Jeg har kræsjet inn i min første farlige sone på 3 år, og den eneste løsningen jeg kan komme på nå er vin. Masse vin. Hvorfor det? Husker du de små tingene? De fine små tingene som gjør en edru dag til en god dag? Jeg tror de funker motsatt vei også. De skumle små tingene: 

Jeg er mørkredd, veldig mørkredd.

Jeg er ikke redd for overgrep, ran eller voldtekt. Neidaneidaneida. Realisme skal vi ikke ha noe av når vi først setter i gang, og sette i gang gjør vi, både jeg og en Julie som ikke har tenkt å stoppe med det første. Hjernen har andre planer for Julie nå, og det er ikke bærekraftige kortreiste planer med en behagelig infrastruktur. Derimot kan de uten omsvøp kalles både innovative og fremtidsrettede.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er spøkelsene som har sin visittid nå, dog litt i bakgrunnen. I forkant av spøkelsene troner Dracula og Djevelen som stolte haner, og de forsvinner ikke uten videre – de kommer.

Spennende er de også, de to sistnevte kreaturene. Spennende, erotiske og suggererende. Ganske kjekke egentlig – hvis man vil gå så langt. Men veldig veldig skumle. De er der, i kroker, i kjelleren, bak gardinene og utenfor vinduene. Vinduene må ikke en gang være åpne, for de kan omgjøre seg til grønn damp og sive inn hvor som helst. Det har Gary Oldman tatt seg av.

Jeg er selvfølgelig skyldig i å fremkalle disse to prinsene selv. Jeg driver dem frem via bøker og filmer, og kan ei motstå fristelsen. En av bøkene har jeg fått min datter til å gjemme. En roman som helt tydelig beviser at den godeste Vlad fremdeles er i blant oss – ikke en god ide den boken. Og disse kreaturene? De har aktivisert seg nå fordi…

…jeg skal til Kreta i noen dager – alene. Huset på Kreta er veldig fint, med tradisjonell Kreta-stein i veggene, buer, balkong med blafrende gardiner, og vindeltrapp med smijerns-gelender. Et drømmested for Dracula når man er alene. En liten idiotisk ting tenker du kanskje, men nei – stor nok til at den må få en løsning for meg.

Og løsningen? Den har ruspersonligheten min tatt seg av. Det er akkurat som om det finnes to Julier. Hun du har blitt litt kjent med etterhvert nå, og hun som bare har en løsning og planlegger hvordan løsningen skal utføres.

Mørkredselen er nemlig ingen spøk for meg og jeg vet hvordan jeg skal takle den. Det er enkelt. Jeg kjøper vin og vodka med en gang jeg lander – nei, ikke litt. Mye.

Ja? Det er jo mørkt der allerede da. Det er planen, men den planen kommer til å utvide seg på Gardemoen. Gardemoen kommer til å trigge, fordi jeg er i den sonen når jeg kommer dit, og jeg har vært på Gardemoen før – der drikker man øl mens man venter på flyet, en kjensgjerning. Når man skal drikke må man ikke nødvendigvis vente på planen må vite. 

Jeg tar en taxi fra flyplassen og låser meg inn med varene. Løst. Ingen mørkeredsel. Det hode mitt ikke har tatt med seg i denne planen, er at jeg kommer til å drikke meg drita, våkne alene – uten barn, uten mann, med haugevis av angst og full mulighet til å fortsette. 

Hodet mitt har heller ikke tatt med fyllesjuken og skammen. Farer som at jeg ikke klarer å slutte igjen, at barnevernet tar barna, at jeg ikke klarer å betale gjelden min, at alle rundt meg knuses. Nei, ser du – det er ikke med i hodet når jeg planlegger. Det eneste denne Julie’n ser er: stearinlys, lett nipping i sakte film, vandring i flagrende gevanter med dramatisk og høstlig middelhavsvær på balkongen. Blafringen i gardinene gir en sval romantisk bris mens jeg ser utover landskapet med et krystallglass lett plassert i hånden. Der stopper det. Denne meg ser ikke konsekvensene. Så hva gjør jeg da? Bare drikker uten å tenke?

Det ville jeg ha gjort før – uten tvil. Jeg ville ha

1 Følt… føle gjør man uansett

2 handlet… skaffet drikkevarer og drukket.

Så hva gjør jeg nå for å ikke drikke?

1 følt… føle gjør man uansett

2 tenkt… Jeg skrev ned konsekvenslisten min for fire år siden på Trasoppklinikken. Jeg kan love deg, den virker.

3 handlet… som jeg gjør nå: skrive det på nettet til alles skue (men det er meg). Gå på møte, dra til Retretten, dra andre steder med likesinnede, ringe en annen edru alkoholiker før man løfter glasset.

Mørkredsel er tydeligvis en av mine triggere. Men det er f.eks kjærestekrangel også. Stor glede er farlig for de fleste, for hva skal du toppe gleden med hvis du ikke kan feire den?

Dette er hvorfor man trenger kunnskap for å holde seg edru. Det går ikke an å slutte alene, for da lærer du ikke dette. Den lille listen over her hjelper deg ikke bare ved å lese dette innlegget. Du må helt inn i deg selv, grave opp alt og jobbe med det. Det kan du ikke gjøre alene fordi: du vet ikke hvordan eller hva du skal gjøre. Det holder ikke å bare slutte, da får du det vondt, du sliter og finner sannsynligvis tilbake til løsningen din.

Du, jeg skulle dra i morgen, men jeg venter til onsdag. Da kan min andre fantastiske halvdel være med, og jeg slipper mørket alene;)

Følg meg a! Her: FB

Lyden av Disney Channel runger i stua, jeg vet hva det betyr, men jeg vil ikke åpne øynene. Det er vanskelig å puste jevnt. Disney Channel – barna er i gang for egen maskin. Jeg tør ikke å stå opp. Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Jeg husker ingenting. Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Masse mennesker?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Julaften? Ja, det var julaften. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort – nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg klarer det ikke enda, jeg er redd, nei – jeg er grusom.

«Er dere sultne?» Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er også her med den lille babyen sin.

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde jo stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente å kose meg jeg også. Akkurat som alle andre.

Det var da koselig i går? Joda. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være da? At man skal ha det litt koselig mot slutten av en sånn kveld skulle bare mangle. Angst. Det synes vel alle?

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Jeg håper at jeg husker feil. Julaften…

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.»

Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig?

«Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker. Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk. Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kunne ikke bære å huske det fordi det ble for svart.

Jeg titter inn til barna i stuen. De er oppslukt av TV-en. Jeg hører bilen dra avgårde. Jeg kan legge meg litt igjen. Bare litt. Jeg håper at denne dagen skal gå satans fort. Jeg skyver alt under teppet mitt, det berømte teppet som kan dekke til alt og bevare det for evigheten. 

30 november, advent: Jeg gleder meg til kvelden. Kvelden kommer fort og greit, klokken er åtte. 

«Nå må dere forte dere i seng barn, klokken er åtte! Dere må ikke komme ned og se i kveld.  Dette skal være en overraskelse, husk det! Hvis det er noe, kan dere rope så kommer jeg opp. Jo mer dere roper, jo mindre får jeg tid til her nede.»

De vet hva som skal skje nå, og de gleder seg til i morgentidlig. De er musestille.

Endelig, spente barn i seng. Det var enkelt å få dem i seng. Lettelse. Vin. Årets juletradisjon i det Wingeske hjem kan starte.

Jeg elsket det, så lenge jeg hadde råd til vin ? det hadde jeg, det har man alltid.

Ahh! Jeg ser utover stuegulvet, alle kassene med julepynt er spredd utover og glitrer i stasen sin. Gløggen står og venter på kjøkkenet. Mandler og rosiner i gløggen? Unødvendig.

En nisse på plass. To kopper gløgg. Snødekorasjon? Ja ? først litt mer rødvin. Gløggen har uansett blitt kald. Jeg bare styrter gløggen, ingenting til spille. Mat og drikke skal ikke kastes, tenk på barna i Afrika.

Jeg er ferdig og klokken er tre på natta. Vinkartongen er nesten tom, men bare nesten. Ett glass vin til før jeg legger meg? Der ja, en nisse til i kassen. Jeg kan kose meg med plasseringen av den nissen også.

Deilige juletradisjoner! Barna sovnet tidlig, de forstyrret meg ikke en eneste gang. Bare meg, nissene og rødvinen min.

Adventstiden var så fin. Hver kveld hadde jeg en god grunn til å kose meg. Rødvin og innpakking av kalendergaver. Lykkelige barn med store forventninger og stjerner i øynene uten at jeg husket slutten på min egen kveld.

Jeg sto opp klokken syv med barna, til spenningen av å vise dem første etasje og åpne kalendergaver. Litt usikker på om jeg hadde gjort alt helt klart ? det husket jeg ikke. Vi tasset sammen ned trappen og jeg hadde min egen spenning og glede. Spenningen og gleden over å se barnas forventninger gå i oppfyllelse, for det var alltid klargjort ? det var alltid nok rødvin til det.

Levering på skolen. Endelig – sofa, dyne og angst. Jeg kunne gjemme meg helt til skoleslutt, helt til jeg måtte bli mor igjen.

Kjære pårørende menneske, tror du at du kan stoppe dette? Ta  vare på deg selv <3

Har du spørsmål om deg, andre eller bare vil slå følge med meg klikker du her: FB

(Link til boken i bilde)

Dette er foreldrene mine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ene menneske heter Stein og det andre menneske heter Kari. Stein og Kari eller Kari og Stein.

De er ganske vanlige foreldre og ganske vanlige mennesker. De er snille, litt gale, morsomme, teite (eller var teite da jeg var 14 år). De hadde vanlig slitsom økonomi, de ble litt rike, de ble litt urike. De har hus, de hadde leilighet, de hadde foreldre, de gikk på skole, de møtte hverandre, de fikk tre barn og gjorde som de fleste foreldre gjør i hverdagen. De flyttet til Gabels gate i Oslo, jeg er for det meste oppvokst der. Og litt i Bergen. Og litt på Nesodden.

Jeg er ikke oppvokst i en container. Jeg hadde ikke slemme foreldre og jeg ble ikke utsatt for omsorgssvikt. Jeg hadde møbler å sitte i og klær på kroppen. Innholdet i magen var det heller ikke noe å si på. Jeg danset Jazzballett, gikk på håndball, spilte Cello og hadde bestevenninner. Jeg likte best å spille Beethoven på Cello. Det var vel det eneste pappa var streng på – øvingen. Jeg lurte ham med øvingen. Jeg spilte Beethovens 9 symfoni (siste sats?) hver gang jeg måtte øve. Den hadde Pelle Parafins Bøljeband sørget for at jeg likte. Han hørte at jeg øvet og jeg slapp de vanskelige Mozart-leksene. Jazzballett var bare gøy så der trengte jeg ikke å jukse. Eller jo, jeg lurte pappa der også – jeg kunne smugrøyke på vei til balletten på Valkyrie plass.

