Jeg har bare noen få års erfaring som edru, og bare noen få års erfaring med foredrag. Som pårørende vil jeg påstå at den følelsesmessige erfaringen min er like langt som edruskapet mitt.
I løpet av denne tiden har jeg skjønt en ting ganske godt om jeg får si det selv:
Mange pårørende av rusavhengige er i en helt hjelpeløs situasjon. Ikke nok med at de ikke skjønner hva de skal gjøre, de har heller ingen fokus på seg, som også betyr at hjelpen er vanskelig å få tak i og langt mindre skjønne at man faktisk trenger hjelp. De laller seg inn i sin egen angst og tror at problemet ligger ett annet sted. Disse menneskene trenger også hjelp.
De siste dagene har jeg fått mange henvendelser fra nettopp disse ofrene (sorry, men det ordet passer), og med tillatelse fra noen av dem, vil jeg gjerne nå vise dere hva slags følelser det dreier seg om:
Her er et par av meldingene jeg har fått:
Hei. Så deg på Dagsrevyen. Her er noen av mine betraktninger:
Som pårørende til rus, psykiatri og alkoholisme er jeg veldig sliten og lei. Jeg har stått i dette som pårørende i 26år. Jeg har vært med på alt. Ja alt! Tvangsinnleggelser med og uten politi og leger. Jeg har ryddet og vasket og tømt ut sprit, sprøyter og møkk. Jeg har gjort alt som tenkes kan. Flink pike som jeg alltid har vært. Jeg har fulgt til lege og psykolog. Vært på møter i alle instanser, også politiet. Politiet ringer meg, er det rart jeg er i kriseberedskap? Spesielt når jeg er på ferie, da blir jeg ekstra på vakt. Når jeg ligger på stranda, og plutselig ringer det….. Hvem er det? Er hun død nå? Dere som ikke har opplevd dette aner ikke hva det vil si å stå i det, i år etter år, alene, som flink pike. Jeg trodde jeg kunne redde verden. Ja virkelig redde verden! Jeg er en vanlig dame, med barn og barnebarn. Gift er jeg også, for andre gang. Jeg er sliten og lei. Jeg orker ikke se på alle disse programmene på tv, om uteliggere, rusavhengige og psykisk syke. Jeg har sett og opplevd alt dette. Jeg må beskytte meg selv, slik at jeg ikke går under selv. Det er og har vært veldig tøft. Jeg har søkt hjelp for å overleve. Jeg kan ikke tillate meg selv å gå under på grunn av hva andre påfører meg. Jeg har gjort det før, men gjør det ikke igjen.
Jeg er lei av å synes synd på, lei av at alle sier stakkars dem. Vi er alle ansvarlige for eget liv og egne valg. Min arv sier at jeg skulle hatt alle disse problemene, men jeg VIL ikke det. Jeg er unntaket som bekrefter regelen. Jeg håper at en av mine nærmeste faktisk dør.
Jeg er full av skam for det som har blitt påført meg, og selvsagt det jeg har tillatt å påføre meg. Jeg vil ikke bli som disse andre. Jeg er sterk, jeg er flink pike, men jeg øver meg på å gi faen, som Fugelli sier.
Sosialmedisinsk poliklinikk hjalp meg. Jeg har rett til hjelp som barn av en rusavhengig, selvom jeg er 53, så er jeg et barn av noen. Jeg er lei, drittlei av å være i kriseberddskap, 24/7. Jeg orker ikke mer. Ikke kom til meg å si stakkars, jeg blir så sint. Stakkars hvem? Vi er et resultat av våre valg, og hvordan vi takler det som rammer oss i livet. Det tok meg mange år å skjønne det. Jeg har ikke oddsene på min side, men jeg kan og får til det jeg vil. Slutt å synes synd på. Jeg er faktisk et resultat av besluttsomhet for å ta gode valg for meg selv!
………………………………………………………………………………
Hei julie. Jeg er pårørende til en ung gutt som sliter med rusavhengighet. Jeg brenner veldig for dette med pårørende, å jeg mener at dette må løftes. Pårørende til rusavhengige er dessverre en litt glemt gruppe. Ser at det satses veldig på pårørende rundt om i kommunenorge, men når man spør?, så er det ofte andre grupper pårørende det er tenkt på, å det skremmer meg! ! Jeg ønsker så at dette skal fram og opp i lyset. Vi blir også syke, mister kontakt med omverdenen og oss selv. Mange lever med masse skam og skyld for når de oppsøker hjelp, er ofte svaret. . Det er jo ikke du som er rusavhengig, da er det bare å låse døra og glemme de! ! Jeg mener at de må snart begynne å ansette de med brukererfaring på dette området, går ikke ann å si at sånn kan du ikke føler det ?? Står ikke det i læreboka! ! Jeg har hørt den! ! Så ta gjerne kontakt med meg, så er jeg mer enn gjerne behjelpelig.
Dette er jo bare en liten smakebit, men jeg leste det iallefall som en veldig beskrivende smakebit.
Kjære medrusavhengige
Med disse innleggene til pårørende mener jeg ikke at vi skal skamme oss – det driver vi med nok av fra før av, akkurat som de. Noen ganger tar jeg det for gitt at du som er avhengig sammen med meg skjønner at jeg også er på vår egen side? Det slo meg bare akkurat nå, at det kanskje ikke er så tydelig? Jeg er på alles side når det kommer til rus, vi er i denne boblen sammen og med ganske like konsekvenser. Jeg ville bare si det;)
Link til reportasje i bilde
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Kjempebra reportasje med deg, og du verden for en ressurs du er! Du burde fått deg jobb med å hjelpe andre, for du sitter jo med en enorm kunnskap som kan komme andre til gode!
Stå på videre, og fortsett å dele din historie!
Ønsker deg en kjempefin tirsdagskveld 🙂
Purr, purr, fra Toril og kattene
Toril sin hverdag med musikken:
For en støtte Toril!
For meg har det også blitt et interessant tema, så jeg håper at jeg kan fortsette med det.
Hils kattene:)
Vond og vanskelig sannhet ja, alkoholikeren må forstå og ville selv. Gjemming av mitt, gjorde vondt verre. Ny handle-runde, og gjemme selv i garasje, uthus, skuffer, og skap…, (kunne ikke risikere at noen ble funnet, og gå tom), og kom inn med kun en lav en, skal bare ha denne, hehehe, og uff. Heldigvis historie nå. – Veldig glad for din åpenhet. Ikke noe enkelt ved det.