Draculakuren

Jeg har kræsjet inn i min første farlige sone på 3 år, og den eneste løsningen jeg kan komme på nå er vin. Masse vin. Hvorfor det? Husker du de små tingene? De fine små tingene som gjør en edru dag til en god dag? Jeg tror de funker motsatt vei også. De skumle små tingene: 

Jeg er mørkredd, veldig mørkredd.

Jeg er ikke redd for overgrep, ran eller voldtekt. Neidaneidaneida. Realisme skal vi ikke ha noe av når vi først setter i gang, og sette i gang gjør vi, både jeg og en Julie som ikke har tenkt å stoppe med det første. Hjernen har andre planer for Julie nå, og det er ikke bærekraftige kortreiste planer med en behagelig infrastruktur. Derimot kan de uten omsvøp kalles både innovative og fremtidsrettede.

Det er spøkelsene som har sin visittid nå, dog litt i bakgrunnen. I forkant av spøkelsene troner Dracula og Djevelen som stolte haner, og de forsvinner ikke uten videre - de kommer.

Spennende er de også, de to sistnevte kreaturene. Spennende, erotiske og suggererende. Ganske kjekke egentlig - hvis man vil gå så langt. Men veldig veldig skumle. De er der, i kroker, i kjelleren, bak gardinene og utenfor vinduene. Vinduene må ikke en gang være åpne, for de kan omgjøre seg til grønn damp og sive inn hvor som helst. Det har Gary Oldman tatt seg av.

Jeg er selvfølgelig skyldig i å fremkalle disse to prinsene selv. Jeg driver dem frem via bøker og filmer, og kan ei motstå fristelsen. En av bøkene har jeg fått min datter til å gjemme. En roman som helt tydelig beviser at den godeste Vlad fremdeles er i blant oss - ikke en god ide den boken. Og disse kreaturene? De har aktivisert seg nå fordi...

 

 

...jeg skal til Kreta i noen dager - alene. Huset på Kreta er veldig fint, med tradisjonell Kreta-stein i veggene, buer, balkong med blafrende gardiner, og vindeltrapp med smijerns-gelender. Et drømmested for Dracula når man er alene. En liten idiotisk ting tenker du kanskje, men nei - stor nok til at den må få en løsning for meg.

Og løsningen? Den har ruspersonligheten min tatt seg av. Det er akkurat som om det finnes to Julier. Hun du har blitt litt kjent med etterhvert nå, og hun som bare har en løsning og planlegger hvordan løsningen skal utføres.

Mørkredselen er nemlig ingen spøk for meg og jeg vet hvordan jeg skal takle den. Det er enkelt. Jeg kjøper vin og vodka med en gang jeg lander - nei, ikke litt. Mye.

Ja? Det er jo mørkt der allerede da. Det er planen, men den planen kommer til å utvide seg på Gardemoen. Gardemoen kommer til å trigge, fordi jeg er i den sonen når jeg kommer dit, og jeg har vært på Gardemoen før - der drikker man øl mens man venter på flyet, en kjensgjerning. Når man skal drikke må man ikke nødvendigvis vente på planen må vite. 

Jeg tar en taxi fra flyplassen og låser meg inn med varene. Løst. Ingen mørkeredsel. Det hode mitt ikke har tatt med seg i denne planen, er at jeg kommer til å drikke meg drita, våkne alene - uten barn, uten mann, med haugevis av angst og full mulighet til å fortsette. 

Hodet mitt har heller ikke tatt med fyllesjuken og skammen. Farer som at jeg ikke klarer å slutte igjen, at barnevernet tar barna, at jeg ikke klarer å betale gjelden min, at alle rundt meg knuses. Nei, ser du - det er ikke med i hodet når jeg planlegger. Det eneste denne Julie'n ser er: stearinlys, lett nipping i sakte film, vandring i flagrende gevanter med dramatisk og høstlig middelhavsvær på balkongen. Blafringen i gardinene gir en sval romantisk bris mens jeg ser utover landskapet med et krystallglass lett plassert i hånden. Der stopper det. Denne meg ser ikke konsekvensene. Så hva gjør jeg da? Bare drikker uten å tenke?

 

Det ville jeg ha gjort før - uten tvil. Jeg ville ha

1 Følt... føle gjør man uansett

2 handlet... skaffet drikkevarer og drukket.

 

Så hva gjør jeg nå for å ikke drikke?

1 følt... føle gjør man uansett

2 tenkt... Jeg skrev ned konsekvenslisten min for fire år siden på Trasoppklinikken. Jeg kan love deg, den virker.

3 handlet... som jeg gjør nå: skrive det på nettet til alles skue (men det er meg). Gå på møte, dra til Retretten, dra andre steder med likesinnede, ringe en annen edru alkoholiker før man løfter glasset.

 

Mørkredsel er tydeligvis en av mine triggere. Men det er f.eks kjærestekrangel også. Stor glede er farlig for de fleste, for hva skal du toppe gleden med hvis du ikke kan feire den?

