Brev fra et tidligere “barn av”
Noen ganger blir jeg litt redd for at du som sliter med rus skal tro at jeg bare holder på med pårørende. Det jeg tenker når jeg skriver til “begge sider” om hverandre, er at du som sliter kanskje kjenner deg igjen i begge versjonene? Og du som er pårørende får et innblikk i hvordan vi virker? Mange av dere som sliter lurer på hvorfor jeg gidder å hjelpe dere. Det handler ikke om det, det handler om at man ikke vil sin værste fiende så vondt som man har hatt det selv. Den følelsen deler jeg med, så vidt jeg vet, alle som har vært så heldige å klare seg over kneiken. Hvorfor brenner jeg sånn for Pårørende? Av samme grunn. Jeg ser at mange av dere er hjelpeløse i kontakt med den aktive versjonen av oss rusavhengige. Og etterhvert? Like syke, med NESTEN de samme tendensene som oss: fornektelse, skam og angst. Derfor vil jeg vise deg denne kommentaren. Jeg fikk den under dette svarinnlegget mitt: Slutt å vær hobbypsykolog!
Fra Jepp:
Veldig bra svart! Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan barn har det som pårørende siden de tenker så annerledes enn voksne, men du har forstått det.
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er voksen nå, men egen familie. Vokst opp med det jeg pleide å kalle «aksepterte alkoholikere» eller «rødvinsalkoholikere», som vil si at de daglig drakk vin hver kveld. Høres ikke så ille ut det? Det gjør vel mange, uten å være alkoholiker? Og nettopp sånn så det nok ut for dem rundt meg. Hvertfall når livsprosjektet mitt var å beskytte dem, INGEN måtte finne det ut. Jeg trenger vel kanskje ikke si at vinen kom på bordet tidligere, og mengdene ble større i takt med at problemene tårnet seg opp. Har fortsatt noen dagboksider fra denne tiden som er trist lesning. En veldig sårbar tid som tenåring.
Hopper vi 15 år fram i tid har problemene selvsagt ikke blitt mindre. Fortsatt er det like vondt, en knyttneve i magen når telefonen ringer på kveldstid. En stille bønn hver gang jeg går inn døra, vær så snill å ikke ha drukket i dag! Blodet som fryser til is når et fremmed nummer ringer, tenk om det er amk igjen. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig er det så mye å fortelle, men fortsatt er det skammen over at JEG ikke har klart å hjelpe som nesten er verst. Og frykten, angsten jeg har arvet.
Jeg så alltid på meg selv som et «løvetannbarn» (liker ikke det begrepet lenger egentlig), en som lykkes tross alt, fikk utdannelse, god jobb, familie, leilighet, bil, ordna meg alt selv. Helt til BÆM! Livet traff meg så hardt i fjeset og jeg klarte ikke å fungere mer. Jeg arvet ikke alkoholproblemene, (selv om jeg på et tidspunkt oppdaget at å selv være full fjernet de vonde følelsene for en kveld). Men alle de vonde følelsene, angsten, panikken og den ordentlig svarte depresjonen fikk jeg. Og så innså jeg at angsten hadde vært der hele veien egentlig, jeg hadde bare gitt den et annet navn.
Hvor vil jeg hen? Antagelig si noe til den 14 år gamle gutten. Så enkelt som du sier, du kan ikke fikse dem, og det er ikke din feil. Innerst inne elsker de deg mest, men noe har blitt ødelagt i hjernen deres. Noe du ikke kan noe for. Det er deg selv du må ta vare på. Finn andre i samme situasjon, i dag har vi jo nettet med chat og alt mulig, det ville nok vært en lavere terskel for meg og. Altså, jeg vet ikke hvordan du har det, men frykten for barnevernet og foreldrene mines eventuelle reksjon og straff for det var nok til at jeg aldri i verden hadde oppsøkt noe offentlig hjelpeapparat. Det gjelder å finne de folka du først kan stole på og trygge deg på at du ikke er problemet først. Egentlig har jeg vel ingen gode råd, jeg klarte det jo ikke selv heller. Det er vondt å være vitne til at noen ødelegger seg selv, og at alle forsøk på hjelp blir møtt med straff og giftige ord. Fortsatt.
Til deg som ikke har klart deg enda: I morgen begynner det ett kurs på Retretten kl 10.00, det varer bare til kl 12.00 og hvis du vil slenge innpå en lunsj i felleskap med de andre som går der av samme grunn som deg, blir du mett også. Kurset er ikke bare støttende, hjelpende og oppløftende – det er også veldig spennende! Har du ikke sett det på leksene mine da?
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER
