Ubesvarte kommentarer

Hei hei!

Jeg ser at det har kommet inn massevis av kommentarer - det er veldig fint, jeg liker sånt, uansett om de er positive eller negative. Egentlig vil jeg bare si fra om at jeg er på turne med foredraget mitt og da blir livet litt rotløst - fint, men rotløst. Derfor rekker jeg ikke å svare på alt nå. Jeg kommer sterkere tilbake i helgen og skal svare på alt som har kommet inn. Jeg setter virkelig stor pris på det. Tusen takk:)))

 

 

Trasoppklinikken

//Ovehode ikke sponsa innlegg

 

Neineineinei! Nå må du gi deg. Jeg skal da ikke legge meg inn på noen som helst slags rusklinikk!

Kontaktinfo til klinikken nederst i innlegget

 

Jeg er da ikke sånn!

Jeg har ikke tid til å legge meg inn

Dette klarer jeg selv

Vennene mine, naboen, skolen og foreldrene mine kommer til å tro at jeg er syk og gal

Dessuten må jeg være hjemme for barnas skyld

 

Barna dine liker ikke at du er drita hjemme. De ser det ikke nei? Joda, de ser deg bakfull, sur, irritert og trøtt. De ser deg også full en gang i blant, du vil bare ikke innrømme det for deg selv. Du vil ikke tenke på det, men det er sant. Derfor må du overhode ikke være hjemme for barnas skyld. De har det vondt når du er rusa, de har det også vondt når du er fyllesjuk.

Vennene dine, naboen, skolen og foreldrene dine synes allerede at du er syk og gal. Men de er utrolig glad i deg for det. Du ser det bare ikke.

Du klarer det ikke selv. Ferdig - det vet du egentlig, du bare unngår det uunngåerlige.

Har du ikke tid? Jeg vet det, du har egentlig bare tid til å drikke. Jobb? Slutt a - du dør av dette, og du har ikke bruk for penger til husleie i grava. Du er ikke sånn nei?

Neivel.. Men vet du hva du er? Du er sannsynligvis mye bedre enn du tror, folk liker deg bedre enn du tror, de er bare bekymret (og ganske slitene av alt sammen), de ser det bedre enn deg skjønner du. Du er faktisk verdt forsøket. Alle andre synes det. Alle andre synes ikke at du er en idiot. Alle andre - du vet den store massen som gir deg angst og setter i gang trass-virksomheten din (eller bøttinga som vi også kan kalle det), de liker deg. De vil deg vel og de vil ha deg tilbake!

Ta meg for eksempel: i 2013, da jeg la meg inn på Trasoppklinikken, 21 oktober for å være eksakt (en edruskapsdato husker man;), hadde barna mine mistet faren sin til kreft 3 år tidligere. De var 8 og 10 år, med andre ord, hadde de en separasjonsangst uten like. Jeg kunne ikke dra fra dem! Jeg klarte det ikke!

Å du - jeg drakk jo bare om kvelden etter at de hadde lagt seg?! Drakk meg drita mener jeg - hver eneste kveld... når jeg tenker meg om... hadde det kanskje sklidd ut litt den sommeren? Ja, barna var blitt store nok til å leke på egenhånd, de hadde venner på besøk mesteparten av tiden og alt jeg egentlig trengte å gjøre var å sørge for mat - ikke for det, det var et ork å smelle sammen middag. Ikke bare var det slitsomt, det tok fra meg drinken min.

Løsning! Øl i kaffekoppen på kjøkkenet - tidligere enn leggetid, i fem tiden...  i firetiden... i tretiden. Med andre ord, den sommeren var en stor tåke. Den samme tåken som jeg egentlig hadde hatt før jeg fikk barn. Bekymringsmeldingen kom og barnevernet sa stopp. De sa stopp den riktige dagen, den dagen jeg hadde angsten så langt oppe i halsen etter 30 år på fylla at mitt personlige nok hadde kommet. Hadde ikke nok vært der, så hadde jeg ikke klart det og jeg hadde mistet barna. Det var bare nok. 

Ruskonsulenten min visste ikke så mye om de forskjellige klinikkene, jeg visste derimot om Trasoppklinikken selv. Jeg var heldig sånn. Jeg tror, etter hva jeg har hørt om tilbakefall fra andre steder, at Trasoppklinnikken er en av de beste stedene. Du kan si det sånn: de ødelegger hele morrora! Hvilket er helt perfekt i og med at det egentlig ikke er noe gøy i det hele tatt. Jeg elsker det stedet og alle som jobber der. De ansatte er fulle av faglig kompetanse og ikke minst - mange av dem har egenerfaring. En viktig og veldig bra kombinasjon. De stålkvinnene du så på tv i går? Jeg kan love deg en ting - du har lyst til å møte dem.

Jeg kan love deg en ting til. Jeg har vært edru siden 21 oktober 2013  da jeg la meg inn, og har aldri i mitt liv hatt det så bra. Ja, jeg vet at du ikke tror på det, og at du ikke kan se det for deg. Det er sant. 

Trasoppklinikken redder liv, ikke bare til den det gjelder, men også til de rundt. Ingen over ingen ved siden, I can go on...

Det var utrolig imponerende å se de menneskene som lot seg filme fra klinikken på Helene sjekker inn i går (<link til programmet), men vet du hva jeg synes var mest imponerende? At de i det hele tatt hadde lagt seg inn! Jeg vet ikke om du tenkte over det, men de var helt vanlige mennesker. De var nabo'n, kollegaen og sjefen. Som jeg har skrevet før: det kryr av alkoholikere i nabolaget ditt, det er ikke mannen med rødspritflaska i grøften. Er du en av dem, så legg deg inn å få det overstått. Bli kvitt smerten og angsten. Problemet er vanlig, veldig vanlig. Dette var mennesker som hadde de samme livene som deg og meg. Vi skal klare det selv! Newsflash: det går ikke an - for noen. Hvis du vil være den første - igjen, good luck!

Trasoppklinikken  (<link):

For det første: DEN ER GRATIS

For å få plass der må du henvises fra lege, psykolog, ruskonsulent e.l

Det neste som skjer er at du får et møte med en lege på poliklinikken, de vurderer status og du får en plass innen ca 6 uker. 

Innleggelsen varer i ca 3 mnd og vet du hva, det holder. Best av alt, det ligger på Tveita, nær sentrum og sentrum er egentlig ikke farlig, du må lære deg omgivelsene dine på nytt uansett.

Tel nr til klinikken: 23 34 82 00

Flere gjenkjennende innlegg om rus HER

Bare kontakt meg for spørsmål. FB sien min er HER, det er ikke farlig å like siden, det er ikke bare rusavhengige der skjønner du, de fleste er faktisk ikke det;)

I dag kjører jeg mot Bergen i bil, men jeg skal stoppe opp å svare på spørsmål både her og der;)

 

 

Joda, Det Blir Verre

Det var en gang en gutt som het... Jens? Ja, vi kaller ham Jens.

Jens vokste opp i et ganske vanlig hjem, med ganske vanlige møbler sammen med en ganske vanlig mor. Egentlig så vokste Jens opp ganske likt som alle andre.

Da Jens ble tretten, gikk Jens på sin første fest sammen med sine ganske vanlige venner. Festen var også ganske vanlig til trettenåringer å være. Det var ingen voksne hjemme i leiligheten de brukte, så de kunne gjøre akkurat som de ville. De hadde med seg øl og alle drakk seg fulle for første gang på en ganske vanlig måte.

Årene gikk og Jens synes dette var ganske gøy - vennene også. De festet og drakk, oppdaget byens utesteder og valgte sine favoritter. Det viste seg at Jens synes det var litt morsommere enn sine venner. Han skaffet seg jobb på et av de mest populære utestedene i byen og levde festen han jobbet i på fritiden.

Årene gikk og gikk. Jens skaffet seg både familie og utdannelse. Fikk en akseptabel jobb og porsjonerte den morsomme festen sin til akseptable tider. Det gikk en stund. Jens sluttet etterhvert på jobben fordi han, som han mente selv, følte seg utbrent. Det er klart man brennes ut av for liten tid til å drikke - det er noe alle vet.

Det var ikke så hyggelig hjemme lenger heller. Jens la seg inn på avrusnings-klinikk, folk ville jo helst at han skulle gjøre det, men det hjalp ikke i lengden. Han måtte jo ha øl? Den neste runden ble enda heftigere - Jens drakk enda mer øl.. og vin... og sprit - litt i hvertfall... mest vin.

Han kunne ikke bo hos familien sin lenger og flyttet inn i kjellerboden til moren sin. Jens mente kjellerboden var passende. Kjellerboder er gjerne det hvis man har noe å justere med. Det hadde begynt å murre i kroppen til Jens, egentlig for lenge siden. Jens stavret seg avgårde til Legen. Han stavret fordi han ikke kunne gå så bra lenger. Det hadde gått endel år nå. Hos legen fikk han vite at han måtte ta det litt med ro. Det sto ikke så bra til med leververdiene. Legen ba ham om å holde seg til en og en halv liter væske om dagen. Jens var fornøyd med det svaret, dro på polet, kuttet ut vinen, og kjøpte en og en halv liter sprit. En og en halv liter væske er en og en halv liter væske tenkte Jens fornøyd.

Det bar inn og ut av rusakutten, det hjalp ikke. Jens måtte jo ha medisinen sin! Til slutt murret det så mye i kroppen til Jens at han tenkte det var på tide med et legebesøk til. Denne gangen gikk det ikke så bra. Leveren til Jens hadde skrumpet helt inn, sluttet å fungere, og Jens fikk en tid av legen. Den berømte tiden. Seks måneder igjen å leve. Jens drakk videre, han måtte jo ha medisinen sin. Jens var 43 år.

 

 

Nå, jeg kjenner Jens godt og Jens har ikke en ekstrem historie. Derfor, når jeg får spørsmål om hva jeg synes om antabus, hva jeg synes om Campral, hva jeg synes om å flytte på fjellet. Så har jeg ingen nye svar. Jeg sitter ikke her med en mirakelkur som går ut på å drikke litt.

Når du sier til meg at du er så langt nede at du ikke orker mer, men fortsetter å drikke fordi det gjør så vondt, så er det ingenting jeg kan gjøre. Du synes til og med at det er vanskelig å lese, høre eller si ordet Lever. Jeg vet det.

Så lenge du er ute etter en halvveis løsning så kommer det til å fortsette. Med fortsette, mener jeg at det kommer til å bli verre. Angsten kommer ikke til å forsvinne, murringen går ikke bort og det blir ikke hyggeligere i kveld enn det var i går. Du gir deg allikevel ikke, fordi du ikke vil slutte. Det er ikke rart, det er ikke uvanlig og det er ikke unikt.

På tross av det, er du ikke et dårlig menneske. Du er ikke slem, du er ikke ubrukelig og du er ikke umulig. Du er bare AVHENGIG. Det finnes ingen mellomløsning. Psykologen eller legen din kommer heller ikke til å kunne hjelpe deg. Medisiner virker ikke. Nye diagnoser oppi fanget er heller ikke noe å lene seg på. I det hele tatt,  det å lene seg på noe som helst hjelper ikke organene dine. Ikke hjernen din heller. Ferdig snakka. Det er bare en ting å gjøre (på flere måter) og så lenge du ikke vil det? Blir det verre - hver dag.

Synes du jeg er streng? Jeg er egentlig ikke det, det bare er sånn. En ting som hjelper litt er å minne seg selv på hvem man er hver eneste dag, så kanskje du skal gå tilbake til leksene mine fra Retretten? Du finner de HER

 

 

Hyggelig hvis du slår følge med meg må Facebook. På siden min er det både vanlige mennesker, pårørende og rusavhengige. Det er ikke farlig, vi er der alle sammen og har det faktisk ganske fint;) Siden finner du HER

Guns'n Red Hot Fucki'n Roses

Ska vi fyre av litt krydder? Trekke inn litt morodamp? Sende verden et fuck you, og ligge i blomsterenga mens vi ser på rosa makrellskyer? Ha en lengre samtale om værhårene til katten Mons?

Jada lille snuskebass, hasj er kult. Det fenger. 

 

 

Kule steine gutter er utrolig sexy. Jeg elsker å stå i baren og ha en lengre samtale om det nyeste innen leverpostei. Det utvikler både fantasi og horisont.

Man kan også risikere å være så heldig at man blir sjekket opp av en sexy rockestjerne med blomster bak ørene. Ingenting er bedre enn det.

Det holder egentlig i mengder at fyren bare er rockestjerne inne i hodet sitt også. Det er noe med essensen - lukten av suksess.

Du står der og henger over baren med rumpa litt på snei, ytterdøren åpner seg og der er han! Stålmannen med de slørete, vakre litt lure øyne. Han ser deg og strener bort i sakte film. Hjertet hopper. Han kommer til deg! Den kjekkeste gutten i lokalet... muligens i verden, er på vei, med bare deg i øynene.. ahh lykke.

Han åpner den deilige munnen sin og sier:

 


Shit, det skulle han ikke ha gjort! Åpna kjeften mener jeg,  eventyret er over. Han funket egentlig best som stumme Brigitte. All tvil har forduftet, din seng blir intet hotell i natt allikevel.  

Plutselig ser du det. Han er ikke kjekk i det hele tatt! Det var noe der, men nå har det forsvunnet like fort som shoten du måtte styrte for å holde ut visvaset hans. Ikke er han rockestjerne heller. Ambisjonene hans hører til på planeten treklemmingogandrekoseligeting. Drømmen hans innebærer å bli en blanding av Bob Marley, Snoop Dogg, Eminem og den personlige treneren til dine innerste drømmer og fantasier - og så klart: Bonde, ikke minst! Men ikke en sånn bonde som faktisk driver en gård, men mer en naturbonde, en sånn som lukter på korn, danser naken i sirkler og klapper kuer.

Ha! Ikke prøv deg! Jeg diskuterer ikke om alkohol er farligere enn hasj med deg. Den diskusjonen er eldre enn faren din, og veldig kjedelig.

Tjallrøykende gutter er ikke sexy, ikke jenter heller for den saks skyld, men må jeg være så forbasket politisk korrekt nå? Gidder ikke. 

Tilbake til: Hasjrøykende småtasser (i alle aldere) er og forblir småtasser. I setningens rette forstand. Tissen krymper tross alt til slutt den også - vær ikke i tvil.

Alt du har igjen er deg selv, tjobbangen din og en og annen fillete jager alene på hyber'n. Ikke så mye av det heller, det går mest i og lure på om tapetet i rommet egentlig er limt opp av polti! Ja det er jo flate usynlige mikrofoner i både mønsteret og under parketten! For ikke å snakke om telefonen din! CIA har faktisk ikke noe bedre å gjøre enn å bruke tiden sin på å overvåke deg og ditt konspiratoriske liv! Sannsynligheten for at de samarbeider med NASA er også ekstremt stor, og da snakker vi plutselig hele verdensrommet! D'ække måte på hvor mange som sirkler rund deg og skal finne ut av hva som foregår i hue ditt! Selv presidenten i USA har hacket maskinen din bare for å følge deg via kamera! Sett gaffateip på kamera nå! Der forsvant jaggu den jager'n også...

Og du, forresten - rockestjerner får ikke fine damer fordi de er steine, de får fine damer fordi de er rockestjerner.

Blir ikke alle sånn sier du? Neivel, men tar du sjansen? Ja vel. Lykke til.

 

 

Og du, hvis du deler innlegget videre, skal du få pistasjis - det hører med;)

 

 

 

Ta Aldri Vaskekosten fra meg Igjen!

Antonio er veldig glad i dag, men denne gangen er det ikke bare fordi det er lørdag 

Det hele startet i går kveld da Antonio ble etterlyst av en meget het kvinne (nevermind at gutten er homo), som savnet ham på et grunnleggende og sårt nivå.

Han reagerte med: "der ser du Julie! Folk vil at jeg skal arbeide å være flittig!" Han stilte seg trassig opp foran meg (med et artig skråblikk, noe annet tør han nok ikke), strakk hånden ut mot vaskekosten - med blikket fremdeles festet ertent på meg. Antonio trakk den etterlengtede kosten til sitt bryst, slang elegant på både hodet og håret, og spradet opp trappen til soverommet sitt. Jeg tror han sov med den kosten i natt.

I går fikk han nemlig med seg at virtuelle mennesker på den sosiale plattformen Facebook, spurte etter ham. Jeg viste ham selvfølgelig min egen profil for å prøve - så godt jeg kunne, å kvikke mannen opp littegrann. Det hjalp.

Tragedien til Antonio startet for to uker siden, da jeg ba ham om å puste ut og ta seg fri fra husarbeidet - i huset mitt. Det var i beste mening fra min side, men jeg burde selvfølgelig ha visst bedre. Antonio føler seg ikke som et helt menneske hvis han ikke får jobbe for meg. Bare se her, hvor ødelagt han har vært:

 

 

At jeg kunne ta så feil?! Gi Antonio fri?! Jeg burde ha visst bedre, og jeg skal aldri gjøre det igjen. Antonio takker sin nye venninne på det sosiale mediet Facebook, han har jobbet lykkelig og fremadstormende i hele dag. Som du ser, har han svettet en god del også, det er ingen tvil i mitt sinn:

 

 

Du tror kanskje at han nøyde seg med sin elskede vaskekost? Åneida! Han utbedret kjelleren vår med dette nye rommet:

 

 

Etterpå spiste vi kake for å feire vårt nyvunnede humør. Antonio spurte meg om vi kunne se i gamle album mens vi spiste marsipankaken. Bilder av meg og X-en er vel og bra:

 

 

Jeg ville dog ikke utsette Antonio for kritikk i dag. Men egentlig er det jo sånn at man ikke skal snakke for mye om X-er når man har fått seg ny kjæreste, det nye vidunderet kan også bli lei seg. Uansett, jeg synes kjæresten min, altså den nåværende, han som jeg har låst fast med lenker til... ja du kan velge selv, for resten av livet - er mye kjekkere enn X-en, bare se her:

 

 

Hvis dette er første gang du leser om Antonio, kan du få mer info HER. Du kan nemlig skaffe dem selv på den italienske ambassaden.

Blogge om Rus? Ta Deg Sammen - Du har Barn

Du kan umulig tenke mye på barna dine når du driver på sånn? 

Kommentaren over er omskrevet

Jo jeg tenker på barna mine og jeg tenker på andres barn ganske mye. For det kryr av barn som er utsatt for rusa foreldre. I nærmiljøet ditt - og mitt.