Dette er hvorfor man trenger kunnskap for å holde seg edru. Det går ikke an å slutte alene, for da lærer du ikke dette. Den lille listen over her hjelper deg ikke bare ved å lese dette innlegget. Du må helt inn i deg selv, grave opp alt og jobbe med det. Det kan du ikke gjøre alene fordi: du vet ikke hvordan eller hva du skal gjøre. Det holder ikke å bare slutte, da får du det vondt, du sliter og finner sannsynligvis tilbake til løsningen din.

 

Du, jeg skulle dra i morgen, men jeg venter til onsdag. Da kan min andre fantastiske halvdel være med, og jeg slipper mørket alene;)

 

Følg meg a! Her: FB

 

 

 

 

Barnas Jul

Lyden av Disney Channel runger i stua, jeg vet hva det betyr, men jeg vil ikke åpne øynene. Det er vanskelig å puste jevnt. Disney Channel - barna er i gang for egen maskin. Jeg tør ikke å stå opp. Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Jeg husker ingenting. Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Masse mennesker?

Julaften? Ja, det var julaften. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort - nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg klarer det ikke enda, jeg er redd, nei - jeg er grusom.

«Er dere sultne?» Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er også her med den lille babyen sin.

 

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde jo stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente å kose meg jeg også. Akkurat som alle andre.

Det var da koselig i går? Joda. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være da? At man skal ha det litt koselig mot slutten av en sånn kveld skulle bare mangle. Angst. Det synes vel alle?

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Jeg håper at jeg husker feil. Julaften...

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.»

Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig?

«Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker. Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk. Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kunne ikke bære å huske det fordi det ble for svart.

Jeg titter inn til barna i stuen. De er oppslukt av TV-en. Jeg hører bilen dra avgårde. Jeg kan legge meg litt igjen. Bare litt. Jeg håper at denne dagen skal gå satans fort. Jeg skyver alt under teppet mitt, det berømte teppet som kan dekke til alt og bevare det for evigheten. 

 

 

30 november, advent: Jeg gleder meg til kvelden. Kvelden kommer fort og greit, klokken er åtte. 

«Nå må dere forte dere i seng barn, klokken er åtte! Dere må ikke komme ned og se i kveld.  Dette skal være en overraskelse, husk det! Hvis det er noe, kan dere rope så kommer jeg opp. Jo mer dere roper, jo mindre får jeg tid til her nede.»

De vet hva som skal skje nå, og de gleder seg til i morgentidlig. De er musestille.

Endelig, spente barn i seng. Det var enkelt å få dem i seng. Lettelse. Vin. Årets juletradisjon i det Wingeske hjem kan starte.

Jeg elsket det, så lenge jeg hadde råd til vin ? det hadde jeg, det har man alltid.

Ahh! Jeg ser utover stuegulvet, alle kassene med julepynt er spredd utover og glitrer i stasen sin. Gløggen står og venter på kjøkkenet. Mandler og rosiner i gløggen? Unødvendig.

En nisse på plass. To kopper gløgg. Snødekorasjon? Ja ? først litt mer rødvin. Gløggen har uansett blitt kald. Jeg bare styrter gløggen, ingenting til spille. Mat og drikke skal ikke kastes, tenk på barna i Afrika.

Jeg er ferdig og klokken er tre på natta. Vinkartongen er nesten tom, men bare nesten. Ett glass vin til før jeg legger meg? Der ja, en nisse til i kassen. Jeg kan kose meg med plasseringen av den nissen også.

Deilige juletradisjoner! Barna sovnet tidlig, de forstyrret meg ikke en eneste gang. Bare meg, nissene og rødvinen min.

 

Adventstiden var så fin. Hver kveld hadde jeg en god grunn til å kose meg. Rødvin og innpakking av kalendergaver. Lykkelige barn med store forventninger og stjerner i øynene uten at jeg husket slutten på min egen kveld.

 

Jeg sto opp klokken syv med barna, til spenningen av å vise dem første etasje og åpne kalendergaver. Litt usikker på om jeg hadde gjort alt helt klart ? det husket jeg ikke. Vi tasset sammen ned trappen og jeg hadde min egen spenning og glede. Spenningen og gleden over å se barnas forventninger gå i oppfyllelse, for det var alltid klargjort ? det var alltid nok rødvin til det.

Levering på skolen. Endelig - sofa, dyne og angst. Jeg kunne gjemme meg helt til skoleslutt, helt til jeg måtte bli mor igjen.

 

Kjære pårørende menneske, tror du at du kan stoppe dette? Ta  vare på deg selv <3

 

 

 

Har du spørsmål om deg, andre eller bare vil slå følge med meg klikker du her: FB

 

(Link til boken i bilde)

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

Jeg skal gjøre alt når jeg blir gammel!

Eller ikke?

Edru og et nytt liv? Jeg er den første til å skyte med skarpt etter tomme klisjefulle setninger. "Hvis du bare omfavner blablablabla...", "Det er bare å meditere over....tjooghei"

Nei, det faller ikke i god jord hos meg. En dårlig egenskap kanskje. 

Edru og et nytt liv...

Vel, egentlig har det bare vært sommerfugler i magen etterfulgt av saus i hode for min del siden 1983. Egentlig har jeg ikke fått til noen ting, mest på grunn av angst og selvforakt. 

Livet mitt er faktisk ganske nytt, ca fire år gammelt når jeg tenker meg om. Hva kan jeg gjøre med det? 

For meg har det blitt å bryte ned luftslott. Få til det jeg drømmer om og gjennomføre det - uansett (jajajaja, innenfor rimelighetens grenser). Og det du, det går utover kjæresten min også (vi kan jo begynne å kalle ham J, siden han sikkert vil figurere nå og da). Han har en drøm, og så lenge den drømmen bare er ord, går den ikke hjem hos meg må vite! La meg få den ære av å skyte blink på herværende luftslott: 

J: Jeg vil seile i Karibien en gang

JW: Når da J?

J: Ehh.. snart?

JW: Jeg spurte: NÅR?

J: Skal vi si i Juleferien da? Hvis vi har råd?

JW: Juleferien!?  I Ferien??? Vi ska'kke reise til noe som helst slags drømmested i to uker på ferie! Ferie a dø! Jeg skal ha min egen dyne! Vi tar barna ut av skolen, skole får du fint på internett, også drar vi til sjørøverland så du kan seile deg grønn i tryne så lenge vi vil. 

J: Å ja, når gjør vi det da?

JW: Sa du ikke nettopp Jul?

J: Jo

JW: Ja da gjør vi det da - i januar. Skal vi begynne med tre måneder og se hvor det bærer? Ikke svar er du snill, det er nemlig det vi gjør. Vi må nesten ta nissepakka her hjemme først, så ja, det blir januar. Gå å lei en båt nå, så skal jeg leie ut huset. Sånn.

 

Ja? Hvorfor ikke? Hva kan gå galt? Vi kan angre, ikke trives og lengte hjem. Da drar vi hjem. Datteren min er litt bekymret for at hun må være der i tre måneder uten vennene sine. Det er ikke så rart, hun er fjorten. Når man er fjorten vil man være der det skjer.

Men hvem har sagt at vi må noe som helst? Vente til barna blir store? De skal jo være med! Jeg mener: vi må tre ting for å overleve. Vi må ha penger til mat, tak over hode og omsorg for hverandre. Resten av livet kan oppleves. Hver dag kan oppleves. Selv om det er 16 timer foran Netflix for den saks skyld.

Hva hvis vi drar til Karibien, ikke liker oss og angrer på at vi ikke dro til Tyrkia istedenfor? Da drar vi bare til Tyrkia da? Så lenge vi kan leve på lite penger, så kan vi da vel oppleve livet? Det er ingen som sier at vi måååå... noen ting? Hva mååå vi? Vi må de tre tingene: ha penger til mat, tak over hodet og omsorg for hverandre. Ingen katastrofer skjer hvis vi utfører de tre tingene... 

...eller jo, hvis jeg tenker meg til alt som kan gå galt så blir det ikke noe av. En ting er sikkert, dette hadde jeg ikke fått til i fylla.

Det eneste jeg trenger å gjøre nå er å ringe Globalskolen eller hva den nå heter, ordne med skolegang på nettet og dra - snart, før drømmen blir enda et luftslott. Ja - og leie ut huset. Det var de derre pengene, de må til for å leve.

 

Sånn. Det Karibiske hav.

 

 

 

Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk?

Dette er foreldrene mine

 

Det ene menneske heter Stein og det andre menneske heter Kari. Stein og Kari eller Kari og Stein.

 

De er ganske vanlige foreldre og ganske vanlige mennesker. De er snille, litt gale, morsomme, teite (eller var teite da jeg var 14 år). De hadde vanlig slitsom økonomi, de ble litt rike, de ble litt urike. De har hus, de hadde leilighet, de hadde foreldre, de gikk på skole, de møtte hverandre, de fikk tre barn og gjorde som de fleste foreldre gjør i hverdagen. De flyttet til Gabels gate i Oslo, jeg er for det meste oppvokst der. Og litt i Bergen. Og litt på Nesodden.

Jeg er ikke oppvokst i en container. Jeg hadde ikke slemme foreldre og jeg ble ikke utsatt for omsorgssvikt. Jeg hadde møbler å sitte i og klær på kroppen. Innholdet i magen var det heller ikke noe å si på. Jeg danset Jazzballett, gikk på håndball, spilte Cello og hadde bestevenninner. Jeg likte best å spille Beethoven på Cello. Det var vel det eneste pappa var streng på - øvingen. Jeg lurte ham med øvingen. Jeg spilte Beethovens 9 symfoni (siste sats?) hver gang jeg måtte øve. Den hadde Pelle Parafins Bøljeband sørget for at jeg likte. Han hørte at jeg øvet og jeg slapp de vanskelige Mozart-leksene. Jazzballett var bare gøy så der trengte jeg ikke å jukse. Eller jo, jeg lurte pappa der også - jeg kunne smugrøyke på vei til balletten på Valkyrie plass.

Jeg begynte ikke å drikke fordi jeg hadde det vondt. Jeg hadde det helt vanlig. Fint egentlig. 

Jeg begynte å drikke fordi det var gøy og fordi det var slikt man gjorde på fest. Det var kjempegøy! Jeg var 13 år. Foreldrene mine fikk det ikke med seg noe mer en andre foreldre får det med seg. De reagerte som andre foreldre de gangene de fikk det med seg. Enkelt og greit. Ikke mystisk, ikke annerledes og ikke tragisk eller forferdelig. Vanlig.

Når jeg blir spurt om hvordan mine foreldre forholdt seg til alkoholismen min, tenker jeg først: hvilken alkoholisme mener du?

Realiteten er mye enklere enn det. Det  finnes nesten ikke tanker rundt alkoholisme i begynnelsen av et liv - for de fleste. Det finnes derimot bekymringer om flaksing. Hvor skal du nå Julie? Når kommer du hjem i kveld? Ring hvis du skal sove borte i helgen. Hvem er den nye venninnen din. Du får ikke lov til ditt. Du får ikke lov til datt. Julie gjorde ditt og datt allikevel. Fjortiser gjør det, ditt og datt allikevel. Helt vanlig, som hos de fleste andre.

 

Festen eskalerer ikke før tilgangen er der. Da er det også på tide å flytte hjemmefra. Man er 18 år.

Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk? Tilbake til:

Hva mener du med drakk? Alle drakk, alle festet. Hele Oslo var på byen. Fra 13 til 30 er livet en fest. For mange.

Hva gjorde foreldrene mine med det?

Tenk heller over:

hvordan i alle dager skulle de ha noen forutsetning for å vite noe om det i det hele tatt?

Hva ville du gjort hvis moren din flyttet inn på hybelen din og insisterte på å bo der i de neste tre månedene bare for å følge med på hvordan det nye livet ditt artet seg?

La oss si at hun fattet mistanke da, og insisterte på å sitte på deg i sofaen i tre uker?

Hadde du tillatt det?

Hadde du tatt telefonen hver gang hun ringte hvis det var fem ganger om dagen? Eller hadde du kanskje oversett noen av opprigningene?

Gjorde moren min noe av dette? Nei, selvfølgelig ikke. Hun var en vanlig mor med en vanlig datter som hadde flyttet hjemmefra. Akkurat som andre vanlige mødre og døtre.

Eskalerte alkoholismen min etterhvert som årene gikk? Så de det til slutt? 

Ja 

Men hva gjorde de da da? 

Hva mener du at de kunne gjøre?

Jeg er voksen og de er bare foreldrene mine. De hadde ingenting de skulle ha sagt. Det har de i grunn ikke nå heller. Akkurat som med alle andre.

Avhengighet er ikke mystisk og drar ingen andre veier enn et helt normalt liv. Avhengighet går derimot ut over alle rundt den det gjelder og stakkars dem. De kan ikke stoppe det. Langt mindre se det tidlig. Hvem kan det? Ikke jeg.

Ja, det finnes unntak. Det finnes tilfeller der det blir tydelig tidlig, men det er ikke poenget mitt her nå. Poenget er at dette? Dette er ganske vanlig.

 

Pappa og Mamma. Helt vanlige. Eller... vel vel, jeg er datter, jeg synes de har en og annen skrue løs uansett.

 

 

 

Slå følge med meg på FB a! Her er linken til siden min: Facebook

 

 

Bullshit!

God morgen lille fyllesjuke angstklump

 

Blir det bedre uten? 

Det er egentlig bullshit at det blir bedre uten. Det føles fremdeles  som bullshit at det er bedre uten for meg. Fordi jeg aldri hadde det som et alternativ. Det var ikke et alternativ å være uten. Det er absurd at det faktisk er bedre.

Hvordan kan du egentlig være uten når alt er bedre med? 

Hvordan skal du klare deg gjennom dagen?

Hva skal du gjøre om kvelden?

For ikke å snakke om i romjula?!

Hvordan skal du klare deg gjennom dagen når det egentlig var så jævlig å våkne? Er du heldig, så våknet du i din egen seng, men det har ikke alltid skjedd - så du tok deg i å sjekke taket først. Det var nesten som en refleks, en refleks av dårlige erfaringer. Var det ditt tak? Neste stopp telefon og Facebook. Nei. Du må vente litt. Orker ikke. Vente til du er inni andre drink igjen. Sånn er det nesten hver morgen. Tilbake til dyna? Den virker ikke i dag heller. Angst. Det er bare en ting som virker.

 

Jeg har det ikke sånn lenger, men hvis jeg sier at jeg har det så mye bedre nå, høres jeg bare frelst ut, så jeg skal ikke si det. Jeg er ikke frelst. Jeg bare slipper.

Vil jeg tilbake dit? Hver eneste dag?

