Er foreldrene mine Alkoholikere når de drikker seg drita ved middagsbordet hele tiden? (U3)
Categories Blogg“Du Julie, foreldre som drikker seg drita ved middagsbordet flere ganger i uka mens barna spiser? Jeg skjønner ikke helt forskjellen på de og folk som kaller seg alkoholikere?”
Jeg vil fortsette litt med vår fjorten år gamle gutt, fordi meldingene hans på innboksen min er så direkte og ærlige. Og ikke minst, de minner meg om hvem jeg selv var.
For ikke å snakke om den meldingen du ser over her nå. Da den dukket opp i går tente jeg på alle plugger. Ikke fordi jeg ikke skjønner hva foreldrene sliter med – det har jeg kjent igjen lenge og jeg har vært der selv. Men fordi det river i meg å se den andre siden, de unge pårørende som sliter med å forstå hva som foregår. Jeg vil kalle vår kloke og modige gutt noe, for å forenkle disse innleggene. Jeg synes Herman plasserer ham i riktig bilde;) Ja, la meg kalle ham Herman. Og jeg gjengir Hermans spørsmål så lenge han godtar det selv.
La meg få utdype svaret jeg ga ham i dag morges. Igjen med fare for å gjenta meg selv (det virker som om gjentagelse i forskjellige varianter er nødvendig på denne bloggen? Kan jeg få vite av dere om det stemmer?)
Lets go:
Som regel er forskjellen sånn: De som kalles alkoholikere er ofte de som har innrømmet det for seg selv og gjort noe med det. Den andre varianten er de som sitter på brune Puber (eller hjemme for den saks skyld) og bruker ordet alkoholiker som en unnskyldning for å dikke mer: “Ja jøss – jeg er så ælkis som de kommer, skal du ha en øl til? Jeg spanderer, skål a!”. Den tredje varianten er de som er det, nekter for det og blir kalt alkoholiker av andre mennesker fordi det er andre mennesker som ser det utenfra. I can go on…
De foreldrene som sitter ved middagsbordet, og ødelegger livet til barna sine flere ganger i uka er alkoholikere (og pillemisbrukere noen ganger). De har bare ikke innrømmet det for seg selv, og derfor fortsetter de i det uendelige. Det blir sakte, men sikkert verre og verre. Det er disse det er flest av, og det er disse det ikke snakkes om, de snakker garantert ikke om det selv heller, men de tenker det sannsynligvis fordi de sliter med det. Da tenker de det og skyver det bort i lange perioder av gangen. Ingen vil egentlig slutte å drikke.
Det de gjerne snakker om, for å dekke over både for seg selv og andre, er hvor mye de jobber, hvor liten tid de har i hverdagen og hvor slitene de er. De snakker gjerne om det som om de er ofre for hverdagen sin, som om ingen skjønner dem og ingen er på deres side – i alle sammenhenger omtrent. Nesten alle mennesker snakker om sånt en gang i blant, men alkoholikeren gjør det med en viss selvmedlidenhet i stemmen. Det gjør at dere barn og unge går rett inn i en følelse av skyld og skam. Skyld fordi dere tror på at dere er slitsomme og udugelige. Skam fordi dere ser foreldrene deres fulle/rusa mye av tiden. Dere dekker det for å beskytte både dere selv, bilde av familien utad og foreldrene deres. Det igjen gjør at dere tar på dere alt ansvaret for det dere føler er feil – uten å helt vite hvor feilen kom fra i utgangspunktet. Det er dette du må ha hjelp til for å klare deg selv. Du må ha hjelp til å få det bedre med DEG – ikke foreldrene dine. De stopper ikke før de stopper og de stopper kanskje aldri.
Dere unge blir også utsatt for foreldrenes personlighetsforandring på grunn av alkoholen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis bare om når de er fulle. De er også fyllesjuke om morgenen: irriterte, trøtte, stressa og du tror gjerne at det er din skyld. Det er det ikke! Når kvelden nærmer seg, får de kort lunte igjen fordi de blir utålmodige – drinken er rett rundt hjørnet. Du oppfatter det kanskje som om du har gjort noe galt igjen. Det har du ikke. Plutselig er alt fryd og gammen en morgen og humøret er på topp. Da er de bakfulle, det vil si at mye mer av rusen sitter igjen fra kvelden før, så egentlig kan det kalles full spør du meg. Så plutselig er de stabile og til stede lenge, da får du enda et håp om at det er over, så begynner de igjen og håpet ditt blir knust atter en gang. Det har jeg skrevet litt om i dette innlegget: Blogge om rus? Ta deg sammen – du har barn!
De gjemmer seg bak det jeg kaller “vanlige” liv, mens de fornekter problemet for seg selv så mye, at de ofte ikke tenker over det selv, og ødelegger de rundt seg desto mer i prosessen.
Noen fler klassiske tanker de kan bruke er f.eks: “Nei! Jeg har ikke et problem, jeg har jo en jobb som jeg er best i”. “Jeg står da opp med barna hver morgen” (særlig da!)”. “Nå er det ferie og vi vil kose oss vi også!”.
Dette er også de som overhode ikke leser sånt som jeg skriver. De vil ikke ha noe med det å gjøre, fordi de ikke orker å forholde seg til det. Jeg hadde ikke orket å lese dette selv hvis jeg var der de er nå.
Åhhhh! Som jeg tenner når jeg skriver om dette til deg! Jeg tenner fordi det er så mye vondere for barn og unge enn det de selv vil innrømme eller er klar over i det hele tatt. Jeg ser ganske mange av disse foreldrene, for de synes bedre enn de tror selv, og for å være brutal igjen: de stopper kanskje ikke, for de nekter å se det – de er “vanlige”.
Så hva skal du gjøre med dette da Herman? Hvordan skal du forholde deg til disse drita middagene, bursdagene, helligdagene og feriene. Det er nesten umulig. Du kan ikke stoppe dem, det er ikke din skyld og foreldrene dine er egentlig ikke slemme eller hensynsløse – de er avhengige. De elsker deg, men avhengigheten er så sterk (uten at de tenker på det), at de ikke har kontroll. Rusen eier dem og de kan ikke løse det uten hjelp. Hjelp vil de fleste ikke ta i mot, for alle tror de kan klare seg selv – og vil helst det. Du må ta vare på deg selv og hvordan, kan jeg hjelpe deg med videre på innboksen. Som tekst krever den hjelpen et eget innlegg og jeg skal skrive det til deg, men det holder ikke i seg selv.
…Ja, jeg glemte nesten: de er gjerne flinke til å oppføre seg hvis de har fest, da blir de bare drita etter at alle har gått hjem istedenfor – eller sittende igjen med de andre på festen som tilfeldigvis også er sånn.
Til deg som er voksen: alle bidrag og tanker rundt dette temaet er mer enn velkomment i kommentarfelt og innbokser. Herman leser nok det du skriver <3
Hermans svar i neste innlegg: jammen det er jo Jeg som er det sorte fåret i familien!
Møt Herman:
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
Jeg synes det er utrolig flott at du tar denne siden av saken Julie, at du prøver hjelpe de som lider av foreldrenes rus. Selv om det å hjelpe utenfra ikke er lett, som du også sier. Men ingen barn og unge skulle måtte gå alene midt oppi sånt, og jeg skjønner du blir fortvilt på hans vegne. Noen bør kunne snakke med foreldrene, om det er folk nær familien, eller noen andre. Du er kanskje den rette til å vite hva som funker å gjøre i hans situasjon.
Man kan jo aldri egentlig vite hva som er best tror jeg?
Men en ting er jeg ganske sikker på: man må aldri love barnet at man kan hjelpe foreldrene. Uansett hvor mye man vil. Det er så brutalt, men det er iallefall ærlig.
Jeg innbiller meg at man kanskje må sette fokuset direkte på barnet å gi dem det man kan av selvtillit?