Når Pappa dør

Når telefonen ringer og barna mine spør meg hvem det er, forsnakker jeg meg noen ganger og sier "Pappa" istedenfor "Beste". Det er alltid vondt, mest for meg tror jeg, for barna mine har ikke noen pappa lenger, de kan ikke bruke det ordet. Det føles urettferdig.

 

Det er 6 år siden Terje døde av kreft, barna er 10 og 12 år nå. Vi snakker ikke så mye om han lenger, det føles rart. Ikke fordi vi ikke vil eller fordi det er for vondt. Vi er ikke redde for å snakke om ting i vår familie. Det er bare det at vi ikke kommer på så mye og snakke om. Det er rart det der. Man får dårlig samvittighet av det, men det er ikke noe vits i å presse frem ting heller. Som oftest kommer det opp hvis jeg ser at en av barna virker ute av balanse. Jeg spør hva det er og får svaret "Jeg tenker på pappa". Den samme setningen fra begge to til forskjellige tider.

 

Terje og jeg skilte lag to år før han døde, vi samarbeidet fint om barna. Vi klarte og opprettholde en flytende 50/50 fordeling. Når jeg hører om andre samlivsbrudd, virker det nesten som et mirakel. Da døden lå foran oss og var et faktum, hadde han barna så mye han ville og orket, det var mye. Det var de han levde for, barna. Presten spurte ukristelige meg hva han skulle sitere fra bibelen i ukristelige Terjes begravelse. Det ble soleklart for meg: Jesus og barna, det var Terje.

Mot slutten sa de på sykehuset at de ikke kunne gjøre noe mer og at han derfor ikke kunne oppholde seg der lenger. Hva gjør vi da? Spurte jeg og fikk beskjed om at det vanligste var å avslutte kreft-livet på hospits eller gamlehjem. Ok: HEI! Skilt eller ikke, ny samboer eller ei, Terje skulle hjem til oss, basta!

Vi innredet et rom med alt utstyret som var nødvendig og der ble han til han døde. Det er vel det beste jeg har funnet på i mitt liv og all ære til min daværende nybakte samboer for samarbeidet.

Der ble han liggende ved hjelp av sykepleiere som kom og gikk. Han skrumpet sakte men sikkert inn til et levende lik foran øynene på oss. Det at barna fikk dette inn i dagliglivet sitt, gjorde selve døden lettere å takle, de avskrev han på en måte mens han fremdeles var i live og kunne møte det som skulle komme. De lekte, de hadde venner på besøk nesten hver dag, alle var med. For Terje som var så glad i barn, alle barn (vi var vel aldri mindre enn 10 personer på ferier tror jeg) håper og tror jeg at det var den beste løsningen for han også, han snakket ikke så mye mot slutten.

Denne åpenheten om døden kom overraskende på meg, jeg visste ikke at jeg kunne takle sånt. Jeg er livredd for døden. Det gjorde også sitt til at barna snakket fritt og fint om det blant venner og på skolen i etterkant. Det gjør de enda. "Hva driver pappaen din med?" "Han er død".

 

Kreft er en ubarmhjertig dampveivals,  mange spør meg ofte om hva slags kreft Terje hadde. Navnet i papirene er så langt og latinsk at jeg aldri husker det, med andre ord, han hadde kreft over alt.

Livet går videre, det er rart det også. Barna har det bra og selv om vi ikke snakker så mye om det, er Terje med oss, hele tiden. De gangene jeg er en flink mamma, får jeg ros, det merker jeg og sånn blir det.

 

"Natta Pappa, vi elsker deg, vi er bestevenner. Natta natta natta Pappa"

 

Bildene er gamle

Til minne om pappa

 

Neiogneiogneiognei!

Nå må jeg også blogge, det føles nesten litt som å måtte på do, så det er fare for at bloggen ikke blir unødvendig rosa.

Hvorfor må jeg blogge? Ja, det kan du pokker'n meg spørre om! Ikke veit jeg, eller jo, det må være fordi jeg er så javla smart at jeg må bli samfunnskritiker. Lurer forresten på hvor lang tid det tar å bli samfunnskritiker når jeg tenker meg om... det må iallefall bli en autodidakt sådan, jeg gidder ikke å studere nå.