I går kranglet jeg ikke med kjæresten min, vi hadde det koselig. Barna var oppe til de selv gikk å la seg, fordi de ikke var i veien for noe. Jeg gikk rett inn på Facebook i dag morges uten angst. Dyna mi er snill. Telefonen? Den har fremdeles en og annen kreditor, men det er livet, og livet byr på alt. Saken er bare at ingenting av det store ALT byr på angst. Ihvertfall ikke av de dimensjonene du går gjennom nå. Bullshit? Nei. Det viste seg og ikke være det, så da kan du vel bare dømme selv?

Du skjønner, jeg vet hvordan du har det, men du vet ikke hvordan jeg har fått det. Jeg skulle ønske at du visste det, for da hadde du fått det bedre.

 

 

Ta følge med meg på facebook a! Link her: FB

Om barnevernet er lett å lure? Åh gjett a!

Det første tilbudet jeg fikk om hjelp var ikke et tilbud, det var en trussel.

Bekymringsmelding, Barnevernet, Hjelp.

Det siste ordet i den setningen, har ingenting med de to første ordene å gjøre - sånn som ting er nå.

"Vi skal ikke ta fra deg barna, vi vil bare hjelpe"

... er en ubetydelig setning uten innhold, når den kommer fra 'Barnevernet'. 'Barnevernet' er et ord fylt av trussel.

Barnevernet...

Dere sier at dere ikke er farlige, at dere bare vil oss vel, og er der for barnas skyld. Dere kan ikke være det uten kunnskap om oss rusavhengige. Ett skritt av gangen her nå: Det første dere burde gjøre for å skape tillit, er og innse at dere er oppfattet som en trussel - og jobbe derfra. Uansett hva dere mener selv. Gå tilbake til boka, ikke den om barna, der er dere flinke, dere kan den boka - gå tilbake til boka som handler om oss rusavhengige foreldre. Dere kan ingenting om oss. Forandre innfallsvinkel og ikke minst, forandre tomme innholdsløse setninger.

Vi kan ikke trues til å slutte og ruse oss. Det er ikke sånn avhengighet fungerer. Det må dere lære. Hvis vi trues, ruser vi oss mer. Når det har gått så langt at dere banker på døra, har vi allerede rusa oss over så mange år at det bare går i smerte, angst og skam. Angst og skam må dere også lære dere, før dere setter inn moralske setninger, blikk og et kroppsspråk som går nedad.

Fraser om hjelp, støtte og trygghet for barna, betyr ingenting når ordet 'fosterhjem' er den store elefanten i rommet - en elefant dere at på til nekter for at er der. Setninger som: "Derimot, hvis du fortsetter sånn som dette, må vi nok se etter en annen løsning. Vi vil selvfølgelig først henvende oss til nærmeste familie. Du skjønner, vi vil bare det beste for deg og barna", hjelper overhode ikke foreldre ut av avhengighetshelvete. Dere må forandre taktikk, ikke mål, bare taktikk og kommunikasjonsmetode. For å gjøre det - med fare for å gjenta meg selv: Må dere kunne oss! 

Problemet er ikke at vi har et barnevern. Takk hva som hels for det. Mange barn trenger et vern mot ganske mye, det er det ingen tvil om. Problemet er mangel på innsikt I barnevernet.

Problemet oppstår fort: "Vi bryr oss egentlig ikke om hvor mye du ruser deg personlig, vi jobber for barna og så lenge du har de, KAN DU IKKE RUSE DEG! Vi foreslår at du går til ruskonsulenten i kommunen.

 

Er det noen fler enn meg som ser at det stopper der?

 

1 Rusavhengige klarer ikke å stoppe under trusler

2 Ingen vil i utgangspunktet miste barna sine

3 det oppstår ikke et tilbud om hjelp i og med at

4 en ruskonsulent må rapportere det som blir sagt tilbake til barnevernet.

 

Hjelp slutt 

Vi kunne ha fått hjelp hvis vi ble sendt til et Trygt Rom

"Vi jobber bare for barna". Det hørte jeg den gangen, men nå ser jeg det også tydelig på ruskonferanser og andre steder jeg holder foredrag. Barnevernet er ikke der. Barnevernet jobber bare for barna.  Det henger ikke sammen. Det har ingen logikk. Og derfor kan vi også..

lure dere trill rundt:

Alkoholiker. Smak på det ordet. Hva er det første du ser for deg?

Jeg vet ikke, men for meg kommer dette bilde opp:  Majorstuhuset på 70 og 80 tallet. Gamle skitne menn med spritflasker - gjerne rødsprit eller etterbarberingsvann. De satt på trappen utenfor Majorstuhuset og vi kalte dem som regel uteliggere. Jeg aner ikke om de hadde steder å bo.

Det er mitt bilde av selve ordet alkoholiker - på tross av at jeg er alkoholiker selv og egentlig vet bedre.

Narkomane er gjerne de som sitter med lutet rygg og pappkrus på gata. Det stemmer heller ikke. Alle har sine egne bilder, men de går gjerne i den retningen. Det gjør de for barnevernspedagogen også. Det er så langt fra sannheten som det kan få blitt. Vi som egentlig er problemet, får derfor frikort til å gjemme oss - lett.