Jeg tenker på alle de barna med striglede foreldre som drikker seg fra sans og samling om kvelden. Jeg tenker på barna med mødre og fedre som våkner med oppblåste ansikter på grunn av så alt for mange piller. Jeg tenker på barna som går i veien hele tiden, fordi mor er i fyr og flamme, hun har så mye energi at hun vasker kjøkkenet fem ganger i løpet av en kveld og sover mistenkelig lite om natten. Jeg tenker på de barna som ikke tør å ta med venner hjem og egentlig ikke vil hjem etter skolen selv heller. De barna som ikke vet hvilket humør mamma er i den dagen. For mamma er uforutsigbar hver dag. Hun er plutselig glad. Hun er plutselig sint. Noen ganger sitter hun og gråter ved kjøkkenbordet. Andre ganger er hun akkurat sånn som de ønsker at hun skal være: hun leker, hjelper til med lekser, smiler og ler - men det er så få ganger. De gangene får barna nye håp. De håper at alt skal bli bedre nå. Mamma sier det også, at alt skal bli bra igjen. De sovner lykkelige den kvelden - med nytt håp. De våkner midt på natten av bråk, og vet så alt for godt hva det handler om. Barna krøller seg sammen under dynen. Håpet knuses atter en gang og de går på skolen med den samme lutede ryggen og later som ingenting. De kommer hjem, går stille i dørene og sier unnskyld for sikkerhets skyld. Disse barna som gruer seg til julaften - hvert eneste år.

De samme barna gruer seg til sommerferien og det kryr av disse barna. Det kryr av de, fordi foreldrene ikke har et problem. De jobber jo! De er bare litt slitene og trenger voksentid om kvelden. Det er også fint om barna kan være litt mer selvstendige og klare seg selv om morgenen. Barna er så flinke hver gang de lager middag selv, foreldrene er stolte av matferdighetene barna fremviser. Det er i grunn ganske slitsomt at barn skal ha mat i det hele tatt?

Rusavhengige - eller: Alkoholikere, Narkomaner og Pilleavhengige. Er det de du ser på gaten? Er det det bilde du har? 

Det bilde burde bort fra netthinnen - på grunn av de samme barna. De du ser på gaten er minoriteten. Majoriteten har fine klær, perler i ørene, akseptable jobber, leverer på skolen og går på trening. Til det går helt galt, for det gjør det til slutt. Majoriteten er naboen din. Barna til majoriteten må leve livet sitt i det skjulte.

Temaet er ikkeeksisterende i disse hjemmene - fordi foreldrene ikke har et problem. Det er nemlig slik at disse tusenvis av foreldre, har det samme bilde på netthinnen, som de fleste mennesker går rundt med. De sammenligner seg selv med den stakkaren de ser på gaten, og kommer frem til at de ikke har et problem. De ruser seg ikke: de koser seg og slapper av etter jobb.

Tilbake til det opprinnelige spørsmålet:

Er det kanskje en mulighet for at mine barn og jeg kommuniserer? Kanskje jeg skal skrive litt om det? Om hvorfor man ikke burde skjule ting barna allerede vet? Om hvordan tabuet forsvinner når man er åpen? Om hvordan vennene til mine barn forholder seg til meg nå? Og ikke minst, hvordan jeg overhode ikke bekymrer meg over at vår hysteriske foreldregenerasjon kan reagere på det. For generasjon X har tatt helt av - i feil retning. Jeg vet ikke om jeg skal skrive om det enda.

Eller forresten, jeg kan si litt om barna mine nå: Barna mine er sikkert lei av temaet noen ganger. Noen ganger er de flaue over mammaen sin. De er i den alderen. Vennene til barna mine tør å fortelle meg det meste. Jeg holder det de sier for meg selv, og beholder tilliten. Noen av vennene har det vondt, de har nettopp sånne foreldre. Barna mine ser det uten å dømme, de vet hvordan det er, og er glade for å slippe. Derfor dømmer de ikke - de overnatter hos disse barna og lar det bli med det, eller omvendt. Barna mine har med andre ord erfaringen som skal til for å gi videre. Det er jeg stolt av og det skal ikke forandres.

 

Tusen takk for meldingen. Jeg liker kritikk som får meg til å tenke. Eller åpen dialog som en leser eller nett-venn så fint kalte det. Åpen dialog er veldig bra!

Det er uansett synd på disse barna. Utrolig nok er det også synd på disse foreldrene. Innerst inne vet de det, men de er utsatt for en drift som er større enn dem selv, og de er utsatt for en tankegang som gjør at de sammenligner seg med andre. Det er også noe i hjernen som ikke henger helt på greip for dem, som det er med meg.

Del gjerne innlegget, setter stor pris på det

De vanligste rusavhengige er ikke de du ser på gaten. Få dette bilde inn på netthinnen, for de vanligste ser egentlig litt sånn ut:

 

Det er kort vei til Polet - Natta Pappa

Dere har et valg sånn jeg ser det. Jeg kjenner mange som sluttet å ruse seg da de fikk barn. Moren min sluttet ikke og døde til slutt. Jeg er sint på henne og beundrer dere som slutter.

 

Hvordan skal man svare det? For det er vel både riktig og galt?

I går var jeg invitert til å se filmen 'Natta pappa kom å henta oss' , for å snakke med publikum i etterkant. Filmen er laget av regissør Steffan Strandberg og handler om hans barndom med en tungt alkoholisert mor. Filmen er så absolutt å anbefale. Den er vakker, hard, trist og ærlig. Den er fra en pårørendes ståsted. Filmen er engasjerende og ikke minst usentimentalt gjengitt. 

Men hadde moren et valg?

Nei.

Link til filmen nederst i innlegget

Jeg har snakket mye om det her på denne plattformen, så jeg vil heller svare med å fortelle dere litt om gårsdagen min:

 

JEG VIL IKKE MER! JEG ORKER IKKE! Det dundrer i brystet, hele kroppen er iskald og ingenting har noe poeng. INGENTING. Jeg stirrer ut i luften. Hva er vitsen? Dagen startet så bra, oppglødd som alltid. Jeg skulle jo gjøre så mye? Hvor kom apatien fra nå? Jeg sitter i stolen og stirrer ut i luften. Jeg reiser meg - går i sirkler. Går opp og river av meg klærne. Jeg må bare legge meg. Det går ikke. Opp igjen å gå i sirkler. Polet? Ja! Jeg driter i alt! God ide.

Jeg setter meg i vinterhagen, fyrer opp en røyk og stirrer på maskinen igjen. Så kommer lukten. Lukten av gamledager. Det var i dette rommet jeg satt å drakk før. Rommet lukter det samme. Jeg blir satt tilbake i tid av lukten. Rødvin og FB i dette rommet...

Jeg orker ikke mer akkurat nå! Jeg er så dum! 

Jeg skulle jo ordne opp i så mye? Ingenting går. Jeg stirrer på maskinen, den bare er der. Julie, det er bare og åpne mailene - de er ikke farlige. Ikke så veldig ihvertfall.. gamle regninger i millionklassen. Litt farlige kanskje.. Jeg setter meg ned og drikker meg dritings.. Kanskje taxien kan bringe fra polet? Jeg skal holde foredrag i kveld, men jeg kan jo ringe å si at jeg er syk? Eller bare drite i å møte opp?

Det var i går.

For fire år siden ville jeg ha dratt rett på polet. Det ville jeg ha gjort uansett humør, men en sånn dag er en sikker vinner. Jeg gjorde det ikke i går av to grunner: det er ikke synd på meg, alle har sånne dager, og ikke alle løser det med polet. Jeg vet det nå, og jeg vet at det går over. Jeg visste det ikke for fire år siden, ingen av oss tenker videre i sånne situasjoner (når vi er aktive).

Uansett, jeg måtte få bort angsten, jeg skulle stå foran en haug med mennesker noen timer senere. To timer til foredrag, fokus og formidling...

Kunnskap er makt? Det skal være sikkert og visst. Jeg vet hvorfor lukten av vinterhagen satte meg tilbake. Jeg har lært hvorfor på Retretten. Derfor blir det ikke så farlig når det skjer. Og en ting kan jeg love deg, når Rita Nilsen  (< link om mor og barn av Rita) snakker på Retretten, hører man etter. Alt blir spennende. Her har du to linker om hvorfor (til deg som ikke har åpnet de før da):

(Ny) Amygdala 1

Amygdala 2

Så nei, jeg gikk ikke på polet, jeg bestilte ikke taxi. Jeg satte meg ned og åpnet de mailene som tynget mest, for det er sånt vanlige mennesker gjør - selvmedlidenhet er ikke bra for alko-hjernen.

Og har du sett! Det lettet. Fremdeles kald i brystet, fremdeles med trommeslagere, men klar til å stå på scenen. En annen ting Amygdalan min vet, er at alt blir borte på scenen, da settes fokuset ut og bort fra meg selv. Et greit verktøy.

Jeg vet dette. De som fremdeles er aktive vet ikke det. På andre siden finnes det ikke noen løsning. Derfor kan det egentlig ikke løses uten at personen har fått nok, og nok er, som vi vet - det få mennesker som får.

Ingen slutter på grunn av barna og den nyetablerte familien sin. Hvis de gjør det, så er de ikke avhengige. Ferdig.

Tusen takk for filmen din Steffan - den minnet meg på hvem jeg er <3 

Nei folkens, nå må jeg ringe Gothia og Aravato. CrediCare for vente til i morgen. Dæven - jeg kan navnet på alle byråene utenatt...

 

For deg som er ny her inne kan du lese mer om hvordan vi fungerer HER

 

Her er linken til selve filmen og jeg anbefaler virkelig å se den. Den engasjerer, har fremdrift og ikke minst? Den er akkurat passe lang;)

Natta Pappa Henta oss

 

 

 

Jeg kan Alt! Ikke lær meg noe!

"Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!"

 

Anne-May Nilsen, lederen og hjerte bak Det Åpne Teater som en gang lå på Grønland, sa (eller sier) mye klokt. På 90-tallet klistret jeg meg fast til hennes teater (selv om jeg ikke klarte å stå opp hver dag, jeg hadde tross alt fester å ta meg av om kvelden). Ting satt seg allikevel. Som den gangen en ung og håpefull forfatter fikk et forslag fra henne om å følge dramaturgiske regler for å skrive forståelig. Han utbrøt med kunstnerisk innlevelse og ekstravagans: "Jeg tror ikke på regler, jeg følger ikke det dramaturgiske hierarkiet! Det bryter ned mitt personlige utrykk!" "Det er vel og bra" sa Anne-May rolig og behersket, med sin allikevel noe gjennomborende stemme, "Men det er kanskje lurt å kunne reglene før man bryter de?"

Det festet seg, og har fulgt meg hittil i livet, selv i tåka. Det fikk meg til å gjennomføre tre år på teaterskolen selv om jeg trodde jeg kunne alt. Ja? Jeg var jo oppvokst i teateret? Det er klart jeg kunne hele pakka? Der tok jeg grundig feil. Jeg hadde mye å lære. Og jeg tok ikke med meg alt videre, men jeg kunne det, og jeg kunne velge hva jeg selv trengte.

Jeg går ikke mye på Anonyme Alkoholikere for tiden. Det passer ikke meg helt. Men hvorfor gjør jeg ikke det?

Fordi jeg har gått der mye og funnet ut hva som passer for meg. Jeg har tatt med meg det jeg har lært og gått videre. Jeg går en gang i blant, f.eks når jeg er ute å reiser - det er møter i hele verden, i de fleste byer. Det er spennende å møte nye mennesker, og det minner meg på at blå paraplydrinker ikke er løsningen for meg når jeg er på ferie. Har jeg sluttet å jobbe med meg selv? Nei. Nå går jeg f.eks på Retretten istedenfor.

Og jeg skriver til dere. Jeg vet at dere ikke tror på meg, spesielt ikke du, du tror det er "de andre" når jeg sier dere, det er deg også - dere hjelper meg enormt med edruskapet mitt. Rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må ikke mugne! Det er overhode ikke noe galt med AA, det tok meg inn i livet over lang tid, og dette har jeg tatt med meg:

Trinn 10: Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.

Jeg tror alle kan bruke det for å få en bedre dag. Får meg handler det om å gå innom meg selv før jeg klasker andre med beskyldninger.

Er jeg sjalu fordi noen har gjort noe? Eller er det min egen fantasi som er i sving? 

Har barna egentlig gjort noe galt, eller er det jeg som er trøtt og sliten? 

Sånne ting gjør meg vel ikke nødvendigvis til et bedre menneske, men det gjør dagen min så mye enklere. Hvis jeg er nede og ikke skylder på andre, (som f.eks Eikegulvet jeg sliper for tiden;) blir i grunn dagen som regel veldig bra!

Vi tar den en gang til: 

10. Vi fortsatte med selvransakelsen, og når vi hadde feilet, innrømmet vi det uten å nøle.

Man må vel ikke være rusavhengig for å jobbe litt med den? (Blunkesmilefjes)

 

 

Ekstravagant Organpause

Hvordan i alle dager skal jeg få på det Ikea-putetrekket uten rødvin?!

 

Dagen i dag har vært meget støvete. Jeg har slipt gulv, ringt diverse inkassoselskaper, grått, ledd, vært sinna og gitt gulvet skylden for alt sammen. Inkludert gjelden. Det er klart det er gulvet sin skyld. Det er tross alt Eik.

Kan man i det hele tatt gjøre sånt uten morodrikke?

Alt sammen uten tivolidråper? Helt uten tryllevann? Og det var nettopp det jeg kom på! Jeg må jo fortelle deg hvor vanskelig det er å gjøre noe som helst i begynnelsen av det vidstrakte ørkenlandskap som er vann, Farris og Cola. 

Min første slutteådrikkeperiode varte i fire måneder. Ikke så rart, jeg ville jo ikke slutte. Det var andre som maste, peste og ikke skjønte noen ting. Men jeg hadde det akk så grusomt og vondt, så jeg gjorde et tåkete forsøk. En dag jeg var på vei hjem i bilen fra et av disse selvhjelpsstedene, dro jeg innom Ikea å kjøpte et stort putevar - et sånt stueputevar. At det var oransje, sier bare litt om tåkeheimen jeg egentlig kavet i. Jada, det er hyggelig at du liker oransje puter, jeg gjør ikke det.

Jeg kjørte fornøyd hjemover, fornøyd med å være voksen, edru og pen i tøyet. Klokken bikket seks på kjøreturen, enda mer fornøyd, polet var stengt. Jeg var reddet (eller de som ville at jeg skulle slutte, var reddet). Jeg nærmet meg huset mitt og gledet meg til å dekorere i stuen med det store nye putevaret. Plutselig dalte gleden, lykken knuste som krystall der og da, og i like mange knas.

Man setter jo ikke sammen noe fra Ikea uten å kose seg?! Tivolidråpebutikken var stengt! Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde noe fra Ikea - til puten min? Jada, det var bare et putetrekk, men ærlig talt! Har man noe fra Ikea, så er det bare en måte å få det ut av papirposen på!?

Det gjør man med rødvin. Masse. Det visste du vel?

Jeg hadde altså ingen måte å forholde meg til det nye putetrekket på. Livet som jeg kjente det, kunne bare snuble ned i bekken for min del. Man tager en Ikea-gjenstand, blander det med et glass fylt av rødvin. Et generøst sådan. Og dekorerer eller skrur. Det er nemlig sånn man gjør det! Man gjør ingenting uten?!  Ingenting sa jeg! Putevaret ble liggende i bilen i mange dager - i fire måneder faktisk. Til jeg sluttet å slutte.

Da jeg endelig helte den deilige vodkaen ned i hele kroppen for første gang etter de fire ufrivillige månedene andre hadde tenkt ut for meg, filosoferte jeg stort og fornøyelig over at jeg hadde gitt organene mine en velfortjent pause. Men fire måneder holdt i mengder! Det var på tide for dem å begynne og jobbe litt igjen Man skal da ikke gå arbeidsløs heller? Hallooo, jeg hadde vært flink. Sånn. Ferdig!

Jeg drakk på en benk i Spikersuppa, kjempefornøyd i 20 kuldegrader, leide meg inn på Thon Hotel i Brugata og husket ikke mer av det. Så gikk det noen år før jeg egentlig husket noe igjen. Det var ikke verdt putevaret for å si det sånn.

Helt ærlig talt, så er det ikke så forbasket gøy å pusse opp et helt hus på null komma ingenting, men det er utrolig deilig og faktisk orke det. For ikke å snakke om å gjennomføre det! Det er digg det.

Ser du! Ha! Jeg kan rusrelatere alt - til og med en fillete slipemaskin;)

 

 

 

 

 

 

Maser jeg?

Nå har jeg blitt hekta på å skrive til dere om morgenen og ellers også. En koselig hekting spør du meg.

Hver morgen setter jeg meg ned med baksiden av blogg.no ,i skriveprogrammet her, og lar tastaturet gå. Jeg bestemmer meg alltid for å skrive noe koselig og morgenaktig, men innboksen lyser i rødt og der ligger det et eller flere alvorlige spørsmål. Morgenen blir preget av det og litt mer alvorlig enn jeg trodde den skulle bli. 

Dere unnskylder dere og tror dere maser, plager meg. Det kan ikke være lengre fra sannheten enn det. Dere maser jo ikke! Dere reagerer på det jeg skriver om, responderer, får meg til å tenke - fintenke på det jeg allerede driver med. Når dere går på innboksen min, på mailen, i tråder på FB, så viser dere meg bare at dette kanskje har noe for seg. Og ikke minst, det holder meg edru. Det er nettopp sånn vi gjør det. Forskjellen er bare at jeg gjør det litt mer offentlig. 

Noen våkner friske og glade, noen våkner litt mer deppa. Noen våkner tungt og vil ikke stå opp, de er bare trøtte.

Endel mennesker våkner og er fortvilet fordi partneren gjorde det i går igjen. Drakk for mye, ble ufin, masete og utilgjengelig som menneske. For det er sånn jeg opplever oss nå som jeg er edru. Fylla gjør at vi forsvinner, det er ikke bare en forandring som skjer, vi forsvinner fra dere. Dere vet ikke hva dere skal gjøre. Dere er sinte og fortvilede.

Vi våkner egentlig med angst, men viser aggresjon, irritasjon og bedrevitenhet. Det var din skyld, du var slitsom og skjønte ikke at jeg måtte få lov til å slappe av etter jobb! Eller vi våkner glade som få, det kalles ofte bakfull... angsten kommer dalene litt senere, men den kommer. Vi pisker oss selv, men går i forsvar. Vi er tilbake på start - til aggresjon og beskyldninger. Det varer til neste drink egentlig.

Noen av oss våkner edru og har vært det lenge, vi liker dagen, vi er glade for at alt er over. De fleste av oss. Noen har fremdeles sug og sliter fordi de er på det første året. Det går over selv om du ikke tror det nå. Bare stol på det. Ja jeg vet at det er vanskelig. Det kommer til å gå fint i dag også. Men bare i dag. Husk det! <3 

Jeg har våknet med mascara fra i går. Det går an selv når man er frisk. I dag blir det ikke Retretten på meg. Det blir sliping av gulv og betaling av gjeld. Masse gjeld. Kanskje jeg tør å skrive litt på hasj-innlegget mitt, jeg er litt redd for det fordi det skal ha en snert. Hvem vet hvordan det går. Kanskje jeg gjør noe med den mascaraen etterhvert også;) 

Ha en strålende dag!

