Nesodden - Bergen

FLAGRENDE HJERNE

 

Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.

Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike

 




Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.

Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:

 

 

Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg - svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides - ærlig talt, rett skal være rett!

Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar'n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:

 


Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd  satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo - jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.

Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika - en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn - jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? ... Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet - jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!

Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet - der hvor veien går over en innsjø - mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.

Release:

 



 

Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes - hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).

 

 

Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!

Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er - hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.

 



 

Så var det Lærdal - Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.

 



 

Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett - praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.

En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.

SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike... 

 



 

En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også - under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:

 



 

For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den - en gang på 70 tallet.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

Dere skjønner ingenting!

Marianne!

Hva slags tid er dette å komme hjem på?! Hvordan i alle dager er det du ser ut? Aner du hvor redde vi har vært?

Herregud! Har du drukket?!

Stille, hun rister i datteren. Marianne spyr.

Marianne! Svar meg! Har du drukket?

Stille

Hvis du ikke svarer meg så får du....

Marianne sjangler inn på rommet sitt og detter ned i sengen. Mamma løper fortvilet etter.

Marianne! Jeg ser at du har drukket, du må bare ikke prøve å lyve om det! Hva er det du tenker på? Herregud Marianne, du er bare 14 år. Du får aldri lov til å besøke Hanne igjen. Hører du meg! Aldri sier jeg.

Kan du svare meg!

Mamma er redd og gråter.

At du våger! du skal vite en ting! Jeg kommer til å snakke med pappa om dette og i morgen skal vi ta en alvorlig prat alle sammen, det er helt tydelig at det må nye regler til her i huset. Hun lukker døren for å gå, men bråsnur.

Og en ting til Marianne!

Du kan bare glemme vennene dine til uka, det blir rett hjem fra skolen hver dag uten unntak!

Marianne visste at hun kom til å få kjeft hvis hun ble oppdaget, det var jo derfor hun hadde kommet hjem så sent hjem - faen at de ikke hadde sovna da! Marianne vil ikke våkne i morgen, men en ting har hun bestemt seg for nå - hun skal aldri røpe seg selv igjen. Dessuten hadde hun ikke vært hos Hanne, hun var jo ikke dum heller!

Hva er egentlig forebygging? Vi kan dessverre ikke vite om folk er eller blir avhengige av noe i tidlig alder. I dette landet ramler veldig mange dritafulle rundt frem til de er 30/ 35 år, hvordan kan vi da vite hva forskjellen er? De fleste ser ganske like ut, men mesteparten er ikke avhengige av noe. De får jobb, familie og roer seg ned - til en viss grad. Så har vi oss rusavhengige som aldri helt får med oss at russetiden er over og til slutt er det for sent, vi faller i grøfta og blir der.

For min egen del, tror jeg forebygging ovenfor mine nærmeste små har mest med hukommelse å gjøre.

Liker du å få kjeft? Jeg gjør ikke det. Jeg har i grunn aldri likt å få kjeft. Jeg likte det ikke da jeg var yngre og jeg liker det ikke nå. Jeg ble sint, følte meg dum og sist men ikke minst oppsto det en stor skamfølelse. En skamfølelse jeg instinktivt oversatte til: Dere skjønner ingenting!

Fikk jeg den, ble jeg sta. Jeg gikk til motangrep, forsvarte det jeg hadde gjort og lasset all skyld over på motparten. Jeg lukket både hjerne og ører for at det kunne være noe i alternativet - mine egne gjerninger. Jeg hatet den intense følelsen av sug i brystet.

Sånn er det vel på en måte enda?

Jeg har faktisk ikke møtt en eneste person som liker å få kjeft (nei, jeg snakker ikke om konstruktiv kritikk her nå, dessuten er det et voksent ord, et voksent konsept, og hvem er vel egentlig voksen -  innerst inne)

Den gangen jeg var tretten år unngikk jeg å si til mine foreldre  hva jeg skulle, hvis det i det hele tatt var en sjans for å få kjeft eller bli stoppet i planene mine. Jeg hadde rimelig liberale foreldre, men jeg helgarderte uansett. For jeg kunne jo ikke vite på forhånd om det vanket kjeft eller boikott av mine alltid så spennende planer, og planene sto høyest.

Løsning? Pynte på sannheten.

Resultat? Jeg fikk gjort det jeg ville. Jeg havnet drita full i grøftekanter, ble utsatt for overgrep (som jeg ikke snakket om), overnattet steder jeg ikke burde, var på nattklubber jeg var for ung til å være på. Listen er lang...

Jeg vet ikke med deg, men i oppdragelsen av mine egne barn ser jeg på det som min aller største oppgave å huske selv.

Huske hvordan jeg var i akkurat den alderen mine barn befinner seg i til enhver tid. Huske hvordan tilsnakk føltes, hvordan jeg reagerte på det og hva jeg gjorde med det. Derfor er jeg sjelden moralsk eller tillitsløs, heller det motsatte og det er utrolig hvor mye hemmelig jeg får vite på grunn av det ? jeg får bare håpe det holder en god stund til? Det krever dog en kompistilstand.

Hva?! Vi må da huske på at vi ikke skal være kompiser med barna våre! Ærlig talt Julie - du er forelder, ikke bestevenninnen!

Over de siste 20 årene har det blitt skrevet og snakket mye om at vi som foreldre ikke må misforstå oppgaven vår ved å prøve å være kompiser med barna våre.

Men vet du hva?

Det er mer enn nok av foreldring på gang i hverdagen, derfor er det ingen ting i veien for å sette av litt kompis-tid.

Jeg tillater meg å være "gæren" nok til det og får vite en drøss med trettis-hemmeligheter det aldri hadde falt meg inn å fortelle mine egne foreldre i hine tider. Hemmelighetene jeg får vite er hemmeligheter og skal respekteres, uansett tyngden av informasjonen. Jeg vil nemlig at det skal fortsette. Fortsette når jeg virkelig trenger informasjonen fra barna mine - ikke for å moralisere, men for å kunne hjelpe dem.

Jeg håper ikke at mine barn ikke fester. Det er et usannsynlig håp og jeg hater luftslott. Det jeg håper, er at jeg klarer og ikke kjefte når det skjer.

Ikke den kvelden det skjer og ikke dagen etter heller.

Jeg håper barna mine har skjønt at det er det jeg håper. Jeg har lovet dem det allerede. Så får jeg prøve å være sterk nok til å holde det løftet. Det blir nok vanskelig når jeg er redd, for redd er jeg ikke i tvil om at jeg kommer til å bli og det skal være mitt problem - håper jeg.

Jeg håper at de tør å ringe hjem og be om hjelp når de trenger det.

En ting er sikkert, de ringer ikke hjem hvis de forventer kjeft.

Jeg foretrekker informasjon fremfor Norges lover når det kommer til mine barn. Informasjon fra dem. Den typen informasjon de kanskje ikke selv skjønner at er nettopp det, informasjon.

Jeg har en drøm om at de skal våge det. Jeg har en drøm om at jeg skal klare å ta med meg redslene mine for hva de har gjort, inn i stuen og beholde de for meg selv. Jeg har en drøm om at det skal gjøre dem trygge nok til å snakke om ulovlige ting. Jeg har en drøm om å droppe all moral for å få det til.

Jeg vet med meg selv at kjeft er formålsløst og det blir opp til meg og overholde løftet mitt. Jeg gruer meg til å vente på dem om natten, men det er mitt problem.

Ja men Julie, mener du at det er så enkelt?

Neida, ingenting er så enkelt.

 



 

 

 

 

 

Dagens løfter

Trene

Overhode ikke slutte å røyke

Trene?

Vurdere muligheten for at det går an å innta frokost

Julie? Du har lovet deg selv at du skal trene i dag

Vurdere en form for prostitusjon som en mulig inntektskilde - prostitusjon er relativt

Julie, Nesoddens helsestudio er ikke en veldedig organisasjon du så generøst støtter

Eventuelt spise en og annen vegis-enhet, muligens...

Vi var egentlig på trene?

Skrive en hel haug med ekstremt intelligente ting - intelligent er også relativt (jeg har nettopp googlet stavemåten for intelligent)

Julie! Slutt å tull! Du skal trene!

 



 

 

Go'nok?

Go'nok meg her og Go'nok meg der! Herregud! Jeg ser det plastra over hele nettet! Hva er det? Det er sikkert no trendy greier som de kule får være med på... ...

Sånne som meg, for jeg er nemlig det - de tingene jeg vil være. Jeg er kul nok, sexy nok, snill nok og ikke minst Go'nok. Rent bortsett fra at jeg ikke tror på det selv.

Ikke på harde møkka. Jeg har aldri trodd på det og jeg kommer ikke til å gjøre det med det første - selv om jeg vil. Snakk om oppgave? Tenk å føle seg Go'nok a? Den sitter langt inne. Er ikke det rart? At mange av oss gidder å bruke opp så mye energi på og ikke føle oss gode nok? Vi løper til og med rundt å påstår at vi føler oss mer enn bra nok uten og egentlig mene det. 

Bare det å ta seg en dusj er det reineste helvete - for meg, det er min greie. Når jeg skal dusje er det store farer på ferde! Den første svarte og lumske trusselen:  jeg kan få øye på kroppen min! Måtte alle greske guder forbarme seg over meg og dekke meg i Ambrosia (og gull?). Vel, det skjer ikke, tilbake til djevelen - eller meg selv i dusjen om du vil. Ok, jeg vet hvor speilet er, det kan jeg unngå - fokuser på veggen! Da er det bare å få full kontroll på hvitøyet. Se i taket? Ja, fin løsning. Se i taket og til nød, for å hvile øynene - litt på skrå, oppover... sånn. Pokker! Jeg må barbere leggene! OBS! FARE! Mage kan observeres! For ikke å snakke om føles hvis jeg bøyer meg feil! Leggen skal rakes uansett, så her er det bare å konsentrere seg på et helt nytt nivå: tunellsyn. Smøring av kropp? Overraskende enkelt - med nok dandering av håndklær blir Spenolen spredt utover i all hast. "For spener og jur" sto det på Spenolflasken før. Neste stopp klær. Kjapp rekkefølge, fast rekkefølge, en rekkefølge med minst mulig følelser og eksponering, man må ikke utsette hvitøyet for trakassering. Sånn, ferdig. Nei... 

Sminke - speilet må møtes allikevel. Ok, resten er tildekket, jeg takler to minutter med maling. 

Herlig, da er det bare å gå ut i verden og late som om jeg ikke bryr meg om hva andre synes om meg - en utbredt og trendy oppgave.

Det å være Go'nok har mange fasetter, mange skjebner og uttrykk. For meg starter det med det ytre - tidlig om morgenen når jeg våkner og kjenner at lårene mine gnisser mot hverandre. Ja? Jeg så helt tydelig at Kim Basingers lår hadde store mellomrom i 9 1/2 weeks en gang på 80-tallet. Der starter det, så kryper sakte men sikkert innover og møter de andre smilende djevlene i hodet mitt. Jeg kaster bort livet på det jeg kaller et I-lands problem uten sidestykke. Som så mange andre. Jeg ønsker ikke denne idiotien på noen - dette vil jeg ikke føre videre til mine barn eller andre for den saks skyld - denne syke "sannheten" om at vi ikke duger. Vi finner hver vår sannhet - den som passer oss best, så lenge vi kan være 100% sikker på at den drar oss langt nok ned i søla. Sannheten er jo at mine barn heller ikke føler seg gode nok - det ligger i folkesjela.

Da jeg ble spurt om å være hovedambassadør for Go'nok, sammen med mange andre, var jeg ikke i tvil om å takke ja og dette var min første tanke om hvorfor på egne veiene.

Go'nok jobber ut fra ideen om å spre seg selv så mye i sosiale medier, at vi kanskje alle til slutt kan føle oss gode nok. En super ide. Og når du nå etterhvert ser Go'nok logoen rundt omkring så husk: du blir vant til logoen, ikke nøy deg med det, ta inn budskapet - for din egen skyld. Jeg skal iallefall prøve det.

Jeg er ikke med i Go'nok for å stille et krav om å være det, men med en stor drøm om å få det til.

 

Go'nok/Diameta

Link til Go'noks FB-side her

 

  


 

 

 

Ingen, INGEN vil egentlig slutte

Jo kanskje. Ikke egentlig. Eller... jo jeg burde vel kanskje trappe ned. Det går egentlig bra, det er ikke det som er problemet, det er...

Hva om jeg bare drikker øl? Det gjorde jeg i går og det gikk helt fint. Neida, det er ikke sånn, herregud jeg har da både jobb og hobbyer. Jeg klarer det bare ikke helt. Jeg tenkte kanskje jeg skulle flytte, det hjelper sikkert. Det hjalp ikke forrige gang jeg flyttet, men det hjelper helt sikkert nå - planen er å flytte til Dombås, det blir fint.

Så jeg trenger ikke hjelp, i fjor sluttet jeg helt på egenhånd - kjempelett (sa han uten å tenke videre over at han sitter der nå). Det gikk fint en gang for ti år siden også.

I går? Joa, men det er jo faen ikke rart at jeg drakk så mye, jeg hadde jo nettopp fått vite at broren min har kreft. Dessuten var pappa slem mot oss da vi var små. Jeg vil bare dø. Neida, ikke på grunn av fylleangsten jeg har nesten hver dag. Jeg vil dø fordi livet er så tungt og det er ingen som skjønner det, de ser det forresten ikke heller, jeg er flink sånn sett. Står opp tidlig hver dag og greier. Ja, også er jeg vara i FAU.  

Beklager, men det finnes ingen rusavhengige/alkoholikere som egentlig, EGENTLIG vil slutte. De fleste vil faktisk ha hjelp til å slippe og slutte, med alle de syke løsningene det medfører. Sorry, det hjelper ikke å flytte på fjellet, du kommer ikke til å sitte på en mosegrodd grønn stein med vind i håret og røsslyng i tinen. Du kommer til å finne den beste måten og hamstre på, jeg kan egentlig like godt fortelle deg hvor polet på Otta ligger og når det stenger med en gang. Jo, du finner frem i Nepal også.

Kjære pårørende, det gjelder mannen din også. Eller er han bare periodedranker? De finnes ikke. Dessuten er det sannsynligvis et unnskyldende stempel fra din side. I den edru perioden tenker han bare på en ting - og det er ikke sex for å si det sånn.

Jeg har fått nok. De fleste som har kjent på angsten, vil påstå det. Spesielt dagen etter en litt for heftig kveld (etterhvert ca annenhver dag?). Det skal dessverre alt for mange nok'er til før nok sitter. Hvis den i det hele tatt gjør det, nok sitter ikke for alle og det siste vi vil er å ta i mot hjelp. Vel, det går ikke uten hjelp. Ingen klarer dette alene. Ja, bortsett fra deg da, du skal klare det alene. Ja, jeg vet det - du var kjempeflink i fjor.