Vi lurer dere i mange år på rad, fordi vi ikke stemmer med det bilde, vi ser ofte ganske normale ut. Vi lurer dere ikke fordi vi er slemme. De fleste oss ser ikke en gang at vi lurer dere når vi er aktive. Alt vi vil er å beholde disse...

 

 

... akkurat som de fleste andre mennesker. Det hjelper heller ikke å si: " Jammen er du ikke redd for at huset skal brenne ned når du sovner full?" Det er vel en av de mer idiotiske setningene jeg vet om. Den oser av moral og har ingenting med hvordan vi fungerer å gjøre. Den gjør at vi lukker ørene og ser på dere som masete idioter. Dere skjønner, det er ikke sånn vi tenker. Vi synes faktisk disse små menneskene sover ganske trygt:

 

 

... Vi synes også at vi passer på dem så godt vi kan. Det gjør alle - utifra sine egne forutsetninger. Derfor hjelper heller ikke motargumenter. Argumentere mot avhengighet?

Hvis jeg skal forklare dere hvordan vi fungerer her nå, tar det en hel avhandling som ikke vil fungere fordi det bare blir en bråte med bokstaver. Dere må ut, møte oss, tilegne dere kunnskap om oss og ha tilgang til folk med egenerfaring. Noe kan leses HER, men det holder ikke.

 

Disse...

 

 

...vil vi rusavhengige også beholde. Vi vil beholde dem for enhver pris. Så lenge dere ikke kjenner oss og kan hjelpe på riktig måte, lurer vi dere så lenge vi kan, til det går galt. Sånn sett er vi helt lik resten av menneskeslekten.

Til slutt blir vi tatt, for det er nettopp hva vi blir - Tatt. Vi blir ikke hjulpet. 

Da kommer barnevernsvakten uanmeldt på døra for å sjekke om vi er rusa. Hvis vi er det, tar de med seg barna der og da. Hvor er hjelpen i det? Det er enda en trussel.

Det er forresten en enkel sak og lure barnevernsvakten. De har en rytme, den lærer man seg fort. Til meg kom de aldri etter klokken ti om kvelden, etter det er man trygg. Da er det bare å dra frem vinkartongen. Ikke for det - vi er tross alt alkoholikere, så vi venter jo ikke med å drikke til klokken ti om kvelden. Vi drikker bare saktere med en tannpastatube tilgjengelig før det. 

Dere skjønner - vi kan drikke sakte vi også, et bilde dere ikke har.

Det er egentlig ikke lureri eller ondskap - det er avhengighet

En speedfreak jeg kjenner har satt bort barna sine på fosterhjem. Personen henvendte seg til dere fordi personen ikke 'orket å ha barn'. Sannheten er selvfølgelig at barna var i veien for festen.

Dere i barnevernet så bare det personen påsto selv (og sikkert tror på selv også) 'jeg takler ikke barna'. Det faktum at personen er hekta på sentralstimulerende stoffer og trenger hjelp til å overleve? Nei det, ser dere - det har dere ikke fått med dere. Dere kan ikke se det - fordi dere ikke vet. Det er ikke fordi dere er dumme, teite og slemme panserdrager med helvetesild spyttende ut av kjeften. Nei. Det er bare fordi dere mangler kunnskap.

Kunne dere ha hjulpet denne speedfreaken og barna hvis dere hadde visst om det? Nei. Ikke sånn som systemet er nå. Alt dere har å tilby, er en ruskonsulent med rapporteringsplikt helt uten egenerfaring. Det er sinnsykt. 

Dere MÅ, jeg sier MÅ lære dere hvordan vi fungerer for nettopp å hjelpe barna.  Ingen barn vil på fosterhjem og ingen foreldre vil miste barna sine (i utgangspunktet). Dere MÅ ha en dialog med den rusavhengige som fungerer, det går ikke uten kunnskap. Dere må bringe egenerfaring til bordet.

Vær ikke i tvil - dette er en jobbsøknad. Dere kan starte med å faktisk svare på mailer. Jeg kan bookes til foredrag/forum, vi kan snakke om det, det er ikke vanskelig, det er bare å trykke her: OM

Barnevernet i Bergen og Engerdal møtte opp på foredrag. I Bergen ble jeg faktisk anbefalt av sjefen i barnevernet, så noen steder skjønner de at de må lære og jeg er fremdeles imponert.

Vil dere ikke booke meg, book noen andre, dra dit dere møter nyktre mennesker med egenerfaring kom dere ut og lær noe, dere kommer faktisk til å bli varmt mottatt. Skal dere hjelpe barn av rusavhengige, MÅ dere kjempe innenfor deres eget system for å få inn konsulenter med egenerfaring som faktisk kan hjelpe. Det er kombinasjonen som fungerer, kombinasjonen av fag og egenerfaring. Jeg er ikke sint på barnevernet, jeg har god, faktisk fantastisk erfaring med min egen saksbehandler, men jeg var heldig. Jeg er ikke sint, jeg vil bare at dere skal utvikle dere.

 

Som edru alkoholiker er 'MÅ' et skjellsord for meg, for moral virker ikke på oss.

Men dere? Dere MÅ!

