Tilbakefallet

Det er nesten umulig å svare pårørende eller “vanlige mennesker” på hvorfor vi rusavhengige er som vi er, og ikke minst hvorfor det kan gå helt galt.  Jeg har prøvd på mange forskjellige måter, og det jeg alltid møter er et håp om at folk kan hjelpe oss ut av det. Dette er et eksempel på hvorfor det nesten er umulig ,og hvorfor dere rundt oss burde passe godt på dere selv. Denne situasjonen er typisk og det kostet litt å sette seg tilbake i den for å skrive den, det kostet fordi det er så lett å gå dit:

Hysterisk?! Han skal faen meg få se på bråk! Han er jo helt blåst i hue. Kverulere på den måten rett før vi skal legge oss? Sånn er det alltid! Også snu ryggen til da, sovne å late som ingenting!? “Neida, det er ikke noe galt”. My ass! Drittsekk! 

Ja jøss, supermorgen! Dette må jeg våkne med?

Sånn ja. Barn levert på skolen, jeg kjører hjem igjen. Eller nei? Faen ta ham! Jeg drar på polet! NÅ!

Alt går rett på høygir. Det suger i brystet, adrenalinet pomper og skyter opp i halsen. Alt fokuserer, raseriet og urettferdigheten stiger i takt med temperaturen bak øynene. Det er glovarmt der. Kroppen rister. Jeg er på vei. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg er på vei. Ikke pokker!

Jeg skal faen meg vise ham! Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal jeg holde på sånn som dette? Jeg vil ikke. Jeg gidder ikke å være edru lengre! Fingrene hvitner rundt rattet på bilen. Vinterbrosenteret, jeg går på polet på Vinterbro! Jeg kjenner ingen der og møter jeg noen fra Nesodden så kan jeg bare si et eller annet, det går bra. Jeg lener meg over rattet. Jeg holder fartsgrensen for sikkerhets skyld. Ingen skal stoppe meg nå. Jeg må ha øl også, det er tross alt lang vei hjem igjen. Hvordan skal jeg komme meg hjem med bilen uten å drikke? Jeg må drikke nå.  Nistepakke løst. Blir jeg stoppet så kan det være det samme, da har jeg iallefall det jeg trenger i sekken. Jeg må sjekke baksetet – ja, det er en sekk der. Bra!

Pol unnagjort. Jeg har kjøpt nok. Jeg har litervis. Redda og sikker. 

Ølen er klar mellom beina. Røyken i sikte på siden. Ingen ser meg. Hold deg litt over fartsgrensen på vei hjem nå Julie, det må se naturlig ut.

Jeg fører boksen opp til munnen. Ahhh, roen senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Adrenalinet synker. Nå banker det ikke lengre, nå banker bare spenningen. Et perfekt bytte av følelser. Jeg vet at de røde diamantene ligger klar i sekken. Alt er deilig og jeg er meg igjen. Barn plassert. Lenge leve polkø og mobiltelefon, alt ordner seg i dagens moderne samfunn! Kjæreste på vei til jobb i en annen by. Jeg er alene. Ingen kan stoppe meg. Ingen kan mase og ingen skal få komme til.

Plastemballasjen rundt korken på kartongen gikk lett. Det var som å sykle. Rødvin! Fyre opp røyken. Alt må stemme nå. Jeg stirrer på glasset mens det er på vei opp til munnen, jeg har ikke drukket på fire år. Jeg skal! Nei. Åjoda.. sprekken skjedde egentlig i går. I hodet. Det treffer.

Rødvinen sprer seg i kroppen. Enda mer deilig varme. Alt forsvinner, det er bare meg. Barna sklir unna. Kjæresten sklir unna. Han er snill. Hvorfor kranglet vi egentlig? Det gjør ikke noe, det er over nå.

Litt kjedelig å sitte her alene da? Hvem kan jeg ringe? Jeg går nedover telefonlisten. Nei… ikke hun… hun passer ikke nå. Hmm han kanskje? Nei. .. se der! Åh, at jeg ikke tenkte på henne! Hun er helt perfekt, hun er sikkert langt nede i ølen selv nå. Jeg ringer. Vi snakker. Det er lenge siden sist. Det er koselig. Akkurat som om det skulle ha vært i går. Vinen forsvinner ned i rakkettfart. Akkurat den farten jeg liker…

SVART

Angsten dundrer i kroppen. Hva skjedde i går. Jeg sjekker fort. Ja det stemmer, jeg er alene og jeg har mer igjen. Det sørget jeg heldigvis for. Jeg sørget for at barna er borte i noen døgn til også. Hvor lenge snakket jeg i telefonen i går? Ringte jeg noen andre? Husker ikke… orker ikke å sjekke telefonen. Jeg vil slappe av. Glemme. Jeg kan slappe av i dag, drikke roligere enn i går. Trappe ned til et normalt tempo? Jeg gidder ikke å ha angst nå, den kan jeg. Lett å ta bort.

Jeg ringte heldigvis ikke feil i går. Ingen farlige mennesker fikk greie på det. Kanskje jeg bare kan fortsette nå? Dette var jo ganske digg. Det gjør vondt, men jeg er bare en slurk unna løsningen. Ikke en slurk en gang egentlig, bare en heving, et tak i kartongen for å heve den mot handling, det er alt jeg trenger..

Det er ikke sikkert at noen kommer til å merke det heller? Hvis jeg bare fortsetter litt sakte? I kveld er det Lindmo på TV, det blir koselig. Jeg må skaffe litt ost og kjeks. Det er ikke noe galt i det, herregud! Det skulle bare mangle. Akkurat som om jeg ikke skal få lov til å kose meg litt jeg også!?

Når barna kommer hjem i morgen, så kan jeg bare vente til de har lagt seg. Akkurat som jeg gjorde før. Jeg vet hvordan jeg skal passe på. Barnevernet ja.. nei, det går egentlig bra. De stoler på meg nå, og det kommer jo ingen og besøker meg uten videre for tiden heller?

Jeg kan slutte igjen litt senere

Lindmo dukker opp på tv-skjermen. Jeg glemte å kjøpe ost og kjeks.. det gjør ikke noe.. dette er koselig…

SVART

Andre gjenkjennbare og rusrelaterte innlegg HER

Slå følge med meg på FB a! HER

Del gjerne:)

Boken om de juicy, harde, morsomme, vonde og ærlige detaljene i mitt lange rusliv kan du lese her: