hits

desember 2016

Tusen takk alle sammen og god jul!

God Jul alle sammen og hjertelig takk for all sttten i ret som har gtt <3 Virkelig! Det er faktisk ikke jeg som har bidratt til  minske tabuet rundt rusavhengighet, men deres reaksjoner p det jeg har gjort. Det er dere som har vist meg at penhet fungerer som varm kniv i smr - uten tvil.

Skam eller penhet?

Ta for eksempel mine egne barn. Det er lett tenke at de kanskje kan ha tatt dette litt tungt. Kanskje det har vrt litt flaut? Kanskje de har blitt uglesett av andre barn? Kanskje de har ftt 'feil' og for mye medflelse av andre voksene?

Da min datter Maria bestemte at jeg skulle gjre dette, kom det ett drag av lettelse over hele jenta. Ingen av oss har ftt annet enn positive reaksjoner fra alle kanter. Voksene mennesker har oppfrt seg helt normalt og hverdagslig rundt barna - ja, rent bortsett fra at de har ftt hre: "Gud s tffe dere er!", "S flott at dere er s pne" osv. 

De har ALDRI ftt hre: "Gud for et grusomt liv dere har hatt stakkars stakkars barn, s fint at det gr bedre n!"

Er ikke det fantastisk? jeg synes det er helt utrolig og det er deres skyld at dette har blitt s fint!

P skolen har jeg blitt 'badass mama' p en veldig fin mte. Barn tr sprre meg om det meste og er som regel opptatt av det daglige - og i det daglige er jeg tilfeldigvis en fyllik med en eksotisk bok de aldri har sett full. Hva er det? Det viser seg vre spennende - p en riktig mte jeg ikke klarer sette ord p. 

Jeg m nesten gjenta det: TUSEN TAKK!

Alt som har skjedd rundt meg i r kom veldig brtt p og jeg er ikke i tvil: det er deres reaksjoner som har gjort at jeg har turt fortsette, fordi dere har vist meg at temaet ikke er farlig. Det finnes ikke lenger skam og angst i mitt liv og det er ikke ndvendig i andres heller, dette er deres fortjeneste! Rusavhengighet er en sykdom, ikke en selvvalgt hobby.

Denne sykdommen gr utover de fleste av oss og dere uskyldige prrende suges rett inn i orkanen. Hvis vi tenker p statistikker og tall burde ikke temaet vre skambelagt i det hele tatt, det er faktisk mer trendy enn Addidas og Pokemn til sammen. Jeg har hrt og lest tall i det siste: 60 000 og 70 000 rusavhengige har jeg lest. Bullshit! Tenk dere hvor mange barn og voksne som bokstavelig talt drukner i s misvisende tall! Tall og statistikker har ingenting med virkeligheten gjre. S igjen: Tusen hjertelig takk for all sttten og GOD JUL fra oss i det Wingeske hjem <3

Kjre prrende, hvis du serverer alkohol til jul, gjr n endelig det, men ikke forvent at 'jeg' skal klare holde meg unna, forvent heller ikke at 'jeg' ikke kan manipulere deg til vre helt enig i en enkel ting: "I kveld koser vi oss og slapper av alle sammen dere!"  Og hvis 'jeg' ikke klarer lure deg, husk - 'jeg' kan bruke kaffekoppen min til mye rart p Julaften hvis sausen er tilgjengelig. Har du ikke hrt om rdvin i kaffen?

Det har jeg. 

Barnas Jul

ynene spretter opp i panikk, jeg hrer Disney Channel i stua. Jeg kan nesten puste - barna er i gang for egen maskin. Jeg er under dyna.

Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i gr? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker...

Resten kan du lese HER. Innlegget som flger har jeg skrevet for Actis

 



 

 



 

Hlvetes festdager

N som det snart er Jul kommer tankene p barn og rus. Den teksten har jeg skrevet for rusfeltet som kommer 18 desember, derfor legger jeg heller ut en som allikevel har med familiefestiviteter gjre. Teksten er fra boken. Mtte gudene forbarme seg:

 

Å drikke på feil sted til feil tid

Jeg vet ikke om du har hrt dette fr?
Setningen er faktisk et begrep for de fleste edru alkoholikere.
Jeg lrte den frste gang på Trasoppklinikken og den trenger vel ingen videre forkla
ring.
De fleste alkoholikere har gjort det - i strre eller mindre grad.
Noen ganger gjr man én ting til - man skyver det langt, langt under teppet og later 
som om det aldri skjedde.

 

Bryllup? Alle fester da i bryllup?

Den store dagen opprant for broren min, han skulle gifte seg med sin Nina, og vi - Terje og jeg, hadde stått for utstyret. Store telt, bord, servise og alt som skulle til for å stelle i stand en stor fest - en av de tingene vi virkelig kunne. Terje og jeg fungerte optimalt hvis noe skulle arrangeres, vi kunne skaffe alt og vi fikk det opp i tide - kanskje i siste sekund, men alltid i tide. Vi hadde jo mange års erfaring med gaffateip.

Etter selve vielsen sto jeg på terrassen utenfor annekset med Mathias i barnevognen og så utover alle de feststemte menneskene som var vel plassert under kunstverket vårt. Vret var perfekt, brudeparet lykkelig og den lille kjernefamilien vår sto på sidelinjen og nt synet av suksess. Vi hadde barn å dysse i svn.
Kunne ikke Mathias sovne snart da?
Jeg hadde holdt på hele dagen og fortjente virkelig en pust i bakken. Terje kom ut på 
terrassen mens jeg sto der og slengte barnevognen frem og tilbake.
Julie. Jeg legger Maria nå, når Mathias har sovnet kan du jo bare gå bort til de andre 
hvis du vil. Jeg er trtt, så jeg blir her med barna.
Herlig! En hel kveld uten tanker på ansvar a gitt! spkte jeg til Terje og lo.
Den store familiefesten var godt i gang da jeg endelig kom meg bort dit. Ninas fa
milie kjente jeg ikke så godt, men mine egne var det alltid fint å treffe. Vi mttes jo så sjelden!

Nikolai og Nina satt ved bordenden og holdt sine taler for hverandre mens de skålte i vann. De hadde rett og slett bestemt seg for å slutte å drikke alkohol. Litt ut av det blå til og med? Jeg skjnte meg ikke på sånt, det var sikkert noe åndelig over hele greia, men dem om det tenkte jeg og skålte tilbake.

Etter hvert som kvelden kom forsvant brudeparet, og vi andre ble sittende igjen og skravle om alt og ingenting.

Svart.


Jeg bråvåknet.

Så kjente jeg det. Den velkjente flelsen av at alt hadde gått galt skylte gjennom kroppen og jeg visste med en gang at det var sant. Jeg kjente på hele meg at jeg hadde gått bananas. Men hvorfor? Herregud!

Angsten blget gjennom kroppen som rier. Hva hadde jeg gjort nå? Hvorfor er jeg sånn?!

Terje våknet.

Han sa ingenting? Jeg kjente det på meg igjen. Nå var det ikke bare faen heller!. Det var alvor. Jeg husket ingenting og jeg var lammet, ingen ticks, det var verre. Terje romsterte på kjkkenet.

Julie?
Terje kjeftet ikke.
Husker du at du sloss med moren din i går? Jeg sa ingenting. Jeg klarte det ikke. Jeg er ikke sint. Stille. Jeg kunne ikke si noe som hjalp.
Du må ikke drikke mer, Julie.
Nei, jeg må ikke det. Jeg måtte ikke det. Jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke gjre

noe bra igjen. Kunne jeg d? Eller bare bli borte? Nei, jeg måtte vente. Jeg kunne jo d når barna ble store nok?

Det var ille. Mannen til Viktoria hadde holdt meg nede i bakken. Jeg hadde vrt krakilsk og ustoppelig. Angsten var så enorm at jeg nesten ikke kjente den. Jeg bare så på Terje og håpet at han så alle ordene jeg ikke klarte å si. Det var ingenting jeg kunne si som dekket hva jeg hadde gjort, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg gikk ut av hytta vår for å mte skammen. Dette kunne ikke bare viftes bort med et lett nikk og Lite heftig party i går' a!.

Jeg var 35 år.

I hagen gikk de nye svigerforeldrene til broren min og småryddet på bordene. De nikket til meg med vennlige smil og sa Hei. Hvordan har du det?

Bra, takk og dere?
Jeg lot som ingenting, vel vitende om at det egentlig ikke gikk an.
De lot som ingenting de også.
Jeg gikk inn. Verden gikk sakte.
Terje og jeg snakket om noe.
Mamma og pappa kom og snakket om noe.
Jeg visste ikke helt hva vi snakket om.
Igjen hrte jeg Terje si at jeg aldri måtte drikke mer. Jeg visste ikke om han sa det til

meg, seg selv eller foreldrene mine. Kanskje han sa det til alle? Jeg var helt enig.

Terje dro ut på turné dagen etter, tidsnok til at jeg rakk polet etter at han hadde 

dratt. Jeg kjpte bare en halv flaske vodka, la barna, laget spagetti med pesto - den tidens favoritt - og hadde en stille, rolig kosekveld foran TV-en. Ingen så meg, og vodkaen roet nervene. Jeg hadde akkurat nok til å ta toppene av angsten. Men bare toppene. Synet av barna som lå ved siden av i sengen tok litt mer. En vennlig telefon fra Terje tok enda litt til. Resten fortjente jeg.

Foreldrene mine lot meg vre i fred. De visste at jeg trengte det. De visste at konfrontasjoner ikke hrer hjemme noe sted når folk lider under sterk skam.

Jeg la meg ved siden av barna etter å ha tmt halvflasken og jeg la meg edru. 

 

Etter en stund gled livet tilbake til gamle, vante mnstre, det er ikke så vanskelig å få det til. Det er bare å gå litt forsiktig i drene en stund, og man går faktisk ikke stille i drene fordi man blir pålagt det av andre, man går stille i drene av seg selv, med skammen sin. Man oppfrer seg sånn fordi man fortjener det, det er selvpålagt.

Man vil ikke gjenta dette grusomme. Så hvorfor blir det da så lett å falle tilbake i gamle mnstre?

Fordi man er alkoholiker. Men ofte også fordi de medavhengige egentlig ikke vil at alkoholikeren skal slutte helt å drikke. Jepp. Det er nesten ingen som innrmmer det, men det er sant.

Hva skal dere da gjre når dere skal kose dere, hvis dere ikke kan ta et glass vin? Kan ikke jeg heller drikke noe, da?
Hva med de deilige rekeaftenene?
Jeg må vel kunne ta en l til maten selv om hun ikke drikker?

Det er jo ikke mitt problem, så hvorfor skal det gå ut over meg?

Dessuten, sånn som hun oppfrte seg sist så skulle det faen meg bare mangle at hun korker flasken!

Etter noen dager eller uker:

Så flink du er for tiden! Man tror at de har gjenvunnet kontrollen. Håpet tennes ? kanskje hun ikke er alkoholiker likevel?

Etter en dag til sier alkoholikeren: Du, vi har jobbet så hardt i det siste og jeg er så sliten (hun hopper rett i det): I kveld har jeg lyst til at du og jeg setter oss ned med en god middag etter at barna har lagt seg og koser oss litt, det er så lenge siden vi har hatt litt tid for oss selv.

Hun sier det gjerne i et tilfeldig tonefall mens begge er opptatt med praktiske gjremål og stemningen er god fra fr.

At det ligger en flaske rdvin eller to i denne settingen, trenger vi vel ikke å vre i

tvil om.
Han sier seg helt enig, faktisk vel vitende om den unevnte alkoholen som hrer med.

Og for virkelig å kalle en spade for en spade: Han vil drikke litt vin sammen med henne, han vil kose seg igjen han også, og tenker:

Jeg har jo sett henne drikke moderat nok ganger?

Hun er nok ikke alkoholiker, hun sliter bare litt og det er vel over nå? Vi har det jo egentlig så fint sammen. Hun har i grunnen bevist det jeg trengte å se.

Nå har det jo gått så bra så lenge.

Kvelden går fint. Dere har det faktisk kjempehyggelig. Dere snakker om barna, om jobben, dere maler ut neste ferie, diskuterer neste oppussingsprosjekt og spker om deres politiske uenigheter.

Hun er både st, sexy, morsom og ikke minst intelligent. Alt det vonde er borte, og han får det endelige beviset:

Det som skjedde var sikkert bare en fase! Hun er helt fantastisk, og vi kan endelig ha disse fine kveldene sammen igjen.

Livet går nesten umerkelig tilbake til slik det var. Bortsett fra én liten ting: Det blir litt verre, sakte, men sikkert blir det verre. Hun klikker kanskje ikke i vinkel, men det er andre ting som eskalerer. Du kan ikke sette fingeren på hva det er, ikke hun heller.

Så var det så vanskelig, da? Å få lov til å drikke igjen? Nei. Det var det ikke.

 

Go' Jul;)

https://ebok.no/ebok/fyllik_julie-winge/