 

 

I og med at jeg er i det strenge hjørnet i dag sier jeg også: følg meg HER folkens. Jeg har ikke råd til å sponse disse innleggene stort lenger. De samme barna skal ha julepresanger;)

 

 

Alko-blaff

Bergen!  Party! Jeg elsker Bergen. Jeg kjører alltid gjennom minner den veien.

Klokken er ett, og for å kjøre til Bergen, må jeg følge rutinene mine. Det er klart det! Vi gjør da ikke ting uten rutinene våre. Sånn - første stopp Drammen. Jeg skal ikke ha noe i Drammen må vite. Jeg har Bensin og er mett. Men stoppes skal det, det har jeg alltid gjort. Med 16... ooops! 20! Det har blitt 20 år på veien, og da er det rutiner som skal følges til krampa tar meg. Drammen. Sånn. Ferdig. Jeg skal holde foredrag i Bergen i to dager, så til Trysil. Dette blir litt av en tur. Først et åtte timers strekk tenker jeg, isete veier krever det. Jeg har leid meg en leilighet via airbnb i et smau, smau må man ha. Hotell er jeg ferdig med. Det er kjedelig. En liten gåtur i Bergenskvelden skal bli fint!

Drammen består av alko-minner. Jeg har festet mye i Drammen og hva er fest for en ælkis? En morsom ide med både små og store katastrofer til følge.

Nå skal vi kose oss! Gå ut i Drammen, spise en bedre middag, en liten tur på Buddys? En perfekt og romantisk kveld. Vodka cola på hotellrommet først, dette blir bra! Vi må gå snart, nei - en drink til... og en til... det oppstår noe, en setning, en uenighet. Dust!

Jeg gidder ikke å spise middag lenger! Nå har setningene eskalert til krangel om et eller annet. Jeg husker ikke hvordan det startet.

Vi skulle jo ha det gøy! Jeg vil ha det gøy! Vi skal ha det fint... "Du, vi driter i den middagen a! Kan vi ikke bare dra rett på bluesklubben? Joda! Du kan bare ta en kebab på veien", (jeg driter i maten nå). Jeg fikk det til - vi drar rett på Buddys. Det er gøy. Krangel glemt. - til vi er ute igjen, 20 drinker senere. Han må bort! Han gir seg bare ikke! Jeg nekter å gå tilbake på hotellrommet!

Jeg kan sove i parken ved elven jeg! Ja! Det kan jeg det! Jeg har funnet meg et tre, et stort og fint tre som er helt perfekt å sove inntil. Jeg har gjemt meg. Dusten finner meg ikke nå nei!

Han kommer strenende nedover gressplenen. Ikke faen! Gå bort! Jeg fekter og slår rundt meg i luften. Hva vi kranglet om skjønner jeg ikke lenger, jeg har glemt det, men han må bort! Markere! Jeg kan markere terretoriet mitt, fabelaktig ide. Jeg skriker ut skjellsord midt i parken, drar ned buksa og tisser i sirkel. Innenfor her kommer du ikke! Det er mitt sted!!

Svart. Blackout.

Hunden har sovnet ved treet sitt.

Ikke en helt bra morgen det der..

 

 

Neste stopp Fagernes. Fagernes er rolig. Fagernes er barndom og strippet for fyll, med gode minner av strenge grandtanter og hytteturer. Derfor tar jeg alltid den veien til Bergen.

 

..........................................................

 

Fortvilelse! Jeg tok ikke bilder i Fagernes. Jeg bare kjørte gjennom uten å tenke meg om?! Jeg som skulle skrive en nostalgisk reiselogg til deg og alt mulig! Jeg kjører videre med hode over rattet på desperat søk etter et idyllisk bilde. En låve? En låve med kuer utenfor og snø på taket? 

Ingen kuer. Julie da.. det er 12 minusgrader og kuer står ikke på utstilling for din skyld! Ingen fine låver langs veien heller. 

Ha! En kirke med snø, perfekt;)

 

 

Halvveis til mål og jeg begynner å glede meg til Bergen.   Neste økt: Lærdal - Bergen, det går fort. Jeg hater tunellen, men det går unna.

Det nærmer seg, det er bare å manne seg opp til to og en halv mil i trollenes verden. Tidsskjemaet har holdt så langt. Fremme åtte. Det er bra! Kanskje en liten tur på brygga? Kanskje litt shopping? Jeg har nesten aldri penger i lomma, men jeg har litt nå - det må utnyttes og brukes opp. Klart det.

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Lærdalsk mann med refleksvest. "Dere må vente her på følgebil, det er arbeid i tunellen". Ok, greit nok - jeg er sikkert fremme halv ni. Hittil har jeg bare hørt åtte episoder av podcasten til Antonsen og Golden, så det er fint med mere tid!

En time senere. Endelig ute av tunellen. Ok, ingen shopping. Tur på brygga da?

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Flomsk mann med refleksvest. "Dere må vente på følg...."

Endelig ute av tunellen. Joda, fremdeles en tur på brygga..

Gule blinkende lys. Koselig Gudvansgs mann i refleksvest. " Her blir det tre kvarters venting".

