Jada, jeg vet at det er mer å kjempe for innen kvinnesaken, men det er ikke den jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om mannesaken. Du vet, det ordet og den saken som ikke eksisterer. Nå: mannesaken og barnefordeling for pokker.
En historie fra virkeligheten:
Her skal du få historien til Jens. Hvis jeg hadde gjengitt alle absurditetene Jens har vært utsatt for, ville ikke historien bare blitt for lang, men du ville også mistenkt meg for både å være en kvinnehater og en løgner. Derfor får du bare litt.
Jens:
Jens er alkoholiker, men en edru sådan.
Han er en av de som innså at han var ute og kjøre ganske tidlig i livet. Som de fleste gikk han inn i et samboerskap med en kvinne. De fikk et barn, men det hjalp ikke i lengden. Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens fortsatte å drikke, Jens la seg inn, Jens forts… ja vi kan holde på sånn ganske lenge og i ganske mange år. Jens sleit. Forholdet sleit. Det sier seg selv. Ut og inn, opp og ned, frem og tilbake og til slutt endte forholdet for godt.
Jens drakk. Jens bodde på Hospits. Jens bodde i kjellerboden til mora si, i det hele tatt.
En vakker dag dro Jens for å få hjelp en siste gang, snakket med en lege på klinikken han oppsøkte, dro hjem igjen og husket ikke mere av det.
Noen uker senere sto politiet på døra. Hadde Jens gjort noe galt? Neida, de kom fordi de hadde fått en bekymringsmelding fra den samme klinikken som Jens ikke husket at han hadde vært på. De kjørte ham opp på klinikken og Jens ble edru mens han var der. Det virket, endelig. Det skal sies at han måtte transplantere leveren etter ett års edruskap, men han lever i beste velgående.
For at helsevesenet skal spandere noe så dyrebart som en frisk lever på deg, må du påvise et sammenhengende edruskap i over ett år og det kunne Jens, like før han var i ferd med å dø. Det skulle egentlig bare mangle, ett år er også nok spør du meg. Men er det nok til å få treffe sitt eget barn?
Rett etter klinikkoppholdet kjørte mor rettsak mot Jens for å frata ham samværsrett og foreldreansvar. Mor ville ikke ha Jens inn i hverken sitt eller barnets liv. Ikke så rart kanskje? Fyren hadde jo vært full i noen år, så det skulle bare mangle at man fikk vente og se. Dommen?
To år med samvær fire ganger i året under tilsyn. Skjønte du den?
Altså: Jens fikk se barnet fire ganger i året à to timer i to hele år (jeg som trodde barn vokse fort?). Hvor? I et sterilt rom hos barnevernet med en tilsynsfører og en passe fiendtlig mor tilstede som likte å sitte på en stol med ryggen til situasjonen. Det ble noen uutholdelige og stive to timer, hver eneste gang. Eller hver eneste? Fire ganger i året.
Det er kanskje ikke så rart at moren oppførte seg sånn? Samlivsbrudd er vondt.
Eller vent, for barnets skyld var det ja.
Noen tvil om at Jens var edru hele veien var det ikke, selv ikke fra mor. Jens passet på det, å ta jevnlige tester.
En av utallige ting som hikker litt, er at det hadde gått over tre år siden samlivsbruddet, så hvorfor alt dette? Når edruskapet er et faktum fra alles side? Et spørsmål som forblir ubesvart. Det hikker også at hun ville være i rommet. Det hikker enda mer at tilsynsføreren fra barnevernet observerte denne oppførselen gjennom disse to årene uten å komme med konstruktive forslag til forandring. Alle små forslag fra Jens ble fulgt opp av svaret “Vi er pålagt og følge dommen.” En dom de forøvrig ikke leste gjennom mer enn en gang, den gangen de fikk den, det ble etterhvert klart som glass. Jens kom med forslag som: “Kan vi ta med barnet på en liten handletur”, det står nemlig ingen ting i dommen som sier at de ikke kunne gjøre disse tingene. Eller, det står at mor må godkjenne det. Hva med en smule kreativitet? Bare for barnets skyld?
“Beklager, vi må høre med mor først”. Spørre om hva da? Spørre om et barn vil sitte i et sterilt lite rom i to timer i strekk?