Vel, det første jeg skal gjøre er å følge med på nyhetene. En tung jobb når man har driti i det i 30 år...  jeg vet ikke om dere har tenk over det, men uten historikk, ingen samfunnskritikk (det er veldig forvirrende at samfunn skrives med en m i grunn). Også er det en ting til som kreves: man er pokka nødt til å bli fotomodell samtidig, for uten å ha et sterkt ønske om å redde verden er det jo bare å drite i sammfunnet, nei sorry: samfunnet.

Og hvordan blir man fotomodell? Ligger man med fotografer (jeg har ikke penger til å lage portefølje selv)? Eller er det helt 70-tallet? Og i tilfellet hvis man ligger med fotografer, hvem er de og hvordan skal jeg by meg frem?

Herrejemini (legg merke til at jeg sakte men sikkert slutter å banne, det kan man nemlig ikke når man skal bli tatt så seriøst som jeg skal)! Når jeg tenker godt etter, kommer dette til å bli en ganske omfattende oppgave.

Har jeg pålagt meg selv denne oppgaven, neida, ikke helt, det er en kompis av meg som har fått det for seg at dette sikkert er veldig sundt for meg, bare fordi at jeg har kødda litt på Facebook (sånn, der fikk jeg lagt skylda på noen andre). Har jeg hørt på ham? Ja dere, det ser vel sånn ut, så jeg får bare begynne et sted:

 

Min kjæreste kjæreste Listhaug

 

Du er så veldig veldig flink Sylvi. Jeg må bare si det rett ut: jeg har begynt å bli glad i deg. Vi utfyller hverandre kan du si. Det er rett og slett vakkert. Du er vakker og så ubegripelig fullstendig.

Tidlig om morgenen, i sekstiden, lister jeg meg ut av senga. Det er helt stille i huset og jeg har en hel time for meg selv før jeg skal vekke barna å sende dem på skolen. I det jeg kommer ut på kjøkkenet, sitrer det i kroppen. Jeg lager meg en kaffe og legger frem røyken. Alt er klart. Spenningen stiger. Jeg åpner maskinen og leter etter nyheter. Jeg slår alltid opp VG først (nybegynner som jeg er). Det er spennende fordi jeg sparte meg kvelden i forveien, det var vanskelig, men sånn ca etter kl 14 avholdt jeg meg fra å lese nettaviser, ene og alene for å kunne kose meg i denne lille blåtimen jeg har for meg selv om morgenen.

Hva for slags spennende spillopper har den godeste Sylvi funnet på nå da? Jeg håper på det sterkeste at du fant på noe i går, tenker jeg mens VG sprer seg utover skjermen. Og ofte har du det, funnet på noe, uttalt deg, spredt budskapet ditt, i det hele tatt: åpnet kjeften.

Og det er godt for meg å føle på. Det lyser foran meg i piksler og svarthvitt. Håpet er faen steike meg (sorry) lysegrønt, det hadde jeg aldri trodd.

 

Så, kjæreste kjæreste Sylvi, Norges, samfunnets og politikkens reddende engel.

Hvorfor er jeg så glad i deg tenker du.

Jo, nå skal du høre:

Du gjør akkurat som jeg vil og håper på. Du oppfører deg litt som Hitler. Nå har det seg slik at det heldigvis ikke er så mange som digger den fyren.

Du driter deg fullstendig ut og med tanke på den høye profilen du både har og kjører nå, drar du med deg partiet ditt ned i møkka der dere hører hjemme og jeg ser en lysere fremtid i møte. Hvis vi bare holder ut en stund til med deg og Fremskrittspartiet, er det forhåpentligvis drøssevis av år til vi ser dere igjen.

Det er bare en hake ved dette og det er hvor mye skade dere rekker å gjøre før dere havner i kvikksanden.

Skal vi ta sjansen på det? Det er veldig skummelt, men sies det ikke at man må bryte ned for å bygge opp? Ikke at jeg noen gang for mitt bare liv har stått for det utsagnet, men en ting kan man vel få til i vår høyteknologiske tid: å sprenge et og annet skjær i sjøen, det må vel gå an?

 

Din ærbødigst

Julie Winge

#sylvilisthaug