Når gulvet forsvinner under føttene

Jeg vil ikke åpne øynene. Jeg vet ikke hva klokka er for jeg kan ikke klokka ordentlig enda, dessuten er det mørkt. Nei jeg vil ikke mer. Nå skriker de enda høyere. Det hjelper ikke å holde hendene for ørene heller, for da skriker de bare inni hodet mitt istedenfor. De skriker så ofte? Også skriker de om de samme tingene hele tiden? Eller.. det er bare den ene som skriker.. den andre er helt stille. Jeg tror jeg ville skreket tilbake? Eller slått? Slått så det ble stille?

Kan de ikke bare være venner da? Kanskje jeg kan hjelpe dem til å bli venner? Kanskje de blir venner igjen hvis jeg tuller, ler og smiler masse? Eller lager mat? De er alltid så slitene etter jobb. De blir sikkert glade hvis jeg lager mat i morgen.

Heldigvis er det ikke sånn om dagen. Bare om natten. Eller om kvelden. Til slutt så sovner de. Jeg sovner jeg også, for det har jeg lært meg nå, å drømme meg bort. Det er en veldig kjekk gutt på skolen som jeg tenker på da. Så sovner jeg. 

Når jeg våkner, så later de som ingen ting. Da prøver de å smile til meg og snakke fint, men det går ikke helt, for jeg vet at de kanskje tror at jeg vet at de bråket, men de vet det ikke helt, det ser jeg alltid og da later de som ingenting. Jeg også. Jeg må late som ingenting å smile masse, så de ikke blir lei seg igjen.

Jeg rekker nesten aldri skolen i tide lenger, for de drar før meg og jeg vil ikke egentlig gå på skolen. Iallefall ikke samtidig som de andre. Nå har jeg sagt at vekkeklokken ikke ringer veldig mange ganger, så jeg må snart finne på noe annet å si, men jeg vet ikke helt hva?

Det er forresten ikke bare om kvelden de skriker. Hvis jeg tenker etter, så skriker de midt på dagen også, da skjer det liksom helt plutselig og nesten alltid ved middagsbordet. Det begynner alltid med at de snakker om jobben. Hvorfor krangler de om jobben når de liker den? Når de gjør det, er det best å være stille. Jeg spiser alltid opp all maten min når det er sånn.

Det er egentlig verst når det begynner om dagen, for da varer det mye lenger. Da varer det både dagen, kvelden og natten. Og i bilen, hvis vi skal kjøre ett sted. Det er ikke så gøy, for da kan jeg ikke gå noe sted. Jeg hører alltid alt sammen, men i bilen må jeg liksom være helt oppi det? Jeg tror ikke de burde kjøre når de er sånn heller, jeg er ikke helt sikker, men det virker ikke sånn ihvertfall? De drar jo i hverandre mens de kjører? Men det er oftest om natten de krangler. Bare ikke i helgene eller i feriene. Da kan de plutselig fortsette om morgenen. Kanskje det er fordi de ikke skal på jobb?

Nå til sommerferien skal vi på lang telttur, det både gruer og gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til Legoland og Liseberg, men jeg gleder meg ikke til å kjøre dit og jeg gleder meg ikke til å sove i telt om natten.

 

Stanislavski sier at vi har gått gjennom hele følelsesregisteret innen vi er syv år. Jeg fikk vite det da jeg gikk på teaterskolen, jeg leste det ikke selv, for jeg hadde nok med å være på Puben på kveldstid, ikke i boka. Men det satt for meg da læreren fortalte om det, det funker for meg at vi sannsynligvis har gått gjennom alle følelser av tap, sorg, glede osv. innen vi er syv år. Så man kan sette seg inn i både ting og tang tenker jeg - hvis man tør å gå dit, de gangene det er nødvendig vel og merke. Akkurat nå ville jeg gå til de samme barna som jeg har skrevet om i det siste. Gjennom meg selv, og mine nå forgangne følelser.

Julie. Meg... Berørt av så mye rart. Som deg.

 

 

 

Hver tredje måned? Når er det? Krangel? Tilbakefall? Nytt oppussingsprosjekt?

Lekser Retretten

Sen-Abstinens???

Jeg har vridd hode frem og tilbake, rundt, opp og ned for å finne ut av når det treffer hos meg. Denne hormonsyklusen som alle har kommer hver tredje måned, den kan vare i opptil 20 dager. Hei du! Stopp litt. Leste du tallet 20? Det hadde ikke jeg gjort, jeg hadde bare gått videre i teksten - det varer i 20 dager, det trenger ikke å være slitsom i 20 dager, men det er der. Faren for tilbakefall ligger i disse (hvilket tall sa du?) dagene, for oss som er rusavhengige. Jeg har skrevet om akkurat hva sen-abstinens er i midten av innlegget: HER Det innlegget du vet, det med hasjen som overskrift.

Men når har man det? Litt vanskelig, jeg mener, det går jo litt opp og ned i livet hele tiden? Jeg dro med meg spørsmålet på Retretten i forrige uke og fikk dette spørsmålet tilbake av Rita:

Når kranglet du med kjæresten din sist?

Og det du, det kan jeg love deg at jeg husker! Ikke når det gnisset litt, men når det dasket i adrenalinet og kortisolet føk opp som en djevel med agenda. Du vet, de kranglene som varer i tre dager, når til slutt ingen husker hvorfor de begynte. Når man sitter igjen med bare prestisje og stolthet, når man blir kald og ikke vil gi seg på sin rett. Nå er jeg så heldig at jeg er i et forhold som er klissete bra. Så når det da smeller, spretter dramatikken i taket, armageddon er nær og resten av verden er for maur å regne.  Om polet og den brune baren er bestekompisen i hodet mitt da? Gjett a! Trassen setter inn fra alle hold. Nå skal han få se nå! Tenk at det går an å være så teit! Han hører jo ikke etter en gang!  Jeg har jo rett jo, han må da høre det! Går det virkelig an å ha mer fett på hjernen! Jeg orker ikke å være her! Gå vekk! Stakkars stakkars meg.. 

Det er sånne følelser som fyrer meg - kjærestefølelser.

Så ja du, nå har jeg funnet min dato. Jeg husket også å spørre Rita om en annen vesentlig ting: synkroniserer man denne syklusen etterhvert hvis man bor sammen?

Ja

Praktisk å vite. Et fint våpen å ha - mot seg selv.

Så det er mitt tips for å finne ut av når din syklus setter inn - gå tilbake til en smell, eller sist gang du hadde overflod av energi: ommøblering? Oppussing med kosten på hue og maling mellom tærne? Da du måket så mye snø at du like godt tok naboen sin tomt i samme slengen? Eller da du kranglet i dagevis med noen på tekstmelding, selv om du godt vet at det er det mest idiotiske du gjør, man kan ikke krangle på tekst! Det vet da du også - jeg også...  Da du ryddet den innerste skuffen på loftet. Eller da du NESTEN gjennomførte et prosjekt ingen andre på jobben brant like mye for som deg.

Eller enkelt for noen: sist gang du sprakk.

Selv kunne jeg ikke regne tilbake til min egen edruskaps dato, for det er tross alt fire år siden. I mitt liv føles store krangler med J unaturlig, så nå vet jeg når det kan skje neste gang: i en seilbåt på det Karibiske hav. Det kan jo være praktisk å vite om i forkant, for på den båten kan det bli en smule trangt, og i Sjørøverland? Der har de alko i alle butikker. 

Det er vel alltid greit å ruste opp i fredstid hvis man vet hvilke våpen man skal skaffe seg. Når det smeller, er det for sent. Da smeller det bare. Om det smeller via en sprekk, en krangel, eller verdens største blomsteroppsats, kan man nok ikke vite i forkant, men man kan iallefall vite. Det er mitt våpen - å vite.

Vi har denne hormonsyklusen hele gjengen, det er bare ikke alle som løser det med femten drinker.