Mor: “Jeg skal spørre hva barnet vil”. Senere svar: “Barnet vil ikke”. Ærlig talt. Skal barnet få det ansvaret? I dette tilfellet, ja. Barnet ble stilt til ansvar av mor for alle små valg gjennom disse to årene. Er det vanskelig å tenke seg hvordan og hvorfor? Nei. Er det rart at barnet ikke ville gjøre noe annet, at barnet faktisk ville sitte i dette rommet? Ja.
Vanligvis varer disse dommene i ett år. Akkurat som med leveren. En lever fra en nydød person som nok av folk kunne trenge. Hvorfor fikk Jens da to år? Han må jo ha vært helt grusom i fylla?
Den gang ei. Det kan enhver person som har kjent Jens opp gjennom årene skrive under på og gjerne i blod. Jeg har fått det bekreftet fra mer enn nok av hold. Jens er en stille og ganske sky person, også i fylla. Han gjemte seg bort med flaska, var vennlig og holdt for det meste kjeft. Det var heller aldri tegn til aggressivitet eller vold. Eller jo forresten… en gang hev han en hel parmesanost mot mor mens hun sto på kjøkkenet… eller Gaudaost som jeg liker å si. Den grusomme Gaudasituasjonen. Litt irritert kan man bli noen ganger. Selv har jeg rasert hele serviser i sinne opptil flere ganger. Litt utrolig beskrivelse av personligheten til Jens i fylla? Ja enig. De fleste blir litt aggressive nå og da, men altså ikke denne mannen. Det står til og med svart på hvitt i rettsprotokollen. Vel, osten er nevnt.
Jens passet også ofte på stebarna sine mens de fremdeles var sammen, helt uten problemer. Null stress. For party var det selvsagt i alle retninger.
Hvorfor da to hele år. To hele år med påvist og sammenhengende edruskap. To hele år mens barnet vokser seg til. To hele år mens barnet må møte en pappa det kjenner mindre og mindre til. På dette sterile rare rommet hos barnevernet. Dette blir selvfølgelig også et argument etterhvert. “Barnet kjenner ikke faren sin lenger, det blir nødvendig med fremtidige tiltak”. Fremtidige? Det hele blir bare for absurd for hodet mitt…
Og mamma da? Vil hun ha det sånn? Man vil vel ikke det? Spesielt ikke under fanen “alt for barnet skyld”?
Jens har kjempet konstant i disse to årene, for å få bedre vilkår, med sånne småting som å ha jevnlig telefonkontakt. Svaret er alltid “jeg følger bare dommen”. “Barnet bestemmer selv hva det vil”. Utviklingen? Telefonen blir alltid avvist, også på julaften.
Hva skjer når dommen er over lurer Jens på. Her er også svaret fra mor en smule ullent: “Vi får se når tiden er inne…”
Det er fremdeles uklart hvorfor det skal være sånn, alkoholen har vært ute av bildet i to år nå. Det er fortid.
Ok, dette lukter ikke bra. Jens skaffer seg en advokat og en ny rettsak er i gang. Nå vet ikke jeg (Julie) hva som skjedde i det rommet, men jeg vet at alt må vente til september, til den opprinnelige dommen er over. Til enda en barnesommer er forbi. Jeg vet at mor sier at hun er fornøyd med ting som de er. Jeg vet også hva mor svarte på spørsmålet: “Hvor lenge synes du det skal fortsette som det er nå?” Hun svarte: “Tja, i fem år til?”
Altså: Mor synes det er til barnets beste å møte far i barnevernets regi i 5 år til, 4 ganger i året á 2 timer.
I denne type rettsaker skal barnet bli spurt om hva barnet vil selv. Hva inn i huleste svarteste granskauen skal barnet kunne svare på det? Med mamma i rommet ved siden av? Ærlig talt.
Inntrykket mitt er at denne damen som så mange andre, har hengt seg såpass fast i bitterheten sin, at hun har glemt hvorfor hun er bitter i det hele tatt.
Det rare er at bitterheten til og med har vokst seg verre. I den første rettsaken foreslo hun selv at det kunne være åpning for overnattinger etter ett år.
At hun er ensom er det kanskje ingen tvil om, men er noe av dette i det hele tatt for barnets skyld?
Personlig synes jeg dette er en skrekkhistorie uten sidestykke. Det dukker opp endel spørsmål: Hva har mor sagt til barnet i løpet av disse to årene? Sikkert ikke noe direkte, men…
Hva vil denne typen kvinner egentlig oppnå?
Vil de ha et så rasende barn? Noe de sannsynligvis får når barnet i en alder av 16 år får vite hva egentlig som foregikk.
Vil de ikke komme seg videre i sitt eget liv?
Har det blitt en hobby?
Husker de at de bestemte seg for aldri å bli sånn da de leste “min historie” i Det Nye på 80-tallet?
Er det riktig at vi kvinner skal få lov til å holde på sånn?
Hvordan blir egentlig dette?
Drap 21 år?
Edru alkoholiker 8 år?
Jens har nå vært edru i tre år,
barnet blir 9 år i August, tiden flyr gitt…
I min erfaring blir menn sinte når de hører om andre menn som slår, fordi de blir flaue over sin egen rase.
Når kvinner bruker barn på denne måten og makten de har i denne sammenhengen, blir jeg flau over min egen rase. Veldig flau.
Så hvor blir den av da, Mannesaken?
Mvh
Julie (kvinne)
Her er jeg enig med mor. Mener du virkelig at moren skal tvinge barnet? Barnet har ikke noe forhold til Jens, far eller ikke far, Jens er en fremmed. Du kan mene hva du vil om mor, men barnet bør bli hørt og har krav på å bli det i slike situasjoner!
Kine: Hei Kine:) I denne settingen er det nettopp barnet som ikke blir hørt, hvis det ikke kommer frem her så har jeg skrevet det feil.
Jeg tror mor vet best for sitt barn. Og en mann som har dummet seg ut så grundig som Jens får heller prøve å jobbe seg inn på mor. I stedet for å gå rettens vei.
Alternativt kan han få flere barn. Rettsmisbruk er ikke veien å gå.
tanketromling: Jeg skjønner hva du mener, men er det ikke også litt snakk om hvor lenge man skal bli straffet for en fortid? I dette tilfellet vil jo mor helst holde ham unna i til sammen 8 år og betyr 8 år bare 8 år? I mine øyne er dette en hevn som bare går utover barnet og ikke handler om barnet i det hele tatt.
Jeg skjønner hva du mener. Ting blir personlige mellom mor og far. Og det handler ikke lenger om barnet.
Men når det er sånn så må far være stor og la det gå i mine øyne. Ikke bruke rettsvesenet. Rettsvesenet er “vold” i mine øyne.
Jeg opplevde det litt slik med min første. Så jeg fikk tre til. Mye bedre løsning enn å bruke rettsvesenet. Og jeg stoler på en mors dømmekraft.
tanketromling: I dette tilfellet blir nok det du tenker nesten farlig. Denne saken har blitt grusom og usaklig nettopp pga mors ikke eksisterende dømmekraft… Jeg er mor selv. Men hvis dette innlegget leses den veien du oppfatter det, har jeg ikke skrevet det klart nok.
Synes du har skrevet klart nok, jeg. Hvorfor kan du ikke bare godta at vi er uenige? Hva er “farlig” med å ha de meningene jeg har?
tanketromling: Jeg har ingenting i mot at vi er uenige. Det har jeg aldri, jeg bare tenker høyt… rett og slett fordi det er så mye som også ikke er skrevet i denne historien. Det hadde jo blitt for stygt og nesten “sladrete”. Derfor svarer jeg sånn, fordi jeg rett og slett selv lurer på om jeg har skrevet den “riktig”.
Vi har jo snakket om dette en gang tidligere og jeg har levd i den løsningen du har vært så heldig å ha, det er mange år siden for min del.
Denne historien er en skittentøyvask uten like. I mine øyne hører den hjemme i en annen galakse, men dessverre så er det for mye av dette i vår galakse. Akkurat det skal jeg vedde hue mitt for at vi er enige om;)
Du må gjerne tro at hvis du hadde skrevet dette innlegget annerledes, så hadde jeg hatt en annen tilnærming og en annen løsning. Men det hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt.
Min tro på kvinner som de rette omsorgspersoner er prinsipiell. Og at far skal bruke rettsvesenet for å tilrane seg samvær med sine barn med makt har jeg liten sans for.
Så vi er nok ganske enkelt uenige. Har nok lite med at du ikke har skrevet historien riktig. Hva er så galt med å være uenige? 🙂
tanketromling: Ingenting er galt med å være uenige. Overhode ingenting.
Så bra! 🙂
tanketromling: Bare en liten ting (klarer ikke å dy meg;) gjelder prinsippet ditt også for mødre i full rus? Jeg mener, hvis vi skal snakke om prinsipper og det faktum at kvinner vet hva som er best for barnet?
Nei. Man har prinsipper, men det finnes da grenser.
tanketromling: De grensene, være seg rus eller misbruk av makt er overskredet for lenge siden i denne historien, barnets beste er ikke med her (jeg utdyper det ikke, for det blir bare tull) og det er derfor jeg undrer meg på om jeg har skrevet den riktig, i mine øyne er et hvert prinsipp av noe slag ødeleggende og i veien, som mor er i veien i denne historien som handler om ren hevn – alkoholismen som er historie for far blir bare brukt som et verktøy. For hva da? For å skape et farløst barn? Denne Jens har fin omgang med andre barn, bare ikke sitt eget. Prinsipp er for meg utenkelig å drive med i barnefordelingsaker, sakene er individuelle og kan være grusomme. Mor har ikke alltid rett, overhode ikke . Jeg undrer meg ikke av redsel for uenighet. Det gjør jeg aldri.
Basta;)
Mulig du har rett i denne saken. Jeg gir meg. Sier som Tina Turner: I just don’t wanna fight no more. Ha en fin kveld og kjemp for alt hva du har kjært! 🙂
tanketromling: Vi trenger ikke å være enige, jeg bare brenner for saken. Kos deg masse:))
I dette tilfellet får jeg inntrykk av at barnets mor ikke tenker på barnets beste, men tar sine avgjørelser basert på bitterhet og til sitt eget beste. Gitt at far faktisk har vært nykter i et år og lenger, så skulle han og barnet hatt normalt samvær. Kanskje dette til og med er en måte hun straffer far på. Men hvorfor skulle han i så fall straffes? Han har jo vist karakter til tusen som har lagt alkoholen på hylla.
Jeg undres stadig over kvinner som stikker kjepper i hjulene for samvær og kjærlighet mellom fedre og barn, fordi det virker som de ikke tenker fremover. Disse barna blir store og vil komme til å kreve svar på hvor pappa ble av. Den dagen vil mor risikere å miste kontakt med sine barn. Tenker de overhodet ikke på det?
Du belyser et stort problem Julie og det er viktig at det er kvinner som ser hvordan menn blir diskriminert i barnefordelingssaker, og som bruker stemmen sin. Men jeg er ikke enig med deg i det du skriver på slutten. Jeg som kvinne vil ikke identifiseres med hva andre kvinner gjør, kun fordi vi har samme kjønn. Jeg tar mine valg og andre kvinner tar sine. Det blir litt pompøst å si at man er flau over å være kvinne fordi enkelte (kanskje til og med mange) tar dumme valg vi selv ikke ville tatt.
Veldig bra bloggpost. Håper det går bedre med Jens <3
Altid lurt på noe…Hvorfor kaller dere,dere selv alkoholiker,når dere er tørrlagt som bare juling?
Rusmisbruk er ikke greit. Men selv om mor til barnet mitt evt hadde vært rusmisbruker så ville jeg aldri nektet henne fullstendig samvær med mine sønn. Jeg ville forsøkt alt jeg kunne å hjelpe henne, både for min sønns del men også for hennes del. Bare tanken på at mor til barnet mitt ikke skulle se sønnen min annet enn under tilsyn skjærer i hjerte mitt. Jeg mener oppriktig det er veldig viktig for barn å ha god kontakt med begge foreldre. Det skal ganke mye til før det er barnets beste å overhodet ikke ha kontakt med foreldren. Når det er sagt så er selvsagt ikke rusmisbruk bra. Men her er det snakk om at han vært edru i 1-2 år og for en tidligere alkoholiker så sier jo det utrolig mye om hvor sterk kjærligheten til barnet er Husk at kjærligheten til flaska for en alkoholiker er stort. Så dette sier mye om hvor mye han elsker barnet sitt Størst av alt er kjærlighten <3
phantomblue: Hahaha! Nå fikk jeg bare lyst til å tulle, men seriøst: Alkoholisme er en “ferskvare” som man sier så fint. En kronisk sykdom/tilstand.