Jeg begynte ikke å drikke fordi jeg hadde det vondt. Jeg hadde det helt vanlig. Fint egentlig. 

Jeg begynte å drikke fordi det var gøy og fordi det var slikt man gjorde på fest. Det var kjempegøy! Jeg var 13 år. Foreldrene mine fikk det ikke med seg noe mer en andre foreldre får det med seg. De reagerte som andre foreldre de gangene de fikk det med seg. Enkelt og greit. Ikke mystisk, ikke annerledes og ikke tragisk eller forferdelig. Vanlig.

Når jeg blir spurt om hvordan mine foreldre forholdt seg til alkoholismen min, tenker jeg først: hvilken alkoholisme mener du?

Realiteten er mye enklere enn det. Det  finnes nesten ikke tanker rundt alkoholisme i begynnelsen av et liv – for de fleste. Det finnes derimot bekymringer om flaksing. Hvor skal du nå Julie? Når kommer du hjem i kveld? Ring hvis du skal sove borte i helgen. Hvem er den nye venninnen din. Du får ikke lov til ditt. Du får ikke lov til datt. Julie gjorde ditt og datt allikevel. Fjortiser gjør det, ditt og datt allikevel. Helt vanlig, som hos de fleste andre.

Festen eskalerer ikke før tilgangen er der. Da er det også på tide å flytte hjemmefra. Man er 18 år.

Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk? Tilbake til:

Hva mener du med drakk? Alle drakk, alle festet. Hele Oslo var på byen. Fra 13 til 30 er livet en fest. For mange.

Hva gjorde foreldrene mine med det?

Tenk heller over:

hvordan i alle dager skulle de ha noen forutsetning for å vite noe om det i det hele tatt?

Hva ville du gjort hvis moren din flyttet inn på hybelen din og insisterte på å bo der i de neste tre månedene bare for å følge med på hvordan det nye livet ditt artet seg?

La oss si at hun fattet mistanke da, og insisterte på å sitte på deg i sofaen i tre uker?

Hadde du tillatt det?

Hadde du tatt telefonen hver gang hun ringte hvis det var fem ganger om dagen? Eller hadde du kanskje oversett noen av opprigningene?

Gjorde moren min noe av dette? Nei, selvfølgelig ikke. Hun var en vanlig mor med en vanlig datter som hadde flyttet hjemmefra. Akkurat som andre vanlige mødre og døtre.

Eskalerte alkoholismen min etterhvert som årene gikk? Så de det til slutt? 

Ja 

Men hva gjorde de da da? 

Hva mener du at de kunne gjøre?

Jeg er voksen og de er bare foreldrene mine. De hadde ingenting de skulle ha sagt. Det har de i grunn ikke nå heller. Akkurat som med alle andre.

Avhengighet er ikke mystisk og drar ingen andre veier enn et helt normalt liv. Avhengighet går derimot ut over alle rundt den det gjelder og stakkars dem. De kan ikke stoppe det. Langt mindre se det tidlig. Hvem kan det? Ikke jeg.

Ja, det finnes unntak. Det finnes tilfeller der det blir tydelig tidlig, men det er ikke poenget mitt her nå. Poenget er at dette? Dette er ganske vanlig.

Pappa og Mamma. Helt vanlige. Eller… vel vel, jeg er datter, jeg synes de har en og annen skrue løs uansett.

Slå følge med meg på FB a! Her er linken til siden min: Facebook

God morgen lille fyllesjuke angstklump

Blir det bedre uten? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er egentlig bullshit at det blir bedre uten. Det føles fremdeles  som bullshit at det er bedre uten for meg. Fordi jeg aldri hadde det som et alternativ. Det var ikke et alternativ å være uten. Det er absurd at det faktisk er bedre.

Hvordan kan du egentlig være uten når alt er bedre med? 

Hvordan skal du klare deg gjennom dagen?

Hva skal du gjøre om kvelden?

For ikke å snakke om i romjula?!

Hvordan skal du klare deg gjennom dagen når det egentlig var så jævlig å våkne? Er du heldig, så våknet du i din egen seng, men det har ikke alltid skjedd – så du tok deg i å sjekke taket først. Det var nesten som en refleks, en refleks av dårlige erfaringer. Var det ditt tak? Neste stopp telefon og Facebook. Nei. Du må vente litt. Orker ikke. Vente til du er inni andre drink igjen. Sånn er det nesten hver morgen. Tilbake til dyna? Den virker ikke i dag heller. Angst. Det er bare en ting som virker.

Jeg har det ikke sånn lenger, men hvis jeg sier at jeg har det så mye bedre nå, høres jeg bare frelst ut, så jeg skal ikke si det. Jeg er ikke frelst. Jeg bare slipper.

Vil jeg tilbake dit? Hver eneste dag?

I går kranglet jeg ikke med kjæresten min, vi hadde det koselig. Barna var oppe til de selv gikk å la seg, fordi de ikke var i veien for noe. Jeg gikk rett inn på Facebook i dag morges uten angst. Dyna mi er snill. Telefonen? Den har fremdeles en og annen kreditor, men det er livet, og livet byr på alt. Saken er bare at ingenting av det store ALT byr på angst. Ihvertfall ikke av de dimensjonene du går gjennom nå. Bullshit? Nei. Det viste seg og ikke være det, så da kan du vel bare dømme selv?

Du skjønner, jeg vet hvordan du har det, men du vet ikke hvordan jeg har fått det. Jeg skulle ønske at du visste det, for da hadde du fått det bedre.

