Når vi drikker vil vi ha kontroll over hele forestillingen,

akkurat som en skuespiller.

Vi insisterer på å bestemme alt: lyset, koreografien, sceneutstyr og hva menneskene rundt oss skal gjøre og si.

Hvis bare prosjektet ville holde seg på plass!

Hvis bare folk kunne gjøre som vi ønsket!

Da ville det blitt en fantastisk forestilling, og alle, inklusive oss selv, ville bli fornøyde.

Livet ville bli deilig.

I forsøket på å gjennomføre prosjektet, kan skuespilleren enkelte ganger være reneste geniet!

Hun kan være både vennlig og omtenksom.

Tålmodig og generøs.

Til og med vennlig og selvoppofrende.

På den annen side, kan skuespilleren vår også være simpel, egoistisk og uredelig.

Som hos folk flest, er det gjerne en blanding av alt.

Hva er det som egentlig skjer?

Forestillingen blir ikke så bra allikevel.

Hun begynner å synes at livet ikke behandler henne rettferdig.

Hun setter seg selv enda mer i sentrum.

Ved neste sjanse blir hun enda mer krevende eller elskverdig.

Alt etter som.

Fremdeles passer ikke forestillingen henne.

Den funker ikke helt.

Hun innrømmer at kanskje litt av det kan være hennes egen feil,

men er overbevist om at alt egentlig er mer de andres skyld.

Hun blir sint, indignert og synes synd på seg selv.

Hva er grunnproblemet hennes?

Er hun ikke i virkeligheten egoist, til og med når hun forsøker å være snill?

Er hun ikke offer for selvbedraget som sier at hun kan riste glede og lykke ut av denne verden hvis hun bare gjør det bra ellers?

Er det ikke tydelig for alle medspillere at det bare var det hun ønsket?

Skuespilleren vår er selvsentrert, egoistisk som folk kaller det.

Hun ligner den avgåtte gründeren som slapper av i sydens sol om vinteren,

og klager over de sørgelige tilstandene i landet.

Hun ligner presten som klager over tidens synder og er sikker på at alt vil bli så mye bedre hvis bare resten av verden oppfører seg skikkelig.

Tanker og følelser er roten i avhengighet.

Uansett store eller små, uansett diagnoser eller ikke.

Drevet av hundre former for frykt, selvbedrag, egoisme og selvmedlidenhet, tråkker vi på menneskers tær.

Og de tar igjen.

Fremfor alt må vi alkoholikere kvitte oss med denne egoismen.

Vi må, ellers dreper den oss.

Det er den som driver oss til glasset.

(Rappa fra Bill W’s store bok og redigert litt av meg Julie)

Øynene spretter opp i panikk, jeg hører Disney Channel i stua. Jeg kan nesten puste – barna er i gang for egen maskin. Jeg er under dyna.

Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst

Annonsørinnhold

Slik spiser du sunt og enkelt i 2025: Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker.

Det demrer. Julaften? Ja, det var det. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort – nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg orker ikke enda.

«Er dere sultne?» Faen! Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer litt til. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er her også med den lille babyen sin.

Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kan ikke bære å huske det fordi det blir for svart.

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente jaggu meg en liten utblåsning til slutt.

Alle lo og hadde det koselig i går? Jo da. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være? At man skal ha det litt koselig etter en sånn kveld skulle da bare mangle. Det synes nok alle.

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Fy faen, jeg håper at jeg husker feil.

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.» Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig? «Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk. 

Det er stille i gatene før nyttårsaften braker løs. Alle de andre er hjemme og forbereder seg til en hemmelig fest du og jeg ikke er bedt på.

Husker du den?
Stillheten før rakettene?

Jeg feirer ikke nyttårsaften.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Da jeg var 18 år sluttet jeg med det.
Jeg følte meg bare litt utenfor den gangen.
Redd for å ikke bli bedt noe sted.

Jeg ble aldri bedt, så jeg sluttet å feire nyttårsaften.

Jeg feirer ikke, fordi ensomheten som oppstår i jaget på bekreftelse fra andre er vondest – i lengden.

Kvelden kommer, vi hører bare litt. Latter siver inn fra gatene. De er på vei til hverandre. De koser seg sammen. Vi ser det, du og jeg. Vi ser det inne i hodene våre.

Les videre her >>>

Godt nytt år! 😘

Julie