Hvis du har lest de andre tekstene mine ser du hvor mye jeg kunne tenkt meg å drikke hvis jeg først skulle sprekke. Hvis jeg slapper av med tanken på hva jeg er og tenker: Dette gikk jo fint, la oss ta ett glass vin det har tross alt gått tre år, blir det ikke lenge til kartongen tømmes fort igjen. Noe sånt phantom. Jeg tror det rett og slett bare må aksepteres? Skål;)))
Henrik: Ja Henrik:) Jeg er selv en edru alkoholiker, så jeg vet hva det betyr. Jeg vet også hvor sterkt edruskapet blir når man endelig finner ut av det. Når man får snudd litt på noen hjerneceller så og si.
Det er veldig rart at noen går så langt i sin hevngjerrighet. Jeg klarer rett og slett ikke å skjønne det helt. Det å bruke barn som et verktøy for sin egen bitterhet når grunnen til bitterheten for lengst burde vært borte er et uforklarlig fenomen. Edruskapet til Jens runder snart tre år og er påvist med jevnlige prøver hele veien, så tvilen på det er også fraværende. Agressivitet har det aldri vært, litt utrolig, men sant.
Historien minner meg om en ukebladnovelle av den typen man leser og tenker: “sånn skal aldri jeg bli”. Tusen takk for kommentaren din.
Knallbra innlegg igjen Julie! Så til Tanketromling. Julie er alt for snill med deg. Synes å lese “jævla tulling” mellom linjene. La nå det være en fri tolkning, men JEG mener det. Vi kan surre oss inn i en diskusjon om at ulike meninger er bra og at debatt er fint og bla bla bla. Men dine holdninger av den farlige sorten. Slikt det er viktig for oss andre å ta avstand fra. Det er ikke alle meninger som mangfoldgjør og beriker en diskusjon. Noen forsøpler den også. Mor og far er selvfølgelig akkurat like viktig omsorgspersoner for barnet. Så lenge rusproblemet er eliminert, er barnets beste å treffe begge foreldre tilnærmet like mye. Har du noen gang hørt en person med overbevisning si ” jeg er glad jeg traff pappa så lite i oppveksten, mamma er tross alt den viktigste foreldren”. Med din tankeløse tromling sier du “Og at far skal bruke rettsvesenet for å tilrane seg samvær med sine barn med makt har jeg liten sans for.” For det første har du jo missforstått problemstillingen i eksempelet med Jens totalt. For det andre: “Tilrane” Det er en pappa og hans barn vi snakker om her. Et kjærlighetsbånd som er å sterkt som det er mulig å ha mellom to mennesker. Å kalle en heroisk kamp for samvær med sitt eget barn for “tilraning” er forkastelig. Nå er jeg egentlig mest irritert på meg selv, for at jeg har giddet å bruke så mange ord på en sneversynt og stokk dum fyr som deg.