Netflix og dyne når jeg kommer frem?

Dette må jo være siste tunell med arbeid?

Neida.

Endelig - Åsaneskilt fire timer senere. Rett til Bergen!

Neida. Oransje omkjøringsskilt.

Jeg er heldig. Nå kjenner jeg nærmiljøet helt fra Åsane til Bergen sentrum.

Jeg havnet i Bergen eksakt kl 02.08. Det ble dyne, bare dyne.

 

Ja, det var slitsomt. Ja, det var litt irriterende at veivesenet hadde funnet det for godt å forbedre en tjue mil lang strekning på en forbaska natt. Men det var bare det, slitsomt. For fire år siden?

Jeg hadde fått helt panikk. Drinken hadde jo vært planlagt til klokken åtte! Senest ti over! Ti over åtte hadde vært krise nok. Helt forferdelig egentlig!

Hadde jeg kjørt sammen med noen, så hadde jeg byttet side med litt sånn: "Kan du kjøre litt? Jeg er så trøtt". Hvordan skal jeg trekke opp drinken fra sekken på en naturlig måte nå? Hmmmm... vent fem minutter (egentlig alt for lenge å vente). "Nei du! Vi er tross alt på reise og reise er party ikkesant! Skål!"  ...Jeg hadde ikke spurt, jeg hadde dratt den opp fort med en litt tøff i tryne spøk. Ut på tur aldri sur, hei hvor det går. Skål. En litt teit og klønete spøk for å løse problemet.

Hvis jeg hadde vært alene i bilen som jeg var denne gangen? Jeg hadde stoppet senest i Voss. Allerede ganske desperat. Jeg hadde ikke tenkt: det er bare en time igjen. Jeg hadde tenkt: det har gått alt for mye tid uten en drink og det er kjedelig! Hvis jeg ikke hadde funnet et hotell så hadde jeg sovet bak i bilen. Jeg hadde ikke tenkt på morgendagen. Jeg hadde ikke tenkt på temperaturen eller på det å våkne midt på en parkeringsplass med folk på vei til jobb. Jeg hadde stoppet, vært veldig fornøyd med meg selv og drukket meg i søvn. Jeg hadde heller ikke kommet for sent til det jeg skulle gjøre - det hadde nemlig vært vanlig. Det hadde vært vanlig å ha det vondt.

Jeg hadde derimot gått glipp av denne fine leiligheten under her. Ja, det ble en lang tur, men jeg slapp det vonde. Jeg slipper det vonde nå. Små irritasjoner og ødelagte planer er ikke mer enn det. Små. Det er deilig å slippe.

 

 

To dager med foredrag om hvordan vi fungerer, så Trysil, så hjem. Det ble en lang og ensom tur. Den fine ensomheten, den trygge og gode. 

Foredragene jeg holder er jo ikke foredrag, de er forum i mangel på noe bedre ord. Jeg starter med å fortelle publikum at jeg ikke kommer til å fortelle dem noen ting. De får ikke en døyt ut av meg uten å spørre (via opprakte hender eller tekstmeldinger). Vel, det er klart jeg drar dem i gang, men med en liten trussel om å snakke dem i senk til de sovner i de neste to timene;) 

Det er ingenting nytt ved vår historie og det er rett ut kjedelig å høre en sånn historie atter en gang. Den er tusenvis av år gammel (og det er uten å overdrive!). Derimot, å sette i gang et konstruktivt forum, hvor vi går i dypet på hvert enkelt spørsmål? Det viser seg å gi noe tilbake til alle som deltar, meg selv inkludert.

Det er ingen som skjønner hvordan vi fungerer, ikke de som jobber i feltet heller - så lenge de ikke har egenerfaring. Egenerfaring er fremdeles undervurdert og uten det, møter vi ingen trygghet når vi søker hjelp. Ingen trygghet, ingen hjelp. Punktum! Det snakker vi mye om.

Barnevernet. Jeg har aldri møtt Barnevernet på ruskonferanser, de vet ingenting om oss, de vet alt om barn, men ikke foreldrene de møter. Så når de skal hjelpe innen rusproblematikken vet de ikke hvem de hjelper. Ergo - de hjelper ikke og vi kan lure dem i mange år før det sier stopp - av seg selv.

Men vet du hva? De var i Bergen! De møtte opp, lyttet og spurte. De var ivrige - de ville lære, og kanskje mer enn de var klar over selv før de kom? I Bergen var det faktisk lederen av barnevernet som hadde anbefalt meg. Jeg fikk ikke vite det før jeg kom og jeg ble mektig imponert!

I Trysil? Eller nærmere bestemt. Engerdal? Der var de jaggu der også - minst like ivrige. Enda mer imponert!

Så kjære barnevernet, det kommer nok ett eget innlegg til dere som et resultat av denne turen, og for en gangs skyld, så skal dere ikke få kjeft. Litt påpass kanskje, men ikke kjeft.

 

Du! Følg meg a, det hadde vært koselig:) Følge meg kan du gjøre via denne blå linken: FB Velkommen!