 

 

Slutt å vær Hobbypsykolog!

Beklager men at du leker hobbypsykolog og sier til en 14 år gammel gutt at han "ingenting kan gjøre" men må ta vare på seg selv? himmel-- nei han kan nok ikke få mor/far til å slutte å drikke-men han kan få råd-vettige råd -- helsesøster-nær familie -snakker av erfaring -med både alkohol og pillemissbruk i fam ... - å si at det ikke er håp? UFF ser tårene på gutten... fordi om du nå er blitt "edru" har du nok mistet en del på veien dit.... og ja jeg er 5 barns MAMMA og har selv møtt "Kong Alkohol" så jeg vet hva jeg snakker om.

 

Jeg har ventet litt på dette nå, for når man tar for seg barn, i dette tilfellet fjortenåringer, kan temperaturen stige. Da blandes følelser inn. Oppdragelse er et minefelt og alle har sin egen versjon. Jeg driver ikke med oppdragelse, jeg snakker om fylla og den er alvorlig når det kommer til berørte barn. Fylla blir ikke mildere fordi barna er søte og små. Den blir verre. Mye verre.

Nå er det slik at denne rusen vår, den kan være helt ustoppelig i mange tilfeller.

Det blir reagert på ordet Håp. Det er klart det blir det! Vi skal jo ha håp her i livet. Ja, men ikke i dette tilfellet, bare det å skrive eller si at man må ha håp, setter i gang håpet, fordi vi elsker. Bildene av en romantisk fremtid med edru foreldre dansende bortover blomsterengen hånd i hånd kommer først i det du sier ordet HÅP. Det kommer på sekunder og blir der gjennom skoledagen - til middagsbordet er dekket... Da knuses håpet igjen og det er ordet IGJEN som regjerer her.

"Å ta vare på seg selv," betyr å forstå at foreldrene ikke slutter. I det jeg sier "kanskje" ikke slutter, spretter håpet opp igjen som en djevel på få sekunder. Å ta vare på seg selv, betyr og beskytte følelsene sine - håpet  - mot gjentatte fylle-rier som blir verre og verre. Rusavhengighet er progressivt, null diskusjon.

Å ta vare på seg selv, betyr å tilegne seg mest mulig kunnskap om hva som foregår. Som Herman gjør nå. Den kunnskapen får man ikke av meg, men av oss som har erfaringen. Enten fra rusens side, eller helst fra andre pårørendes side. Nå er det slik at Herman er i tvil om både seg selv og sine, og det er det nok av andre som er også. Veien dit kan vi vise, det kan også andre som har studert DETTE faget, sannsynligvis ikke helsesøster. Da skal du være heldig! Hvis din helsesøster tilfeldigvis har rus som fag. I tilfellet er jo det helt genialt.

Barnet som gråter av at jeg sier det jeg sier er et dramatisk og effektivt bilde. Barnet som gråter, er livredd og har mistet grunnen under føttene fordi foreldrene krangler om natten, er drita ved middagsbordet og uforutsigbare om morgenen, år etter år. Disse barna kryr det av. Det blir ikke snakket om, det blir ikke sett eller avslørt i tide fordi det ikke er synlig - i tide. Disse vellykkede drita foreldrene ødelegger barna like mye i sine edru perioder. Da kommer nemlig håpet du etterlyser. Endelig er mamma og pappa til stede. Endelig er det over. Vet du når håpet blir knust igjen? Sannsynligvis ved den kommende ferien, den ferien barna nå gleder seg til fordi alt er bra igjen.,

Det er glede man begynner å drikke på etter et stopp. Glede og tilfredshet. Man har plutselig noe å feire igjen og det krever belønning. Man begynner av en grunn og fortsetter av en annen. Glede > angst og smerte. Så når ferien kommer, den som barna gleder seg til, ja da du, da gleder foreldrene seg også, men ikke til det samme som barna. Foreldrene gleder seg til å slappe av, kose seg og nyte det fine været. Det fine været er ikke sola som skinner over vannet klokken 12. Det fine været er solnedgangen, med rekene og hvitvinen når barna forhåpentligvis har lagt seg. Der komme skjæret i sjøen, barna legger seg ikke så tidlig i ferien, så da får det heller feires mens de er våkne. Håp knust. IGJEN. Og IGJEN. Og...

Så håp får du ikke av meg, ikke når det kommer til små nurk heller. Jeg vil ikke ødelegge de med det ordet. Ikke før det faktisk er håp, noe som kommer sjeldent. Tårene til Herman og de andre barna, og partnerene, og foreldrene som er berørt av sånne som oss, har vært der lenge, fordi de håper og elsker - hele tiden. Det skal bort så lenge rus pågår, det er håpet som sender folk rett i psykiatrien. Kjærligheten kan de heldigvis beholde.

Ord som Hobbypsykolog skremmer meg ikke, det treffer heller ikke i brystet som det skal. Det som skremmer meg er dine forslag til hjelp. Nær familie? Jeg antar at du ikke mener de samme foreldrene. Men hvem mener du? Mormor? Tante og Onkel? De samme menneskene som er fylt av skam og angst på lik linje som de det gjelder - foreldrene? De samme som fornekter problemet kanskje enda mer enn de som sliter? De som til nød kan komme med ordet Periodedranker. Du vet den drankeren som får verdens største unnskyldning til å drikke på grunn av det samme ordet? Skal de hjelpe?

Helsesøsteren, legen, psykologen, professoren? Ja, det er fint hvis de har rus som spesialitet. Sannsynligheten for at barnet det gjelder treffer på en med rus på agendaen er vel heller liten. Det barnet du snakker om som ikke skal få hjelp av meg eller andre med egenerfaring vet jo ikke hvor det skal henvende seg. Hva skal helsesøsteren uten rus som fagfelt si? Slapp av gutt, jeg skal hjelpe mora di jeg, dette går så bra så. Skal gutten dele sin erfaring med noen som ikke har filla peiling på hva han snakker om? Legen? Litt Ritalin på bordet til den uregjerlige guttungen kanskje? Med påfølgende lykkepiller litt senere når han har blitt stor nok? Angstdempende morosukkertøy? Det står mye fint i beskrivelsene inne i pille-boksene. De skal selges. Alt som kødder med hjernen, alt som er endringsfremkallende på noen som helst slags måte, er også er avhengighetsskapende. Uansett hva som står i beskrivelsen. Får man det servert? Jada, for det virker som om man har alvorlig angst - ikke drita fulle foreldre.

Jeg er ikke i mot leger, psykologer eller helsesøster, de kan så absolutt hjelpe, men bare hvis de kan dette faget!

Unnskyld, jeg merker at jeg tenner. Ikke på kritikken, men på hva pårørende går gjennom. Det gjør jeg hver gang det kommer opp. Jeg får ta resten av dette siste avsnittet på innboksen, til de som trenger det - som hobbypsykolog.

Det er selvfølgelig på innboksene det foregår hos meg, der snakker vi videre og hjelper hverandre mer enn på denne bloggen. Hvis jeg skulle sagt alt her hele tiden, ville dere også ha lest det samme igjen og igjen, det er jo faktisk nesten sånn nå. På grunn av håpet som gjentar seg, på grunn av rusavhengigheten som aldri slutter og fordi de fleste søker etter løsninger som ikke virker. Den rusavhengige vil bare drikke litt mindre, ikke slutte - eller klare alt alene. Den pårørende håper at det skal gå bedre i morgen. 

 

Solnedgang, hvitvin, reker og telt, eller lammestek og rødvin på fjellet?

 

 

Det fordømte julemarsipansalget!

