Bullshit, Turboneger og til slutt - nekta servering

Kjære fb og blogg-venner jeg vil beklage på forhånd for dette er bare Bullshit. Saken er at bullshit må til en gang i blandt (det skrives blant Julie. Ikke for det, jeg skriver alltid våken med o også), særlig hvis man skal dra i gang en blogg - da må man nemlig ha innlegg hver bidige dag og hvem har noe fornuftig å si hver dag? Ikke undertegnede. Sånn som nå, jeg har ikke en dritt å si akkurat nå. Eller jeg har det - men det krever mer energi enn jeg er i besittelse av på en dag som denne. Ikke så rart kanskje, jeg var på Turboneger-konsert i går med Dr. Erik som oppvarmer. Det krever sitt for ei gammal røy. Her har vi allerede ett problem gitt, i en blogg skal man helst ha fine bilder, jeg dro på konsert uten strøm på telefonen. Litt som man gjør i fylla, man glemmer små ting som å lade enheter. Vi klinker til med ett bilde fra nettet:

 


Vi tar et bilde med færrest mulig folk på, så jeg er helt sikker på at jeg ikke driter på draget med feil bandmedlemmer;)

Hvis jeg skulle ha fortalt deg noe om konserten ville det også blitt ganske kjedelig fordi jeg ble full av "voksne" betrakninger. Jeg er egentlig helt likegyldig til Turboneger, det er rett og slett ikke den musikken jeg putter i spiller'n. Men allikevel, vel vitende om at det er nettopp denne type musikk som er gøy på konsert og med en kjæreste som kjenner deler av bandet var det bare å dra. Klink edru. Jeg hadde hverken den ene eller den andre forventningen. Eller jo, jeg forventet en proff, litt uinteressert gjeng på scenen som skulle riste av seg en spillejobb med venstrearmen. Det fikk jeg ikke.

Jeg fikk ett show, et show med aktører som så absolutt ville være der de var. Foten min begynte å rocke av seg selv og musikken tok over lokalet. Alt satt på scenen, timingen var skuddsikker og vi tok av. Det er nå man kan putte profesjonelt, dritkult og rått i samme setning. Thomas Seltzer er en rockestjerne oppdaget jeg noe sent - et tiår eller to, jeg så bare ham - jeg ble helt fascinert. Tenk a, at en så stille (og sky innbiller jeg meg) mann tar hele scenen ved å stå ganske stille og litt på siden. Han var faktisk nesten mest bråkete med ryggen til. Det ble litt sånn: kult! Nå skal han stå med ryggen til igjen! Glem vokalisten, han ble bare en rølpete fjasekopp man håpet kunne slutte med dårlige vitser etterhvert. Ser man det, dette ble ikke bare Bullshit allikevel. Konserten var nemlig alt annet enn Bullshit.

O herlige rockefølelse! Midt under konserten måtte jeg - gammel og alt for edru som jeg er, ta meg en røyk på Rockefellers tak. Og mens jeg satt der alene, stille og fredelig med musikken dundrende under fotsålen, kom hun mot meg, den strenge og målrettede vakten:

" Jeg tror kanskje du burde ta det litt piano med drikkinga"

" Jo tusen takk" sa jeg. "Jeg har tatt det helt piano de siste tre årene. Ikke en dråpe faktisk"

Damen smilte og gratulerte meg mens jeg ble sittende fjetret igjen. Ikke fordi jeg fikk påpass, det er jeg vant til på byen;) men fordi jeg ble trodd. Det har aldri skjedd før - med god grunn.

På vei hjem til Nesodden, mens jeg skravlet høl i hue på kjæresten min om hvor fantastisk Turboneger var, med Seltzer godt plassert i spissen for min del, dro vi innom en bar på Aker Brygge kl 01.00 og jeg ble blankt nekta servering ved første øyekast. Etter mye overveielse fra dørvakten fikk jeg til slutt en cola. Så takk dørvakt for at du også bidro til en noe savnet rock'n roll-følelse. Vel hjemme så jeg meg i speilet og konstaterte at jeg hadde mascara klint utover halve trynet - fremdeles klink edru.

I dag, dagen derpå sitter jeg å stirrer ned på stempelet mitt fra Rockefeller mens den vellykkede konserten fremdeles dundrer i hue - jeg har stempelet på håndleddet. For jeg er selvfølgelig også en av de som tenker når jeg skal få stempel av dørvakten: "Se så proff clubber jeg er a! Jeg bare gir deg innsiden av hånden min sånn helt uten videre jeg. Uten å si noen ting til deg en gang. Ja, for både du og jeg vet jo at stempelet ikke skal synes på håndbaken, det er harry det! Vi er så proffe rockere vi, at vi ikke trenger å si det til hverandre en gang! Jeg ser på det og tenker:

Sånn skal rock'n roll være: i foten, i blodet og så til slutt midt i trynet.

Halleluja

 

Død og Grusomhet!

Åååå! Jeg vil bare døøøø! Jeg har det så grusomt og ingen skjønner meg! Det er ikke en gang noen her nå som ser at jeg gråter! Helt bortkastet! Filler'n, det er flere timer til kjæresten min kommer hjem og da er sikkert alle spor av gråt borte. Alle mine blodige tårer er bortkastet. Han skulle bare ha visst! Ja det skulle han! Men her står jeg helt alene i en verden hvor ingen bryr seg om meg. Jeg ser meg litt rundt for å se om noen ser min store tragedie, men neida, intet publikum. Når jeg tenker meg om er det i grunn helt forkastelig at ikke folk bare kan forstå hvordan jeg har det inne i hodet mitt helt av seg selv til enhver tid. De må jo være helt blåst i skallen! Barna skjønner ikke bæret de heller, for de vil ikke bo i Syden en gang. De mener at de både har venner og et liv her i denne sørpa. Jeg vil bo i SYDEN! Egoistiske snørrunger! Skal dere komme her å fortelle meg at en liten kokospalme ikke kan løse alt? En liten søt kanarifugl kanskje? Jeg skal bare vinne i lotto på lørdag så ordner alt seg.

Jeg skal egentlig inn i huset vårt, men blir stående å henge i håndtaket på utgangsdøren og hulke. De skulle bare visst hvor vondt jeg har det nå, hvem "de" er er en smule uklart, eller nei egentlig ikke: ALLE!

Jeg vet det! Jeg tar livet av meg, jeg orker ikke mer av dette. Jeg har det så grusomt at barna i Afrika bare kan gå å røkke seg i nepa! Jeg hikster og føler meg som den lille ungen i barnehagen, hun som står helt alene ute i regnet mens det sildrer ned i nakken og inn under regntøyet, alle de andre har gått inn og ingen bryr seg om henne. Stakkars stakkars meg. Ja! Jeg skal ta livet av meg, det er nettopp hva jeg skal!

Presten står ved alteret i begravelsen min med hode bøyd i stor sorg mens Mozarts Requiem dundrer ut av høyttalerne (evt Oslo Filharmonien live med minst 40 musikere tilstede) så de hører det fra Smestad til Majorstua (vi snakker selvfølgelig vestre gravlund her).

Alle skammer seg nå. Alle sitter på benkene og vrir seg i grusom anger fordi de ikke så meg eller hvordan jeg hadde det i livet som nå er forbi, forbi så alt ALT for tidlig. Hahaha! Nå kan dere bare ha det så godt for jeg er nemlig DØD!

Presten, eller egentlig erkebiskopen i Oslo holder en rørende og poetisk tale mens alle kneler og mot slutten av denne fortryllende seremonien skrider hele Pink Floyd frem på kirkegulvet for å hylle mitt store, unike og dramatiske liv! Ha! Det hadde dere ikke trodd det!

Jeg ser utover de bøyde, skamfulle hodene og røres til tårer av den tunge sorgen, den ligger som et tykt og deilig lag i rommet. En stor tåre triller nedover kinnet mitt og jeg er meget fornøyd og beveget av det hele.

Eller... oj! Der, helt ytterst på fremste benk sitter barna mine.. ?

Herregud Julie! Jeg snapper ut av den dramatiske og selvmedlidende dødssermonien.

Hva var det egentlig som skjedde nå? Noe så pinlig. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så navlebeskuende fantasi siden jeg var 13 år - eller vel, la oss si 17 da.