frekkfrue: I det jeg hadde lest kommentaren din skulle jeg fremme innlegget og hei! Hendene skjelver på tastaturet! For du har lest det jeg tenker og setter ord på det på en måte jeg ikke fikk til, fordi jeg ble redd for at jeg hadde uttrykt meg feil. Nå har jeg lagt den på aktuelle sider på FB og ser at fler leser den sånn jeg håpet så jeg lar den stå. Jeg har jo også vært mye mildere mot kvinnen det gjelder enn sannheten tilsier, for og ikke lage en Bitch to Bitch effekt. Så tusen takk frekkefrue! Takk for både kommentaren og innsikten:)))
Det er så synd at foreldre syns det er så vanskelig og tenke på Barnets beste!Jeg er så apsolutt ikke enig med moren her el.Barnevernet!Jeg syns det er så synd at foreldre alltid må dra inn det offentlige,noe som garantert vil gå utover Barnet og foreldrene,men her syns jeg virkelig at moren burde tenkt på Barnet,og det faktum at Jens faktisk hadde vært edru i 2 år,så burde hun virkelig latt faren få være mye mer med sin datter,og ikke i ett sterilt rom med tilsyn!Det er jo direkte latterlig,og stakkars barn!Aldri få lov og gå tur med faren,el.være ute på en lekeplass og leke.Barnet trodde vel sikkert at Jens bodde på dette sterile rommet!Som jeg tidligere har sagt mange ganger til folk,så kan damer av og til være noen store egoister!Foreldre MÅ ALLTID tenke på BARNETS BESTE,og ikke seg selv!
Irene: Ja Irene. Det er ganske ufattelig dette her, hevnen skinner så godt igjennom og hva er det som skal hevnes etter så lang tid? Hvis man spurte mor: Ja, men hvorfor? Til alle argumenter som kan komme. Bare Hvorfor Hvorfor Hvorfor, så innbiller jeg meg at det ikke hadde kommet så mye med tyngde, ikke nå. Barn burde ikke være verktøy til noe som helst. Takk for kommentaren Irene:)))
Flott innlegg og en viktig sak. Kjenner dessverre til altfor mange lignende tilfeller Har du noe imot om jeg fremmer dette på min blogg også?
Kenneth: Det setter jeg stor pris på at du gjør Kenneth! At knebling av menn er mulig på denne måten burde jo belyses. Det er så mye av det. Tusen takk:)
Da var det ute. Takk for at jeg kunne dele
Kenneth: Så bra Kenneth! Jeg så det. Utrolig fint å få disse tingene ut litt høyt:)
Et godt innlegg.
Det blir litt drøyt å nekte barn jevnlig samvær med faren sin, selv om vedkommende har en brokete fortid med alkohol. Her er barna de største taperne, med faren på en knepen andreplass.
Samværsbrudd er ofte opprivende, særlig hvis man skilles som bitre fiender. Det finnes nok mange slike eksempel som denne historien. Likestilling må være likeverdig og toveis, mener jeg.
Ha en fin kveld videre! 🙂
Hjerterkonge: Ja det er nettopp det, likestillingen skranter veldig. Jeg har liten tro på at en mor ville fått en like hard dom ei heller at en mann ville klart å tvinne barnevernet og domstolen så lett rundt lillefingeren. En annen ting er jo spørsmålet om hvor lenge man skal bli straffet for sin fortid. En fortid med sykdom i dette tilfellet. Takk for kommentaren og ha en topp kveld:)
Dette er barnemishandling. Jeg er ikke så inne i slike ting, men man må velge enten eller fra myndighetene. Enten får man ha mulighet til hyppig og så normal så mulig kontakt med barnet sitt, eller ikke i det hele tatt. For barnets del.
At han har det vondt forstår jeg, og fortjener å bli behandlet likeverdig med en som ikke er alkoholiker.
Nå aner jeg jo ikke om barnet ble påført mye traumer og misbruk etc. Men er det snakk om at barnet har et godt forhold til far som ikke lenger drikker så er det vel til beste for alle parter at de har samværsrett?
Synes det er veldig diskriminerende om hele greia er basert kun på at faren har drukket men nå har vist at han har klart seg.
Jeg må også påpeke at i slike situasjoner blir IKKE barnet hørt.. Det tvinges inn i en situasjon som kan gi mer traumer enn om barnet enten ikke fikk treffe far (det er ofte det de ikke vil men må), eller om barnet fikk ha et normalt samvær med en nå frisk far.
Tanketrumling: Å gå rettens vei er helt riktig her. Å bygge opp forholdet til mor kan han nok bare glemme og i verste fall få anmeldelser på trakassering osv.
Mødre går rettens vei hele tiden, heier på likestilling.
Og menn skal bli hørt. Barna også.