Ta følge med meg på facebook a! Link her: FB

Det første tilbudet jeg fikk om hjelp var ikke et tilbud, det var en trussel.

Bekymringsmelding, Barnevernet, Hjelp.

Det siste ordet i den setningen, har ingenting med de to første ordene å gjøre – sånn som ting er nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Vi skal ikke ta fra deg barna, vi vil bare hjelpe”

… er en ubetydelig setning uten innhold, når den kommer fra ‘Barnevernet’. ‘Barnevernet’ er et ord fylt av trussel.

Barnevernet…

Dere sier at dere ikke er farlige, at dere bare vil oss vel, og er der for barnas skyld. Dere kan ikke være det uten kunnskap om oss rusavhengige. Ett skritt av gangen her nå: Det første dere burde gjøre for å skape tillit, er og innse at dere er oppfattet som en trussel – og jobbe derfra. Uansett hva dere mener selv. Gå tilbake til boka, ikke den om barna, der er dere flinke, dere kan den boka – gå tilbake til boka som handler om oss rusavhengige foreldre. Dere kan ingenting om oss. Forandre innfallsvinkel og ikke minst, forandre tomme innholdsløse setninger.

Vi kan ikke trues til å slutte og ruse oss. Det er ikke sånn avhengighet fungerer. Det må dere lære. Hvis vi trues, ruser vi oss mer. Når det har gått så langt at dere banker på døra, har vi allerede rusa oss over så mange år at det bare går i smerte, angst og skam. Angst og skam må dere også lære dere, før dere setter inn moralske setninger, blikk og et kroppsspråk som går nedad.

Fraser om hjelp, støtte og trygghet for barna, betyr ingenting når ordet ‘fosterhjem’ er den store elefanten i rommet – en elefant dere at på til nekter for at er der. Setninger som: “Derimot, hvis du fortsetter sånn som dette, må vi nok se etter en annen løsning. Vi vil selvfølgelig først henvende oss til nærmeste familie. Du skjønner, vi vil bare det beste for deg og barna”, hjelper overhode ikke foreldre ut av avhengighetshelvete. Dere må forandre taktikk, ikke mål, bare taktikk og kommunikasjonsmetode. For å gjøre det – med fare for å gjenta meg selv: Må dere kunne oss! 

Problemet er ikke at vi har et barnevern. Takk hva som hels for det. Mange barn trenger et vern mot ganske mye, det er det ingen tvil om. Problemet er mangel på innsikt I barnevernet.

Problemet oppstår fort: “Vi bryr oss egentlig ikke om hvor mye du ruser deg personlig, vi jobber for barna og så lenge du har de, KAN DU IKKE RUSE DEG! Vi foreslår at du går til ruskonsulenten i kommunen.

Er det noen fler enn meg som ser at det stopper der?

1 Rusavhengige klarer ikke å stoppe under trusler

2 Ingen vil i utgangspunktet miste barna sine

3 det oppstår ikke et tilbud om hjelp i og med at

4 en ruskonsulent må rapportere det som blir sagt tilbake til barnevernet.

Hjelp slutt 

Vi kunne ha fått hjelp hvis vi ble sendt til et Trygt Rom

“Vi jobber bare for barna”. Det hørte jeg den gangen, men nå ser jeg det også tydelig på ruskonferanser og andre steder jeg holder foredrag. Barnevernet er ikke der. Barnevernet jobber bare for barna.  Det henger ikke sammen. Det har ingen logikk. Og derfor kan vi også..

lure dere trill rundt:

Alkoholiker. Smak på det ordet. Hva er det første du ser for deg?

Jeg vet ikke, men for meg kommer dette bilde opp:  Majorstuhuset på 70 og 80 tallet. Gamle skitne menn med spritflasker – gjerne rødsprit eller etterbarberingsvann. De satt på trappen utenfor Majorstuhuset og vi kalte dem som regel uteliggere. Jeg aner ikke om de hadde steder å bo.

Det er mitt bilde av selve ordet alkoholiker – på tross av at jeg er alkoholiker selv og egentlig vet bedre.

Narkomane er gjerne de som sitter med lutet rygg og pappkrus på gata. Det stemmer heller ikke. Alle har sine egne bilder, men de går gjerne i den retningen. Det gjør de for barnevernspedagogen også. Det er så langt fra sannheten som det kan få blitt. Vi som egentlig er problemet, får derfor frikort til å gjemme oss – lett.

Vi lurer dere i mange år på rad, fordi vi ikke stemmer med det bilde, vi ser ofte ganske normale ut. Vi lurer dere ikke fordi vi er slemme. De fleste oss ser ikke en gang at vi lurer dere når vi er aktive. Alt vi vil er å beholde disse…

… akkurat som de fleste andre mennesker. Det hjelper heller ikke å si: ” Jammen er du ikke redd for at huset skal brenne ned når du sovner full?” Det er vel en av de mer idiotiske setningene jeg vet om. Den oser av moral og har ingenting med hvordan vi fungerer å gjøre. Den gjør at vi lukker ørene og ser på dere som masete idioter. Dere skjønner, det er ikke sånn vi tenker. Vi synes faktisk disse små menneskene sover ganske trygt:

… Vi synes også at vi passer på dem så godt vi kan. Det gjør alle – utifra sine egne forutsetninger. Derfor hjelper heller ikke motargumenter. Argumentere mot avhengighet?

Hvis jeg skal forklare dere hvordan vi fungerer her nå, tar det en hel avhandling som ikke vil fungere fordi det bare blir en bråte med bokstaver. Dere må ut, møte oss, tilegne dere kunnskap om oss og ha tilgang til folk med egenerfaring. Noe kan leses HER, men det holder ikke.

Disse…

…vil vi rusavhengige også beholde. Vi vil beholde dem for enhver pris. Så lenge dere ikke kjenner oss og kan hjelpe på riktig måte, lurer vi dere så lenge vi kan, til det går galt. Sånn sett er vi helt lik resten av menneskeslekten.

Til slutt blir vi tatt, for det er nettopp hva vi blir – Tatt. Vi blir ikke hjulpet. 

Da kommer barnevernsvakten uanmeldt på døra for å sjekke om vi er rusa. Hvis vi er det, tar de med seg barna der og da. Hvor er hjelpen i det? Det er enda en trussel.

Det er forresten en enkel sak og lure barnevernsvakten. De har en rytme, den lærer man seg fort. Til meg kom de aldri etter klokken ti om kvelden, etter det er man trygg. Da er det bare å dra frem vinkartongen. Ikke for det – vi er tross alt alkoholikere, så vi venter jo ikke med å drikke til klokken ti om kvelden. Vi drikker bare saktere med en tannpastatube tilgjengelig før det. 

Dere skjønner – vi kan drikke sakte vi også, et bilde dere ikke har.

Det er egentlig ikke lureri eller ondskap – det er avhengighet

En speedfreak jeg kjenner har satt bort barna sine på fosterhjem. Personen henvendte seg til dere fordi personen ikke ‘orket å ha barn’. Sannheten er selvfølgelig at barna var i veien for festen.

Dere i barnevernet så bare det personen påsto selv (og sikkert tror på selv også) ‘jeg takler ikke barna’. Det faktum at personen er hekta på sentralstimulerende stoffer og trenger hjelp til å overleve? Nei det, ser dere – det har dere ikke fått med dere. Dere kan ikke se det – fordi dere ikke vet. Det er ikke fordi dere er dumme, teite og slemme panserdrager med helvetesild spyttende ut av kjeften. Nei. Det er bare fordi dere mangler kunnskap.

Kunne dere ha hjulpet denne speedfreaken og barna hvis dere hadde visst om det? Nei. Ikke sånn som systemet er nå. Alt dere har å tilby, er en ruskonsulent med rapporteringsplikt helt uten egenerfaring. Det er sinnsykt. 

Dere MÅ, jeg sier MÅ lære dere hvordan vi fungerer for nettopp å hjelpe barna.  Ingen barn vil på fosterhjem og ingen foreldre vil miste barna sine (i utgangspunktet). Dere MÅ ha en dialog med den rusavhengige som fungerer, det går ikke uten kunnskap. Dere må bringe egenerfaring til bordet.

Vær ikke i tvil – dette er en jobbsøknad. Dere kan starte med å faktisk svare på mailer. Jeg kan bookes til foredrag/forum, vi kan snakke om det, det er ikke vanskelig, det er bare å trykke her: OM

Barnevernet i Bergen og Engerdal møtte opp på foredrag. I Bergen ble jeg faktisk anbefalt av sjefen i barnevernet, så noen steder skjønner de at de må lære og jeg er fremdeles imponert.

Vil dere ikke booke meg, book noen andre, dra dit dere møter nyktre mennesker med egenerfaring kom dere ut og lær noe, dere kommer faktisk til å bli varmt mottatt. Skal dere hjelpe barn av rusavhengige, MÅ dere kjempe innenfor deres eget system for å få inn konsulenter med egenerfaring som faktisk kan hjelpe. Det er kombinasjonen som fungerer, kombinasjonen av fag og egenerfaring. Jeg er ikke sint på barnevernet, jeg har god, faktisk fantastisk erfaring med min egen saksbehandler, men jeg var heldig. Jeg er ikke sint, jeg vil bare at dere skal utvikle dere.

Som edru alkoholiker er ‘MÅ’ et skjellsord for meg, for moral virker ikke på oss.

Men dere? Dere MÅ!

I og med at jeg er i det strenge hjørnet i dag sier jeg også: følg meg HER folkens. Jeg har ikke råd til å sponse disse innleggene stort lenger. De samme barna skal ha julepresanger;)

Hei hei!

Jeg ser at det har kommet inn massevis av kommentarer – det er veldig fint, jeg liker sånt, uansett om de er positive eller negative. Egentlig vil jeg bare si fra om at jeg er på turne med foredraget mitt og da blir livet litt rotløst – fint, men rotløst. Derfor rekker jeg ikke å svare på alt nå. Jeg kommer sterkere tilbake i helgen og skal svare på alt som har kommet inn. Jeg setter virkelig stor pris på det. Tusen takk:)))

//Ovehode ikke sponsa innlegg

Neineineinei! Nå må du gi deg. Jeg skal da ikke legge meg inn på noen som helst slags rusklinikk!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kontaktinfo til klinikken nederst i innlegget

Jeg er da ikke sånn!

Jeg har ikke tid til å legge meg inn

Dette klarer jeg selv

Vennene mine, naboen, skolen og foreldrene mine kommer til å tro at jeg er syk og gal

Dessuten må jeg være hjemme for barnas skyld

Barna dine liker ikke at du er drita hjemme. De ser det ikke nei? Joda, de ser deg bakfull, sur, irritert og trøtt. De ser deg også full en gang i blant, du vil bare ikke innrømme det for deg selv. Du vil ikke tenke på det, men det er sant. Derfor må du overhode ikke være hjemme for barnas skyld. De har det vondt når du er rusa, de har det også vondt når du er fyllesjuk.