Julie! Ta deg sammen, tenk på barna dine, gå inn og lag middag. Jeg trykker dørhåndtaket helt ned og går inn i huset mens jeg tørker snørr og tårer med den nederste delen av genserarmen (dessuten er alt dette helt bortkastet i og med at ingen ser meg), jeg hikster korte dype barnehikst mens jeg åpner døren og går inn i det tomme iskalde huset (på ca 22 varmegrader). Det første som møter meg er den lykkelige hunden vår Akita som elsker meg over alt på jord. Nei Akita! Du skjønner ingenting du heller, vi er deppa nå vi. Vi orker ikke overfladisk logring i utide, gå og legg deg. Akita gjør som hun får beskjed om. Herregud, den hunden kan til og med smile, noe så slitsomt!

Jeg drar det tunge legemet mitt inn på kjøkkenet og møtes av en spottende komfyr som skriker mot meg. Tenke seg til, nå må jeg lage middag til folk oppå det hele. Avgrunnen er et faktum -  det ble ferdigpizza på alle og jeg sender en stor takk til Nora og Grandiosa for et godt høstsamarbeid. Helt uten å bli sponset en gang. Så generøs er jeg ja!

DET ER HØST

Jaha ja, så det er dette som er høstdepresjon? Jeg har hatt det så utrolig bra i disse tre edru årene som har gått. Jeg har svevd med glitrende paljettvinger på rosa skyer, nesten kontinuerlig og gjør det i grunn enda. Jeg er på mange måter en liten drittunge, for det er tross alt mange helt vanlige livserfaringer jeg har drukket bort og hoppet over de siste 30 årene. Jeg har feks aldri hatt noe så enkelt som:

Feber

Influensa

Eller

HØSTDEPRESJON

Jeg har rett og slett sausa det bort. Ser man det, det er mye å gå glipp av når man befinner seg på bunnen av flaska. Hittil har jeg tenkt som så: jeg er heldig jeg, som oppdager de små gledene i hverdagen så sent i livet. Jeg tar de ikke forgitt. Det tenker jeg fremdeles. Men at disse infantile fjortisfantasiene skulle banke på døra var heller uventet. Jeg som avskyr sentimentalitet endte opp som en vaskeklut hengende fra ett dørhåndtak med meg selv i sentrum - eller ikke bare i sentrum, som det eneste viktige individet på jordens overflate. Har jeg virkelig tid til å kaste bort energi på dette? Lære meg taktikker jeg skulle ha begynt med i en alder av 13? Ikke pokker. Jeg har bare en løsning:

Så fort jeg har tatt en alvorlig prat med folka på Hamar og fått dem til å forstå at det tross alt er jeg som skal vinne i lotto nå, flytter jeg til Bora Bora. Jeg tar med meg min velvillige, kjekke, maskuline og sterke mann, manipulerer barna, kjøper vennene deres og drar med meg hele røkla til turkoise heaven:

 



Nettopp! BORA BORA

Nå skal det sies at jeg aldri har vært på Bora Bora, men høres det ikke litt gøy ut? Litt Pippi Langstrømpe? Kanskje vi kan ta med frøken Prysselius som lærer til barna?

 

            

 

Det er en sterk mulighet for at dette er ett gedigent luftslott, så ikke blås på meg.

Kanskje jeg ikke har opplevd høsten ordentlig før, men en ting vet jeg og det er at denne lille absorberende egoistiske bagatellen, den går over;)

 

 

 

Selvforakt, et fascinerende fenomen

Alvorlig talt?

Å gå fra en avhengighet til en annen er vel ikke å anbefale. Det er lett å gjøre det hvis man ikke er klar over "potensialet" sitt. Jeg har gjort det - to ganger. Eller, den første gangen blandet de seg vel av seg selv, i ungdommen - spisevegringen og alkoholen. De gikk hånd i hånd til jeg fikk hjelp med maten. Alkoholen ble igjen som du sikkert vet nå. I 30 år var vi kjærester.

Overraskelsen kom da jeg slo opp og ble edru. Det viste seg at jeg ikke hadde kvittet meg med vegringen i det hele tatt, bare drukket den bort. Den fysiske delen av vegringen var og er borte. Men den psykiske? Den er helt på bærtur. Jeg avskyr alt ved mitt eget ytre, ikke alltid, men for ofte - jada, jeg vet at det ikke henger på greip, jeg er tross alt 46 år. Jeg skjønner det. Men sånt hjelper lite. Å skjønne ting.

Jeg skal ikke bli treningsnarkoman. Men jeg tenker som så: jeg er møkkalei av denne selvforakten. Den viser seg å være mye verre enn alkoholismen, for meg iallefall. Jeg blir ikke kvitt den og det går med så utrolig mye bortkastet energi til sånt tull. Ja, jeg har blitt gammel nok til å kalle det det nå: tull. Men tull går ikke nødvendigvis bort.

Det indre? Det går tydelig vis ikke over så lett. Kanskje aldri? Så derfor må jeg prøve å ta bort "aldri". Jeg tar ett hardt tak i det ytre, det overfladiske - eller? Er det egentlig overfladisk med egenpleie Julie? Nei, det er ikke det og det må du snart forså. Det handler om å ta vare på seg selv, respektere seg selv - det har jeg sjelden gjort. Som regel gjør jeg meg selv verre enn jeg føler meg for å gjemme meg bort i det. Jo verre, jo mer fillete, bustete, usminket, u-alt, jo bedre. Det å gå ut av huset for å møte andre kan være min værste fiende. Ikke det å faktisk møte andre, jeg er sosial midt oppi det hele, men det å måtte deale med meg selv før jeg går ut av døra. Ironisk nok vet jeg at ett bad, normale klær, litt sminke og en hårbørste vil løfte meg litt. Men gidder (les tør) jeg? Nei.

Tur med hunden?

Æsj, bare en liten tur med hunden? Hvem trenger å kle på seg ordentlig for å gå tur med hunden? Tydeligvis ikke jeg. Ikke her på Nesodden, jeg bor tross alt på landet. Så jeg trasker ut i det værste jeg har: fillete joggebukse, slitte sko og en boblejakke som har sett bedre dager - det er jo tross alt kaldt ute. La oss se litt på den boblejakken Julie: du går i en dyne. Du går i en størst mulig dyne med flekker og slitasje for å gjemme deg fra verden. Joggebuksene dine er trukket litt oppover leggen, de blir mer posete på den måten. Hår? Dusj? Sminke? Glem det. Jeg er ett troll. Det kan være kult det? Å være litt slurvete, litt rocka, litt ujålete? Flowerpower og hippie? Bullshit Julie, du trekker deg ned, sånn er det.

Så der går jeg da, på landeveien - med hunden. Nå har det seg slik at denne landeveien ender opp ved den lokale Kiwi-butikken. Jeg trasker inn i det heller forfalne utstyret mitt. Inne i butikken er det mennesker, jeg slår på smilet og later som "jeg bare er sånn". Jeg er bare så fri og klin sprø jeg, at jeg kan traske rundt i hva som helst. Som dere ser så er ikke jeg avhengig av å ta meg ut til enhver tid. Jeg er en gladlaks på landet jeg!

Dette må ta en slutt

Så ja, jeg har trent i dag, tatt solarium, dusjet lenge i garderoben, smurt inn hele kroppen, sminket meg og tatt på meg ordentlige klær. Nei jeg lyver, jeg har bare trent og badet hjemme etterpå, men det er litt - kanskje jeg gjør resten av den spa-listen i morgen? Jeg vet at det lønner seg, iallefall for meg.

Heldigvis er ikke noe av dette unikt ved meg. Vi deler dette også, mange av oss. På forskjellige måter. Da jeg var yngre var det dramatisk og grusomt. Det var så synd på meg! Jeg var unik mitt grusomme og misforståtte liv. Suveren og mørk i min ekstravagante kjeller. Nå er jeg bare møkkalei av tullet. For det er tull!

Måtte våre i-lands problemer finne graven snart...

 

Morgen

Alle har egenerfaring 

Det er en fin morgen fordi jeg er frisk og ikke fyllesjuk. Jeg vet at jeg har sagt det før - dette om morgenene, men jeg tror det er noe av det fineste jeg vet, for det er et helt usannsynlig mirakel at jeg kan være frisk om morgenen. At jeg til og med vil det. Det er kanskje det mest usannsynlige av alt - at jeg faktisk ikke vil ha alkohol.

Jeg er overrasket over en ting til. Jeg er overrasket over at det til slutt ble den pårørende/medavhengige jeg skulle tenke mest på. For det har blitt sånn, jeg tenker mest på deg som ikke forstår hvorfor vi er som vi er og sliter deg ut for å hjelpe en som kanskje ikke vil ha hjelp - en som ikke stopper, for vi vil ikke det. Vi vil bare lære oss å drikke sånn som deg så vi kan fortsette. Vi må fortsette, mens du sitter igjen uten å fatte hva som foregår.

Så hvorfor vil vi ikke slutte da?

Tenk litt på det. Hvem vil slutte å ha det gøy? Slutte å kose seg? Slutte med den deilige følelsen av å kunne koble ut? Det vil vel ikke du heller? 

Det er nettopp dette som gjør det farlig: rus er gøy. Kjempegøy! Og koselig... foran peisen om vinteren. Ja, men han/hun har det jo ikke sånn lenger tenker du. Han/hun oppfører seg jo helt hinsides og er deprimert mesteparten av tiden. Ja det er riktig, men ikke i egne øyne. Det var i går det. I kveld skal jeg på fest å ha det gøy, det er jo gøy! Jeg vil kose meg med deg foran peisen og aldri krangle med deg igjen. Jeg lover. Det er over nå. Jeg hadde bare en jævlig fase. Det har vært så mye i det siste.

Du ser det fortvilet utenfra, du prøver å si fra, men du tror litt på det også - du har håp. Det er ikke så rart kanskje? Jeg tror tross alt på det selv jeg også - og har det samme håpet. Det hjelper ikke. Både du og jeg tror at det blir bedre nå, også blir det ikke det. En ting mange glemmer er at jeg også tror på det - jeg tror og vil at alt skal bli bedre snart, jeg vil bare ikke slutte. Jeg vil drikke sånn at det ikke gjør noe. Jeg vil drikke mens jeg oppfører meg pent og jeg vil slippe angst. Det går vel det? Til slutt? Det gjør ikke det.

Jeg har sluttet å bruke for mye tid på de som ikke vil - jeg prøvde en stund, til jeg kom på en ting: jeg har vært en av de i mange år - jeg vet at du, som vil hjelpe, bare er et stort fjell av pes! Jeg vet at du ikke skjønner meg! Jeg drikker ikke for mye! Jeg klarer meg så bra så! Jeg har både jobb og barn og står opp om morgenen og hund og hus og ÅH! Slutt å pes!

De som har kommet langt nok og fremdeles feiler, de har jeg derimot drøssevis av tid til. Jeg vet at jeg trengte støtte rundt meg. Også til å feile. Hva trengte jeg da? Jeg trengte tillit og jeg fikk tillit selv da jeg ikke fortjente det, de ga meg tillit selv om de ikke trodde på det selv. Jeg er så heldig at jeg er oppvokst med folk som har egenerfaring. Neida, ikke innen rus, bare innen eget liv og det holder - vi er bare mer av visse ting, derfor har alle egenerfaring de kan bruke: saus i hode, selvmedlidenhet, narsissisme, glede, sorg, tap. 

Min familie slet seg ut med bekymringer i mange år. De fikk ingenting igjen for det, men de er familie så de kunne ikke gi seg og jeg skjønner det - at det ikke går an å gi opp noen man er glad i. Du får ikke noe igjen for det - ikke før personen slutter. Da derimot får du alt, da viser det seg at det nettopp var all støtten du trodde ikke hjalp som kommer tilbake. Den rusavhengige har ett grunnlag og bygge opp selvtilliten sin på - din oppbrukte energi. Den rusavhengige har nemlig ingen egen selvtillit å støtte seg på i begynnelsen av edruskapet, så ja - til slutt får du det igjen. Det er veien dit som er uforutsigbar for du vet ikke om målet er der - det kan vi ikke vite. Så mens det pågår: pass på deg selv, gi deg selv plass i ditt eget liv. Ikke la deg drenere - vi kan ikke vite om det går bra. Beklager.

Julie (Dette er ikke fra boken)

P.S Jeg har ikke svarene, jeg snakker bare på bakgrunn av... ja nettopp - egenerfaring.

 



 

 

 

Det store sviket



Vanligvis er alt Bare fryd og gammen med Antonio. Her ser dere ham i full sving mens han vasker gulvet mitt. Mannen er fin sånn. 

 

Velkommen tilbake til Interiørportalen burde jeg vel si, men det er intriger på gang i mine ellers så rene kroker.

Jeg har såret min slave og slaver skal ikke såres - det går bare utover en selv. Antonio er lei seg. Har du ikke fått med deg hvem Antonio er? Krise! Les om slaven min HER

Som dere ser er Antonio vonbråten nå:

 

Antonio kom, som du ser på bildet, busende ned på kjøkkenet i dag morges og skrek: "Jeg er så lei!" Og du aner ikke hvor redd jeg ble. Tenk deg a! Å gjøre slaven sin sinna. Jeg satt i saksa kan du si, så jeg prøvde med en mild tone: "Kjære deg Antonio, hva er det du er så lei av?" "Jeg er så lei av deg og boka di! Jeg er lei av den idiotiske fylla di, du har ikke lagt merke til noe av det jeg har gjort i sommer". " Men Antonio da! Du som er slik en estetiker, synes du ikke boka mi er fin en gang? Se her da:

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

Under dette bilde er det snikreklame (Antonio's skjel må spares)

Nå gir du deg Julie, du ser ikke etter! Du ser ikke på alt jeg har gjort for deg og det til og med med glede!

Han ble rett og slett sinna:

 



Nå følte jeg meg desperat, så jeg prøvde meg med den varmeste stemmen jeg kunne oppdrive i den ladede situasjonen:

Hva med sex da Antonio? Det liker du jo. Se! Den er til og med rosa!

 


Vi kjører litt snikreklame i dette bildet også (Stakkars Antonio, han skal snart få en pille)

"Det er nettopp dette jeg mener Julie! Du ser bare bøker så langt øyet rekker! Jeg vil hjem til Roma!"

Men kjære Antonio, du må lese litt, det er så godt for hodet ditt. Hva med denne da? Utenpå denne er det jo til og med en kjekk mann. Du elsker jo kjekke menn Antonio, se her:

 


Antonio ble i litt bedre humør av dette, så her har vi åpen reklame.

Sånn der sparte jeg en motorsykkel, Antonio får alltid en motorsykkel når han blir lei seg. Og jeg skjønner det nå, hvorfor han ble lei seg mener jeg. Jeg har virkelig oversett fyren i det siste. Jeg tok ansvar å tittet ut i hagen, det er tydelig for meg nå at han har vært flink i sommer:

 

 

Antonio er snill, men han er ikke videre intelligent. Han skjønner ikke at han kan få mange flere motorsykler i sine mørke stunder hvis jeg får lov til å gjøre dette:

Vil du ha Sex fra Ah til Åh eller FYLLIK signert og sendt i posten, bestill den på Allerbok.no og vi fyker avgårde til forlaget vårt og signerer boken din før den legges i postkassen. Kanskje Antonio blir med og blåser Cecilie og meg i nakken mens vi sitter der med pennene våre. Eller masserer oss, han kan få velge selv.

Antonio blir alltid salig av å massere sine medmennesker:

 

Antonioer får man på den Italienske Ambassaden.

 

IG-Julie



 











 

Få FYLLIK signert

Den praktiske delen av hjernen min har tydeligvis størkna i det siste. Etter mange forespørsler om signerte bøker har jeg blitt sittende å tenke: Jammen? Jeg er jo ikke en butikk?  Hvorfor er jeg ikke det da, tenkte jeg videre - det kan jo ikke være så vanskelig? Og det var det ikke. Så nå er jeg en butikk. Ferdig.

For å få kjøpt FYLLIK signert kontakter meg på juliewinge@gmail.com evt melder meg på FB (privat) eller FB (bloggside) . Bor vi i nærheten av hverandre ordener vi alt på en glimrende måte oss i mellom. Bor vi langt unna hverandre, finnes det alltids ett postkontor. Skal det frem før jul, er postens frist til utsendelse 16 desember.

 

Vil du lese noen tekstbiter fra boka klikk HER

Uten signatur er boken å finne i alle nettbokhandler

Ha en fabelaktig dag!

 

 

Har du spørsmål om både det ene og det andre, er du også velkommen til å kontakte meg. 

 

IG-Julie

 

#fyllik #familieogbarn #helse