X: Hei X. Som jeg har prøvd å uttrykke i innlegget ble ikke noen utsatt for ting, vi snakker om en uvanlig mild mann også i beruset tilstand, den gangen han var det vel og merke. Så ja, jeg skulle nok tro at det beste for alle parter er som du sier å ha begge foreldrene og han blir jo straffet for en nå ganske “gammel” sak. For meg virker det som tom ubegrunnet hevn. Det er forferdelig synd at kvinner blir hørt uten kritikk i noen saker, ikke alle selvfølgelig, men dette er et typisk tragisk eksempel hvor alle taper. Far har også holdt seg til alt han har fått beskjed om, men kanskje det blir å være FOR stille og snill (les dumsnill)?
X: Ja, jeg vil tro at hele greia er traumatisk for barnet som det er nå. Et vanlig spørsmål når barn blir kjent med hverandre er jo “hva driver pappaen din med”. Jeg lurer ofte på hva dette eller andre barn i lignende situasjoner føler seg tvunget til å svare da.
X: JA!
Burde vært i media med dette, fått en uttalelse fra advokat/er og barnevern og fokus på hvor enkelt det er for mor å misbruke systemet. Jeg vil si mor utsetter barnet for mishandling på denne måten, at systemet ikke forstår dette er helt sykt.
Hva er vitsen med å oppfordre folk, enten de er alkoholikere, mentalt syke, kriminelle etc til å skaffe seg et nytt liv når de blir straffet slik? Det gjør det bare vanskeligere å ta gode valg tenker jeg.
Stakkars mann, ikke at jeg skal kaste på han ‘stakkars’, men det virker som han fortjener mye bedre, og barn er generelt veldig tilpasningsdyktige og forstår mye. Mye bedre for dem om de blir forklart situasjonen og får ha en far som andre (det er jo ikke alle som har det heller for den saks skyld) enn at de blir plaget med disse pinlige besøkene og sitter med spørsmål resten av livet om det er mor eller far som har gjort noe galt.
Sterk historie. Sier mye om hvor kort vei vi er kommet i 2016.
Ble du fratatt ungene av bv pga alkoholismen? Kjenner noen som har blitt det selvom de klarte å slutte.
Tine: Nei jeg har ikke blitt fratatt barna mine noen gang:)
Denne saken handler om noe litt mer enn det. Den handler om en maktsyk og hevngjerrig mor mer enn noe annet. Jens i historien ble fratatt retten til å se barnet sitt av mor, ikke direkte av barnevernet, selv etter tre års edruskap. Jeg tror det skal stå klart nok i teksten.
Men ja, som med de du kjenner skjer jo det endel. Forskjellen på denne historien og de fleste (jeg sier ikke alle) andre er at de får igjen barna etter ett års påvist edruskap. Hvor lenge skal man gå rundt å bevise det og hvor stort skal barnet bli før det får se sin far?
Tine: P.S Kanskje du spurte meg direkte utenom denne teksten? Da er svaret fremdeles nei. Jeg hadde en utrolig fin saksbehandler i barnevernet som trodde på meg og ville at ting skulle ordne seg. Tenk deg det a:))) De tok aldri barna, men de/hun sa nok er nok da jeg ikke klarte å slutte å drikke. Heldigvis var det på en tid da det var nok for meg personlig også. Det må bli personlig for å klare det skjønner du.
Jeg la meg inn og saksbehandleren min støttet meg hele veien. Hun satt til og med barnevakt på privaten da jeg kom ut av klinikken. Hun satt barnevakt på fritiden for at jeg skulle få gått på AA-møter. En helt utrolig dame og en helt utrolig historie. Utrolig i den positive retningen. Min egen historie er den eneste positive historien jeg noen gang har hørt om Barnevernet. Men jeg sogner til Nesodden og Jens sogner til Oslo. Da tror jeg spørsmålet ditt er dekket Tine hehe:)))
X: Ja, noen ganger tar jeg meg i å håpe at mor får et skikkelig bekymringsskrik i den avsluttende rettssaken i September. Noen ganger er det vanskelig og ikke bli fristet til å tenke sånn.