Vennene dine, naboen, skolen og foreldrene dine synes allerede at du er syk og gal. Men de er utrolig glad i deg for det. Du ser det bare ikke.

Du klarer det ikke selv. Ferdig – det vet du egentlig, du bare unngår det uunngåerlige.

Har du ikke tid? Jeg vet det, du har egentlig bare tid til å drikke. Jobb? Slutt a – du dør av dette, og du har ikke bruk for penger til husleie i grava. Du er ikke sånn nei?

Neivel.. Men vet du hva du er? Du er sannsynligvis mye bedre enn du tror, folk liker deg bedre enn du tror, de er bare bekymret (og ganske slitene av alt sammen), de ser det bedre enn deg skjønner du. Du er faktisk verdt forsøket. Alle andre synes det. Alle andre synes ikke at du er en idiot. Alle andre – du vet den store massen som gir deg angst og setter i gang trass-virksomheten din (eller bøttinga som vi også kan kalle det), de liker deg. De vil deg vel og de vil ha deg tilbake!

Ta meg for eksempel: i 2013, da jeg la meg inn på Trasoppklinikken, 21 oktober for å være eksakt (en edruskapsdato husker man;), hadde barna mine mistet faren sin til kreft 3 år tidligere. De var 8 og 10 år, med andre ord, hadde de en separasjonsangst uten like. Jeg kunne ikke dra fra dem! Jeg klarte det ikke!

Å du – jeg drakk jo bare om kvelden etter at de hadde lagt seg?! Drakk meg drita mener jeg – hver eneste kveld… når jeg tenker meg om… hadde det kanskje sklidd ut litt den sommeren? Ja, barna var blitt store nok til å leke på egenhånd, de hadde venner på besøk mesteparten av tiden og alt jeg egentlig trengte å gjøre var å sørge for mat – ikke for det, det var et ork å smelle sammen middag. Ikke bare var det slitsomt, det tok fra meg drinken min.

Løsning! Øl i kaffekoppen på kjøkkenet – tidligere enn leggetid, i fem tiden…  i firetiden… i tretiden. Med andre ord, den sommeren var en stor tåke. Den samme tåken som jeg egentlig hadde hatt før jeg fikk barn. Bekymringsmeldingen kom og barnevernet sa stopp. De sa stopp den riktige dagen, den dagen jeg hadde angsten så langt oppe i halsen etter 30 år på fylla at mitt personlige nok hadde kommet. Hadde ikke nok vært der, så hadde jeg ikke klart det og jeg hadde mistet barna. Det var bare nok. 

Ruskonsulenten min visste ikke så mye om de forskjellige klinikkene, jeg visste derimot om Trasoppklinikken selv. Jeg var heldig sånn. Jeg tror, etter hva jeg har hørt om tilbakefall fra andre steder, at Trasoppklinnikken er en av de beste stedene. Du kan si det sånn: de ødelegger hele morrora! Hvilket er helt perfekt i og med at det egentlig ikke er noe gøy i det hele tatt. Jeg elsker det stedet og alle som jobber der. De ansatte er fulle av faglig kompetanse og ikke minst – mange av dem har egenerfaring. En viktig og veldig bra kombinasjon. De stålkvinnene du så på tv i går? Jeg kan love deg en ting – du har lyst til å møte dem.

Jeg kan love deg en ting til. Jeg har vært edru siden 21 oktober 2013  da jeg la meg inn, og har aldri i mitt liv hatt det så bra. Ja, jeg vet at du ikke tror på det, og at du ikke kan se det for deg. Det er sant. 

Trasoppklinikken redder liv, ikke bare til den det gjelder, men også til de rundt. Ingen over ingen ved siden, I can go on…

Det var utrolig imponerende å se de menneskene som lot seg filme fra klinikken på Helene sjekker inn i går (<link til programmet), men vet du hva jeg synes var mest imponerende? At de i det hele tatt hadde lagt seg inn! Jeg vet ikke om du tenkte over det, men de var helt vanlige mennesker. De var nabo’n, kollegaen og sjefen. Som jeg har skrevet før: det kryr av alkoholikere i nabolaget ditt, det er ikke mannen med rødspritflaska i grøften. Er du en av dem, så legg deg inn å få det overstått. Bli kvitt smerten og angsten. Problemet er vanlig, veldig vanlig. Dette var mennesker som hadde de samme livene som deg og meg. Vi skal klare det selv! Newsflash: det går ikke an – for noen. Hvis du vil være den første – igjen, good luck!

Trasoppklinikken  (<link):

For det første: DEN ER GRATIS

For å få plass der må du henvises fra lege, psykolog, ruskonsulent e.l

Det neste som skjer er at du får et møte med en lege på poliklinikken, de vurderer status og du får en plass innen ca 6 uker. 

Innleggelsen varer i ca 3 mnd og vet du hva, det holder. Best av alt, det ligger på Tveita, nær sentrum og sentrum er egentlig ikke farlig, du må lære deg omgivelsene dine på nytt uansett.

Tel nr til klinikken: 23 34 82 00

Flere gjenkjennende innlegg om rus HER

Bare kontakt meg for spørsmål. FB sien min er HER, det er ikke farlig å like siden, det er ikke bare rusavhengige der skjønner du, de fleste er faktisk ikke det;)

I dag kjører jeg mot Bergen i bil, men jeg skal stoppe opp å svare på spørsmål både her og der;)

Det var en gang en gutt som het… Jens? Ja, vi kaller ham Jens.

Jens vokste opp i et ganske vanlig hjem, med ganske vanlige møbler sammen med en ganske vanlig mor. Egentlig så vokste Jens opp ganske likt som alle andre.

Da Jens ble tretten, gikk Jens på sin første fest sammen med sine ganske vanlige venner. Festen var også ganske vanlig til trettenåringer å være. Det var ingen voksne hjemme i leiligheten de brukte, så de kunne gjøre akkurat som de ville. De hadde med seg øl og alle drakk seg fulle for første gang på en ganske vanlig måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Årene gikk og Jens synes dette var ganske gøy – vennene også. De festet og drakk, oppdaget byens utesteder og valgte sine favoritter. Det viste seg at Jens synes det var litt morsommere enn sine venner. Han skaffet seg jobb på et av de mest populære utestedene i byen og levde festen han jobbet i på fritiden.

Årene gikk og gikk. Jens skaffet seg både familie og utdannelse. Fikk en akseptabel jobb og porsjonerte den morsomme festen sin til akseptable tider. Det gikk en stund. Jens sluttet etterhvert på jobben fordi han, som han mente selv, følte seg utbrent. Det er klart man brennes ut av for liten tid til å drikke – det er noe alle vet.

Det var ikke så hyggelig hjemme lenger heller. Jens la seg inn på avrusnings-klinikk, folk ville jo helst at han skulle gjøre det, men det hjalp ikke i lengden. Han måtte jo ha øl? Den neste runden ble enda heftigere – Jens drakk enda mer øl.. og vin… og sprit – litt i hvertfall… mest vin.

Han kunne ikke bo hos familien sin lenger og flyttet inn i kjellerboden til moren sin. Jens mente kjellerboden var passende. Kjellerboder er gjerne det hvis man har noe å justere med. Det hadde begynt å murre i kroppen til Jens, egentlig for lenge siden. Jens stavret seg avgårde til Legen. Han stavret fordi han ikke kunne gå så bra lenger. Det hadde gått endel år nå. Hos legen fikk han vite at han måtte ta det litt med ro. Det sto ikke så bra til med leververdiene. Legen ba ham om å holde seg til en og en halv liter væske om dagen. Jens var fornøyd med det svaret, dro på polet, kuttet ut vinen, og kjøpte en og en halv liter sprit. En og en halv liter væske er en og en halv liter væske tenkte Jens fornøyd.

Det bar inn og ut av rusakutten, det hjalp ikke. Jens måtte jo ha medisinen sin! Til slutt murret det så mye i kroppen til Jens at han tenkte det var på tide med et legebesøk til. Denne gangen gikk det ikke så bra. Leveren til Jens hadde skrumpet helt inn, sluttet å fungere, og Jens fikk en tid av legen. Den berømte tiden. Seks måneder igjen å leve. Jens drakk videre, han måtte jo ha medisinen sin. Jens var 43 år.

Nå, jeg kjenner Jens godt og Jens har ikke en ekstrem historie. Derfor, når jeg får spørsmål om hva jeg synes om antabus, hva jeg synes om Campral, hva jeg synes om å flytte på fjellet. Så har jeg ingen nye svar. Jeg sitter ikke her med en mirakelkur som går ut på å drikke litt.

Når du sier til meg at du er så langt nede at du ikke orker mer, men fortsetter å drikke fordi det gjør så vondt, så er det ingenting jeg kan gjøre. Du synes til og med at det er vanskelig å lese, høre eller si ordet Lever. Jeg vet det.

Så lenge du er ute etter en halvveis løsning så kommer det til å fortsette. Med fortsette, mener jeg at det kommer til å bli verre. Angsten kommer ikke til å forsvinne, murringen går ikke bort og det blir ikke hyggeligere i kveld enn det var i går. Du gir deg allikevel ikke, fordi du ikke vil slutte. Det er ikke rart, det er ikke uvanlig og det er ikke unikt.

På tross av det, er du ikke et dårlig menneske. Du er ikke slem, du er ikke ubrukelig og du er ikke umulig. Du er bare AVHENGIG. Det finnes ingen mellomløsning. Psykologen eller legen din kommer heller ikke til å kunne hjelpe deg. Medisiner virker ikke. Nye diagnoser oppi fanget er heller ikke noe å lene seg på. I det hele tatt,  det å lene seg på noe som helst hjelper ikke organene dine. Ikke hjernen din heller. Ferdig snakka. Det er bare en ting å gjøre (på flere måter) og så lenge du ikke vil det? Blir det verre – hver dag.

Synes du jeg er streng? Jeg er egentlig ikke det, det bare er sånn. En ting som hjelper litt er å minne seg selv på hvem man er hver eneste dag, så kanskje du skal gå tilbake til leksene mine fra Retretten? Du finner de HER

Hyggelig hvis du slår følge med meg må Facebook. På siden min er det både vanlige mennesker, pårørende og rusavhengige. Det er ikke farlig, vi er der alle sammen og har det faktisk ganske fint;) Siden finner du HER

Ska vi fyre av litt krydder? Trekke inn litt morodamp? Sende verden et fuck you, og ligge i blomsterenga mens vi ser på rosa makrellskyer? Ha en lengre samtale om værhårene til katten Mons?

Jada lille snuskebass, hasj er kult. Det fenger. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kule steine gutter er utrolig sexy. Jeg elsker å stå i baren og ha en lengre samtale om det nyeste innen leverpostei. Det utvikler både fantasi og horisont.

Man kan også risikere å være så heldig at man blir sjekket opp av en sexy rockestjerne med blomster bak ørene. Ingenting er bedre enn det.

