Hei
Jeg klarer meg egentlig ganske fint og er ikke helt sikker på om jeg har et alkoholproblem. Det er jo hyggelig med ett glass i godt lag og det er jo umulig å slutte helt, derfor hadde det vært fint å kunne moderere det litt. Har du noen råd om hvordan jeg kan lære meg å drikke mindre? Vanligvis går det veldig bra, jeg har det hyggelig og liker vinen min, men jeg liker ikke helt at jeg får blackout?
Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år og har hatt ganske mye problemer med angst, men det går riktig vei hele tiden. De fleste jeg kjenner begynte også på den tiden og klarer seg fint. Det burde vel jeg også?
Derfor er det en ting jeg ikke skjønner: etter et par øl begynner jeg å drikke ganske fort uten å kunne stoppe? De gangene det er fri tilgang på alkohol går det helt over styr. Jeg har hatt blackout utallige ganger og havnet i situasjoner jeg ikke kan stå for og gjort ting jeg egentlig ikke skjønner at jeg kan ha gjort fordi det ikke har noe med meg å gjøre. Som fyllearresten? Eller da jeg våknet nedslått på et sykehus i Danmark uten å vite at jeg hadde reist en gang? Jeg har våknet så mange steder uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Det må det bli en slutt på og derfor vil jeg drikke mindre. Det er jo helt tydelig at andre klarer det?
Foreldrene mine er narkomane og mormoren min er alkoholiker. Har det noe å si? Genene mine bekymrer meg litt også fordi jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Det er akkurat som om problemet er mer psykisk enn fysisk? Det er nok ikke sikkert at jeg har et direkte alkoholproblem, men jeg isolerer meg for å drikke og husker ingenting dagen etter. Jeg tror ikke jeg er alkoholiker, jeg har gjort unna medisinstudier og klarer jobben min fint.
Allikevel drikker jeg alkohol som andre drikker vann og det er vanskelig å f.eks være i selskaper – der drikker folk så sakte og jeg får problemer med å få i meg nok uten at det ser mistenkelig ut. Jeg kan fint bare drikke ett par øl og en Jeger for det altså! Bare ikke på fest – da blir det vanskelig. De gangene jeg går ut på byen blir jeg grenseløs uansett hva jeg har bestemt meg for i forkant, men det skjer jo heldigvis ikke hver dag så derfor tenker jeg at jeg bare har et litt anstrengt forhold til alkohol?
Så jeg er nok ikke avhengig, jeg drikker aldri alene eller savner det på noen måte. Jeg har heller aldri alkohol hjemme og det er vel fordi jeg egentlig ikke trenger det? Problemet oppstår bare når jeg er sammen med andre som forrige helg da jeg fikk blackout på en fest jeg var bedt til. Det som var litt dumt med den festen, var at det var med den nye jobben min, og nå vet jeg ikke hva sjefen min eller mine nye kollegaer synes om meg, fordi jeg ikke tør å spørre dem om hva som skjedde den kvelden. Akkurat “avhengig” tror jeg ikke at jeg er, men kanskje jeg har et problematisk forhold til alkohol?
Ja du – dette brevet er helt typisk, det er selvfølgelig ikke originalt, men satt sammen av mange henvendelser og blandet litt med mitt gamle jeg – jeg utleverer ingen. Jeg har enda ikke møtt en aktiv alkoholiker som ikke sier noe av dette – det er universelt.
Hei! Da jeg kom til slutten, altså det siste avsnittet hvor du sier at dette «brevet» ikke er originalt, men sammensatt av mange henvendelser- forstod jeg egentlig ikke meningen med innlegget? Hva er budskapet? Hva ønsket du egentlig å formidle?
Om dette brevet ikke er orginalt er det fortsatt en oppvekker å noe mange kan kjenne seg igjen i.. å kanskje også noe som kan få enkelte folk til å prøve å søke hjelp.. selv sitter eg å leser dette å klarer ikke ana enn å se meg selv og lurer på hvor alt gikk galt..
Budskapet er vel fornektelse..
Gina:
Dette brevet er satt sammen av mange henvendelser inkludert mitt eget gamle jeg, betyr: dette er mer eller mindre det vi alle sier om oss selv – det er sånn vi alkoholikere fungerer før vi evt slutter. Det er også sånn vi fortsetter.
Ser du ikke ironien i: “Hei jeg har ikke et alkoholproblem, men jeg henvender meg til deg fordi???
Budskapet er at det er typisk for alle, overhode ikke unikt og fullstendig fornektende.
Skjønner?
Anonym:
Ja! Det er det samme som skjer med meg når noen henvender seg.
Uansett hva de sier, så har jeg sagt noe av det samme selv en gang – i en eller annen form.
Man kan vel nesten si at brevet faktisk er “originalt”, i den forstand at setningene og påstandene er sagt av så mange?
Anonym:
Ja – fornektelse og likheter:)
Ja det er akkurat sånn jeg har holdt på i mange år… sagt til meg selv at neida jeg er ikke avhengig… har bare litt problemer med å styre inntaket og mengden når jeg først begynner… ååå det er så godt å slippe å ha det sånn lenger altså 🙂
Hei Julie – først takk for dine flotte innlegg/delinger 😀 Benektelse kjenner jeg meg veldig godt i, var vel alkoholiker i rundt 40 år, uten å oppdage det selv. Brugte antabus i 20-25 år, men det var jo bare for å regulere inntaget av alkohol, ikke fordi jeg hadde et problem. At jeg mistet flere job og førerkortet 2 ganger med 3 ukers fengsel hver gang, var jo heller ikke et problem, jeg var bare uheldig. Evig takknemlig for at jeg kom i behandling høsten 2016 og fikk åpnet øynene. Det er som at få et nytt liv i gave, intet mindre.Ønsker godt 2018 til alle alkoholikere, stå på !
Ja, det er påfallende hvor godt man kjenner igjen det andre sier;)))
Bjarne Kock: Takk for den Bjarne. Kommentaren din ble en liten forlengelse av dette innlegget og ingenting er bedre enn det!