Det virker ikke som om media tar den, jeg har ikke sendt den til andre enn KK, men jeg får jo bare ta den videre selv, følge med på Jens og skrive en slags “dagbok” av kommunikasjonen som kommer. Hittil har kommunikasjonen vært helt absurd. Alt går utover barnet i hevnens navn, men det har jo du skjønt så til de grader og det inspirerer meg til å gå videre. Jeg tenker at det kan være et fint skrekkeksempel for idiotiske foreldre som lar følelsene ta fullstendig overhånd og blir fristet til å bruke barn som reip i et drakampstevne.
Jeg lurer på om denne mora har det slik som faren til mitt barn har det. Det virker som om det sager på nervene hans å overhodet forholde seg til meg. Hele barndommen til barnet (som takk og lov nå er over!) har dreid seg om at han ikke vil snakke med meg på telefon, ikke leser mail før det har gått seks uker, ikke svarer på SMS, ikke følger avtaler, anklager meg utover alle proporsjoner… og jeg har hele tida sett framover og tenkt at når barnet mitt blir voksent skal hen vite at jeg gjorde alt jeg kunne for åopprettholde forholdet til faren. Nå er hen voksen, og har et forhold til sin far, og jeg er så heldig å være en hen kommer til med både gleder og sorger. Det har vært beintøft å stå i ønsket om at hen skulle ha jevnlig kontakt med en person som var så åpent fiendtlig innstilt til meg, men jeg får betalt for det resten av livet. Den beste betalinga er forøvrig å se at jeg har et avkom som er stort sett fornøyd med livet og har tro på sin egenverdi som menneske. Det tror jeg ikke hen hadde vært hvis jeg hadde frarøvet hen kontakten med faren. For jeg ser at det kunne jeg gjort, slik ting har vært fra hans side. (Rus og anna dritt).
“Barnet har krav på å bli hørt” er et vanlig argument når mor ikke lengre vet hva hun skal si. Det er ikke alltid like gøy å gå til far når mor har oppdratt barnet til å bli et uforskammet lite monster. Ansvar for egen læring, og frihet under ansvar blir brukt som dekke når barnet ikke har lyst å lese lekser, -hjelpe til med husarbeid eller vedlikehold. Fedre skal være den stenge og disiplinære pilaren i livet til barn, men når mor fratar far autoriteten og skygger unna all konfrontasjon i frykt for represalier da er det ikke noe som heter mannesak. Kvinnesaken har fullstendig ødelagt mannen i samfunnet og krimminalisert hele hans eksistens. Fedrelandet Norge er blitt mødrelandet og mannen er like fjernt fra folks bevisthet som Jesus og skulle han dukke opp blir han jagd som fanden på flatmark.
En mann vil ha en lydig kone, regjere over sin familie og oppdra sine barn med en fast men kjærlig hånd. Det vet dere alle, men tør ikke gjøre noe annet enn å forbanne hans eksistens, for mor burde skamme seg. .
Ikke rart han drikker til levern sprekker. Han kan ikke vinne over det sterke kjønn. Å la en mann være en mann krever kjærlighet, og den egenskapen eier ikke kvinner. Det feminine står for skjønnhet og respekt, mens det maskuline står for kjærlighet og visdom. Når kvinner regjerer krever hun alle egenskapene, og forakter det maskuline med all sin makt.
Mannesaken eksisterer ikke, for det vil gi mannen rett. Derfor blir det rettsak, med far på tiltalebenken og mor som offer.
Undrer meg veldig over tanketromling sine innlegg. Mor vet alltid best? I dette korte postulatet, som du gjentar et par ganger, så kaster du jo likestillingen på havet. Da er jo egentlig alt sagt. Du er i mot likestilling mellom kjønnene. Jeg er enig i at mor har et spesielt forhold til barnet, siden hun har hatt det inni seg i måneder. Men “mor vet alltid best”? Snakk om å undergrave eget kjønn og eget farskap.
Nå er jo en gang slik at kvinner stort sett ønsker at menn skal ha like store plikter overfor barnet som kvinner. Men når det gjelder rettigheter så stiller altså saken seg annerledes. Plikter: 50-50. Rettigheter: 75-25. Det virker som du er mer i retning av 100-0, tanketromling? Om far går rettens vei for å få være sammen med barnet, så er det tilraning? Fordi mødre er feilfrie og alltid vet best?