Besatt

Grave i hagen, sjaue i hagen, male huset innvendig og alene… ikke kom nær malekosten min! Trene intenst i perioder (det allment kjente periodesyndromet), Elske roser, så roser, bli lei av roser, hold deg unna rosene mine! Skulle jeg ha blitt interiørarkitekt eller advokat? Kanskje kokk? Nei, jeg må snekre en veranda før jeg studerer. Skulle man dratt på med en podcast? Skrive blogg, skrive to innlegg, skrive et innlegg, ikke skrive noe, vaske huset istedenfor. Ville det kanskje vært smart å bygge en hylle i gangen? Skrive en bok? Et øyeblikk, nå må jeg rydde i kjelleren mens jeg strikker en vott.

Jeg fikk ikke helt tak hva som skulle komme rundt svingen den gangen jeg trasket ut av Trasoppklinikken. Litt redd for verden og ganske nyfødt i en alder av 43, vel vitende om at jeg gikk glipp av neste fest. O sorg! Bare en liten Gin Tonic? Hmmm. Nei, det hadde den frekke klinikken pent ødelagt for meg. Med overlegg! Krapyler!

Hjem til barna uten hodepine, med øyne like store som et spedbarns, litt reddere kanskje.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Klinikken hadde lært meg at det kom til å oppstå et tomrom. At tomrommet etter rusen måtte fylles med noe. At en ny avhengighet lå og lurte bak neste hjørne som en opphisset og glad liten djevel, en rød liten faen (beklager). Det hørtes naturlig ut for meg den gangen, i og med at den røde lille rakkeren allerede satt på skulderen min og hoppet spenstig over alle vift med hånden. Den reneste turn entusiast.

Men lille rød lurte ikke meg! Noen drink skulle han ikke få prakket på meg, og vet du hva, han tapte. Iallefall der og da, på vei ned til Tveita og t-banestasjonen, bort fra den trygge klinikken og ut i verden. Edru?!

Vel hjemme på Nesodden gikk det fint, ingen rød liten rakker å se. Inntil jeg fant meg selv liggende hjelpeløst på badegulvet etter å ha kvittet meg med mer sjokolade enn en barnehage kan fordøye på en uke. Og der satt han, lille rødtopp, i vinduskarmen, med medalje-smilet sitt. Seieren var et faktum.

Det var den spisevegringen ja, den hadde jeg glemt og den fant lille Erik med en gang. Denne jævlige, altoppslukende, nedbrytende dritten som jeg trodde jeg hadde kvittet meg med i en alder av 20.

Rødtass finner sånt med en gang. Han visste at jeg ikke var frisk, at jeg bare hadde drukket det bort og brukt mer enn halve livet i tåka. Han fikk ikke makten over meg igjen, heldigvis kjente jeg veien ut, og gikk den med syvmilstøvler godt tredd over anklene. Nå for tiden lever jeg med denne vegringen, men bare mentalt. Jeg er møkkalei av det, men den er der og jeg aksepterer det.

Så hva har jeg byttet ut alkoholen med da? Lenge trodde jeg at det var Netflix om kvelden. At jeg måtte sovne med en levende skjerm i rommet. Det må jeg ofte enda. Men ærlig talt du! Ikke kom å fortell meg at Netflix er det samme som party!  

Det slo meg ikke før i dag (der kan du se, det kommer opp ting når jeg skriver til deg). Jeg har sannsynligvis byttet det ut med prosjekter. Uansett hva jeg gjør, så går jeg hele veien og blir intens i gjøremålet. Boka mi for eksempel, den skrev jeg på to og en halv måned, litt intenst for de rundt meg? 

Jeg vet ikke egentlig hvor negativt det er? En ting er sikkert, jeg glemmer de rundt meg når jeg er midt oppi noe, det skal jeg jobbe med. Holde i sjakk, trekke ned turtallet å se meg rundt (ærlig talt mamma! Noe av dette har jeg arvet av deg!;). Jeg blir rett og slett besatt av det jeg gjør, og røde lille Erik er sikkert fornøyd hver gang jeg dykker ned og glemmer de jeg elsker. Men vi får se, det er den eneste utbyttingen jeg kan komme på nå. Og jeg skal være klar over den. Det er alt vi kan gjøre for å gjøre noe med det: være klar over det.