 

Tilbakefallet

Det er nesten umulig å svare pårørende eller "vanlige mennesker" på hvorfor vi rusavhengige er som vi er, og ikke minst hvorfor det kan gå helt galt.  Jeg har prøvd på mange forskjellige måter, og det jeg alltid møter er et håp om at folk kan hjelpe oss ut av det. Dette er et eksempel på hvorfor det nesten er umulig ,og hvorfor dere rundt oss burde passe godt på dere selv. Denne situasjonen er typisk og det kostet litt å sette seg tilbake i den for å skrive den, det kostet fordi det er så lett å gå dit:

 

Hysterisk?! Han skal faen meg få se på bråk! Han er jo helt blåst i hue. Kverulere på den måten rett før vi skal legge oss? Sånn er det alltid! Også snu ryggen til da, sovne å late som ingenting!? "Neida, det er ikke noe galt". My ass! Drittsekk! 

Ja jøss, supermorgen! Dette må jeg våkne med?

Sånn ja. Barn levert på skolen, jeg kjører hjem igjen. Eller nei? Faen ta ham! Jeg drar på polet! NÅ!

Alt går rett på høygir. Det suger i brystet, adrenalinet pomper og skyter opp i halsen. Alt fokuserer, raseriet og urettferdigheten stiger i takt med temperaturen bak øynene. Det er glovarmt der. Kroppen rister. Jeg er på vei. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg er på vei. Ikke pokker!

 

 

Jeg skal faen meg vise ham! Jeg gidder ikke mer. Hvorfor skal jeg holde på sånn som dette? Jeg vil ikke. Jeg gidder ikke å være edru lengre! Fingrene hvitner rundt rattet på bilen. Vinterbrosenteret, jeg går på polet på Vinterbro! Jeg kjenner ingen der og møter jeg noen fra Nesodden så kan jeg bare si et eller annet, det går bra. Jeg lener meg over rattet. Jeg holder fartsgrensen for sikkerhets skyld. Ingen skal stoppe meg nå. Jeg må ha øl også, det er tross alt lang vei hjem igjen. Hvordan skal jeg komme meg hjem med bilen uten å drikke? Jeg må drikke nå.  Nistepakke løst. Blir jeg stoppet så kan det være det samme, da har jeg iallefall det jeg trenger i sekken. Jeg må sjekke baksetet - ja, det er en sekk der. Bra!

Pol unnagjort. Jeg har kjøpt nok. Jeg har litervis. Redda og sikker. 

Ølen er klar mellom beina. Røyken i sikte på siden. Ingen ser meg. Hold deg litt over fartsgrensen på vei hjem nå Julie, det må se naturlig ut.

Jeg fører boksen opp til munnen. Ahhh, roen senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Adrenalinet synker. Nå banker det ikke lengre, nå banker bare spenningen. Et perfekt bytte av følelser. Jeg vet at de røde diamantene ligger klar i sekken. Alt er deilig og jeg er meg igjen. Barn plassert. Lenge leve polkø og mobiltelefon, alt ordner seg i dagens moderne samfunn! Kjæreste på vei til jobb i en annen by. Jeg er alene. Ingen kan stoppe meg. Ingen kan mase og ingen skal få komme til.

Plastemballasjen rundt korken på kartongen gikk lett. Det var som å sykle. Rødvin! Fyre opp røyken. Alt må stemme nå. Jeg stirrer på glasset mens det er på vei opp til munnen, jeg har ikke drukket på fire år. Jeg skal! Nei. Åjoda.. sprekken skjedde egentlig i går. I hodet. Det treffer.

Rødvinen sprer seg i kroppen. Enda mer deilig varme. Alt forsvinner, det er bare meg. Barna sklir unna. Kjæresten sklir unna. Han er snill. Hvorfor kranglet vi egentlig? Det gjør ikke noe, det er over nå.

Litt kjedelig å sitte her alene da? Hvem kan jeg ringe? Jeg går nedover telefonlisten. Nei... ikke hun... hun passer ikke nå. Hmm han kanskje? Nei. .. se der! Åh, at jeg ikke tenkte på henne! Hun er helt perfekt, hun er sikkert langt nede i ølen selv nå. Jeg ringer. Vi snakker. Det er lenge siden sist. Det er koselig. Akkurat som om det skulle ha vært i går. Vinen forsvinner ned i rakkettfart. Akkurat den farten jeg liker...

SVART

Angsten dundrer i kroppen. Hva skjedde i går. Jeg sjekker fort. Ja det stemmer, jeg er alene og jeg har mer igjen. Det sørget jeg heldigvis for. Jeg sørget for at barna er borte i noen døgn til også. Hvor lenge snakket jeg i telefonen i går? Ringte jeg noen andre? Husker ikke... orker ikke å sjekke telefonen. Jeg vil slappe av. Glemme. Jeg kan slappe av i dag, drikke roligere enn i går. Trappe ned til et normalt tempo? Jeg gidder ikke å ha angst nå, den kan jeg. Lett å ta bort.

Jeg ringte heldigvis ikke feil i går. Ingen farlige mennesker fikk greie på det. Kanskje jeg bare kan fortsette nå? Dette var jo ganske digg. Det gjør vondt, men jeg er bare en slurk unna løsningen. Ikke en slurk en gang egentlig, bare en heving, et tak i kartongen for å heve den mot handling, det er alt jeg trenger..

Det er ikke sikkert at noen kommer til å merke det heller? Hvis jeg bare fortsetter litt sakte? I kveld er det Lindmo på TV, det blir koselig. Jeg må skaffe litt ost og kjeks. Det er ikke noe galt i det, herregud! Det skulle bare mangle. Akkurat som om jeg ikke skal få lov til å kose meg litt jeg også!?

Når barna kommer hjem i morgen, så kan jeg bare vente til de har lagt seg. Akkurat som jeg gjorde før. Jeg vet hvordan jeg skal passe på. Barnevernet ja.. nei, det går egentlig bra. De stoler på meg nå, og det kommer jo ingen og besøker meg uten videre for tiden heller?

Jeg kan slutte igjen litt senere

Lindmo dukker opp på tv-skjermen. Jeg glemte å kjøpe ost og kjeks.. det gjør ikke noe.. dette er koselig...

SVART

 

 

 

 

 

Andre gjenkjennbare og rusrelaterte innlegg HER

Slå følge med meg på FB a! HER

Del gjerne:)

Boken om de juicy, harde, morsomme, vonde og ærlige detaljene i mitt lange rusliv kan du lese her:

 

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

 

Hun drakk seg ihjel, hvorfor det?

Jeg kan fint sette meg inn i hvorfor noen (eller mange egentlig) drikker seg ihjel. Jeg kan føle det på meg, og jeg kan fint klare det selv. Men kan jeg sette ord på det? Det vet jeg ikke.

Drivkraften er enorm. Hvis jeg ikke har en god nok grunn  og et godt nok mål, drikker jeg meg ihjel. Min grunn kan virke liten, men det er mer enn nok for meg. Jeg har skrevet om det før og det er sikkert frustrerende å lese det, fordi det virker så lite: HER

Jeg kjenner en som driver på med det, drikke seg selv rett i graven, dere vet - KIM.

Kim begynner å dra på årene. Kim har voksne barn som aldri har blitt truet med barnevernet. Selv om barnas sjeler er fullstendig knust, ser ikke Kim det. Kim har en jobb som ikke kan mistes - statlig ansatt. Kim er alene nå og har egentlig ingen annen trussel hengene over seg enn sitt eget liv, Kim ser ikke det heller. "Dessverre" er organene intakte, dessverre fordi jeg noen ganger tenker at en sviktende lever hadde skremt Kim nok. Det er liksom Kim og Ozzy Ousbourne tenker jeg ofte. Medisinske mirakler.

Jeg hadde ikke sluttet selv uten at jeg hadde hatt en personlig grunn som var stor nok. Jeg er egentlig som Kim selv. Hvorfor skulle jeg det? Ingen av oss kan se for oss et liv uten rus. Og vi skjønner ikke at det kan ha noe for seg før vi har prøvd ordentlig. Ser du den? Vi vil ikke prøve og kan ikke se det før vi har prøvd. Hvis jeg hadde vært Kim - som ikke har noen overhengende trusler over seg, så hadde ikke jeg heller sluttet - og truslene, de må komme fra en selv, gå til en selv å gå rett inn i hjerterota.

I dag blir det Retretten på meg igjen - der lærer jeg hele tiden mer om hvorfor jeg ikke burde dø for tidlig. Hvis du vil være med og ikke tør å gå alene, så tar jeg båten fra Nesodden kl 08.40. Hvis du ikke vil vise deg for meg, så kan du luske etter. Hvis du bor i Oslo, så går jeg fra Aker Brygge og opp bak Det Norske Teater  hvor Retretten ligger, mellom kl 09.30 og 10.00. Du kan ta følge med meg eller gå selv. Du kan sende meg en sms på 993 44 741, så venter jeg på deg. Du trenger ikke å gjøre det i dag, du kan gjøre det i morgen, eller i overimorgen eller en annen dag. Du trenger ikke å gjøre det i det hele tatt, men da... ?

I dag føler jeg meg stygg, feit og jævlig. Det er en annen sykdom jeg har og det hjelper ikke med fine ord fra andre mennesker. Men jeg har en grunn og et mål. Jeg skal ut av denne døra uansett!

Du er velkommen til å utvide dette innlegget med kommentarer <3

 

Dæven! Jeg kan drekka når jeg vil! Jeg er periodedranker. Takker!

Han kommer snart hjem igjen, han har ikke forsvunnet. Han må bare ha litt pause fra hverdagen - og oss. Neida, det går helt fint det, vi er vant til det. Han er bare periodedranker, så han kommer snart tilbake.

Periodedranker er et ord som hovedsakelig pårørende bruker og vi adopterer. Ordet er helt smashing for oss! Dere unnskylder oss, letter litt på deres egen skam og gir oss dettr fine ordet. Periodedranker jeg? Takk - da kan jeg gå på rocker'n i et par uker til. Jeg har ett ord for det, så da er det bare å dra på.

Helt perfekt. Nå kan jeg jo bruke ordet for alt det er verdt! Jeg er noe, så jeg kan drikke i mange dager på rad, fordi jeg er så heldig at jeg har fått en grunn! Slapp av a, ta en øl til. Joda, det går fint med meg, men jeg har jobbet i ett kjør i det siste så jeg vil bare ha litt fri. Familien min? De får bare godta det eller kaste meg ut, og det vet de, så den er i boks - ja, de kaster meg jo ikke ut for alltid da vettø. Skal du ha en øl til eller? Jeg spanderer.

 

Du som røyker kan egentlig sette deg inn i det eksempelet jeg kan komme på (andre også, bare bruk lasten deres, vi har en alle sammen)

En flytur til Florida? 11 timer uten røyk?

Det går fint hvis man går inn for det, og man vil jo til Florida hvis man først har planlagt en tur? Hva er det første du tenker på når du går av flyet da? Om du har mistet bagasjen? Det er vel strengt tatt ikke det. Det kommer som en god nummer to. Ventingen på bagasje og lang kø i passkontrollen setter i gang irritasjon og kort lunte. Pokker også, nå må jeg ha den siggen snart! Ikke nok med det, jeg må ha noe å drikke til, jeg har ikke røyket på snart 12 timer og da skal den iallefall være god!

Så endelig, ute av flyplassen med kaffe og røyk. Skuldrene senker seg og neste transport får bare vente..

Vi klarer å slutte i perioder. Alle klarer det, også han med rødspritflaska i grøften. Mange ganger, men vi tenker fremover. Akkurat som på flyet. Den drinken kommer snart tilbake, og da skal jeg pokker'n meg ta i litt, så flink som jeg har vært i det siste! Vi er ikke edru når vi har pauser, bare promillefrie. Periodedranker a dø! Det finnes ikke.

 

Jeg drakk ikke under graviditetene mine. Men jeg visste at de skulle gå over. Tja, jeg hadde ikke tatt med amming i den tidsregningen - en liten skuffelse der, og ganske tidlig over på morsmelkerstatning. Men det er en helt egen historie...

 

 

Hva er din lille ting?

God morgen:)

Klisjeen om de små tingene? Klisje = (i dagligtalen) et forslitt uttrykk. - De små tingene. Er ikke de små tingene viktige for alle mennesker?

Denne tidlige morgenen fylt av stillhet og meningsløs surfing på nettet er viktig for meg. Den gjør at dagen blir bra. For meg er det erfaringen av å være fyllesjuk hver morgen som gjør at jeg har det så bra nå. Det er deilig å være frisk.

De siste ukene har forresten ikke morgenen gått med til meningsløs surfing heller. Jeg sitter å tenker på hva jeg skal skrive til dere, fordi engasjementet deres og kommentarene deres inspirerer meg. Noen ganger føler jeg meg dum. "Herregud! Hva er det du driver med Julie? Du kan jo ikke skrive om rus hele tiden?" Men de fleste dagene går tastaturet av seg selv, fordi jeg tror det kanskje kan være viktig? 

Og nedbrytende tanker om oss selv? De vil vi ha bort alle sammen! Fjoooom > Bort! :-)

Jeg tror at de små tingene, hvis man er så heldig å finne de, burde tviholdes på. Gis plass til, og kreves. Må du det og det hele tiden? Ja, det må jeg!

Litt sånn?

Jeg har en liten daglig ting til:

Jeg tror alltid det beste om mennesker til det motsatte er bevist. Overraskende få ganger blir det bevist, de gangene får jeg et slag i trynet. og det slaget er det verdt i det store og det hele.

Jeg har morgenen min og dynen min som jeg tar med meg når jeg reiser. Det er alt jeg trenger for at dagen skal bli bra.

Hva har du?

Hmm, jeg har skrevet en om sjokolade for å forklare hvordan vi ælkiser fungerer, den er her: DRIFTER

 

                                                                                              

Hva skal vi gjøre? Hun vil ikke slutte!

Kjære dere, både kjente og ukjente!

Da jeg begynte denne bloggrunden for bare noen uker siden, tenkte jeg på det som en liten test for meg selv. Jeg liker å skrive, men hvis jeg skal bruke en plattform må jeg fokusere på noe? Hva kan jeg? Hva er interessant for både andre og meg? Jeg prøvde meg på rus (jeg synes det er spennende selv, hvis jeg får lov å bruke det ordet). Og det viser seg at dere også synes det, så jeg fortsetter. Jeg ser at dere deler og kommenterer og jeg er VELDIG glad for det! (Jeg sier ikke takknemlig, det har blitt et rus-ord jeg er lei av). Tusen takk for alt dere sier og gjør!

Dette er tross alt ikke bare spennende, så langt ifra. Jeg får mange spørsmål, de fleste av dem er grunnleggende. Det skulle bare mangel - rus er et problem uten fasit. Med fare for å gjenta meg selv på denne flaten, har jeg blitt spurt av noen av dere om å svare på spørsmål her inne, noe jeg selv synes er veldig inspirerende å givende. For å svare ordentlig, må jeg samtidig gå inn i meg selv. Holder det meg edru? JA - uten tvil.

Dere kan bare spørre meg om hva som helst. Det kan være om meg, om dere, om de rundt dere, om hva som helst. Det er nok av innbokser å gå til og dere kan gjerne bare komme med stikkord hvis dere vil det. Infoen min står her: OM

Jeg begynner med det de fleste brenner inne med, og dere kan lese om min egen opplevelse av å være pårørende her:

Kjære Kim, Kan Du Komme Tilbake 

 

Leserspørsmål:

Hun prøver, men får det ikke til. Jeg vet ikke om hun vil helt, fordi hun legger seg inn og går på antabus noen ganger, men det virker som om hun bare venter på neste gang hun kan drikke og hiver seg på? Hun har jo barn og er glad i familien sin? Hvordan kan vi hjelpe henne?

Først litt om henne, eller OSS - vi som er avhengige er helt like på dette område:

Først av alt: hun har det vondere enn du tror. Hun har mer angst enn det som er synlig, og hun skammer seg mer enn du kan se for deg. De gangene du påpeker noe hun har gjort, setter henne på plass eller sier fra på annen måte - har hun allerede gjort det selv, og det til gangs.

Det gjorde hun i det hun våknet. Hun våknet mye tidligere enn du tror. Det virker som om hun sover langt utover dagen noen ganger. Det hun egentlig gjør, er å kaste seg rundt i sengen i angstrier. Hun får pauser og det ser ut som om hun sover. I pausene ber hun til hva det måtte være om å få sove litt til for og få det bort. Få seg selv bort. Synke under jorden. Det går ikke. Hun faller ut og inn av lette søvner til hun må gi opp å møte dagen. Hun tar på seg en maske, beskylder verden rundt seg for smerten og venter på neste pause. Neste drink.

Jeg mener allikevel ikke at du skal holde kjeft. Det er klart du må si noe, dette går utover deg også.

Vi vil ikke helt. Ingen av oss vil helt. Sannsynligvis ikke du heller, men du kan drikke - vi kan ikke. Det er allikevel det vi ser etter for å la oss selv få lov til å fortsette. Vi ser oss rundt, ser på andre, og normaliserer oss selv. Vi blir alltid fullest, men det ser dere - vi innbiller oss at alle rundt oss i selskapet er på samme nivå, der og da (selv om vi innerst inne vet sannheten). Vi får angst dagen etter, men normaliserer det også - gjerne med en ny runde for å ta bort angsten. Oppå det hele, er det ikke sikkert at vi ser på det sånn selv. Vi reparerer ikke alltid i egne øyne.

Vi drikker jo igjen for å kose oss?! Fordi det er lørdag, julaften, 17 mai, tirsdag (herregud! Wenche Foss drakk da på tirsdager?!), fordi vi er slitne i dag, vi har jobbet så mye, det er sol, det er regn, vi er deppa - og ikke minst: GLADE! Jeg hadde ikke tenkt over det før Rita Nilsen sa det på Retretten - da ble det helt soleklart for meg. HAPPY er en av de største farene:

Tenk deg a? Hvis man er skikkelig glad for noe - hva som helst. Ja? Da må man jo toppe det da!? Man må kose seg å understreke kosen, nyte hverandre, det fine været, den gedigne festen, feiringen. Klart det! Skål!

Vi fungerer egentlig ganske likt som dere. Det er ett ord som skiller oss: avhengighet. Vi er 50 ganger dere når det kommer til å belønne oss selv. Og 50 ganger dere når det kommer til konsekvensene av belønningen. Vi har alt dere har: barn, jobb, penger, treningsstudio og vi holder fast ved at vi er normale selv - for å drikke, så lenge vi kan. Hva skal vi gjøre istedenfor? Ikke tenk alternativer nå - du kan gjøre noe istedenfor, men ikke vi, vi har ingen alternativer i hode og vi leter ikke heller. For å forstå oss og hjelpe deg selv, burde du prøve å akseptere at du ikke forstår oss. Det hjelper deg faktisk litt.

 

Jeg får også mange spørsmål om Antabus:

Det er mulig at noen ser på antabus som forebyggende. Som et verktøy til å stoppe alkoholinntak. Det er også alt det er. Det hjelper ikke i lengden, fordi det er hjernen som vil ha rus. Ikke kroppen (du kan lese om det i leksene mine). Driften og avhengigheten pågår uansett medikamenter. Hvis man ikke legger seg helt flat og innser at man er hjelpeløs mot avhengigheten, vil ikke antabus gjøre noe annet enn å gi deg hjerteklapp, for til slutt drikker vi på det også. Vi finner løsninger for å drikke rundt "medisinen". Du kan si det sånn, jeg og mange med meg anbefaler det ikke. Har du først begynt å jobbe med hjernen for og slippe - skifte ut harddisken så og si, så trenger du ikke medisin. Men til syvende og sist - det som får deg i mål, får deg i mål. Du må bare huske at rusavhengighet er ferskvare og et edruskap må holdes ved like for resten av livet. Det høres kanskje ikke sånn ut, men det kan faktisk bli gøy. Jeg har det iallefalll veldig gøy;) Hjernen er helsprø og det er morsomt å jobbe den, for en masse!

 

Hvordan kan dere som familie hjelpe?

Vi begynner med: DET KAN DERE IKKE

Så fortsetter vi med hvorfor:

Hvis jeg forteller deg at du kan det, så sender jeg deg i en avgrunn av håpløshet. Du er allerede preget.

Du følger allerede mønsteret til den rusavhengige. Du vet aldri hvor du har personen, selv når personen er "edru". Personen kan være i dårlig humør uten at du skjønner hvorfor, og du går rett til å unnskylde din eksistens, hva du nettopp sa og lusker unna med halen under bena. Personen har gjerne sagt noe til deg som både treffer og og stikker. Vi er kanskje justerte, men vi er kjempeflinke til å argumentere, sette på plass og gi oss selv vei. Du er en god nummer to - alltid!

Det er stor forskjell på promillefri og edru. Edru er noe du blir over lengre tid av å jobbe hardt og jevnt for og bli det - jobbe med deg selv. Promillefri er noe du er hvis du ikke har promille. Gjerne over tid også. Hjernen har den samme driften og personen venter egentlig bare på neste drink. Uansett om det er en dag, fire uker eller et år. Personen har den samme uberegnelige oppførselen (selvfølgelig i mindre forstand). Noen kaller det periodedranker og det er mistenkelig nok oftest de berørte som kommer med den unnskyldningen på veiene av personen: "ja, men han drikker jo bare i perioder og det er ikke så rart! Så mye som han har å tenke på hele tiden. Ja? Tenk deg alt han har gått igjennom a!". Jeg kan godt skrive mer om periodedrankeren hvis det er interesse for det.

Og der stønnet jeg for meg selv. Fordi det er slitsomt å fortelle dette. Jeg vil nemlig hjelpe deg som er pårørende. Det første jeg vil, er å si at noe hjelper, at det er noe du kan gjøre, men da lyver jeg.

Hvis vi allikevel skal nyansere litt... du kan fortsette å elske, du kan være i personens liv, du kan ha det vondt fordi det gjør vondt. Jeg vet at du ikke slutter å håpe for jeg gjør det selv. Men du får ikke lov av meg! Det knuses! Hvis personen slutter så er det fordi personen har fått det så vondt på egenhånd at det bare er en utvei.

Kunnskap hjelper, hvis du ikke har lest leksene mine fra Retretten så kan du gjøre det på neste linken og få et lite innblikk: HER

 

Du kommer ikke i veien for meg og drinken min, du bare peser, gå vekk!

 

Hvis du stenger meg inne setter jeg fyr på gardinene for å brenne ned huset

                                                                                                            - Rita Nilsen

Hva jeg anbefaler:

Retretten

Trasoppklinnikken

AA

NA

Meg eller andre med egenerfaring

For Pårørende

Al-Anon

Retretten

Kirkens bymisjon

LMS

Men du? Trenger du hjelp du da? Du som bare er berørt? Klart ikke det...

Det er jo ikke din skyld, er det vel? Nei det er det ikke. Du har jo ikke noe problem? Du er bare litt irritert? Litt deppa? Litt maktesløs? Selvbildet er på vei til Herr Erik? Men du trenger ingen å snakke med. Dette kan du hanskes med selv. Skammen du føler er ditt problem. Du oppsøker ingen av disse stedene. Det er for skamfullt.

Alt dette svarer du ja på, men du gjør ikke noe med det, selv om du innerst inne vet at ett hvert ja du svarer på disse spørsmålene er FEIL JA... joda det vet du.

Ser du hvor lik du er? Hvor likt du tenker? Ser du at du har de samme unnskyldningene og tankene som den rusavhengige selv?

 

I dag er det lørdag og det kommer sannsynligvis til å gå som det alltid går. ikke for det, vi holder oss ikke bare til helger, helger er bare enda en unnskyldning vi bruker, både for oss selv og andre. Vi bruker det vi kan for å få en pause fra oss selv og vi bruker det ikke alltid bevisst. Ta vare på deg selv, men ikke slutt og elsk.

 

Mine egne sinnsyke rushistorier og rusliv kan du lese om i denne boken under her. Der vil du fort se hvor umulig det er å stoppe oss. Nei, jeg blogger det ikke - jeg har jo jobbet livskiten av meg for å skrive dette fabelaktige verket;)

 

 

 

Kjære Kim. Kan du komme tilbake?

Jeg savner deg

Jeg kaller deg Kim fordi Kim kan bety både mann og kvinne.

Så kjære Kim

Jeg klarer deg ikke akkurat nå. Jeg klarer ikke all fornektelsen din. Jeg klarer ikke å høre på alle grunnene til at du ikke husker hva du sa, ikke husker hva du gjorde, ikke husker hvorfor du falt.

Du skader deg og har alle mulige grunner til det, grunnene har bare aldri noe med sannheten å gjøre. Når du er psykotisk og delirisk er det fordi du er "trøtt". Du har "jobbet så mye i det siste". Grunnene dine til alt som skjer har ingen ende. Jeg gjennomskuer det bare fordi jeg kjenner det igjen selv. Med en gang.

Vet du hva jeg egentlig håper? Jeg håper at leveren din svikter litt mer enn den har gjort hittil. Jeg håper at legen gir deg en tid, en tid som skremmer deg. Jeg håper at du får det så vondt med deg selv at du ikke klarer å lukke opp øynene om morgenen. Jeg håper at du krymper deg i skam og skyld. Jeg håper at du får det så vondt at du må krype til korset for din egen skyld, så du endelig innrømmer for deg selv at livet ditt ikke er ødelagt fordi:

 

Løvet faller fra trærne om høsten

Ingen hjelper deg

Ingen vil ha noe med deg å gjøre

Du bor på feil sted

At ingen er glad i deg

 

Du skjønner:

Løvet faller fra trærne hver høst

Alle vil egentlig hjelpe deg

Alle vil ha noe med deg å gjøre

Uansett hvor du bor, tar du med deg hjernen din dit du reiser

Alle er glad i deg, fler enn de nærmeste

 

Men jeg orker uansett ikke mer for tiden. Fordi jeg er akkurat som en hvilken som helst annen pårørende, jeg tar det innover meg.

Jeg er så dum at jeg håper. Jeg håper at du skal få det bedre. Jeg tenker: denne gangen! Denne gangen har det gått så galt at Kim kapitulerer og tar i mot hjelp.

Det skjer ikke, ikke med deg heller. Og jeg burde skjønne det. Jeg burde skjønne det jeg sier til alle andre som spør, at det er helt vanlig, at de ikke må håpe mer fordi de ødelegger seg selv.

Men jeg vil ikke skjønne det!

Jeg vet at jeg ikke må håpe, ikke håpe på at det skal gå bedre denne gangen. Men jeg gjør det allikevel.

Jeg håper stadig vekk at du skal komme til meg å si at du har fått nok. Spørre meg om jeg kan hjelpe deg. Ta deg med dit hvor du kan få fred.

Jeg ser for meg at vi danser nedover en eller annen idyllisk sti, med fruktkurv, stråhatter, flagrende gevanter og er på vei til et av disse stedene. Jeg ser for meg at du får det bra. At det lyser av øynene dine igjen. At den fyldige stemmen din, som jeg elsker, har styrke igjen.

Jeg må slutte å se det for meg. For jeg har blitt en av alle de som får håpet mitt knust igjen og igjen. Jeg har kjent deg hele livet og du er i ferd med å forsvinne. Egentlig har du forsvunnet.

Den egentlige Kim, den sterke store, inspirerende Kim, den Kim som tar to skritt frem i lyset, åpner munnen og snakker så alle blir stille og tafatte av beundring. Den varme Kim som kan få hvem som helst til å smelte. Den morsomme Kim med et lass av selvironi, den Kim er borte. Forsvunnet. Jeg håper at du vil snart, fordi jeg håper å få se deg stråle igjen, men

Jeg vet at du ikke kan komme deg ut av det, fordi jeg vet at du ikke vil. Jeg vet at du har gitt opp for lenge siden og jeg savner deg.  Du har forsvunnet, men jeg kan ikke la vær å vente på at du skal komme tilbake.

Din Julie

 

 

 

Det trygge rom

Lekser Retretten 17.11.2917 

Jeg klarer det ikke helt, jeg drakk i går. Det eneste jeg kan trøste meg med er at jeg er her i dag.

Ja og det er mer enn nok!

Kan for eksempel bli sagt i et trygt rom uten at noen reagerer negativt på det. Det er ingen som finner på å si "du må slutte", "huff så dumt", eller "dette går ikke". Man møter bare gjenkjennelse.

I går var det ukeslutt på kurset, så vi hadde en lett dag. Vi brukte tiden til å dele med hverandre, dele det man har på hjertet. Det eksempelet jeg ga over her ble ikke sagt i går, for jeg gjengir selvfølgelig ingenting som blir sagt i et trygt rom. Da hadde det ikke vært trygt.

Det er allikevel sånne ting man kan si, og i tilfelle sånn man blir møtt hvis man sier det. I et sånt rom finnes det bare mennesker med egenerfaring, inkludert den som leder dagen.

Hva skjer når man føler seg helt trygg og kan si hva man vil? Når det blir mottatt, ikke bare med forståelse, men med gjenkjennelse? Når man sier noe om at man sliter og skjønner at alle som hører på har opplevd noe av det samme? Kanskje til og med verre?

Da senker skuldrene seg. De første gangene jeg oppsøkte et sånt sted, gikk det opp for meg at jeg ikke var unik. Det var utrolig lettende. I russammenheng, med den skammen og angsten som følger med, blir nemlig ordet unik negativt.

Vi går alle rundt å føler oss som den mest sinnsyke personen i verden. Ingen er så ubrukelig som oss. Vi gjemmer og isolerer oss. Vi går ut når vi er justerte nok til å tørre det, utagerer foran alle rundt oss og våkner dagen etter med faen selv ved siden av oss i senga - eller inni oss.

Det å oppdage at det finnes tusenvis av andre med de samme opplevelsene - det senker skuldrene. Når man deler på den måten, er sjansen veldig stor for å få en rusfri dag. Og det er alt vi trenger - en EN rusfri dag. Også kanskje en til hvis vi gjør det igjen... 

I går byttet vi telefonummere med hverandre. Det er helg og det kan være vanskelig. Da kan det også hjelpe å snakke litt, selv om man ikke har noe å si. Retrettens telefon er åpen hele helgen. Man blir aldri registrert og man - ingenting.

Jeg skal klare det alene! Hvordan har det gått hittil i livet for deg? 

Lekse nr 1 kan du lese HER

 

 

Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!

 

Kjære NAV, dere mangler ett ledd

Angsten rir i kroppen, men jeg har iallefall klart å levere barna på skolen. Jeg må legge meg igjen. få det bort, sove det bort, bli borte. Barna kommer ikke hjem før fem så jeg må holde ut. Helt til de legger seg igjen. I kveld kan jeg få en ny pause.

Skrev jeg noe dumt på FB i går?

Sove litt til, jeg skal ikke møte henne før klokka to, jeg må sove bort angsten før klokka to.

Det går ikke.

Eller, kanskje jeg skal slutte?

Jeg skal til ruskonsulenten klokka to, kanskje...? Kanskje jeg skal prøve? Kanskje jeg kan slippe dette?

 

Jeg åpner døren til ruskonsulenten og møter en dame med et forståelsesfullt, irriterende smil.

Ruskonsulent: Hvordan har vi det i dag da?

Julie: (tror du jeg er tapt bak en trailer eller?) Bra.

Ruskonsulent: Hvordan er det med barna for tiden?

Julie: Bra. (Det kan du ta deg faen på at det er).

Ruskonsulenten fortsetter med sin forståelsesfulle, snille og avstandsskapende tilnærming.

Ruskonsulent: Drikker du mye for tiden Julie?

Julie: (tenker seg om litt, tross bakfylla si) Rapporteres det jeg sier her til barnevernet?

Ruskonsulenten: Ja.

Julie: Nei, jeg har ikke drukket på flere uker. Jeg holder meg til å ta en dag av gangen og det hjelper veldig (blablablablabla...)

Ruskonsulenten: Så fint å høre, du må bare komme hit når du trenger å snakke.

 

Heldigvis rekker jeg polet på vei hjem 

Det gikk to år til

 

KJÆRE NAV

Kunne det ha gått annerledes? Jeg vet ikke om det kunne det den gangen, for det å hjelpe sånne som oss er et skudd i blinde. Noen ganger treffer det, men ikke hvis vi kommer inn i et rom uten trygghet, uten gjenkjennelse og likeverd . Vi kan ikke komme til et menneske som må rapportere hva man sier til - av alle, barnevernet?! Derfor hjelper det ikke å komme til dere. Det er mulig at dere må ha det sånn og sånn på grunn av ditt og datt. Javel, men det har ikke noe for seg.

De aller fleste mennesker vil beholde sine elskede barn, uansett omstendigheter. Og alle mennesker gjør det beste de kan, utifra  sine omstendigheter. Jo de gjør faktisk det - utifra sine omstendigheter. Den gangen jeg var hos ruskonsulenten, var det utenkelig å ta i mot hjelp for meg med rapportering videre, jeg hadde mistet barna hvis jeg hadde sagt det som det var.

Man kan da ikke rapportere menneskers dypeste problemer og betroelser til andre? Det sier seg egentlig helt selv. Det skjer ingen andre steder. Ikke hos en advokat, ikke hos en lege (eller jo for oss rusavhengige kan det faktisk skje hos legen også?!), Ikke hos en psykolog - tenk litt.

Så hva gjør vi med det dere?

Barnevernets mest berømte setning for meg er: vi jobber for barnas skyld!

Ja, det er greit. Men da burde de kjenne til foreldrenes problemer. Jeg har enda til gode å se en barnevernskonsulent på en ruskonferanse, eller på et foredrag og ja, jeg spør salen hver gang.

Tilbake til: Hva gjør vi med det?

I går holdt jeg foredrag for Lillehammer kommune, psykisk helse - uten barnevernskonsulenter tilstede, igjen. Det var er rus-konferanse... Barnevernet må snart skjønne at de har MYE på ett sånt sted å gjøre! De har ikke filla peiling på hvordan vi fungerer, som igjen gjør at vi kan lure dem trill rundt i mange år, og vi gjør det. Vi vil beholde barna våres, som alle andre.

Så hvilket ledd mangler dere?

Dere har: ruskonsulent - barnevern og rapportering mellom de, hinsides. Men jeg forstår hvorfor, så gå videre, dra med ett ledd til.

Sett inn det trygge rommet!

Sett inn konsulenten med egenerfaring og taushetsplikt. Hvis dere vil hjelpe?

I går snakket vi mye om HVA. Hva gjør vi for å hjelpe? Behandlerne var veldig interessert i å høre fra min/vår side.

Vi er vanskelige og frustrerende å hjelpe for vi vil jo i egentlig ikke slutte, Uansett. Men nå og da, så treffer man på en og annen av oss som faktisk har fått nok, og hvis vi møter på noe annet enn taushetsplikt så gir vi opp, går hjem og ruser oss videre. Er ikke det egentlig ganske opplagt?

Vi trenger ikke bare ett trygt rom, det må også være noe som stemmer i det rommet.

Så hva hjelper oss?

Deling hjelper oss. Vi MÅ ha en konsulent som legger seg på samme nivå som oss. Alle mennesker har tross alt livserfaring. Med andre ord, en behandler burde kunne sammenligne sine egne drifter og behov med våre i ett rom hvor det foregår DELING - ikke konsultasjon! Dere har ikke nubbsjans.

Her har dere ett eksempel på sammenligning for "vanlige personer (link): DRIFTER 

Hva kan dere konsultere?

At det vi driver med er farlig? At vi må ta hensyn til barna våres? At huset kan brenne ned mens vi sover ut rusen?

NEI

Det er ikke hjelp, det er moral. Moral har aldri hjulpet noen.

Dere mangler det tredje leddet, det tredje leddet burde ha egenerfaring, men har det ikke det, må det allikevel deles på et likeverdig nivå. Kompetansen må ligge i informasjon om klinikker og grupper. Har dere ikke egenerfaring, så send oss til de som har det. Det hjelper.

Dere kan ikke hjelpe barna uten å hjelpe oss først. Det hjelper ikke, da stopper det ved polet, apoteket eller gata.

Tusen takk til NAV psykisk helse på Lillehammer som var så utrolig deltagende og interesserte i går. Det hjelper det også! Ja! Og Nav Laksevåg for en tid tilbake.

Burde vi ikke snakke mer om det?

 

 

Til deg som vil følge bloggen min veldig hyggelig! klikk og lik her: FB . Det er den eneste måten å følge meg på denne portalen. Bli med meg a! Du trenger ikke å være rusavhengig av den grunn. De fleste som følger er ikke det;)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ha! Jeg har det værre enn deg, jeg går på Heroin!

Vi ser de på gaten med knærne knukket, med pappkopp foran en nedsunket kropp - på vei mot graven.

Heroin er harde bud, det er det ingen tvil om. Jeg kan ikke la vær å tenke at heroin er en helt egen verden, men til syvende og sist? Rus er rus.

I går fikk jeg en kommentar fra en som har kuttet ut heroin. Kritikken dreide seg om at jeg og alkoholen min bare var for blåbær å regne. At jeg ikke ante hva det egentlig dreide seg om . Man kan vel si det sånn, for jeg var tross alt så full at jeg ikke visste hva noe dreide seg om. Det er helt greit med kritikk (det tror jeg vi er opplært til å si og ta i mot hele bunten). Jeg er dog mer tilhenger av den konstruktive versjonen. Det slår meg også at personen ikke har sett seg rundt, det er vel egentlig bare å gå inn på en brun bar å titte litt? 

Derfor vil jeg forklare en enkel sak om rus, og da snakker jeg ikke til kritikeren - du skal få fred, men til dere der ute som er pårørende. Dere som er omgitt av "Jeg har kuttet ut rusen, nå drikker jeg bare øl", "Alkohol biter jo ikke på meg!"  "Neinei, kul'n a. Jeg rører ikke sprit", "Slutt å mas, jeg skal ta det med ro på julaften - det blir bare en gløgg!".

Rus er rus

Og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Selv har jeg f.eks ingen hang til Hasj. Jeg liker ikke å være stein, det gir meg angst. Men hvis jeg er helt rolig, ikke har noen negative tanker fra før, så kan jeg vel røyke for å få sovne? Istedenfor å se på Netflix? Jeg blir faktisk ikke opphengt i hasjen. Så da går det vel bra da? Ok, hva skjer hvis jeg røyker Hasj i to uker?

Det samme som skjer med deg hvis du er på slanker'n. La oss si at svakheten din er sjokolade, du holder deg unna lenge og er veldig fornøyd med deg selv. Det er fredag, gullrute og kos. Du spanderer på deg litt potetgull fordi det IKKE er svakheten din, det er bare litt ekstra kos og du tenker at du klarer deg med bare litt på grunn av det. Det går fint. Selvfølgelig gjør det det. Det er ikke det som trigger smaksløkene. Du spiser potetgull oftere etter det. Det går også fint. Etter en stund vil du tenke: jeg kan jo spise litt sjokolade, dette går jo veldig bra! Så kommer skuffelsen..

Det vil skje med meg hvis jeg røyker hasj også. Hjernedelen > belønningssenteret - kjenner ikke forskjellen på hva jeg får i meg, den gjenkjenner bare rusen. Den blir storfornøyd med at den får rus! Så belønningssenteret mitt er fornøyd med hasj eller hva det måtte være. Men hva med Julie? Hun liker jo best rødvin? Vips, vi er tilbake på sjokolade og potetgull. Etter en stund er Julie rett tilbake på kartongen sin på grunn av hasjen. Og den kartongen? Den er nådeløs mot Julie...

Belønningssenteret er fornøyd med belønningen. Personen har en foretrukket smak.

Å ja? Du tar bare Valium fordi legen har skrevet det ut? Vel, det driter belønningssenteret i! Det går ikke resepter gjennom hjernecellene.

Vi kaller det gjerne foretrukket rusmiddel. Hva med bare å kalle det smak og behag? Skjønner?

Veldig mange dop-avhengige undervurderer alkohol og går over til det. De blir alkoholikere. Vel, inntil personligheten deres bestemmer seg for å ta over igjen, for det gjør den til slutt. Det ender i graven med oss alle hvis vi fortsetter. Noen før, noen etter.

Så - mest til dere som er omgitt av oss: rus er rus og "bare en øl", funker ikke i lengden. Flytte til indre Mongolia gjør heller ikke susen. Det finnes poteter å sette.  

 

Jeg tror jeg holder meg unna tjallen i kveld, men du - bare i kveld.

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

Patetiske Jævel!

Lekser Retretten 14.11.2017 Følelser 

IKKE KØDD MED FØLELSENE MINE! 

Sier man gjerne og sier man det sånn, så legger man vel den helt død for en stakket stund. Men man legger den nok ikke bare død for andre, man legger den død for seg selv også. Det er akkurat hva vi rusavhengige liker å gjøre. Få de bort! Alle disse følelsene. Jeg gjør det selv enda, skyver de vekk og er morsom... joda, jeg kommer til å fortsette med tullet mitt for det. Som du sikkert skjønner så har dagen på Retretten gått med til

FØLELSER

Et ord vi ikke rører. Ja for vi har da ikke sånt, vise dem skal vi iallefall ikke gjøre.

Undrertrykte følelser. Hva er det? 

Nei det er ikke følelser vi skyver unna, det er faktisk medfødte følelser. Det er de som varsler oss og forteller oss om vi er på en god eller dårlig vei. Newsflash for meg! Og enda en vekker: når vi ruser oss mister vi kontakten med den varsellampen. Jeg kjenner at det stemmer, jeg har bare aldri fått høre det før, ikke tenkt over det.

Ja, det stemmer for meg. Så hva hvis jeg går litt innom angsten igjen da?  Og drikker den bort? Jo det stemmer for meg det også, jeg mister kontakten med følelsene mine, gjør noe dumt. Som... ja, hva med f.eks onenightstand? (Dæven, Julies store klumpfot;) Der ja, Angsten i boks, følelsene kommer til overflaten. Få de bort igjen! Ok, helle nedpå med det nærmeste man kan få tak i. Sånn ja - følelser pakket godt ned igjen og vi kan dra på med en runde til.

Når vi ruser oss saboterer vi rett og slett oss selv

HJELP!

Edru?! Hva i h... skal jeg gjøre nå da?! Jeg vil ikke! Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke bli redd, jeg vil ikke bli såret eller avvist! 

Jo, jeg må det, jeg må stå i det som alle andre mennesker, jeg må lære meg å tåle det uansett dybden av fortiden min. Med andre ord: jeg må lære å leve med meg selv. Det vil si: investere i mitt eget liv. Og ikke minst

SETTE GRENSER

Jeg er ikke flink til å sette grenser, ikke nå heller, men når jeg får høre at det sannsynligvis er på grunn av FRYKT, frykt for at ingen skal like meg, frykt for at ingen skal forstå meg, frykt for at jeg ikke skal bli sett,  frykten for å bli forlatt, for å bli utstøtt for å miste, ja da kjenner jeg meg igjen - hvis jeg bare tør å innrømme det. Da blir jeg trassig - trassig på riktig måte. Det får meg til å ville lære meg å sette grenser. Og det er det vel bare jeg som kan gjøre? Den eneste måten jeg kan gjøre det på tror jeg, er å møte meg selv i døra, eller frykten min i døra da..

Jeg må gjøre ting for min egen skyld, ikke for andres (ærlig talt, det fyller vi jo dagen med uansett - hensynet til andre). Her vil jeg gjerne minne om hva jeg personlig oppfatter som egenpleie også. For vi må kjøre egenpleie hard for å bli edru, og orden høres så fornuftig ut. Det høres ut som gulerøtter og gym spør du meg. Vel, det er det ikke!

EGENPLEIE ER:

Whatever makes you tick!

Mine er:

Se på dårlige serier på Netflix til jeg sovner

stå opp tidlig å være for meg selv

Gjøre akkurat som jeg vil så lenge det ikke går utover andre

Kose meg med dyna mi, den tar jeg med meg over alt

Hva jeg ikke gjør:

Gå på fest og bli der lenge fordi noen andre sier at de vil ha meg der

Gå på Kafe med venninner, sitte der i fem timer å drikke grønn te. Det er ikke gøy å drikke grønn te i fem timer på en pinnestol! 

Ja - litt sånne ting, og der er jeg streng med meg selv!

Jeg gjør ikke på død og liv som andre vil, men jeg forventer heller ikke det motsatte.

La oss si at du vil slutte å ruse deg, men det vil ikke partneren din? Vel, det er det ditt liv og ditt edruskap du må ta vare på, hva han/hun gjør kan ikke du gjøre noe med. Må du gjøre det slutt? Vet ikke, kanskje... det vet du selv best.

Prøv å tving en rusavhengig til å slutte... (Her kommer ett av Rita's gullkorn og hun har mange) Hva skjer hvis du låser meg inne? Jeg tenner på gardinene og brenner ned huset... for en drink skal jeg ha!

Dere - det kan jeg skrive under på - du kommer bare ikke i veien for meg og drinken min!

Jeg har alltid sagt (alltid og alltid... etter at jeg ble edru) at jeg ikke sluttet for barnas skyld. Det er hardt, men det er sant - det går ikke.

Hvis du vil slutte, må du sette et mål for bare deg: hva kan JEG få ut av det. Sorry, sånn er det og sånn blir det.

Det å gi opp rusen er en sorgbearbeidelse som gir assosiasjoner til tap, derfor må du ha et mål for din egen skyld. 

Hva gjorde jeg feil forrige gang jeg prøvde, og hva kan jeg gjøre nå - i forhold til målet mitt.

Du som ikke er rusavhengig kan nok sammenligne deg med dette hvis du setter inn i det å sammenligner det med noe i din egen hverdag. Vi har dem nemlig - disse følelsene og patetiske jævler er neppe noen av oss for det. Følelser opptar vel mesteparten av hjernen?

Herregud så sliten jeg ble i dag... det var mye å ta inn og det er deilig!

Selv om vi ikke kan stoppe for andres skyld, for barna eller partnerens skyld - er visse følelser alltid der selv om det ikke virker sånn på andre. Som disse:

 

 

Vi er helt vanlige mennesker vi også;)

Lekse nr 5 kan du lese HER

 

Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!

 

Tenk om jeg Sprekker!

God morgen:)

Ahhh... atter en tidlig morgen med stillhet i huset. Det er alt som skal til for å sannsynligvis få en bra dag - for meg. Så jeg sprekker ikke i dag.

Den sprekken blir jeg også til stadighet spurt om, særlig med tanke på at det jeg gjør er så offentlig. Jeg synes ikke det er noe rart spørsmål, det er en helt naturlig følge. Folk spør meg om jeg ikke er redd for å sprekke.

Nei. Det kan selvfølgelig skje, sykdommen er kronisk, men hei! Det jeg gjør er mildt sagt preventivt for meg også. Det var på denne måten jeg sluttet å kaste opp da jeg var 18 år også - alle rundt meg visste om det til slutt - dog ikke offentlig.

Alt jeg egentlig gjør er å stå opp tidlig og forholde meg til dagen i dag. Selvfølgelig må vi alle planlegge ting og tang, men det er også det hele, planlegging av noe som ikke skal skje enda.

Andre gjør andre ting. Mediterer, går gjennom konsekvenser i hodet, ser seg i speilet og minner seg selv på at de er bra nok (ikke dumt!) og mange andre ting. Man finner ut hva som funker for seg hvis man tar seg tid til det. I dag er jeg spent på hva Rita skal snakke om på Retretten og jeg gleder meg til å gjøre lekser - hvis jeg får det til da. Jeg gleder meg ikke like mye til å slipe ferdig gulvet;)

Så nei, jeg er ikke redd for å sprekke i dag. Må man forresten være alkoholiker for å tenke en dag av gangen, eller har du noen garanti for i morgen?

Ha en strålende dag, virkelig!

 

 

 

Jeg tør bare ikke å leve! Jeg vil dø!

Lekser Retretten ANGST

På den første siden i kladdeboken jeg bruker på ANTA-kurset har jeg skrevet ordet GRENSELØS (Rita Nilsen sa ordet i begynnelsen og det satt seg). Jeg synes det beskriver den grunnleggende kjernen av oss rusavhengige. Jeg er iallefall ikke i tvil om at jeg er GRENSELØS.

ANGST

Der ja, der kom angsten min på dagsorden. Den som er så vanskelig å beskrive. Det er egentlig bare å si "jeg har angst", så skjønner mange hva man mener uten å kunne si noe mer enn det. 

Den altomfattende fylleangsten er en ting, ja den er jævlig. Nå er den borte for min del, men noen ganger sniker den seg inn igjen og det er vel vanlig angst det da? Jeg har angst for postkassen og angst for å ta telefonen, men den er også ganske grei: jeg skylder fremdeles millioner av kroner og millioner er ingen overdrivelse.

Vent litt, vet du hva? Jeg ringer like godt Lindorff med en gang, der har jeg sikkert en helt egen avdeling som venter på meg og det - det er ikke fordi jeg er favoritten deres. Skal vi se:

 

 

Sånn, det var deilig. Dæven, nå blir det ikke mye igjen i kassa! Det burde jeg ha gjort før.

NEI

Jeg burde ikke ha gjort det før, for jeg hadde overhode ikke fått det til! Jeg kan love deg at det blir ett økonomisk hælvete nå. En kabal av telling og kroner, og det hadde jeg ikke klart å ta innover meg tidligere i edruskapet (man kan forresten få hjelp til det, jeg tok det bare ikke selv. Hvis du vil ha hjelp, kan du begynne HER. Bare ring å spør!) 

Det tok (for meg) ikke så lang tid å få det helt fortreffelig som edru, men det tar veldig lang tid å få hode på rett plass. Som ny-nykter vil man gjøre alt på en gang. ALT SKAL SKJE NÅ! Og som en "vanlig" person ville sagt: det går ikke an. Og det er helt greit. Slapp av, det går kanskje sakte fremover, men det går fremover, og så lenge vi holder oss edru blir det bare bedre. Jada, jeg vet at det ikke høres troverdig ut, men sånn er det bare.

Men hva er angst?

Angst er følelser. Angst er hukommelse. Angst er tidligere dårlige erfaringer. Angst er traumer. Hva er traumer? Traumer virker som et stort ord med store hendelser. Det er nødvendigvids ikke det. En traume er en negativ hendelse i fortiden. En bortvendt rygg? En avvisning? En mor eller far som ikke var tilstede? Pick and choose. Og selvfølgelig de større tingene.

Vi får ikke egentlig angst av det vi tror: av det vi gjorde i går, av nabo'n, av CIA eller av telefonen der og da. Vi får angst av at vi har erfaringen fra før av. Noe skjedde en gang tidligere i livet som ligner på det som skjedde nå. En del av hjernen - AMYGDALA, husker uten og reflektere, den husker ALT, også i blackout. Jada, jeg vet at jeg har sagt det tidligere, men se på den røde linken, den er faktisk ganske spennende. 

Hva gjør vi rusavhengige da? Vi går direkte til løsningen: en drink eller 15. I vår erfaring løser nemlig ikke ting seg, ting blir som regel verre og det blir vår regel. Sånn sett er hukommelsen (eller Amygdalaen) nådeløs. "Vanlige" mennesker vokser på seg erfaringen til å takle det, gå gjennom det og løse det. Vi vokser på oss å ruse det bort, for så og få det samme om igjen, ruse det bort, få det sam... ruse oss b... få det s..  også en gang til.

Vi blir sinte og retter det mot andre. Hva er det egentlig som skjer når vi blir sinte?

Vi undertrykker noe annet, og det må vi tenke oss om for å finne ut av hva er: Sårbarhet - det er hva vi egentlig vil vise, men erfaringen vår sier at det ikke lønner seg, det blir brukt mot oss. Vi undertrykker også:

Frykt

Skam

Ømhet

Trist

Å bli lurt

Det er ikke så rart at vi blir ridd av angst, alkohol er grenseopphever nummer 1

Tør du ikke å gå på dansegulvet sier du?

Ta deg en drink eller fem og kvelden er din. Jeg kan love deg at den var min. Den var typisk minminminmin... ANGST!

Dette var omfattende å beskrive, så bare spør eller kom på retretten og få det inn, det er spennende det!

Lekse nr 4 kan du lese HER

Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!

 

 

Vil du virkelig være Rus-Julie?

God morgen:)

Jeg fikk det spørsmålet i går og jeg har fått det før. Faktisk alltid spurt på en vennligere måte enn det som er formet over her. De som har turt å spørre, er som regel gode venner som har filosofert litt over det  - det har jeg og. 

Folk kaller meg modig og det vil jeg gjerne avkrefte. Jeg er ikke modig. Jeg får mange henvendelser om at det jeg gjør hjelper folk. Jeg tror selv - ut fra hvordan jeg kjenner pårørende og rusavhengige, at jeg ikke sender NOEN rett inn i et edruskap, det er mye mer komplekst enn som så. Det som derimot skjer, er at jeg sender endel mennesker i riktig retning, fokuserer en prosess som allerede er i gang, og det inspirerer meg mer enn nok til å fortsette. Noen rusavhengige tenker litt ekstra på saken og pårørende ser bedre hva som er hva.

Jeg er ikke modig, fordi det av en eller annen grunn ikke koster meg en tøddel å gjøre det. For meg er ikke dette tabu - det er en av de vanligste, mest utbredte og plagsomme sykdommene som finnes. Det jeg brenner for er å ta fra pårørende håpet om at de skal kunne hjelpe - for det håpet knuser sjelen litt mer hver gang. Så tusen takk til de vennene som har tenkt over dette sammen med meg, og tusen takk til alle dere som støtter meg der ute - forresten, det gjør meg modig!

Så jeg fortsetter, og i dag kommer jeg atter en gang til å gjøre lekser fra Retretten - PÅ NETTET!

 

Hvorfor er du sånn Julie?!

Del 2. Spørsmål og svar fra foredrag.

 

Hva er formelen? Hva er fasiten? Vær så snill, jeg vil så gjerne hjelpe moren min! 

 

 

En ting er sikkert folkens. Disse foredragene blir veldig givende og inspirerende, så det jeg får uttrykt her i tekst, blir mer som smakebiter å regne. Når det er live, er det ofte folk forfølger ett svar jeg gir, setter tvil til det og derfor utvider temaet de tar opp - det er noe av det beste som skjer under disse forumene. Det hadde selvfølgelig vært gøy for meg om dere gjorde det her også. Under i innlegget eller som vanlig: i FB-kommentarer:) Jeg regner med at det blir ganske stille, jeg skjønner det. Dette temaet er jo tross alt fullt av skam.

Lets go:

Spørsmål er skrevet om for å unngå personifisering (spørsmålene er fra videregående skoler)

Hva er driften - Avhengigheten?

Egentlig er det nesten umulig å forklare. Det første jeg synes man burde gjøre hvis man f.eks er pårørende (dette kan like godt gjelde behandlere) Er å akseptere at man IKKE skjønner det. En ting "vanlige" mennesker ikke tenker på, er jo at vi ikke skjønner dere heller! Jeg kan for mitt bare liv ikke fatte og begripe hva noen skal med ett glass vin?! Og at på til bruke en time på det da? O smerte! Jeg får helt vondt av å tenke på det! Og jeg mener det. Sånn fungerer hjernen min uansett hva man sier og mener - så lenge jeg er aktiv.

Jeg er rett og slett ikke laget sånn som deg. Jeg må ha, og jeg må ha alt med en gang. Hvis du aksepterer at det er sånn, uten å prøve og skjønne det - så har du kommet litt lengre, du kan senke skuldrene litt. Nei, det skjer ingen forskjell for den rusavhengige, men kanskje en liten for deg.

Jeg har en mor som drikker, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd.

Jeg har ikke noe hyggelig svar til deg.

Det er f.eks, snart Jul og du gruer deg til denne Julen akkurat som du har gruet deg til de som har vært. Sannsynligvis blir dessverre ikke denne Julen heller noe bedre. En ting du ikke skal gjøre er å ta på deg ansvaret for henne. Hun finner en måte å rettferdiggjøre det på uansett.

Kanskje hun lover og ikke drikke. Så kommer dagen, du har håp, hun tar ett glass og sier at det bare er gløgg, hun ber deg om å slappe av fordi hun har holdt på hele dagen og fortjener litt kos som alle andre. Dere setter dere til bordet, hun later som ingenting og normaliserer at hun heller rødvin i glasset med kroppsspråket sitt. Alle skal jo ha noe i glasset til middag, det er "normalt". Selv om det er sånn, elsker hun deg, de to tingene går parallelt med hverandre og er vanskelig og akseptere. Det er derfor det blir så vondt. Kanskje hun stopper en dag hvis hun selv for vondt nok og innser problemet, men kanskje ikke. Du må ta vare på deg selv, finne en du stoler på og snakke med den personen. Kontakte pårørende--grupper der du finner folk som har det akkurat som deg. Googler man "pårørende" kommer det opp mye. Ta vare på deg selv, på tross av at det er mamma!

På skoler møter jeg mye av dette, og det er rett ut kjipt. Det er derfor jeg kjører på med å forklare at det største og mest utbredte problemet ligger i de tusen "akseptable hjem" rundt om kring. Selvfølgelig utdyper jeg svaret når jeg er der, dette over her er bare fargen på svaret. Det er uansett viktig at de får vite sannheten og ikke en glorifisert versjon. Mange skoler stiller opp med helsepersonell når jeg kommer.

Hvorfor er du alkoholiker og ikke narkoman?

Enkelt: smak og behag. That's it!

Men jeg kan utdype det litt: du og jeg sitter å ser på film, vi har skaffet oss digg. Du har potetgull fordi du liker det best. Jeg har sjokolade fordi jeg liker det best.

Utover kvelden tilbyr du meg potetgull, jeg sier selvfølgelig ja. Jeg forsyner meg noen ganger av andre ting enn bare det jeg foretrekker jeg også. Jeg bare liker sjokoladen best, men potetgull er helt greit. Det kalles ofte foretrukket rusmiddel. Akkurat som du foretrekker syltetøy og jeg foretrekker ost og skinke. 

Hvorfor det? Fordi hjernen bestemmer det. Hjernen bestemmer det meste.

Har du lyst til å drikke igjen?

Nei. Ikke i dag. Har du hørt om setningen "En dag av gangen"?Ja, ok.

Hvis jeg bare tar inn den setningen som den er, blir den ubetydelig heismusikk. Først må jeg tro på det, være villig til å tenke litt på setningen, og så tenke den om, sånn at den funker for meg.

Så, hvis jeg tenker: jeg kan drikke meg så drita jeg vil i morgen, bare jeg klarer meg i dag, så funker det for meg. Sånn holdt jeg på det første året, også ble det sakte men sikkert bedre. Jeg begynte å tenke over hvor bra jeg hadde det fordi jeg ikke var fyllesjuk om morgenen. Barna hadde det mye bedre og jeg hadde ny kjæreste. Det forholdet er veldig bra. Hvis jeg hadde krydrer det med en og annen kjæreste-krangel i fylla, litt forsvinninger på ymse barer og usikkerhet, hadde det blitt ... ja, der har jeg vært og vil ikke tilbake.

Jeg tenker ikke så mye en dag av gangen nå for tiden, men jeg stopper opp å gjør det når jeg får blaff av sug: skal jeg ikke få drikke i sommer heller? Hva med på Kreta da, kan jeg ikke ta meg en drink på terrassen der heller? Ok - på tide å tenke en dag av gangen igjen: Joda, jeg kan drikke så mye jeg vil på Kreta, bare jeg ikke drikker i dag!

Så har vi konsekvensene hvis jeg tar ett glas vin, de er viktige å vite om for meg. Jeg har en hel liste som jeg har skrevet ned, det tok en uke å jobbe den frem og jeg måtte ha hjelp til å gjøre det - hjelp av en annen edru alkoholiker.

F.eks: jeg kommer ikke til å klare å stoppe hvis jeg først setter i gang, jeg blir drita, fyllesjuk, drikker igjen, begynner å innbille meg at jeg kan lure folk og fortsetter, folk blir ikke lurt, jeg mister barna, og til slutt mister jeg grunnen til å holde meg edru, da bærer det ned i jorda.

Så nei, det er ikke vanskelig å holde seg edru - i dag;)

 

Del 1 HER

 

Jucey historie under her

 

Jeg Angrer!

Jeg har vært alt for snill i dag og gitt Antonio fri.

Selvfølgelig ville han ikke ha fri, for som vi vet, elsker Antonio å jobbe for meg. Han lever jo egentlig for det.  jeg måtte kaste han ut og nå angrer jeg. Jeg har fysisk vondt fordi jeg faktisk må gjøre noe selv. Det er mange år siden jeg har gjort noe selv, takket være Antonios eneste ønske i livet: å glede meg.

 

 

Jeg er lettet over at han ikke ser meg nå, det hadde sannsynligvis resultert i psykiatrisk innleggelse for den empatiske gutten, eller slaven om du vil (selv foretrekker jeg den tittelen). Som du ser fikk han en bekymret rynke i pannen og kledde seg i sykehus-utstyr med en gang jeg foreslo at han skulle ta seg fri:

 

 

Og han tok seg ikke fri uten videre. I og med at vi pusser opp, ville han i det minste bidra med litt dekor før han ble tvunget ut i verden, så han malte dette bilde som passer fint til vårt blå kjøkken:

 

 

Det ble jeg ganske glad for, det matcher veggene. Det er tross alt det som er viktig med bilder.

Disse Antonioene får du tak i på den Italienske Ambassaden

 

 

Beklager, vi kan ikke rusrelatere alt, spesielt ikke på lørdager. Da blir Antonio desto mer deppa.

 

 

 

Prostituert jeg?

Lekser Retretten 09.11.2017

I dag var det ukeslutt. Tenk det a! At uken slutter på torsdager er ikke å forakte;)

Vi hadde en myk avrunding med film. Eller myk myk og myk, det var en dokumentar om prostituerte tatt opp av The Sage Project, en organisasjon for prostituerte i USA. Sterkt, men vi er vel vant til sterkt rundt omkring i verden nå for tiden?

Etter filmen ble vi spurt om vi hadde noen tanker rundt det vi hadde sett, og det er her jeg synes det begynner å bli interessant - det å høre andres innspill. Det er veldig trygt å snakke på Retretten og lignende steder. Ting må bli i rommet, kan bare tas opp i fritiden av den som selv har sagt det og forblir anonymt. Derfor kan jeg bare gjengi mine egne refleksjoner (alltid) her, for det skal sies - jeg har ikke holdt meg selv nevneverdig anonym;). Refleksjonene mine blir derimot farget av det de andre sier, det er jo nettopp derfor jeg er der!

Sammenligning

Når vi er små, må vi sammenligne, det er sånn vi lærer, ser forskjeller som vi trenger å se, og det er sånn vi utvikler oss. Jeg gjetter meg til at det fortsetter hele livet.

Rusavhengige får ikke lov til å sammenligne, ikke så rart, for det blir nemlig sånn:

 

Se på hun drita damen på det bordet der borte a

Morten var lite full i går

Nabo'n har skrumplever, ikke så rart, han drikker tross alt sprit

Nina drikker seg full hver dag, jeg bare koser meg til TV'n

 

Så nei, det er ikke videre smart for oss å drive på sånn

I dag skal jeg allikevel gjøre det, på samme måten som jeg ville ha krevd av mine behandlere uten egenerfaring å gjøre med meg hvis de vil hjelpe. 

Jeg har da aldri prostituert meg jeg!

Eller har jeg det? Jeg har solgt sjelen min til et og annet billig onenightstand for å heve min egen selvfølelse - i rus. Jeg har hatt så stor selvforakt at jeg har drukket den bort, gått ut på byen å vifta med fjøra, for å få bekreftelser fra både høyre og venstre. Har jeg vært full nok (som jeg har), så har jeg funnet den store kjærligheten for natten i en annen ivrig bar-gjenger. Onenightsstands er noe av det vondeste jeg vet om når jeg tenker tilbake. Det var vondt dagen etter, det var vondt uken etter og det er vondt å tenke på nå. Ikke desto mindre var det bekreftende hver gang der og da. Så ja, jeg prostituerte sjelen min for å slippe unna det jeg egentlig synes om meg selv - den gangen.

 

 

Det er nå en ting. En annen sammenligning som kanskje er viktigere for å avmystifisere ordet prostitusjon litt, er selve driften til opprettholdelse. Jeg gidder ikke en gang å snakke om at prostitusjon ikke har noe med sex å gjøre, har du ikke fått med deg det i 2017 så.. ja jeg vet ikke.. les no! Det er lett å finne.

Driften mot rus er ustoppelig, og det er den driften jeg har til felles med en prostituert. Uten tvil, det eneste som skiller oss er omstendigheter.

Ja, det var det hele - vi hadde ikke lekser i dag, men å være i et rom med andre kloke mennesker gir noe - hver gang.

 

 

Dokumentaren fra The Sage Project:

Ew26wEPWJcc


 

 

Endelig har Rødvinskuren Kommet til Oss!

Endelig kan vi drikke igjen!

Nyhet! Endelig har forskere funnet ut at du - ja, nettopp du som sliter mest, du med skjelvinger og angst, du som raserer både følelsene dine og alle rundt deg, du som har overbevist deg selv om at du overhode ikke er rusavhengig, du som bare drikker litt, men blir ravende dritings uten at noen ser på, du kan nå bare fortsette!

Gledelige nyheter kommer fra oven: du slipper og slutte! Det finnes en skole for deg, en fantastisk teori som har hjulpet mange: du kan nå øve på å nippe til glasset, drikke en halv flaske whatever og kose deg foran peisen med lammesteik, gode samtaler og vintersex på lammeskinnsfellen! Endelig har gud trådt ned til oss med sin nådige hånd og svøpet oss inn i champagnebommullen.

Kjære Professor, behandlere og terapeuter av dukannåtrappenedforrestenavlivetogkosedeggluggihjel

Ligg unna oss rusavhengige med teoriene deres, for det er nettopp GluggIHJEL vi snakker om her. Kom dere inn i en vanlig jobb og snakk om noe dere har erfaring med. I den jobben dere har nå, einer dere dere ikke til noe annet enn å kjøre truck! Hva sier dere f.eks til mennesker som er allergiske mot nøtter? Du kan spise litt?

Jeg vet om noen av dere og har visst om det lenge. Jeg hadde glemt det fordi det er helt hinsides all fornuft. Reduksjon av en kronisk og progressiv sykdom? Ærlig talt! 

Hvorfor ble jeg minnet på det i dag? Fordi jeg ble kontaktet av en person som har det utrolig vondt. En som har gått på jegskalbaredrikkelitt-kurset deres. Familien til denne personen har det ikke noe bedre, det kan jeg garantere.

Kurset kostet over 10.000 kroner. Personen dro håpefull hjem, og slet videre etter fullført kurs. Selvfølgelig slet denne personen videre! Vi snakker om avhengighet her. Etterbehandling ble også personen tilbudt - for 1000 kroner timen. 

Hva slags etterbehandling er det vi snakker om? Drikk litt saktere og kos deg? Hvis du ikke klarer det, så er det bare å komme tilbake med lommeboken din, du vet den som allerede er tom etter mange år med forbruk.

Her er linken til det mest kjente kurset og derfor det farligste. Det som står i beskrivelsen er farlig fordi det ikke en gang har et rotskudd i virkeligheten! Det står blant annet at det egner seg for folk som "tviler litt", "ikke har vært innlagt før" osv. Vel! Hvis folk tviler litt og går til dette steget - oppsøker hjelp, da har de det så vondt og sliter såpas mye (også de rundt personen) at de kommer til å bli ødelagt av dette. Det er nemlig INGEN som går til et sånt steg uten å slite. Til stor advarsel:

ALKOHOLREDUKSJONSKURS - FANNY DUCKERT

Jeg blir provosert bare av å skrive ordet alkoholreduksjon, mistenkelig nok blir det også rødt i retteprogrammet - for det er nettopp hva det er: RØDT!

Man trenger ikke kurs for å redusere alkoholinntak, hvis man kan redusere det, så har man ikke ett problem. Ergo, man trenger ikke dere.

For mange år siden vurderte jeg selv å strippe meg selv for kontanter, løpe til dere å lære meg dette kvakksalveriet. Selvfølgelig! Jeg ville da for guds skyld ikke kutte ut helt og det er nettopp det dere satser på. Dere har helt rett, ingen av oss vil gi opp glasset. Dere appellerer nok enormt til den "vanlige" husmoren, legen, advokaten, læreren, fruen i Bogstadveien . de som virkelig føler at de må må skjule sitt bruk. De som bare tviler litt, som ligger på kanten av overforbruk, den kanten vil de uansett stupe over etterhvert og føle seg som den eneste på jord som ikke klarer det. Ja? For de klarte jo ikke det dere lærte bort! 

Disse menneskene ødelegges over tid med denne livsfarlige tilnærmelsen. Dere sender folk inn i en lang og meget forvridd kamp. En kamp de ikke skjønner, fordi de tror at de burde ha klart det etter ett besøk hos dere. Hva skjer da? Total isolasjon og en følelse av udugelighet som ikke kan sidestilles. Hvorfor holder dere på med denne typen tortur av så mange mennesker?

 

SKAM DERE

 

Dere ødelegger menneskeliv - intet mindre. Dere knuser ikke bare håpet til den det gjelder, dere knuser håpet til de rundt - hjelpeløse pårørende som blir sittende å nippe til glasset sammen med den nå nyutdannede lærlingen deres og tror at "endelig! Nå kan vi kose oss sammen". Saken er at både den pårørende og alkoholikeren håper på nettopp det. Alle mennesker vil kose seg - det skulle bare mangle. I lengden går det rett til helvete, for rusavhengighet er en kronisk og progressiv sykdom. Dere leker med liv og gir feilinformasjon, dere øker antall diagnoser og dreper sakte. 

 

 

Vi har en sykdom som ikke kan kureres, den er styrt av hjernen, den er styrt av traumer, uansett hvor små de traumene er. Den er styrt av (spennende link:) AMYGDALA, en del av hjernen som husker løsninger og ikke reflekterer.

Dere må slutte å ta fra oss sjansen til å få et bedre liv, vi kan ikke kjempe mot et eksisterende glass, så hvorfor skal dere på død og liv ha det i oss?

Ingen vil slutte å drikke - ikke engang de som ikke er avhengige. De som er avhengige vil helst SLIPPE å slutte og drikke. Dette hjelper dere til med og fyrer opp under et allerede stort familiebål. Kanskje det hjelper en stund, kanskje det til og med hjelper en god stund, og så til slutt, blir det verre en det noen gang var, fordi utviklingen har gått som en dampveivals i underbevisstheten til den det gjelder, "sprekken" blir altomfattende og lang, ikke som et vondt år, men som kanskje 10 vonde år til og evt direkte i graven. Hvor er dere da? Opptatt med neste pasient?

Vi har en sykdom som ikke kan kureres av andre enn oss selv, i samarbeid med andre nyktre/edrue alkoholikere og noen få fagpersoner som faktisk vet hva dette dreier seg om. Og disse menneskene må vi ha, det er umulig å gjøre dette alene (selv om vi insisterer på nettopp det og drikker videre). Og dere?

LIGG UNNA!

Del mer enn gjerne

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

SS?

Lekser, Retretten  SKYLD OG SKAM

Åhh jeg er så... TEIT! Ticks. Fy f.. brystet fryser over, iskalde kniver roterer sakte under stramme ribben, NE..h! ...Fah.. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Orker ikke! Bort! Sove? ...går ikke...

Jeg husker ingenting fra i går, men jeg kjenner det igjen på hele kroppen - jeg har driti meg ut i oppadgående storm... Åhhh... kast.. dynen funker ikke, den vil ikke hjelpe meg.. det må bort! Det demrer... Jeg... Nei faen... jeg slo mamma...

Skyld og Skam.. Angst

Det var tross alt for mye angst over lang tid - 30 år på fylla som til slutt gjorde at jeg fikk nok. Fylleangst er vel en kjent sak? Ja, man trenger vel ikke å være alkoholiker for å ha vært innom den? Så langt i fra.

Rusavhengighet er ikke mystisk, det er bare deg ganger 50. Når du føler deg glad, deilig, sexy, dum, teit, utilstrekkelig, opplagt, sliten. Vi har jobber, vi trener, vi har barn og vi har hytte på Hafjell. Vi er akkurat som deg og det er ett ord som skiller oss: avhengighet - og konsekvensene det medfører. Vi driter oss loddrett ut i årevis gjentatte ganger og det medfører Skyld og Skam. Du som ikke er avhengig kjenner selvfølgelig også på Skyld og Skam - ergo, ikke mystisk.

Den blir bare mye sterkere når den kommer daglig, det kjennes ut som eksistensiell angst, og da er det ikke vanskelig for oss rusavhengige å få legen til å skrive ut en pille eller to, så har vi løst det også. Vi tror faktisk at f.eks depresjon er tilfellet selv. 100 %.

Angsten for hva man sa eller gjorde i går, angsten for at man er så uoverkommelig teit at det ikke finnes noen hverken over eller ved siden. For meg ble det nok, selv om det ikke blir det for alle. For det finnes jo en enklere og bedre løsning? En saftig, sterk, duggfrisk, sprudlende vodka cola!

Og så på'n igjen i morgen, men det skal vi ikke tenke på nå, for nå skal vi kose oss (dessuten skal jeg ikke være like dum i dag som jeg var i går).

Også drar vi den en gang til...

 

 

Hva er egentlig Skyld og Skam?

Tanken går til to berømte SS'er for det føles nesten sånn.

Skam rammer selvbilde, mens skyld knytter seg til handlinger

Skyld = handling

Hva jeg har gjort

Skam = Psykisk

Hvem er jeg? Jeg er gal! Jeg er dust! 

Derfor er det viktig når vi nyktrer opp å skille skammen fra skylden: Vi er ikke våre handlinger, men det vi gjør kan være dårlig.

Rus og avhengighet. Avhengighet er en sykdom, jada,  bare diskuter det. Sånn

...hjalp diskusjonen? Ble alle rundt deg plutselig friske og lykkelige? Så flott.

 

Vi trigges av en situasjon, av et sted, av været, av nesten hva som helst. Av 17 mai?

Vi tar en drink (eller hva du nå måtte foretrekke av rus), og fordi vi er avhengige taper vi med en gang. Det du ikke kan stille opp med når hjernen slår inn, det kan du ikke kjempe mot. Vi gjør mange ting i rusa tilstand som vi ikke kan stå for som edrue personer. Og det er hva vi til syvende og sist er: personer, mennesker.

Så hva føler vi oss som med all skylden og skammen vår?

OUTSIDERE

Hmmm.. enormt mange outsidere som vandrer rundt på denne kloden?

 

Du er ikke avhengig selv om du oppførte deg som en drittsekk i går nei? Ok bestem deg da: enten så er du bare full av faen eller så er du rusavhengig. Nå, hva sier du?

Har jeg løsningen på dette for deg? Nei. Det er en omfattende jobb som du må gjøre helt selv, og du må dessverre være mer enn villig nok til å gjøre den.

Og vet du hva? Inntil du gjør den jobben kommer du til å fortsette å skylde på alt og alle rundt deg for at du har det vondt. Det er faktisk helt vanlig, vi gjør det alle sammen når vi er aktive, til og med uten å være klar over det selv. Det er utrolig digg å slippe, det kan jeg love deg;)

 

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist;

"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Hvem er et menneske som ikke vet

at han bør frykte all rettferdighet?

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord

Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!

I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:

Hva en har syndet, har vi alle gjort!

                                            Jens Bjørneboe

Alt med beige skrift i dette innlegget er tatt fra Rita Nilsens bok Veien frem går først tilbake. Skaff den!

Det var lekser for i dag, de var vanskelige å uttrykke så bare spør - det farger saken:)

Lekse nr 3 om angst kan du lese HER

 

Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!

 

 

God morgen til dagens første substitutt

Dere som kjenner meg vet at jeg elsker denne timen alene om morgenen. Før var jeg alltid fyllesjuk, karret meg opp, fant klær til barna med øynene lukket, klasket sammen matpakker til barna, fikk dem på skolen og la meg i full angst under dyna på sofaen med God Morgen Norge i bakgrunnen. TV-programmet er akkurat snilt nok til å hjelpe angsten - ørlittegrann. Da er der praktisk med hjemmekontor. Barn hjem fra SFO, frisk og mamma fra 17 til 20 og så endelig: leggetid , FB og rødvin.

Så ja, jeg elsker å være frisk om morgenen. Har jeg substitutter for Alkohol?

Selvfølgelig:

Kaffe, Cola og vann - fremdeles tre enheter - det må til. En dagsrasjon med røyk, FB og annet tull. Vi snakker ikke fulekvidder og soloppganger, det er for romaner.

Det er helt stille og hvis jeg ikke får denne timen så blir ikke dagen som den skal. Skal jeg slutte å røyke? Det tar vi en annen gang.

Om kvelden er det rett i kosetøyet og dynen er med meg rundt i huset - den samme dynen som var full av angst før i tiden. Dynen og jeg klistrer oss til en dårlig serie på Netflix eller en lettlest bok - det skal jeg sovne med, så ikke våg å slå av noe! Må jeg på fest så lengter jeg hjem til dynen min. Skal jeg til varmere land, tar jeg den med i kofferten sammen med HDMI-kabelen. Jeg har da ingen planer om å sove i dårlige laken!

Substitutt kan være enkle små ting - det er bare å finne de, uten å lete for mye tror jeg.

Nei, da våkner de ikke så små lenger snart, på med mor, en tur på Retretten og kanskje litt lekser senere?

 

Herregud! Hvorfor lukter det hasj over alt?!

Lekser - Retretten  - ABSTINENSER

Å ta seg et ANTA-kurs på Retretten er virkelig å anbefale. Vi rusavhengige må holde edruskapet vårt ved like resten av livet, og Retretten er et veldig bra alternativ til f.eks AA og NA. Ikke nødvendigvis et alternativ heller, man kan fint gjøre begge deler.

Jaja, da får skolejenta gjøre leksene sine (ikke for at hun gjorde nevneverdig av det i yngre år)

Lekser høres jo kjedelig ut - og dette er egentlig ikke lekser, dette er mine refleksjoner over det vi har lært i dag, mer skal ikke til. Så folkens - min versjon pluss noe stjålet (det med beige skrift i dette innlegget) fra Rita Nilsens bok,

Veien Fram går først Tilbake:

Abstinenser ja...

Første gang jeg var på Trasoppklinikken (og det sier jeg eder I samfulle ødesløse - gi eder i kast med veien mot Trasopp!), var på et besøk hos poliklinikken der oppe, man må gjerne innom å snakke litt med den lokale legen før man får plass. Jeg gruet meg selvfølgelig, jeg var full av skam og klar til å sette opp en diamantbefengt front på venteværelse - for det er klart, man er da normal og en lege skal da for pokker ikke tro noe annet! Jeg hadde kanskje ikke dusjet den morgenen, men jeg hadde da i det minste tatt på meg mascara må vite!

Legen var ufarlig nok, han jobbet tross alt på en rusklinikk, noe jeg overhode ikke hadde tatt med i min heller reduserte betraktning - han så meg bedre enn meg selv.

Vi pratet litt, han spurte litt, jeg løy litt (eller pyntet om du vil). Jeg sa at jeg bare ville ha dagbehandling fordi jeg måtte være hjemme med barna, han sa seg over hode ikke enig, han sa han var bekymret for helsen min og mente at jeg burde legge meg inn - fyren hadde helt rett. Man tager hva en lege med rus som spesialitet har å si, drar det gjennom hjernemassen, kommer til en konklusjon og legger seg inn. Basta.

Han spurte plutselig: har du eller har hatt abstinenser?

Abstinenser? Hadde det ramla helt for fyren? Jeg var da for pokker ikke noen vanlig narkis heller?!

Etterhvert lærte jeg litt om abstinenser på Trasopp:

Angst

Skjelvinger

Hodepine

Rask puls

Søvnløshet

Depresjon

Kvalme

Tja, la meg tenke. Joda, bøttevis av abstinenser.

 

Jeg lærte da og jeg lærte i dag. På Retretten lærer man bare man går inn av døra.

Listen vedvarer og hvis du ikke har følt på noe av dette, er sannsynligvis planeten krypton ditt egentlige hjem:

Fysisk: Ristinger og ukontrollerte skjelvinger, følelse av ustøhet, svetting, rennende nese og øyne, manglende appetitt, fordøyelsesproblemer, muskelrykninger og smerter, andre kroppslige smerter

Psykisk: Tretthet, hukommelsesproblemer, spiseforstyrrelser, konsentrasjonsvansker, overfølsomhet, mistenksomhet, usikkerhet, uvirkleighetsfølelse, fobi, angst, panikkfølelse, depresjon.

Jo takk som byr

Så du... så kommer det noe spennende: Sen-Abstinens!

Dette er et herlig fenomen vi har alle mennesker, hver tredje måned inntreffer en ny hormon syklus. Den kommer uavhengig av dagsform og kan vare i opptil 20 dager. Vi reagerer forskjellig, og folk som ikke er avhengige av noe løser det på sine egne vanlige måter uten å tenke over det.

Vi? Vi tar oss en drink ekstra og en til og litt mer enn vanlig. Hvis vi har klart og slutte, uten å gjøre jobben som skal til for å slutte, så er det i tilfelle nå vi sprekker. Ikke så rart kanskje i og med at denne faktisk hormonelle syklusen innebærer:

Vanskeligheter med å tenke klart: som om hjernen ikke fungerer, og det er umulig å konsentrere seg

Hukommelsesproblemer: Du oppfatter alt og forstår det, men så er det plutselig glemt

Handlingslammelse: Du vet hva du skal gjøre, men kommer ikke i gang

Søvnforstyrrelser: Vanskeligheter med å sovne, følelse av å ligge "over" senga, urolig søvn, mareritt og svetting

Følelsesmessig over - eller underreaksjoner: Voldsomt sinne, irritasjon eller nedstemthet, depresjon og apati

Fysiske Koordineringsproblemer: Problemer med balansen, øyne og hender vil ikke samarbeide, trege reflekser

Stressømfintlighet: vanskelig å skille mellom mye og lite stress, og hva som er positivt og negativt.

 

Puh!

 

 

Som sagt gjelder denne hormonelle syklusen alle mennesker, men for oss rusavhengige, kan det mildt sagt være lurt og finne ut av når vi har det sånn, for det er da vi er mest sårbare for tilbakefall. Så pass deg, hver 3 måned and counting,)

Jeg synes det er veldig vanskelig å finne ut av det med meg selv, og jeg har tenkt på det siden forrige kurs i September, men jeg tror jeg er der nå. Jeg er en smule handlingslammet, noe jeg ikke pleier å være. Jeg utsetter småting som egentlig er veldig enkle å få til. I vår tok jeg helt av den andre veien, full fres uten stopp i timesvis - jeg visste bare ikke om dette da. Bare se på denne galskapen: Tante Pose Lager Hekk. Jeg knekker sammen av latter når jeg tenker på det nå, så får vi bare håpe at rosene overlever;)

Har du noen gang innbilt deg at du lukter hasj over alt uten å ha vært i nærheten av det på lenge?

Noen ganger dukker det opp hasj-lukt på vidda uten at du har vært i nærheten av det ,og hvor kommer det fra? Man tror gjerne det kommer utenifra, men hei du! Det kommer fra fettvevet, og så vidt jeg husker fra i dag, så kan cannabisen kose seg der i årevis, og sive ut nå og da, i hvertfall i syv år etterpå. Dette gjelder mest piller og cannabis. Så da var det løst.

 

Så har vi en misforståelse og oppklare og det har et navn, det kalles pseudo-abstinens: 

Du skal utfordre deg selv, være "sterk" og klare alt. For eksempel oppsøke dine gamle venner, gå på stambaren og drikke farris. Rockekonserter og fester.

Der har jeg vært ganske streng med meg selv de siste fire årene, men jeg har ikke unngått det fordi jeg visste om dette, jeg har unngått det fordi jeg ikke gidder, jeg synes det er kjedelig med fest uten rus. Jeg bryr meg ikke om andre ruser seg, jeg synes rett og slett bare det er kjedelig.

Nå har jeg fått svaret på hvorfor det var lurt, som sagt: Pseudo-abstinens.

Den utløses av assosiasjoner, joda, ikke prøv deg, du vet hva jeg mener, jeg mener akkurat den type situasjoner jeg nettopp lista opp. Ikke gå på disse tingene for mye, du er faktisk ikke sterk nok.

Hvorfor?

Fordi du er avhengig og det kan du ikke styre selv. Sånn er det bare. Slutt å oppsøk situasjoner som trigger for en god stund fremover.

Hvorfor skal du ikke det? 

De trigger ikke sier du?

Du har helt rett, de trigger ikke det der og da. Denne typen triggere har en inkubasjonstid på 2-4 dager. Du går på fest, drar på ferie med folk som drikker, drar på konsert og kommer hjem fornøyd fordi du klarte det så fint. Så går det noen dager og du ligger å vaker nede i flasken.

Joda, det kan skje. Ikke med deg nei?

JO 

Bare la vær. Enkelt.

Sånn ja, dette ble litt av en lekse. På kurset må vi også skrive livshistorien vår, den trenger ikke å være så lang og vi trenger ikke å vise den til noen. Den er til oss selv for vår egen skyld. For å rydde litt i hodet. Nå har det seg slik at jeg jaggu har gjort det motsatte. Jeg har skrevet den for alle, og den ble litt lenger enn en kladd:

 

 

Lekse nr 2 kan du lese HER

Veldig koselig om du vil følge meg, den eneste måten å gjøre det på er å gå inn og like denne siden: FB. Håper vi ses der!

 

 

En morgen på vei til Retretten

God morgen fra Nesoddbåten!

På vei til ANTA-kurs på Stiftelsen Retretten eller: hvainnihulestegranskaugenerdetsomforegårihjernenevåre?!

Som sagt: edruskap = deling med andre i samme situasjon og ikke mins: KUNNSKAP!

 

 

 

DAG 1 - uke 2

Ja, uke to. Jeg rakk ikke den første uken på denne runden, men det er nettopp det som er saken. Vi Rusavhengige trenger å bli møtt med enorm takhøyde og på Retretten får man nettopp det, takhøyde, møte med andre og kunnskap.

Selvfølgelig anbefaler jeg å ta hele kurset uten stopp, men kan man ikke det, så kan man gå allikevel, så lenge du er avhengig av noe er du velkommen og uten en rød krone i lomma (red anm. rødt øre i gamle gamle dager)

Planen min for denne runden er å dele leksene mine med dere - nærmere sagt selvransakelsen. Vi får se om jeg får det til, det er visse ting jeg må utelate, de tingene som kan gå ut over andre - jeg driver ikke med sånt, uansett hvor sensasjonelt det hadde blitt.

 

 

LEKSEBOKA TIL RITA

 

Ha en snasen dag så lenge, lekser kommer etterpå... gurimalla;)

Og nuh er leksene ferdiggjort HER

Luftslott Rasert!

Tårene presser på, jeg vil ikke mer! Boblejakken er åpen og jeg klarer ikke å lukke den, det er for kalt til å lukke den. De kuleste 501 buksene mine er på med alle de hullene som skal være i den og vinden suser inn og gjennom buksene, lårene er blåe av kulde. Ja! De skal jo ha hull?! Stilongs? slutt a, det er ikke kult!

Året er 1984 og jeg går forbi Ruseløkka skole på vei ned til Aker Brygge - eller: Rådhuskaia som det het, sånn var det ja - Rådhuskaia.

Det er 20 kalde og ingen skjønner meg! Jeg er ikke født til å bo i dette landet mamma, skjønner du ingenting? Livet mitt er jo nesten ikke til å redde, jeg fryser i hjel og ingen skjønner noen ting!

Livet er ofte ikke til å redde når man er jente 14 år.

 

 

Jeg elsker å drømme meg bort, men jeg hater luftslott! Jeg hater å drømme om ting som egentlig kan bli virkelighet og ikke blir det.

Ahhhh flytte til et varmere land. Vandre nedover en vei mot en strand i flagrende gevanter mens jeg plukker sitrusfrukter fra tilfeldige trær som klasker meg i ansiktet på veien til sand mellom tærne. 

Luftslott - det er lov å drømme!

Playa del varmt og Sangeria høsten 2011. Visninger, fly rundt på visninger og se på hus til millioner av kroner jeg ikke har råd til. Det er lov å drømme.

Men det ble med det.

Juli sommeren 2017 - Santorini med kjæresten. Nå, kjæresten er heldigvis ikke et luftslott. Jeg våknet på Santorini:

 

 

 Meget bra, tenkte jeg. Jeg hadde hørt rykter om en solnedgang i byen Oia som ikke en gang de greske guder kunne være mistenkt for å ha laget

Ja, Santorini er en vakker øy, særlig hvis man har riktig objekt i linsen:

 

Slutt og mas, jeg vet at jeg har påstått at Johnny Depp kan gå og legge seg i forhold til denne mannen - og det er helt klart sant. Det er jo nettopp derfor du ikke får se ham forfra!

 

Mine drømmer om å bo i et varmere land har utviklet seg opp gjennom årene, men ikke til noe annet enn drømmer. Luftslottet måtte snart vekk! For tre år siden tenkte jeg: på Grand Canaria har de norsk skole. Ja! For en ide, det kommer barna til å elske! Min bedre halvdel er med på alt utenom bingo, så den er trygt plassert i boksen sin. 

Jeg hev meg over barna med stor entusiasme: dere! Vi flytter til syden! De har norsk skole med masse barn og vi kan bade hele tiden! Jaaa!

Barna: NEI!

Jeg: JOOO!

Barna: vi vil bo hjemme

Jeg: Jammen det blir jo hjemme, bare mye varmere. Dere kan til og med snakke norsk hele dagen!

Barna: slutt mamma

Mamma sluttet. Mamma var ikke fornøyd. Men tross alt, Grand Canaria hadde aldri vært drømmemålet, det var bare varmt der og ja, norsk skole... Men hva var egentlig drømmemålet? Varmt skulle det iallefall være.

Mamma resignerte og godtok at de små snørrvalpene på død og liv skulle leke med vennene sine hjemme. Hun krøp til korset, hutret i sin noe harry boblejakke, vel og merke med lukket glidelås denne gangen. 501-bukser hadde gått av moten i forrige århundre, så lårene hadde i det minste riktig farge.

Mamma krøp så grundig til korset at hun snudde helt.. hun tok med seg den lille familien sin til Gol, til Hemsedal, til Trysil, til håpet om at de skulle fryse nøttene av seg og endelig komme til fornuft. De kom ikke til fornuft, de fikk dilla på Snowboard. Mamma tok på seg et tappert smil og sine gamle ski. Som den helten hun var (her kan erkeengelen Gabriel bare gå og legge seg) , satt hun opp en smilende front som mammaer gjerne gjør:

 

Mamma hadde gitt opp. Mamma drakk ikke - utrolig nok barn! Mamma undertrykte sin store drøm og ofret seg som på en spikermatte av iskald smerte... helt til sommeren 2017. Mamma og kjæresten dro til Santorini

 

 

Mamma og kjæresten hennes koste seg faktisk på Santorini barn! - eller nesten, det var egentlig litt for søtt der...

Hei! Hvorfor begynte hun å tenke sånn? Litt for søtt der..? Jo, dere skjønner... drømmen kom tilbake.. mamma lette, helt uskyldig og uten å ha tenkt seg om, etter et sted å bo. Drømmen kom snikende tilbake og hun tok faktisk helt av! Plutselig kunne hun ikke fatte hvor mye fett det gikk an å ha klistra på hjernen. Hvor valkete gikk det an å bli i hue! Det var jo i Hellas vi skulle bo! Det hadde det jo alltid vært! Grand Canaria my ass! Fett på hjernen? Nei.. vi nærmer oss faretruende nær smult...

Mamma begynte å lese Homer. Mamma ville bli Odyssevs! Mamma flagret rundt på tomta ved huset hun og den snasne mannen hennes hadde leid. Hun ville bli værende i Hellas! Og hennes bedre halvdel, dere vet, den snasne mannen som går Johnny Depp en god gang, han som fremdeles var med på alt utenom bingo? Han fulgte villig med på hennes drøm - han fikk øye på en finfin strandtomt rett ved huset de leide. Han begynte å vandre på tomten, tok med seg ho mor og bygde strandhus med evighetsbasseng og platåer... vent... stopp!

Enda et luftslott???

Et lite øyeblikk! Har vi råd til tomt? Og siden når innikvikksandhelvete fikk vi råd til tomt på Santorini? For ikke å snakke om å bygge palass på denne tomta?! Og Santorini i seg selv for den saks skyld?! Vakkert ja. NYYYYDELIG! Men har jeg noen gang drømt om å bo i en settekasse? Nei takk! 

Men hva gjør vi med dette evige luftslottet?

Mamma og kjæresten dro hjem, ja vær ikke i tvil, de var veldig fornøyde med turen, men det var også alt det var - en tur.

Vel hjemme satte mamma seg ned på internettet, booket visninger på Kreta og tok med seg de to små slabbedaskene tilbake til Hellas. Til Kreta, til en stor øy med levelig infrastruktur (kult ord).

Visninger? Jada, visninger på hus til utleie - langtids sådan. Slutt på luftslott!

En uke senere troppet mamma opp med de to små slabbedaskene som ikke var så små lenger og gikk på syv visninger første dagen på Kreta. 

.........

Og tenke seg til, vet du hva? Vi fant noe jeg aldri hadde trodde vi skulle finne, hjem med noe skulle jeg uansett, men vi fant faktisk det ene huset man ikke kan motstå. Du vet, det man må ha men ikke har råd til - bare nesten.

Leiekontrakten er vanlig som i Norge, bare enormt mye billigere. Ett år av gangen og huset er vårt, med våre ting i skapet, på kjøkkenet og på gulvet. Vi kan komme å gå som vi vil. Vi kan kalle det hytta, vi kan kalle det hjem. Hvis vi ombestemmer oss, hvis vi ikke bruker det nok, hvis det blir alt for dyrt å beholde? Ja, da kan vi si opp leiekontrakten. Har vi råd? Nei. Har vi tid? Nei. Vet vi hvordan vi skal bruke det? Nei. Men vi har det og det er helt fantastisk akkurat nå!

TOWNHOUSE 3 SEK FRA SJØEN I VAKRE KALIVES

 

 

 

Balkongen

 

 

 

Elven som går gjennom den lille byen. Hvis man står på den ene siden av broen ser den sånn ut

 

 

... og hvis man snur seg på den lille broen og går over på andre siden...

 

 

Strender finnes det så mange av, men før vi går til en av de fineste på Kreta, så må vi vel innom den som ligger rett utenfor huset vårt?

 

 

En times kjøring fra vår lille by ligger en av verdens vakreste strender Elafonissi (rangert som akkurat det et eller annet sted)

 

 

 

Så kjære små slabbedasker, det finnes ingen norsk skole på Kreta, det er ikke like varmt på Kreta som det er på Grand Canaria, men hvis dere ikke er snille, hvis dere ikke gjør som mammaen deres sier til en hver tid, finnes det en internasjonal skole på Kreta (og der holder det ikke å snakke norsk!) Vi har allerede et hus på Kreta som dere var succers nok til å godta, så tilbake til: hvis dere ikke er snille mot mamma så... så ... SÅ FLYTTER VI!!

Takk

Er rus gøy?

Jepp, rus er gøy og ikke minst - veldig mye annet.

Spørsmål og svar fra foredragene mine. Det er spørsmålene som egentlig teller og de kommer nedover i dette innlegget 

For ca 2 år siden begynte det å falle inn forespørsler om jeg kunne holde foredrag. Jeg sa ja til de, og tenkte med gru: ok, hva skal jeg gjøre nå? Vel vel - jeg har mange års erfaring fra scenen, så jeg får bruke det og lage et opplegg.

Jeg møtte opp med opplegget mitt - litt historie om meg selv med en artig vri, etterfulgt av spørsmål mot slutten. Jeg så andre foredrag, løp hjem for å lage et powerpoint-opplegg. Alle driver jo med Powerpoint, det må jeg også! Ja, man må da for guds skyld ikke være annerledes!

Etterhvert som jeg hadde holdt noen av denne type foredrag, begynte jeg å tenke: er historien min noe særlig annerledes enn andres? Og ikke minst, hvor gammal er denne historien? Jeg mener - i boken min FYLLIK starter jeg med en påstand, en liten tullehistorie om neandertaleren Bjørn som oppdager morrogress, svever inn i rus og blir der. Men er det egentlig tull? Er rus så gammelt? Jeg tror det. Så hva blir viktigst i mine foredrag hvis historien min er så urgammel og utgått på dato at folk sovner hvis de får høre den en gang til? 

 

 

Publikums spørsmål - det er viktigst. For noen er det personlig, for andre er det fag og for noen er det rett og slett bare interessant. For meg er de fleste mennesker pårørende på en eller annen måte - jeg også.

Menneskene som kommer på foredragene får selvfølgelig historien min, men bare hvis de spør! Etterhvert som folk blir varme i trøya blir det alltid en skog av hender i salen - for tross alt, hjernen vår er interessant og snakke om.

Det klikker inn sms'er på telefonen, for jeg deler ut telefonnummeret mitt og står der med telefonen i hånda mens vi holder på. Det er ikke alle som tør å snakke høyt i forsamlinger og det er helt greit. Det blir alltid både morsomt, sårt, direkte og til tider hardt for noen. Det blir hard for de pårørende å skjønne at de må passe på seg selv - vi kan ikke hjelpes hvis vi ikke har fått nok. Det som kan være problemet med spørsmåls-forum er at folk er redde for å stille "dumme" spørsmål. Slutt med det! Det finnes ikke dumme spørsmål, vet vi ikke det nå da? Jeg begynner derfor denne runden tatt fra telefonen min, med nettopp de enkleste, mest opplagte spørsmålene som folk faktisk burde stille for å varme opp litt.

- Og ja forresten: Powerpoint er bortevekk. Null Powerpoint på disse forumene;)

Så kjør på:

Disse spørsmålene kommer fra nettopp sms'en og jeg har skrevet de litt om så de ikke skal gjenkjennes på person. For de som ikke vet det, jeg har vært edru nå i fire år selv om jeg svarer under her i nåtid.

Hvor ofte drakk du alkohol?

Jeg begynte da jeg var 13 og drakk første gang på en fest med andre på samme alder og oppover. Jeg var en vanlig 13-åring så jeg drakk ikke oftere enn de rundt meg. Vanlig er hovedordet her, for det er sånn både vi og andre ser på oss selv i begynnelsen. Det gikk vel ca ett år fra første til andre fest. Det jeg derimot oppdaget på denne første festen var at det var gøy! Jeg fikk blackout, jeg fikk litt små angst dagen etter, men gøy var det! Dette måtte jeg gjøre mer av! Da jeg var 15/16 år begynte jeg å ruse meg hver helg, eller feste som vi sa. Det var alltid en fest å oppdrive. 18 år = tilgang. Da jeg var 18 begynte jeg og drikke daglig. Ikke fordi jeg var så deppa, ikke fordi jeg hadde "grusomme" foreldre, men fordi jeg synes det var gøy. Jeg ville ha det moro. Jeg ville være der det skjedde. Ja, jeg fikk angst, blackout hver gang og gjorde dumme ting, men gøy skulle jeg ha det. Det som hadde skjedd sist gang skulle ikke skje i dag, for i dag skulle jeg ha det gøy!

Når visste du at du var alkoholiker?

Det er ikke noe man tenker over når man er ung og vil være der det skjer. Man begynner fort å sammenligne seg med andre for og forsikre seg om at andre er mye verre enn en selv. Man reflekterer over hode ikke over at man alltid er den fulleste på festen og alltid får blackout. Akkurat som de fleste andre så tenkte ikke jeg over det i det hele tatt. Da det slo meg noen år senere, sammenlignet jeg meg med andre rundt meg for å komme til at "joda, jeg kunne bare fortsette festen!" I retrospekt vet jeg når det slo meg: da jeg var 21 år, men det er i retrospekt som edru! Derfor har ikke vi rusavhengige lov til å drive med sammenligning - med rette!

Hva kan vi gjøre for å hjelpe en alkoholiker?

La oss starte med: INGENTING! En rusavhengig person slutter ikke før de får nok. Jeg vet at det er et frustrerende svar, for hva er nok? Nok er personlig, folk opplever smerte på forskjellige måter. For meg var det 30 år med kontinuerlig fylleangst - som til slutt bare blir ongoing angst krydret med veldig høy selvforakt.

For andre er det kanskje noe fysisk, som skrumplever = en snarlig død. Men for de fleste dere - blir det aldri nok, uansett hvor langt nede man er. De fleste slutter ikke, og det er derfor jeg sier INGENTING! Dere må beskytte dere selv mot sånne følelsesmessige blodigler som oss. Dere har ingen garanti for at det skal gå bra til slutt. Med det mener jeg ikke at dere skal slutte å elske, jeg mener at dere skal slutte å håpe - jeg er her for å bryte ned håpet deres - JA!

I denne sammenhengen får dere ikke lov av meg til å håpe mer. Gjør dere det, knuses håpet igjen og igjen og igjen. Dere blir ribbet for selvfølelse, får like stor selvforakt som oss og følger våre humørsvingninger i det daglige. Hver dag våkner dere uten og vite hvor dere har oss og oppfører dere deretter. Vi kjefter og smeller, dere sier unnskyld og vet ikke helt hvordan dere havnet i den situasjonen. Du kan si til meg at jeg dør av å drikke - jada, da slenger jeg tilbake: du ender opp i psykiatrien av å fortsette og håpe. Kanskje jeg får nok en dag, kanskje ikke... 

Hva med oss som jobber med dette, mener du at vi skal slutte å hjelpe???

NEI!

Dere er i en annen situasjon en den vanlige pårørende. Noen ganger treffer dere og hjelper hele veien til edruskap. Det er kanskje ett skudd i blinde, men når dere treffer så er det vel verdt hele jobben? (her får jeg som regel samtykkende, ivrige smil og nikk). Så lenge dere behandler oss som likesinnede og deler av deres egne erfaringer. Med egne erfaringer mener jeg ikke at dere må dele av privatlivet deres, jeg mener at dere har nok erfaring i livet til å sammenligne følelser med oss. Rus er følelser. Rus er hjernen.

Alle mennesker har vært innom hele følelses-skalaen på en eller annen måte - faktisk innen man er syv år gammel. Så det er bare å fortsette jobben - det vil si, hvis du liker den og brenner for den. Hvis du ikke gjør det, brenner du vel ut av oss? Likheten mellom dere og pårørende er allikevel det samme: dere treffer bare blink med de som har fått nok. Sorry.

Er det vanskelig å holde seg edru nå om dagen?

Det er vanskelig å svare troverdig på det, for når man hører "jeg har det så mye bedre nå" så høres det ikke bare lite troverdig ut, det høres nesten "frelst" ut.

Det er faktisk sant, jeg har det helt fantastisk. Tror du meg ikke? Klart ikke det. Det er faktisk ingen som vil slutte å drikke, ikke vanlige mennesker heller. Hva om jeg sier til deg: Jasså, skal du på ferie til Spania i en hel uke? Så deilig! Du får ikke lov til å røre alkohol hele uken.

Så nei, ingen vil sutte å drikke (bortsett fra avholdsfolket da;) Derfor er det lite troverdig at jeg har det bedre nå. Men hvis dere tenker dere at jeg hadde ekstrem angst hver dag, at jeg har klikket fullstendig i vinkel i fylla ofte, at jeg har slått mennesker, vært i fengsel for fyllekjøring, blitt slått ned og går rundt med plastikk-tenner osv osv. Så kan det kanskje høres litt mer troverdig ut?

Derimot nå for tiden: jeg er frisk om morgenen - hver dag! Jeg kan stå opp før barna våkner og være for meg selv, nyte morgenen og være helt tilstede for dem når de våkner. Jeg har ikke gjort noe dumt kvelden før og slipper all den gamle dritten. Fri for angst! Jo - det er lett å holde seg edru hvis man har gjort hele den jobben det tar å komme seg dit. Jeg vil ikke bare ha ett glass vin, jeg vil ha hele kartongen fort som faen og gå rett i Blackout - med andre ord: Det slipper jeg nå!

Men har du ikke sug lenger?

Nei i grunn ikke, det er lenge siden det sto på for alvor. Det første edrue året er det mye av det. 

Jeg kan få små blaff som varer i noen sekunder, men det er ikke ofte. Jeg må derimot jobbe med saken hele tiden for å holde edruskapet ved like, rusavhengig kommer jeg alltid til å være. De gangene jeg lar den jobben ligge for lenge oppstår det en farlig tomhet som jeg må ta tak i for ikke å sprekke (hvordan vi jobber må dere nesten spørre meg om på innboksen, på foredragene sier jeg det, men her på nettet må det forbli anonymt).

Jeg skal fortelle dere hvor sinnsyk jeg er allikevel. Jeg har kanskje ikke sug, men jeg har en og annen visjon, eller fantasi om dere vil, la oss ta min fantasi om en sprekk:

Først av alt: jeg må seff ha barnefri!

Hmmm... barnefri faller naturlig på en fredag. Ahh, en hel helg på fylla! Vent! Nei.. det er alt for lite, la meg få dra på med noen ekstra dager, jeg har jo tross alt ikke drukket på 4 år! Fem.. nei! Seks dager, seks dager er bra! Mamma kan alltids ha dem litt, barnevakt skaffer jeg, det er bare å si at jeg har mye å gjøre eller trenger litt fri eller noe sånt. Null problem, her skal det festes!

Ok planlegging: jeg må på polet på torsdag. Ja?! Barnefri starter jo fredag morgen når barna har dratt på skolen, det skjønner du vel! Her skal vi ikke vente på no nei! Jeg må ha... hva må jeg ha? Ah, nå kan jeg ta i - hele seks deilige dager på fylla: Ok, polet er stengt på søndager, det må vi ta høyde for! Jeg må ha tre kartonger med rødvin, tre kartonger med hvitvin (jeg er ikke så glad i hvitvin, men en liten forandring for sensitive smaksløker må til, vi må jo for guds skyld ikke gå lei her nå!), to flasker med vodka (det klikker jeg i vinkel av, slår og skriker litt og sånn, men pokker heller! Jeg har jo ikke drukket på fire år og vodka er gøy!). Så må jeg ha en kasse med vann for å skylle ned alt sammen... eller øl som noen kaller det...

Og dere, nå er det mye som er i veien for festen min! For eksempel søvn??? Det vil vi ikke ha noe av! Så vi må krydre festen med litt sentralstimulerende stoffer. Litt Kokain eller Amfetamin. Ja?!  Samma det, en av delene gjør uansett susen. Jeg må jo få med meg at jeg endelig er på fylla igjen?!

Ikke kom å si at dette er normalt - jeg er sinnsyk når det kommer til rus, eller avhengig om dere vil. Så uansett hvor bra jeg har det, så må jeg holde edruskapet mitt ved like. Eller hva?

To be continued?

Kommenter gjerne dette innlegget så jeg får en følelse av om dette er interessant for dere. Foredragene drysser av spørsmål både fra ungdom, pårørende og fagpersoner - alt etter hvilket forum jeg holder det for. Jeg kan fortsette å legge spørsmål og svar ut (upersonifisert) her, hvis det er av interesse? Spørsmålene er alltid ganske like (noe som faktisk er veldig bra!), men det er fler av dem. Det er ikke selve spørsmålet som gir fargen, det er hvem som spør og hvordan.

 

Selve rushistorien min kan du få her ved å klikke på bildet:

 

 

 

 

 

Noe farlig skjedde i sommer - i hode. Da var Retretten løsningen.

//overhode ikke sponset

Det satt seg noe i kroppen sent i sommer, ikke et direkte sug etter rus, ikke en fantasi heller - tror jeg. Bare noe tomt. Noe tomt og farlig. Noe som kunne bli noe enda farligere , uten at jeg reflekterte noe særlig over det da, man gjør gjerne ikke det hvis det er vagt - noe det var.

Rita Nilsen fra Retretten dukket plutselig opp på innboksen:

Jeg starter opp ANTA-kurs (Alkohol, Narkotika, Tabletter og Andre Avhengigheter) om noen dager, fikk jeg beskjed om.

 

Rita Nilsen, Retrettens store mor;)

Jeg visste ikke noe mer om kurset enn at det var for sånne som meg, rusavhengige. Det er det eneste du må ha innsett for å gå på kurset - at du er avhengig

I det jeg fikk meldingen falt det på plass.

Det var det som var tomheten, jeg hadde ikke gjort noe for å holde edruskapet mitt ved like på en stund. Jeg hadde holdt foredrag og jevnlig snakket med folk på telefonen som ringte for å få hjelp. Både pårørende og rusavhengige (forresten: bare fortsett med det dere, bare ring, men send en sms først, jeg er litt redd for ukjente nummere enda;), men jeg hadde ikke gjort noe som bare fokuserte på meg selv. 

Så jeg møtte opp.

Det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv på lenge. For hva er det egentlig vi rusavhengige må gjøre for å holde oss edru/nyktre? 2 ting.

1 .Vi må først og fremst skjønne hva vi er, så må vi skjønne en viktig ting til: vi kommer aldri ALDRI til å klare det alene, ikke i lengden. Hva gjør vi da? Vi menger oss med andre rusavhengige og deler erfaringene våre med hverandre. Så enkelt er det. Ikke spør deg selv hvorfor, bare aksepter at det er sånn og gjør det. Til slutt dør du av alternativet, så kutt ut og intellektualiser det.  Hvilket forum du velger for å møte andre er selvfølgelig opp til deg. Ferdig.

2. Vi må tilegne oss kunnskap om hvordan vi fungerer og hvorfor. Disse to tingene får man på Retretten. Begge deler i en smekk på ANTA-kurset. 

Høres ikke det enkelt ut? Jepp, det er det - så gjør det da! Jeg kan ikke skrike høyt nok om hvor mye jeg anbefaler kurset. Ting faller på plass i riktig rekkefølge og det er ganske enkelt:

Kurset varer i 5 uker. Det varer fra kl 10.00 - kl 12.00 fra mandag t.o.m torsdag og du kommer som du er, du kommer når du kan og slutter når du ikke vil mer.

Du trenger ikke å ha med deg en eneste krone, ei heller full mage - det vanker gratis lunsj etter kurset. Har du stive skuldre, stressproblemer, søvnproblemer, abstinenser eller annet, kan du få en nål eller to i øret. Akupunkturen på Retretten er enestående. De som jobber der sitter med unik innsikt - nemlig egenerfaring! Store ord?

Ja klart det er store ord - dette er noe av det beste jeg har gjort på lenge sier jeg! 

Jeg så nettopp på Retrettens sider HER at det begynte ett i forrige uke. Fillern tenkte jeg, jeg ville jo gå på ett til, men vet du hva? Det kan jeg, for jeg er rusavhengig, de som jobber der er rusavhengige, så hvis det fremdeles er plass, så er det plass til meg selv om jeg kommer for sent. Rusavhengige har nemlig rimelig stor takhøyde - så jeg tropper like godt opp på mandag. Trenger jeg det nå? Tja, Hvorfor ikke?

Kontakt Retretten på:

rita@retretten.no eller annelen@retretten.no

Tel: 22 20 93 92

Kursene går med jevne mellomrom gjennom året

 

 

Min rushistorie eller deling om du vil, kan du få tak i ved å klikke på denne: