Barnas Jul

Lyden av Disney Channel runger i stua, jeg vet hva det betyr, men jeg vil ikke åpne øynene. Det er vanskelig å puste jevnt. Disney Channel - barna er i gang for egen maskin. Jeg tør ikke å stå opp. Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Jeg husker ingenting. Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Masse mennesker?

Julaften? Ja, det var julaften. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort - nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg klarer det ikke enda, jeg er redd, nei - jeg er grusom.

«Er dere sultne?» Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er også her med den lille babyen sin.

 

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde jo stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente å kose meg jeg også. Akkurat som alle andre.

Det var da koselig i går? Joda. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være da? At man skal ha det litt koselig mot slutten av en sånn kveld skulle bare mangle. Angst. Det synes vel alle?

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Jeg håper at jeg husker feil. Julaften...

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.»

Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig?

«Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker. Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk. Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kunne ikke bære å huske det fordi det ble for svart.

Jeg titter inn til barna i stuen. De er oppslukt av TV-en. Jeg hører bilen dra avgårde. Jeg kan legge meg litt igjen. Bare litt. Jeg håper at denne dagen skal gå satans fort. Jeg skyver alt under teppet mitt, det berømte teppet som kan dekke til alt og bevare det for evigheten. 

 

 

30 november, advent: Jeg gleder meg til kvelden. Kvelden kommer fort og greit, klokken er åtte. 

«Nå må dere forte dere i seng barn, klokken er åtte! Dere må ikke komme ned og se i kveld.  Dette skal være en overraskelse, husk det! Hvis det er noe, kan dere rope så kommer jeg opp. Jo mer dere roper, jo mindre får jeg tid til her nede.»

De vet hva som skal skje nå, og de gleder seg til i morgentidlig. De er musestille.

Endelig, spente barn i seng. Det var enkelt å få dem i seng. Lettelse. Vin. Årets juletradisjon i det Wingeske hjem kan starte.

Jeg elsket det, så lenge jeg hadde råd til vin ? det hadde jeg, det har man alltid.

Ahh! Jeg ser utover stuegulvet, alle kassene med julepynt er spredd utover og glitrer i stasen sin. Gløggen står og venter på kjøkkenet. Mandler og rosiner i gløggen? Unødvendig.

En nisse på plass. To kopper gløgg. Snødekorasjon? Ja ? først litt mer rødvin. Gløggen har uansett blitt kald. Jeg bare styrter gløggen, ingenting til spille. Mat og drikke skal ikke kastes, tenk på barna i Afrika.

Jeg er ferdig og klokken er tre på natta. Vinkartongen er nesten tom, men bare nesten. Ett glass vin til før jeg legger meg? Der ja, en nisse til i kassen. Jeg kan kose meg med plasseringen av den nissen også.

Deilige juletradisjoner! Barna sovnet tidlig, de forstyrret meg ikke en eneste gang. Bare meg, nissene og rødvinen min.

 

Adventstiden var så fin. Hver kveld hadde jeg en god grunn til å kose meg. Rødvin og innpakking av kalendergaver. Lykkelige barn med store forventninger og stjerner i øynene uten at jeg husket slutten på min egen kveld.

 

Jeg sto opp klokken syv med barna, til spenningen av å vise dem første etasje og åpne kalendergaver. Litt usikker på om jeg hadde gjort alt helt klart ? det husket jeg ikke. Vi tasset sammen ned trappen og jeg hadde min egen spenning og glede. Spenningen og gleden over å se barnas forventninger gå i oppfyllelse, for det var alltid klargjort ? det var alltid nok rødvin til det.

Levering på skolen. Endelig - sofa, dyne og angst. Jeg kunne gjemme meg helt til skoleslutt, helt til jeg måtte bli mor igjen.

 

Kjære pårørende menneske, tror du at du kan stoppe dette? Ta  vare på deg selv <3

 

 

 

Har du spørsmål om deg, andre eller bare vil slå følge med meg klikker du her: FB

 

(Link til boken i bilde)

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

3

Bra, T Cap! Noen kjenner seg igjen:)

INGEN pårørende kan stoppe dette.......

Ann Helen Nyhus: ... og de kan slippe så mye smerte hvis de skjønner det <3

Skriv en ny kommentar