DAG skulle det selvfølgelig bli kjempekoselig – eller gøy! Vi må for guds skyld ikke glemme gøy!

Det ble aldri noen av delene de siste ti årene. Før det var det egentlig heller aldri gøy, fordi det alltid endte opp i en eller annen katastrofe.

Bortsett fra rushjernen, så er vi jo forskjellige på alle andre måter. For meg var det aldri snakk om å slutte. Derfor sluttet jeg heller ikke, på tredve år. Men joda! Nok hadde jeg fått en drøss med ganger, gjennom hele ruskarrieren egentlig.

Når du sier at du kryper til korset Lars, mens du går på puben, eller sitter hjemme og stanger hue i veggen fordi du ikke drikker den dagen, så er ikke det å krype til korset. Korset krypes til når man har det så vondt at alle motforestillinger legges på hylla på grunn av smerte. Når smerten og angsten er så stor at man ikke har noe valg. Når man har fått nok. NOK!

Ikke når man vil slutte, men når man vil SLIPPE. Når man er klar for å legge ned all motstand å gjøre det som blir foreslått. Uansett om det er fra en gruppe på Blåkors, A-senteret, en klinikk, AA eller – ikke minst: Retretten. Og når man går dit, går man egentlig bare når man gjentar det flere ganger i uken. Man ‘går’ ikke fordi man har vært der en eller to ganger i sitt liv.

Nå, det er min erfaring. 

Du er redd for at jeg skal avvise deg og gi opp – gå lei. 

Lars – en av de vanligste traumene vi bærer på er avvisning, opp gjennom hele livet. Det kan være så enkelt som at hjernen husker en rygg ut av en dør. Den husker det uansett om vi vil eller ikke. Jeg har det sånn selv, min styrke har blitt at jeg vet om det – bare det, jeg vet fordi jeg har lært om det – av andre. 

Jeg vet også hva jeg er, veldig godt. Jeg skriver kanskje om det snart, jeg er tross alt på reise og reise fordrer en blå paraplydrink, men jeg vet så alt for godt hva som skjer etter den drinken – derfor tar jeg den ikke lenger. Det er for vondt.

Men vet du hva Lars? Det er ikke alltid den kunnskapen hjelper heller, ikke hvis jeg lar det ligge og det gjør jeg jo  en gang i blant med min late hjerne. Hvis det skjer så er det rett på drinken.

Derfor gjorde jeg noe med det i dag. Jeg skrev dette til deg. Det er alt som skal til i lengden hvis jeg gjør HELE jobben. Jeg kommer ikke til å drikke i dag fordi jeg måtte tenke ordentlig for å dele dette. HELE jobben har jeg lært av andre, ikke av meg selv, for det går ikke! Hadde jeg vært alene med mitt eget hode.. tja, mitt eget hode har vel stått sin prøve – i 30 år. Nei takk, ingen gjenkallelse til audition der nei!

Så Lars, når du er svak nok, når du er helt ødelagt (som du tror du er hver dag), når du ligger på gulvet og ikke en gang kan krype, da synker motforestillingene kanskje? 

Gruppeterapi er ikke teit – det ser teit ut.

Trasoppklinikken er ikke farlig – det bare føles sånn.

Kan du forresten forklare meg forskjellen på en alkoholiker og en som har et alkoholproblem?

Hva er farlig? Det kan du vel egentlig svare på selv?

Jeg hadde ett klippekort til festen i livet mitt, det har jeg brukt opp. Det er ikke flere klipp igjen.

Nok er Nok.

Etter… velg;)

Tenerife – Kapp Verde

…med solbriller. Eller… beklager J, shades, jeg mener selvfølgelig shadesa dine, alltid shades. Kule shades da!

J har tatt med seg huset vårt og reist av gårde. Huset skal testes fra Tenerife til Kapp Verde før det bærer over Atlanteren med mannskapet:  J, Trude, Supern og Mathias. Trude har vondt i foten, Supern har pustemaskin, J har shades og tåler ikke sol, mens Mathias ble født ikke lenge før år 2000. Ja? Det er klart man skal ha litt karakter om bord!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne båten skal jeg altså lære meg å seile uten å ha tatt i en åre i hele mitt liv, langt mindre ett tau. Akkurat nå er jeg veldig glad for at barna og jeg starter reisen med fly til Karibien – ja, og et helt vanlig hus med internett mens vi venter på båten. En mild overgang før jeg rører i ett tau mellom ukjente øyer.

Det svenske flagget er selvfølgelig byttet ut, det er viktig. Jeg lærer hver dag…

Min egen lille Mathias gleder seg mest til å møte disse små tyvene:

Jada jeg skal rusrelatere dette innlegget for deg. Det er ikke så vanskelig, for mens jeg sitter igjen her i Norge nå – uten J, merker jeg at mesteparten av min inspirasjon – til alt, har dalt betraktelig. Jeg får rett og slett ikke til noen ting på samme måte som jeg pleier. Jeg kan ikke skrive, ikke lese, ikke male ferdig utleiedelen på huset vårt og det finnes ikke en eneste serie på Netflix som fenger. Jeg må ha bøker eller TV som erstatning for rødvin, eller jeg må nok ikke, men jeg liker det. Nå er det derimot helt tydelig for meg at jeg må ha J også. Han trenger bare å være i nærheten for at jeg skal være inspirert – til livet. Bak ryggen min i sengen mens jeg leser, ett eller annet sted i huset mens jeg ser på TV, rundt om kring på tomta mens jeg driver på i huset og på sin egen maskin mens jeg skriver. 

Jeg har lært av Rita at vi trenger en plan B for å holde edruskapet ved like. Vi trenger et mål og en drøm (drøm er min egen påstand) for å bli edru, og vi trenger en plan B for å holde oss der. Jeg har instinktivt en plan B for alt i hverdagen, eller et mål om du vil, også for denne reisen vi skal på…

… men jeg har ikke en plan B for livet mitt! Jeg har ikke en plan B for et liv uten J. Forholdet vårt er klissete bra på det femte året. Jeg har alltid tenkt: jaja, edruskapet mitt er J, sånn får det bare være.

Men du, det holder jo ikke! Denne inspirasjonen og gleden til livet jeg har hatt i disse edru årene kommer fra samværet med J! 

Å ha mål, å ha delmål, å ha en plan B er egentlig helt innlysende for meg. Jeg er en drømmer og en romantisk sådan. I edruskapet har jeg hittil realisert drømmene mine, gjort luftslott til virkelighet og gjennomført mesteparten. Bare ikke for livet mitt! Hva om J skulle bli lei av meg? Eller omvendt for den saks skyld? Hva om det skjer noe? Nære mennesker har dødd fra meg før, men da drakk jeg og fortsatte med det. Dette er bare en tanke til både deg og meg: 

 Vi burde sikre oss med den store planen, den store drømmen, drømmen om “lykken” må ha en plan B.

Jeg tror jeg skal kjenne på dette med barna mine. Jeg gleder meg veldig til å starte denne reisen alene med dem. Maria, Mathias og jeg på en øy alene mens vi venter på en seilbåt som kommer… kanskje den ene dagen, kanskje den andre.

Vi kan ikke slutte å ruse oss for andres skyld. Ikke en gang for våre barn, men kanskje vi kan la vær å begynne? Jeg mener, vi er jo edru hvis vi først har sluttet? Da er det vel lettere å gjøre ting for barnas skyld. Jeg tror at det er min plan B: å være der for barna mine livet ut. Det kan jeg ikke med rødvinsdunken, da blir barna plan B.

Jeg reiser 23 februar og avslutter her i Oslo med et brak 21 februar. Jeg avslutter på Internasjonalen med et interaktivt foredrag kl 20.00.  Da kan vi snakke litt om både plan B, vi kan snakke om ‘en dag av gangen’, vi kan snakke om pårørende og vi kan snakke om deg – hvis du vil det. Både via hender i været og tekstmeldinger opp til telefonen min på scenen. Vi kan rett og slett snakke om det du lurer på og du trenger ikke en gang å lure på det høylytt. Det er heller ikke nødvendig å være rusavhengig eller pårørende for og komme, det er mer enn nok plass til pur nyskjerrighet på dette arrangementet. Jeg kommer selv til å være der minst en time før hvis du vil skravle litt.

Kom a! Du kan lese mer om hva det er her: Julie og Du