Det holder egentlig i mengder at fyren bare er rockestjerne inne i hodet sitt også. Det er noe med essensen – lukten av suksess.

Du står der og henger over baren med rumpa litt på snei, ytterdøren åpner seg og der er han! Stålmannen med de slørete, vakre litt lure øyne. Han ser deg og strener bort i sakte film. Hjertet hopper. Han kommer til deg! Den kjekkeste gutten i lokalet… muligens i verden, er på vei, med bare deg i øynene.. ahh lykke.

Han åpner den deilige munnen sin og sier:

Du kan umulig tenke mye på barna dine når du driver på sånn? 

Kommentaren over er omskrevet

Jo jeg tenker på barna mine og jeg tenker på andres barn ganske mye. For det kryr av barn som er utsatt for rusa foreldre. I nærmiljøet ditt – og mitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tenker på alle de barna med striglede foreldre som drikker seg fra sans og samling om kvelden. Jeg tenker på barna med mødre og fedre som våkner med oppblåste ansikter på grunn av så alt for mange piller. Jeg tenker på barna som går i veien hele tiden, fordi mor er i fyr og flamme, hun har så mye energi at hun vasker kjøkkenet fem ganger i løpet av en kveld og sover mistenkelig lite om natten. Jeg tenker på de barna som ikke tør å ta med venner hjem og egentlig ikke vil hjem etter skolen selv heller. De barna som ikke vet hvilket humør mamma er i den dagen. For mamma er uforutsigbar hver dag. Hun er plutselig glad. Hun er plutselig sint. Noen ganger sitter hun og gråter ved kjøkkenbordet. Andre ganger er hun akkurat sånn som de ønsker at hun skal være: hun leker, hjelper til med lekser, smiler og ler – men det er så få ganger. De gangene får barna nye håp. De håper at alt skal bli bedre nå. Mamma sier det også, at alt skal bli bra igjen. De sovner lykkelige den kvelden – med nytt håp. De våkner midt på natten av bråk, og vet så alt for godt hva det handler om. Barna krøller seg sammen under dynen. Håpet knuses atter en gang og de går på skolen med den samme lutede ryggen og later som ingenting. De kommer hjem, går stille i dørene og sier unnskyld for sikkerhets skyld. Disse barna som gruer seg til julaften – hvert eneste år.

De samme barna gruer seg til sommerferien og det kryr av disse barna. Det kryr av de, fordi foreldrene ikke har et problem. De jobber jo! De er bare litt slitene og trenger voksentid om kvelden. Det er også fint om barna kan være litt mer selvstendige og klare seg selv om morgenen. Barna er så flinke hver gang de lager middag selv, foreldrene er stolte av matferdighetene barna fremviser. Det er i grunn ganske slitsomt at barn skal ha mat i det hele tatt?

Rusavhengige – eller: Alkoholikere, Narkomaner og Pilleavhengige. Er det de du ser på gaten? Er det det bilde du har? 

Det bilde burde bort fra netthinnen – på grunn av de samme barna. De du ser på gaten er minoriteten. Majoriteten har fine klær, perler i ørene, akseptable jobber, leverer på skolen og går på trening. Til det går helt galt, for det gjør det til slutt. Majoriteten er naboen din. Barna til majoriteten må leve livet sitt i det skjulte.

Temaet er ikkeeksisterende i disse hjemmene – fordi foreldrene ikke har et problem. Det er nemlig slik at disse tusenvis av foreldre, har det samme bilde på netthinnen, som de fleste mennesker går rundt med. De sammenligner seg selv med den stakkaren de ser på gaten, og kommer frem til at de ikke har et problem. De ruser seg ikke: de koser seg og slapper av etter jobb.

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet:

Er det kanskje en mulighet for at mine barn og jeg kommuniserer? Kanskje jeg skal skrive litt om det? Om hvorfor man ikke burde skjule ting barna allerede vet? Om hvordan tabuet forsvinner når man er åpen? Om hvordan vennene til mine barn forholder seg til meg nå? Og ikke minst, hvordan jeg overhode ikke bekymrer meg over at vår hysteriske foreldregenerasjon kan reagere på det. For generasjon X har tatt helt av – i feil retning. Jeg vet ikke om jeg skal skrive om det enda.

Eller forresten, jeg kan si litt om barna mine nå: Barna mine er sikkert lei av temaet noen ganger. Noen ganger er de flaue over mammaen sin. De er i den alderen. Vennene til barna mine tør å fortelle meg det meste. Jeg holder det de sier for meg selv, og beholder tilliten. Noen av vennene har det vondt, de har nettopp sånne foreldre. Barna mine ser det uten å dømme, de vet hvordan det er, og er glade for å slippe. Derfor dømmer de ikke – de overnatter hos disse barna og lar det bli med det, eller omvendt. Barna mine har med andre ord erfaringen som skal til for å gi videre. Det er jeg stolt av og det skal ikke forandres.

Tusen takk for meldingen. Jeg liker kritikk som får meg til å tenke. Eller åpen dialog som en leser eller nett-venn så fint kalte det. Åpen dialog er veldig bra!

Det er uansett synd på disse barna. Utrolig nok er det også synd på disse foreldrene. Innerst inne vet de det, men de er utsatt for en drift som er større enn dem selv, og de er utsatt for en tankegang som gjør at de sammenligner seg med andre. Det er også noe i hjernen som ikke henger helt på greip for dem, som det er med meg.

Del gjerne innlegget, setter stor pris på det

De vanligste rusavhengige er ikke de du ser på gaten. Få dette bilde inn på netthinnen, for de vanligste ser egentlig litt sånn ut: