Nr Pappa dr

Nr telefonen ringer og barna mine spr meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier "Pappa" istedenfor "Beste". Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det fles urettferdig.

 

Det er 6 r siden Terje dde av kreft, barna er 10 og 12 r n. Vi snakker ikke s mye om han lenger, det fles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for snakke om ting i vr familie. Det er bare det at vi ikke kommer p s mye og snakke om. Det er rart det der. Man fr drlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spr hva det er og fr svaret "Jeg tenker p pappa". Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.

 

Terje og jeg skilte lag to r fr han dde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Nr jeg hrer om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da dden l foran oss og var et faktum, hadde han barna s mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.

Mot slutten sa de p sykehuset at de ikke kunne gjre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjr vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var avslutte kreft-livet p hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!

Vi innredet et rom med alt utstyret som var ndvendig og der ble han til han dde. Det er vel det beste jeg har funnet p i mitt liv og all re til min davrende nybakte samboer for samarbeidet.

Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran ynene p oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve dden lettere takle, de avskrev han p en mte mens han fremdeles var i live og kunne mte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner p besk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var s glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer p ferier tror jeg) hper og tror jeg at det var den beste lsningen for han ogs, han snakket ikke s mye mot slutten.

Denne penheten om dden kom overraskende p meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle snt. Jeg er livredd for dden. Det gjorde ogs sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og p skolen i etterkant. Det gjr de enda. "Hva driver pappaen din med?" "Han er dd".

 

Kreft er en ubarmhjertig dampveivals,  mange spr meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er s langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.

Livet gr videre, det er rart det ogs. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker s mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, fr jeg ros, det merker jeg og snn blir det.

 

"Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa"

 

Bildene er gamle

Til minne om pappa

 

Neiogneiogneiognei!

N m jeg ogs blogge, det fles nesten litt som mtte p do, s det er fare for at bloggen ikke blir undvendig rosa.

Hvorfor m jeg blogge? Ja, det kan du pokker'n meg sprre om! Ikke veit jeg, eller jo, det m vre fordi jeg er s javla smart at jeg m bli samfunnskritiker. Lurer forresten p hvor lang tid det tar bli samfunnskritiker nr jeg tenker meg om... det m iallefall bli en autodidakt sdan, jeg gidder ikke studere n.

Vel, det frste jeg skal gjre er flge med p nyhetene. En tung jobb nr man har driti i det i 30 r...  jeg vet ikke om dere har tenk over det, men uten historikk, ingen samfunnskritikk (det er veldig forvirrende at samfunn skrives med en m i grunn). Ogs er det en ting til som kreves: man er pokka ndt til bli fotomodell samtidig, for uten ha et sterkt nske om redde verden er det jo bare drite i sammfunnet, nei sorry: samfunnet.

Og hvordan blir man fotomodell? Ligger man med fotografer (jeg har ikke penger til lage porteflje selv)? Eller er det helt 70-tallet? Og i tilfellet hvis man ligger med fotografer, hvem er de og hvordan skal jeg by meg frem?

Herrejemini (legg merke til at jeg sakte men sikkert slutter banne, det kan man nemlig ikke nr man skal bli tatt s serist som jeg skal)! Nr jeg tenker godt etter, kommer dette til bli en ganske omfattende oppgave.

Har jeg plagt meg selv denne oppgaven, neida, ikke helt, det er en kompis av meg som har ftt det for seg at dette sikkert er veldig sundt for meg, bare fordi at jeg har kdda litt p Facebook (snn, der fikk jeg lagt skylda p noen andre). Har jeg hrt p ham? Ja dere, det ser vel snn ut, s jeg fr bare begynne et sted:

 

Min kjreste kjreste Listhaug

 

Du er s veldig veldig flink Sylvi. Jeg m bare si det rett ut: jeg har begynt bli glad i deg. Vi utfyller hverandre kan du si. Det er rett og slett vakkert. Du er vakker og s ubegripelig fullstendig.

Tidlig om morgenen, i sekstiden, lister jeg meg ut av senga. Det er helt stille i huset og jeg har en hel time for meg selv fr jeg skal vekke barna sende dem p skolen. I det jeg kommer ut p kjkkenet, sitrer det i kroppen. Jeg lager meg en kaffe og legger frem ryken. Alt er klart. Spenningen stiger. Jeg pner maskinen og leter etter nyheter. Jeg slr alltid opp VG frst (nybegynner som jeg er). Det er spennende fordi jeg sparte meg kvelden i forveien, det var vanskelig, men snn ca etter kl 14 avholdt jeg meg fra lese nettaviser, ene og alene for kunne kose meg i denne lille bltimen jeg har for meg selv om morgenen.

Hva for slags spennende spillopper har den godeste Sylvi funnet p n da? Jeg hper p det sterkeste at du fant p noe i gr, tenker jeg mens VG sprer seg utover skjermen. Og ofte har du det, funnet p noe, uttalt deg, spredt budskapet ditt, i det hele tatt: pnet kjeften.

Og det er godt for meg fle p. Det lyser foran meg i piksler og svarthvitt. Hpet er faen steike meg (sorry) lysegrnt, det hadde jeg aldri trodd.

 

S, kjreste kjreste Sylvi, Norges, samfunnets og politikkens reddende engel.

Hvorfor er jeg s glad i deg tenker du.

Jo, n skal du hre:

Du gjr akkurat som jeg vil og hper p. Du oppfrer deg litt som Hitler. N har det seg slik at det heldigvis ikke er s mange som digger den fyren.

Du driter deg fullstendig ut og med tanke p den hye profilen du bde har og kjrer n, drar du med deg partiet ditt ned i mkka der dere hrer hjemme og jeg ser en lysere fremtid i mte. Hvis vi bare holder ut en stund til med deg og Fremskrittspartiet, er det forhpentligvis drssevis av r til vi ser dere igjen.

Det er bare en hake ved dette og det er hvor mye skade dere rekker gjre fr dere havner i kvikksanden.

Skal vi ta sjansen p det? Det er veldig skummelt, men sies det ikke at man m bryte ned for bygge opp? Ikke at jeg noen gang for mitt bare liv har sttt for det utsagnet, men en ting kan man vel f til i vr hyteknologiske tid: sprenge et og annet skjr i sjen, det m vel g an?

 

Din rbdigst

Julie Winge

#sylvilisthaug