Nye lekser fra Retretten:

Stakkaaaars meg! Jeg orker ikke meg selv lenger! Jeg er så tjukk at fettet detter nedover barkrakk.. nei, det var før.. nedoverkroppenminutenfordetfettetsomerderfrafør! Jeg er så møkkalei av å synes det om meg selv at jeg vurderer og transplantere hjernen eller bli en due. Tenk for eksempel nå snart, da skal jeg leve blant aper, kokosnøtter og palmer i mange måneder, med solen slikkende over den feite feite feite rumpa mi! Det er jo helt forferdelig synd på meg som har det sånn! I palmesus med turkise bølger skummende over valkene! Tenk på alle de Karibiske sjørøverne som blir nødt til å få det dvaske droget mitt i hvitøyet! Snakk om og ikke finne skatten!

Ok, da! Det var ikke akkurat det jeg sa ved kursstart på Retretten forrige uke, men nesten.

For ærlig talt? Jeg er møkkalei av å kaste bort livet mitt og tiden min på sånne tanker når de kommer å tar meg: For de tar meg og fengsler meg inn i mitt eget møkkahue. Joda søtnos, når det er sånn, er hodet mitt intet mer enn en kuruke som ikke en gang fluene gidder å tafse på.

Jeg vil ikke dusje, jeg vil ikke kle på meg vanlige klær, jeg vil ikke gå ut av døra og jeg vil helst ikke kjenne at jeg har hud. Snakk om tull!

 

 

Så dette tenkte jeg på i døgnet som gikk etter at vi hadde hatt om sorg.  Det var da Rita forklarte meg om symptomer så jeg endelig forsto det litt bedre. Det dreier seg i grunn om det jeg prøvde å forklare Herman i forrige innlegg: HER

Spisevegringen min slår ikke inn så ofte lenger, den ligger der og vaker, det skal jeg innrømme, men så kommer den plutselig, da slår den hardt! Hvis jeg går bort til klesskapet eller ser meg i speilet kommer gråten, eller de litt desperate hikstene hvis du skjønner.

Så hva er det egentlig som plager deg nå da Julie - EGENTLIG. Hva er det som er så slitsomt eller vondt at du går direkte til den typen selvskading?

Du skjønner, du har det trygt i den smerten, du kjenner den godt og den dytter bort det som egentlig plager deg.

Med disse velvalgte ordene fra Rita, gikk jeg ut i tøværet, fikk våte føtter, frøs inn til margen og jeg gikk ut på den andre siden av meg selv uansett vær. Full av ny energi. Jeg hadde hørt etter, tenkt meg om og funnet ut hva det egentlig var som plaget meg. Jeg dro hjem og ordnet opp i det som tynger meg, og vet du hva - det hjalp.

Inni hodet mitt er jeg ikke så mye tynnere nå, jeg unngår speilet en stund til, men det går oppover for nå skjønner jeg hvordan jeg skal hanskes for å finne den underliggende årsaken. Nå skjønner jeg at jeg må sette meg ned når avhengighetene mine slår inn, puste ut å finne ut av hva som EGENTLIG plager meg. Så enkelt er det. Det løser ikke alt, men det letter så mye at det blir bedre.

I det lange løp må jeg jobbe med hva som ligger helt nede i dybden, under en selvforakt som startet en gang for lenge siden, sånt driver jeg med daglig. Men i hverdagen, hvis jeg får alkoholsug eller føler meg feit, så kan jeg lette litt på det øverste sløret å se etter den nåværende årsaken:

Rus (eller andre avhengigheter), er bare symptomet på noe annet

Sånn, jeg trodde jeg skjønte det før, men nå skjønner jeg det såpass godt at jeg kan gjøre noe med det. Og det ble overraskende enkelt.

Å gjøre noe med det, er å vite.

Skjønner du?

Nei?

Det er ikke så rart, fordi du må lære det av noen.

Det hjelper ikke å sitte hjemme med kartongen å "skjønne" seg selv til fyllekrampa tar knekken på deg. Og etter at du har lært det, da må du gjøre det igjen, da lærer du noe annet fordi du er annerledes når du lærer det igjen. Du hører med forskjellige ører hver gang. Ta f.eks dette innlegget. Jeg hadde om dette forrige gang også, men da var det noe annet som opptok meg, så den gangen lærte jeg noe om det - noe helt annet enn dette, men allikevel med det samme temaet på tavlen.

Så gå på Retretten da, eller AA, eller legg deg inn på Trasopp, eller gå et annet sted hvor egenerfaringen regjerer, så slipper du å gå på fylla!

Makan;)

 

Flere Retretten-lekser: Herregud! Hvorfor lukter det hasj over alt?

Men det er jo JEG som er det svarte fåret i familien (U4)

... og jeg vil jo ikke bli avhengig selv!

Herman er en gutt som synes livet er spennende, det har han gjort siden han var liten. Du vet spennende på den måten at alt skal skje -  hele tiden, ikke så uvanlig egentlig. Han har alltid levd fort, det ligger i ham. Nei! Han har ikke ADHD, slutt og diagnostiser alt mulig. Det kan jeg fortelle deg med en gang - denne gutten trenger ikke Ritalin;)

Så Herman, avhengighet er et symptom på noe annet. Hva er det andre med deg da? Vi begynner like godt med det du sier helt selv:

Jammen, det er jo jeg som er det sorte fåret i familien min!

Ha! Gjett om jeg kjenner igjen i det a! 

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg hørte det om meg selv. Jeg husker ikke om det var av læreren min, mormoren min, grandtantene mine eller foreldrene mine. Jeg husker ikke hvem som sa det først. En ting jeg husker, var at det ble sagt tidlig og i en slags "kose-form", med en liten ladet latter og et lite skråblikk ned på meg. Jeg husker at det ble sagt over hode på meg, mens jeg satt på gulvet og hørte alt, tok inn alt og lo tilbake til dem. En annen ting som er sikkert, er at jeg plukket det opp med en gang. Det tok lang tid, men til slutt ble det min egen onde sirkel. Til slutt eide jeg mitt eget sorte får. Og da Herman, da kan man drite i alt.

Men du, jeg liker i grunn å være det sorte fåret.

Det er klart det! Det gir jo den største friheten som finnes! Vi kan gjøre hva vi vil, vi er jo stemplet som umulige fra før av. Men vet du hva? Det gjør egentlig vondt. Jada, det er rock'n roll, jada, det er kult. Innerst er det bare vondt. For det er egentlig vondt å føle seg utenfor. Og ja, jeg vet at du ikke vil at det skal være sånn. Det er kult å være spesiell. Kult vondt Kult vondt Kult vondt. Til slutt, etter en noen år, er det bare vondt, fordi man drikker det bort i kult hele tiden. Party!

Men det er også veldig ensomt. Nå skal jeg vedde for at du oversetter "ensomt" til "ensom ulv", for det er det vi gjør. det er også kult. Vi oversetter alt til ting som passer inn i det bilde vi vil ha. Like greit å drite i sannheten og følelser og sånn. Party! Det tar over, til slutt er det bare party og null hjerneceller igjen.

Herregud! Jeg var jo Jim Morrison himself! Jeg satt på Père Lashaise i Paris da jeg var 18 år, på grava til Jim, og røyka store morosigg - kulere enn Solo var jeg, helt klart. Jeg likte ikke å være stein en gang, så det løste jeg med whiskyen til den sammme Jim himself, litt på grava hans og mest til meg. Mer husker jeg ikke av den turen.

På samme måte som jeg ikke husker noen av de tre gangene jeg har vært på Rosklildefestivalen.  Hvem er rock'n roll på den festivalen da? Jeg som er drita i de tre dagene, eller de på scenen som faktisk kan noe? Men, det tenkte jeg ikke på den gangen. Det var JEG som var rock'n roll, det kunne jo en hver dust se! Jeg hadde jo sminken på haka, klærne på knærne, med tennene mine i øye på kjæresten min fordi han ikke skjønte noen ting. Og sånn fortsatte livet.

Hva er egentlig sannheten med Jim himself? Han døde i en alder av 27 år. Han døde av hjertestans. Men jeg tenkte ikke på det da jeg satt der, da var alt rock'n roll. Det er ikke normalt for en 27-åring å dø av hjertestans. Det er normalt for en 95-åring. Vet du hva? Jeg tror ikke Jim synes det er så kult nå? At han gikk glipp av nesten hele livet sitt mener jeg? Hva med Jimi Hendrix? Døde av spy? 

De gjorde som de ville. Akkurat som de ville. De var svarte får, selv i sine egne band.

 

 

Her har du meg på vei til Jim Morrisons grav igjen. I en alder av 38 år. Man skal ikke gi seg så lett nei. Fordi jeg digger The Doors? Nei, ikke egentlig, jeg liker The Doors, men dette var for å drikke Whiskey.

Dette orker du kanskje ikke å ta inn Herman? Saken er at det egentlig føles jævlig vondt å bli sett på som et svart får. Det er jo derfor vi tar over ordet selv etterhvert: Jeg skal vise deg svart får jeg! Skole?! Pøh! Jeg er så svart som de kommer, hold kjeft - jeg spiller gitar! Kult...

Så der har du meg. Nå sitter jeg her, etter 30 år på fylla og synes det er jævlig digg å slippe. Jeg slipper å være et svart får lenger og de som fremdeles synes at jeg er det? De får ta opp det problemet med seg selv. For nå er det nemlig deres problem. Ikke mitt.

Jeg er hvit som få;)

Jeg er faen meg psykopat. Det er jo egentlig like greit. Ja, det er kult!

Nei, du er ikke psykopat. Du er intelligent, reflektert og du går de rundt deg en god gang. Du trenger ikke å hive det svarte fåret over bord enda, det vil du ikke uansett, men du kan begynne å reflektere over hvorfor du egentlig tenker sånn om deg selv. Ikke på den kule måten, men på den ærlige måten. Og det kan du, nettopp fordi du ikke er psykopat, men intelligent. Dette er en Psykopat. Sorry Herman, du dekker ikke alle kriteriene - uansett hvor mye du prøver. For det går jo fint an, å få ting til å stemme for seg selv.

Det du derimot har en hel mengde av, og nå vil du sikkert ikke høre på meg lenger, det er:

Selvforakt

...og den skjulte jeg på de mest geniale måter (jeg må hele tiden ta utgangspunkt i meg selv). Jeg skjulte det via kule holdninger, utagerende festing = jeg var mye av meg selv, litt for mye kanskje? Her kommer de andre avhengighetene inn, og de kommer inn før rusen har tatt over: selvskading, spisevegring (jo, for gutter også), gaming, sex (jada, med seg selv også), "rampestreker" som stjeling, pyromani, haugevis av skulking, ahh... jeg kommer ikke på alt - kan du minne meg på alle strekene på innboksen? Og kanskje rett og slett å drukne seg selv i sitt svarte får - som kan være de sistnevnte rampestrekene. 

Kult? Ja, det er det verste, det føles sånn når man er 14 år, men det er fordi man turer frem "uten å tenke". "Uten å tenke" er også en fin flukt. Det er klart man egentlig tenker! Man bare skyver det bort, og her er ølen og vodkaen fin å ha. Festen også. Det er også kult da, at de voksene undervurderer unge såpass mye at de mener dere ikke tenker - veldig bra å bruke, da er det bare å gjøre som man vil, selv om man egentlig ikke en gang vil det = for mye øl og for mange blackouter.

Du er ikke familiens svarte får, det er familien som er det svarte fåret - og skolen - og lærerne -og alle som ikke ser deg. Alle som ikke har tid til å se deg. Det vil ikke si at familien din, skolen din og lærerne dine er verre enn andres. For dette Herman, dette er helt vanlig.

Du er faktisk et av de mest ressurssterke menneskene jeg kjenner på 14 år, du har mer for deg enn de fleste voksene jeg kjenner. Tenk det du, de fleste voksene jeg kjenner har ikke stilt seg selv de samme spørsmålene som du har. De fleste voksene stopper ikke opp å tenker seg om som du gjør. Men gjør du noe med det nå? Det er ikke sikkert, livet er en fest, livet er veldig gøy og veldig vondt, det er vanskelig å stoppe når man er fjorten.

Dette er kanskje noen av symptomene som kan gjøre deg rusavhengig, resten kan du fortelle meg om hvis du vil. Nå leser jeg mellom linjene dine.

Jeg gjentar: rus er et symptom på noe annet, men hvis du er avhengig, (det bestemmer hjernen din for deg dessverre) blir rusen det som tar over for symptomene. Så, hvem er du inni deg - helt ærlig. Hvor redd er du? Og hva er du redd for - det trenger du ikke å fortelle til noen, bare tenk på det.

Skjønner du noe av dette? Rusen i seg selv er bare et symptom på alle disse tingene og de tingene du ikke har fortalt noen, de ordentlig vonde tingene og ikke minst - det andre har påført deg! Det finnes ganske mye party man kan drukne seg med i alt dette.

Jeg skal også spørre Rita Nilsen på Retretten om unge. Kanskje jeg også kan spørre en på Trasoppklinikken. Det eneste du får av meg nå, er min egen erfaring, pluss den kunnskapen jeg har tilegnet meg på kurs. Jeg går kurs hele tiden, men rådene mine vil nok ikke forandre seg (de er egenerfaring), men utvikle seg, det vil de, det kan jeg love deg!

 

Det som er lurt å gjøre med det jeg sier til deg, og da mener jeg ALT jeg sier til deg, er å feste deg ved de tingene du kjenner igjen selv, og overse de tingene du ikke kjenner igjen. Men siden du er så ung, så kan du lagre de tingene du tviler på en stund, til du får erfaringen. Derimot, det jeg sier om de voksne alkoholikerne og hvordan du skal forholde deg til dem - det kan du sluke rått. Det du har lest på bloggen min før, om hvordan rus funker for voksne, det er sånn det blir for deg også, HVIS du er avhengig. Det vet vi ikke enda, for det finnes ikke fasiter på dette område. Det finnes bare følelser og en hjerne som kjører sitt eget løp. Hele Norge fester jo! Så hvis du sammenligner deg med sidemannen - da er du ute å kjøre.

Jeg skal svare deg på ditt neste spørsmål i ett eget innlegg. Jeg prøver å skrive korte innlegg, så folk ikke skal sovne. Sånn jeg ser det, burde vi ta opp arv og miljø. Eller hva sier du?

Inn i granskauen så vanskelige oppgaver du gir meg!!

 

Herman og jeg startet samtalen vår HER

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER

Han dro sin kos gitt!

Tenke seg til! Min kjære dro sin vei! Han tok bagen, satte seg på flyet å reiste til gokk? Heldigvis ser han fin ut bak fra. Hva skal jeg gjøre nå? Gråte store krokodilletårer med blødende hjerte og full kartong? 

Nei, jeg skal vente på noe ut av en annen verden - bokstavelig talt.

 

 

J har reist til Tenerife. Fysj! Dra fra meg til et varmere land, tenker du så generøst. Men det er det beste med reisen! Han har startet reisen vår akkurat nå og vips så er den virkelighet, den har startet. Barna og jeg kommer etter, men ikke til Tenerife. J seiler avgårde over Atlanteren med annet maskulint og hardbarka mannskap om bare noen dager. Vi møter ham derimot i landet Gokk. Billetten er kjøpt og vente-huset leid. For barna og jeg må jo vente på ham i den andre enden. Vi reiser 23 februar og kommer hjem til samme tid som jeg har sagt før. Enellerannangang - og jada, jeg skal rus-relatere reisen for deg.

Hvis du nå sitter med åpen munn og lurer på om det har rabla for meg, eller om jeg har rabla ned i spritflasken, så kan du finne ut av det her:

Da reiser vi faktisk snart... ett eller annet sted...

I det innlegget står det at vi starter reise-festen på Grenada, det er det første som er forandret. Så da tenker jeg at du like godt kan vente å se hvor vi havner. Akkurat som jeg må - ja, jeg vet hvor vi starter da, men det sparer jeg til senere;)

 

Vil du følge reisen så gå inn på FB-siden min HER

Er foreldrene mine Alkoholikere når de drikker seg drita ved middagsbordet hele tiden? (U3)

"Du Julie, foreldre som drikker seg drita ved middagsbordet flere ganger i uka mens barna spiser? Jeg skjønner ikke helt forskjellen på de og folk som kaller seg alkoholikere?"

Jeg vil fortsette litt med vår fjorten år gamle gutt, fordi meldingene hans på innboksen min er så direkte og ærlige. Og ikke minst, de minner meg om hvem jeg selv var.

For ikke å snakke om den meldingen du ser over her nå. Da den dukket opp i går tente jeg på alle plugger. Ikke fordi jeg ikke skjønner hva foreldrene sliter med - det har jeg kjent igjen lenge og jeg har vært der selv. Men fordi det river i meg å se den andre siden, de unge pårørende som sliter med å forstå hva som foregår. Jeg vil kalle vår kloke og modige gutt noe, for å forenkle disse innleggene. Jeg synes Herman plasserer ham i riktig bilde;) Ja, la meg kalle ham Herman. Og jeg gjengir Hermans spørsmål så lenge han godtar det selv. 

La meg få utdype svaret jeg ga ham i dag morges. Igjen med fare for å gjenta meg selv (det virker som om gjentagelse i forskjellige varianter er nødvendig på denne bloggen? Kan jeg få vite av dere om det stemmer?)

Lets go:

Som regel er forskjellen sånn: De som kalles alkoholikere er ofte de som har innrømmet det for seg selv og gjort noe med det. Den andre varianten er de som sitter på brune Puber (eller hjemme for den saks skyld) og bruker ordet alkoholiker som en unnskyldning for å dikke mer: "Ja jøss - jeg er så ælkis som de kommer, skal du ha en øl til? Jeg spanderer, skål a!". Den tredje varianten er de som er det, nekter for det og blir kalt alkoholiker av andre mennesker fordi det er andre mennesker som ser det utenfra. I can go on...

De foreldrene som sitter ved middagsbordet, og ødelegger livet til barna sine flere ganger i uka er alkoholikere (og pillemisbrukere noen ganger). De har bare ikke innrømmet det for seg selv, og derfor fortsetter de i det uendelige. Det blir sakte, men sikkert verre og verre. Det er disse det er flest av, og det er disse det ikke snakkes om, de snakker garantert ikke om det selv heller, men de tenker det sannsynligvis fordi de sliter med det. Da tenker de det og skyver det bort i lange perioder av gangen. Ingen vil egentlig slutte å drikke.

Det de gjerne snakker om, for å dekke over både for seg selv og andre, er hvor mye de jobber, hvor liten tid de har i hverdagen og hvor slitene de er. De snakker gjerne om det som om de er ofre for hverdagen sin, som om ingen skjønner dem og ingen er på deres side - i alle sammenhenger omtrent. Nesten alle mennesker snakker om sånt en gang i blant, men alkoholikeren gjør det med en viss selvmedlidenhet i stemmen. Det gjør at dere barn og unge går rett inn i en følelse av skyld og skam. Skyld fordi dere tror på at dere er slitsomme og udugelige. Skam fordi dere ser foreldrene deres fulle/rusa mye av tiden. Dere dekker det for å beskytte både dere selv, bilde av familien utad og foreldrene deres. Det igjen gjør at dere tar på dere alt ansvaret for det dere føler er feil - uten å helt vite hvor feilen kom fra i utgangspunktet. Det er dette du må ha hjelp til for å klare deg selv. Du må ha hjelp til å få det bedre med DEG - ikke foreldrene dine. De stopper ikke før de stopper og de stopper kanskje aldri.

Dere unge blir også utsatt for foreldrenes personlighetsforandring på grunn av alkoholen. Da snakker jeg ikke nødvendigvis bare om når de er fulle. De er også fyllesjuke om morgenen: irriterte, trøtte, stressa og du tror gjerne at det er din skyld. Det er det ikke! Når kvelden nærmer seg, får de kort lunte igjen fordi de blir utålmodige - drinken er rett rundt hjørnet. Du oppfatter det kanskje som om du har gjort noe galt igjen. Det har du ikke. Plutselig er alt fryd og gammen en morgen og humøret er på topp. Da er de bakfulle, det vil si at mye mer av rusen sitter igjen fra kvelden før, så egentlig kan det kalles full spør du meg. Så plutselig er de stabile og til stede lenge, da får du enda et håp om at det er over, så begynner de igjen og håpet ditt blir knust atter en gang. Det har jeg skrevet litt om i dette innlegget: Blogge om rus? Ta deg sammen - du har barn!

De gjemmer seg bak det jeg kaller "vanlige" liv, mens de fornekter problemet for seg selv så mye, at de ofte ikke tenker over det selv, og ødelegger de rundt seg desto mer i prosessen.

Noen fler klassiske tanker de kan bruke er f.eks: "Nei! Jeg har ikke et problem, jeg har jo en jobb som jeg er best i". "Jeg står da opp med barna hver morgen" (særlig da!)". "Nå er det ferie og vi vil kose oss vi også!". 

Dette er også de som overhode ikke leser sånt som jeg skriver. De vil ikke ha noe med det å gjøre, fordi de ikke orker å forholde seg til det. Jeg hadde ikke orket å lese dette selv hvis jeg var der de er nå.

Åhhhh! Som jeg tenner når jeg skriver om dette til deg! Jeg tenner fordi det er så mye vondere for barn og unge enn det de selv vil innrømme eller er klar over i det hele tatt. Jeg ser ganske mange av disse foreldrene, for de synes bedre enn de tror selv, og for å være brutal igjen: de stopper kanskje ikke, for de nekter å se det - de er "vanlige".

Så hva skal du gjøre med dette da Herman? Hvordan skal du forholde deg til disse drita middagene, bursdagene, helligdagene og feriene. Det er nesten umulig. Du kan ikke stoppe dem, det er ikke din skyld og foreldrene dine er egentlig ikke slemme eller hensynsløse - de er avhengige. De elsker deg, men avhengigheten er så sterk (uten at de tenker på det), at de ikke har kontroll. Rusen eier dem og de kan ikke løse det uten hjelp. Hjelp vil de fleste ikke ta i mot, for alle tror de kan klare seg selv - og vil helst det. Du må ta vare på deg selv og hvordan, kan jeg hjelpe deg med videre på innboksen. Som tekst krever den hjelpen et eget innlegg og jeg skal skrive det til deg, men det holder ikke i seg selv.

...Ja, jeg glemte nesten: de er gjerne flinke til å oppføre seg hvis de har fest, da blir de bare drita etter at alle har gått hjem istedenfor - eller sittende igjen med de andre på festen som tilfeldigvis også er sånn.

Til deg som er voksen: alle bidrag og tanker rundt dette temaet er mer enn velkomment i kommentarfelt og innbokser. Herman leser nok det du skriver <3

Hermans svar i neste innlegg: jammen det er jo Jeg som er det sorte fåret i familien!

Møt Herman:

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER. Twitter ligger HER

Når Gøy Vinner (U-2)

Guttaboys:

"Ja Julie! Det er ikke effekten av rusen i seg selv som gir deg det største adrenalinkicket. Først er det den sosiale guttastemningen på Vorset når du bare er på din tredje øl. Men utover kvelden tar det helt overhånd og da drikker man bare for å glemme, og for å ha det bare enda litt morsommere"

...var svaret jeg fikk av dette reflekterte voksenbarnet på 14 år etter DETTE innlegget. Så hvordan følger man opp noe sånt? Hvordan snakke om avhengighet og hvordan det fungerer uten å bli brutal? Det går ikke i min bok, for da må jeg lyve.

Jeg ble virkelig imponert over svaret jeg fikk, fordi dette unge mennesket har tenkt seg om på en måte jeg ikke er vant til å møte i den alderen. Personen er også akkurat hvem jeg skriver mest om, det "vanlige" mennesket. Med et møblert hjem, med vanlige foreldre (hva nå enn det er), med venner, med det nyeste innen Nike og Polo, med skolesekk og ambisjoner. Med andre ord, den største kategorien innen rusavhengighet: de som ikke har et problem, bare en Mercedes eller to.

Først møter man: spenningen, kicket, forventningen, sommerfuglene i magen, smaken på små ulovligheter, og? Forelskelsen i alt det nevnte. Det er gøy. Hvordan skal man kjempe mot det? Og da mener jeg ikke foreldrene. Hvordan skal denne reflekterte fjortenåringen kjempe mot det som kicker inn. Det som er gøy?

Jeg drikker for å ha det enda litt morsommere (står det i meldingen over her):

Der satt den - hele grunnlaget for å fortsette > Gøy: 

Det er ingenting som slår den første gangen, og jeg snakker ikke om kyss og klinings, jeg snakker om øl, fest, høy musikk, suggererende stemning i et rom tett av folk med hormonene i rakettfart mot Jupiter. Jeg snakker om det høyeste høye: Party! Men vet du hva, de neste gangene matcher nesten! De matcher nesten så mye at det er verdt og fortsette! De gnisser innpå den første gangen og det er all grunn til å ramle inn på neste party. Fylleangst? Pøh! Rist det av! Nå skal vi snakke om kveldens nedleggelser av digge gutter og jenter: tøft! Rent bortsett fra at jeg ikke husker så mye, men det er egentlig også ganske kult... joda, jeg kan dekke kult der... Fett!

Når er neste fest?! Allerede neste lørdag hos Pål? Så kult! Kommer Marianne? Jaja, hun sa det iallefall. Kult!

Ny forventning, ingen grunn til å skjelve da?!

...bare jævlig synd at jeg ble så drita. Jeg tror Marianne var der, men jeg husker ikke når hun dro. Jeg fikk ikke engang snakket med henne før hun forsvant. Jojo! Det blei klinings for det da! Hva hun het? Hilde tror jeg?... jaja, drit og dra.. du, skal Arnfinn ha fest neste helg eller?

Og det er her jeg får problemer med ordet "forebygging".

Saken er at denne dampveivalsen går i mange år før det blir vondt nok, men den går, og den går bare en vei hvis du er rusavhengig. Avhengighet blir verre og verre og vondere og vondere. Og du som er ung, du ser ikke det av en enkel grunn: du har ikke noen forutsetning for å se noe som ikke har skjedd enda. Og fulle tante Marta? Det er ikke deg, det er tante Marta. Ferdig.

Og vet du hva jeg vet? Jeg vet at du er udødelig, jeg vet at du kan ta det om et par år og feste litt til nå? Ja, jeg vet det fordi vi tenker sånn alle sammen. Jeg vet at dødeligheten ikke kommer ordentlig før du er langt oppe i 30-årene, men det er fordi jeg har vært der. Jeg vet en ting til, jeg vet at du har en anelse om deg selv og det er jeg imponert over, nesten ydmyk tror jeg? Jeg gadd ikke det selv da jeg var 14, for det er litt snakk om det er det ikke? Å våge og se seg selv i hvitøyet? Det er jeg imponert over at du tør - og ikke minst gidder. For det går jo allerede litt i veien for det kule ved festen? Det er nettopp denne anelsen som kan hjelpe deg, kanskje ikke forbi, men ut - tidligere enn meg. Ta tak i denne anelsen og behold den som en dyrebar hemmelighet. Del den bare med noen du stoler på - stoler på innen rus vel og merke - ikke familien. Kanskje du ikke får gjort noe med den enda, men den er der og du eier den - helt selv. Den redder deg til slutt og til slutt trenger ikke å være så lenge til. Du har den jo. Jeg ER imponert!

Så dette er brutalt: så lenge gøy vinner over smerte, så lenge gøy tar bort usikkerheten du hater og nekter for å ha, og så lenge gøy faktisk er gøyalere enn fylleangsten - kan du godt slutte nå, men gjør du det?

Så lenge du ikke gjør det, kan jeg bare gjøre det jeg kan: jeg kan være her, jeg kan snakke og jeg kan skrive. Jeg kommer ikke til å dømme, jeg kommer ikke til å sladre, jeg kommer ikke til å moralisere. Jeg kommer til å gjøre alt for å beholde tilliten din så jeg kan ta deg i mot når du faller. Og falle? Det kan du gjøre så mange ganger det trengs for at du skal få vondt nok. Frem til det, behold og utvikle selvinnsikten din og spør den du stoler på, for det er den du reddes av, du er allerede på vei.

Avhengighet ligger i hjernen, ikke i omstendigheter, ikke i oppdragelse, ikke på skolen eller hos butikkdamen. Derfor er det bare disse tingene jeg kan gjøre. Jeg kan forresten også: Se deg. Og med SE, mener jeg SE, ikke anta, beordre, stenge deg inne eller komme med Norges lover.

Så her kjære foreldre, her ligger noe av den gryende avhengigheten, i morsomheter, kult og fett - hvilken plakat skal vi finne til dette?

 

Neste samtale mellom Herman og meg er her: Er foreldrene mine alkoholikere når de drikker seg drita ved middagsbordet hele tiden?

 

 

 

Til Ungdommen - Gjennom Dere (U nr 1)

Rus er dritgøy - vi må nesten ta utgangspunkt i det, ideen om moro. Ikke hvordan det virker (først), men faktisk hvor gøy det er. Vi voksene kan resonere oss frem til at det er ideen om hva som kan skje på kvelden, som lager hele moroa, og til slutt ødelegger den. Men personlig ofret ikke jeg sånt en tanke da jeg var 13/14 år. Det er vel egentlig forventningene, adrenalinet og spenningen i forkant som regjerer?  Dog ikke i mitt fjortis-hode. Det var selve festen som skulle bli kul, med dertil egnet mengde av drikkevarer - og kjekke gutter.. Det er jo nesten umulig å stoppe - i hodet til den det gjelder vel og merke?

Jeg hadde tenkt å skrive leksene mine fra den siste ukens kurs på Retretten for dere i dag, men jeg åpnet innboksen først. På innboksen lå denne meldingen fra en 14 åring:

Julie, vi som ikke har rukket å bli alkoholikere ennå, vil gjerne ha mer av de tekstene der det ikke bare står at du ikke kan slutte med mindre du må.

Og vips, så satt jeg her med den vanskeligste oppgaven som er innen dette feltet.

Hvorfor?

La oss begynne med denne samfunnsfanen her, som iallefall jeg har sett rundt om kring helt siden 80-tallet:

Tør å si NEI!

Eller:

 

 

Denne plakaten, eller fanen, eller budskapet eller hva pokker du vil, er BULLSHIT!

- i mine øyne, for jeg er nødt til å ta utgangspunkt i meg selv.

"Takk, men nei takk!" ???

Hvilken fjortis på vei til party tenker det?

Jada, du kan kverulere på at de finnes, men det er helt uinteressant i denne sammenhengen. De fleste? De vil være der det skjer, de vil prøve det som er gøy. De vil! De føler intet behov for å tørre noe som helst annet, ihvertfall ikke å si nei. Det er gøy, det er spennende og det fyller opp ett tomrom, et tomrom de enda ikke har tenkt over. Ferdig. Så da blir det vel heller:

Takk, men slutt å pes med neitakket ditt til meg din dust! Jeg skal på fest og du får ikke vite om det!

Er det ikke egentlig dette som er problemstillingen: Jeg vil prøve! Jeg vil være med der det skjer! Party er gøy! Hvem kommer i kveld! Fine damer! Kjekke gutter! Paaaaarteeey!!! 

Jeg husker jo denne fanen fra jeg var fjortis selv, jeg tror den dinglet på trikkene mens jeg var på vei til Ullern - på fest. I mitt hode var den for andre enn meg. Jeg så ikke for meg at noen trengte den, jeg så for meg en hel haug med kristne ungdom som gikk i tåg med plakaten, med lysende gudeøyne, frelste opprop og i sin egen gørr kjedelige verden.

Tør å si nei? Gi deg a!

Dessuten skulle jeg møte Kim eller Alexander eller Christian eller Niklas eller Nikolai eller... man kliner da ikke med noen av de uten at det er party?!

Adrenalinet pumpet foran sminkespeilet, jeg kunne ikke komme meg fort nok av gårde! Vet du hva? jeg har allerede skrevet så mye om det i begynnelsen av boken min, så du kan like godt lese en sånn tekstbit fra boken HER.

Ja, det blir smerte dagen etter en hard fest for ungdom også, spesielt de som er på vei mot en uant avhengighet. Ja de møter blackouter med påfølgende angst. Mini-angst som de kvitter seg med ved hjelp av et par skulder-rist. Ja, det er et symptom på andre dypere ting. Ja, det er usikkerhet, det er en selvforakt de ikke har oppdaget ordentlig enda, ja det er.... blablablabla

I 1984? Da jeg var 14?

Det skvalderet der om dybde og følelser? Det hadde gått rett inn og rett ut, ikke det en gang tror jeg. Forbi? Jeg skulle på fest for faen!

Så hva er forebygging? Og da mener jeg - hva funker EGENTLIG? Personen som henvendte seg til meg på innboksen har på en måte strukket ut en hånd, men hvor lenge er den hånden ute før neste fest - som er spennende? Personen er også ganske, nei veldig lik meg. Jeg var på jakt etter party og spenning. Jeg drakk ikke, eller festet ikke på en bevisst smerte. Jeg festet fordi det var gøy. Punktum. Jeg hadde allerede spisevegring, jeg hatet meg selv, men jeg reflekterte ikke over det - PARTY!

Så hvordan forebygger man dette?

HIT ME!

Dette temaet - rusavhengighet, har ingen endelig løsning, ingen fasit og derfor er det ikke nødvendig med kloke veloverveide ord, heller ikke moral og statistikk. Her snakker vi person, vi snakker ungdom og innspill av alle slag - rett fra hjertet. Fra deg til meg til dere i kommentarfelt. Det tør du vel å bidra med? 

Kanskje dette kan bli starten til flere innlegg som kan hjelpe de unge som har møtt sin første Blackout? Hvordan kan vi inspirere disse menneskene med noe annet enn flåsete innholdsløse faner? 

Dette innlegget mellom gutten og meg fikk en fortsettelse her: Når Gøy Vinner

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

 

Fange nummer 0257

To uker i fengsel? Det er ingen straff - det er research.

Man kommer gjerne i fengsel på en eller annen måte hvis man har vært på fylla i noen år. Fengsel, fyllearresten, legevakten, toppen av en skyskraper, foran en knyttneve, med egen kniv på strupen, i en grøft med buksa nede på ufrivillig grunnlag - var det #metoo du sa? Fylla er #metoo #youtoo #allofus #normalety

Ja, det finnes lange straffer for grusomme lovbrudd, men det er ikke det jeg snakker om her nå. Jeg snakker om fylla og fylla har konsekvenser som er alt annet enn unike. Jeg har den samme historien som deg, naboen din og onkel Rolf. Derfor er det ikke synd på meg og jeg er heller ikke spesiell. Jeg er ikke unik, du er ikke unik og ja pårørende: det gjelder partneren din også. Her kommer mitt, egentlig lite unike fengselsopphold:

 

Ravneberget fengsel Sarpsborg
Mars 2011
Fange nr. 0257

 

 

Barna var levert på skolen og skulle tas over av min søster. Kofferten var pakket uten at jeg visste helt hva jeg skulle ha med. Gikk man ikke rundt i en egen drakt når man var i fengsel? Kom alt til å være som på film?

Jeg måtte forte meg så jeg rakk bussen, jeg trillet kofferten ut på tunet og lukket døren bak meg. Fengsel ...

Bare ideen om å bringe seg selv inn til fengselet var helt hinsides, akkurat da ville jeg heller blitt ført dit bak i en gammel Olsenbanden-bil med gitter i vinduet og en gal politimann bak rattet, enn å ordne hele reisen selv. En trikkebillett til kasjotten, takk. 

Ravneberget fengsel lå i Sarpsborg, så det var bare å omfavne den store dagen, sette seg på båten inn til Oslo og ta toget mot Halden helt frivillig med hodet under armen. Jeg skulle være på pletten klokken tolv. Ferdig diskutert.

På reisen mellom Nesodden og Oslo S trakk jeg på meg en fasade som øredobbdamene fra Montebello bare kunne se blinke i det fjerne. En helt vanlig dag på Nesoddbåten til byen, «Hei, hvordan har du det da», «Hva skal du i påsken, vi skal til Trysil. Å guuud, så deilig det skal bli!». De skulle bare visst! Jeg var en skikkelig skurk som skulle i fengsel.

Jeg gikk gjennom byen en halv meter over bakken. Hva var dette? Jeg hadde bare sett sånt på tv, jeg kom sikkert til å drite meg ut blant de andre fangene! Fangene? Jeg måtte stålsette meg, late som ingenting og følge massen når jeg kom frem. Det var det jeg måtte.

Jeg kjente etter, mens jeg drasset kofferten bak meg nedover Karl Johan. Jeg kom ikke til å kunne drikke på to uker. Kom det til å bli kjipt? Helt sikkert. Jeg kjente rødvinen fra kvelden før dunke rundt i kroppen mot den kjølige vinden, det var akkurat passe kaldt og luften var som et friskt glass vann. Plutselig gledet jeg meg til å få en liten pause. Jeg kunne sikkert ikke drukne kveldene i tv, men jeg hadde tatt med meg tykke, lettleste bøker uansett. Jeg skulle la Ken Follett falle over nesen min om kvelden. Det skulle gå bra. På vei ned Karl Johan gikk jeg inn i den innstillingen ved å kjenne på fyllesjuken mot den friske vannglass-vinden, tenke på de fine barna mine, med mitt personlige anker i kofferten - bøkene. Jeg omformet det til et friminutt, og friminutter tar slutt.

Jeg så tomt ut av vinduet på togturen mot Sarpsborg, jeg telte stasjoner og visste ikke hvordan jeg hadde det. Jeg var et sted i ingenmannsland og ville ikke at toget skulle komme frem. Men det tøffet inn på stasjonen og jeg dro kofferten ned på perrongen. Kofferten var teit, tenk om ingen andre hadde med seg koffert i fengsel? Skulle jeg ha pakket en bag? Jeg visste at jeg måtte ringe fengselsvakten selv. Alt måtte gjøres på eget initiativ hvis man ville sone sin straff! Kunne damen i kiosken se på meg at jeg skulle i kakebua? Jeg gikk ut til parkeringsplassen for å ringe, jeg følte at alle så på meg og tenkte «Ja, der har vi en til av dem! Denne stasjonen er infisert med avskum fra gata».

Jeg lirket frem telefonen mens jeg tenkte at alle de som jobbet på stasjonen hadde sett prosedyren tusen ganger før.

«Hei, dette er Julie Winge, jeg står på Sarpsborg stasjon nå.» «Greit! Du blir hentet om fem minutter.»

Det ble lange fem minutter. Det å stå på en togstasjon i indre Østfold og dingle med feriekofferten mens man venter på en bli eskortert til Costa del Ravneberget på eget initiativ, er en helt egen følelse. Det er ikke som på film.

Etter en lang kjøretur gjennom skog og mark, med en altfor ung og alvorlig vakt bak rattet, en som overhodet ikke hørte hjemme i en Olsenbanden-film, kom vi frem til porten. Porten var skikkelig fengsel. Høye gittergjerder med piggtråd og egne sluser med alarmer og knapper for oss dømte - oss dømte! Eller, slusene var til for de som skulle ut i det fri. På vei inn i fengsel ble jeg kjørt til døren. Eskorteservice. Så langt var dagen en anelse utenom det vanlige. Jeg visste ikke hva jeg skulle møte og prøvde så godt jeg kunne og ikke se ut som en nysgjerrig, men redd torsk. Jeg motarbeidet alle instinkter om å se meg rundt.

Først var det inn til en vaktdame for stripping, ransaking og hosting (det holder). Hun begynte å telle pengene mine og fortalte meg at jeg bare kunne ha med meg så og så mye inn, og bare i mynter. Da måtte jeg spørre: «Å ja, er det fordi man kan ta livet av seg med sedler?» Hun lo og informerte meg om at «Nei, det er bare av praktiske årsaker. Dere har bare en liten sum å rutte med, og alt dere kan bruke penger på der inne er kioskautomater og betalingstelefonen i gangen». Ok, Julie, kanskje litt for mye film ...

Så var det å vente på rom og seng. Før jeg ble tildelt noe sånt fikk jeg ikke ha med noe inn i fengselet. Ingen bagasje, ingen røyk, ingen penger og ingen steder å være. Alene med meg selv i spjelet.

Jeg satte meg på røykehjørnet og følte meg heller klønete - jeg utvidet og pusset litt på målet mitt med sandpapir, la på noen flere a-endinger, sh-er og banneord og ble fort kjent med de andre røykende fangene.

De var en lett blanding av husmødre, narkodømte og annet mørketall, ingen tunge dommer fikk jeg vite, for Ravneberget fengsel var et åpent fengsel.

Det ville si to ting. Jeg kunne gå fritt omkring som jeg ville innenfor området og det var ingen tunge kriminelle der, eller det var løgn. De tunge kriminelle som ikke hadde fått plass der de egentlig skulle være, var innom sånne steder, men de var på sin egen avdeling. Det ville også si at jeg måtte dele rom med folk. Et åpent fengsel krevde ingen låste dører og derfor heller ikke enerom. Det var spinkle køyesenger og vond lukt.

 

 

Nå satt jeg der, på røykehjørnet og ventet på sengeplass og tingene mine, rimelig røyksugen - og timene gikk i skilpaddefart. Jeg turte ikke å spørre de andre om å bomme, røyken var dyrebar, det skjønte jeg med en gang. Jeg hadde følehornene på stilker for å få med meg kodene blant damene. En av dem forbarmet seg over meg og serverte meg et par sigaretter, tegn på samhold notert.

Kvelden nærmet seg, og jeg ble kalt inn på vaktrommet. De hadde ikke plass til meg! Jeg håpet selvfølgelig at jeg skulle slippe unna og bli sendt hjem, men det skjer tross alt ikke i fengsel. Den eneste utveien for ledelsen den kvelden var å tildele meg et eget anneks på en liten idyllisk ås inne på det store fengselsområdet. Et søtt, lite, rødt hus, selvfølgelig var det rødt. Velkommen til fengsel, her har du din egen røde stue. 

Huset besto av en gang med fine knagger, en stue og et kott. Jeg bestemte meg for å late som om kottet var et spa og plastikkbøtten i hjørnet var jacuzzien. I stuen sto det en tv som ikke virket, men det var i det minste en tv og jeg kunne bruke flimringen for å bøte på mørkeredselen min. Jeg hadde bok, flimring og eget hus, men enda ingen tilgang til telefon. Hva med barna - Ventet de telefon fra meg i kveld? Jeg krøllet meg sammen under dynen med et håp om at søsteren min, Viktoria var spennende nytt i huset. Jeg ble sikker på at hun var det, Viktoria var det beste som kunne ha skjedd dem nå. Viktoria var morsom. Jeg følte meg klar og edru, av en eller annen grunn var det deilig. Jeg gikk inn i en to ukers pause og sovnet med et savn etter barna mine og smilene deres.

 

 

Alle sto på rekke og rad ute på tunet, men ingen hadde fengselsdrakt. Jeg var litt skuffet over observasjonen, men vi ble i det minste telt! Etter at tallet stemte med vaktenes papirer dannet rekkene seg automatisk om til en kø, hun med røyken sto bak meg og hvisket meg i øret: «Nå skal vi ned i matsalen, hold deg langt bak i køen sammen med meg, for du kan ikke sette deg hvor som helst der nede. Vent til alle har satt seg og se om noen ber deg til bordet, jeg tror vi har en ledig plass hos oss.»

Akkurat som på film...

Ved den heller slunkne buffeen spottet jeg Big Mama. Vi hadde det også ja, det er alltid en Big Mama. Man plasserer henne omhyggelig i sitt indre, studerer personligheten nøye og jatter med - det vil si, når hun endelig gidder å se din vei. Man må for sitt bare liv ikke henvende seg til Big Mama på eget initiativ. Vold? Ikke nødvendigvis. Derimot, hard kvinnelig mental trakassering på sitt beste? Ja. Mye verre enn vold. Jeg hadde ikke en gang tenkt å teste hvordan det ville være å bli frosset ut av det gode selskap i dette etablissementet. Jeg fulgte oppskriften. Jeg fikk plass ved bordet til damen med sigarettene.

Etter frokost bar det til verkstedet - endelig i uniform. Den var fin og rød, det viste seg at man bare brukte den i arbeidstiden, derfor hadde jeg ikke sett den før. Vi skulle jobbe til klokken fire. Jeg passet på å komme sist inn så jeg ikke plasserte meg feil der heller. Vi skulle lage ventiler, og sto på rekke og rad ved et bord, der vi festet små duppedingser i avlange, smale dingsebomser, og vips, så hadde vi ferdige ventiler. Du vet, sånne smale skinner som ofte er integrert i forseglede vinduer øverst eller nederst. Galgenhumoren ved bordet var til å ta og føle på, og det viste seg at inntrykket mitt var riktig, de var i grunn helt vanlige damer med hus, barn, mann, stakittgjerde og ferieturer til Mallorca. Jeg følte meg som en av dem, men med det tyngste og mest meningsløse lovbruddet. Den ene damen hadde egentlig bare hoppet over å melde fra til Nav om at hun ikke lenger hadde rett til å ta imot penger av dem - vel hadde hun hoppet over det i et helt år, men hun hadde fått tre måneders fengselsstraff. Det minnet meg på at jeg hadde utført en meningsløs handling som kunne ha drept noen. Jeg ble ikke dømt av dem for det jeg hadde gjort, men det ble en egen skam jeg gikk og bar på der inne.

Etter to uker hadde jeg opplevd alt man har hørt om, det var til og med en dame som rømte mens jeg var der. Hun kom frivillig tilbake og ble satt på isolat. Da følte jeg at alt var dekket og at jeg kunne pakke sekken min for å dra hjem en dag for tidlig. Fengselet hadde nemlig hatt et annet regnestykke enn meg når det kom til å telle dager. De to ukene bak lås og slå hadde for det meste vært morsomme. Ikke for det, å være på et sånt sted lenger er sikkert helt grusomt, men to uker? Det er ikke en straff, det er en privilegert research-situasjon.

Jeg hadde en dag ekstra og ingen planer om å melde fra til Viktoria om det.
Jeg mente at jeg fortjente en dag ute i det fri for meg selv.
Etter at vi i husmorgjengen hadde utvekslet Facebook-navn, gikk jeg gjennom slu
sene og var ute i det fri med hele det neste døgnet til rådighet og en bankkonto som hadde ligget pent i dvale.

...................

Vel fremme på Thon Hotel i Brugata, klokken var bare ti om morgenen. Jeg var i riktig strøk for mitt nye image som både ex-con og øl-frokostberte.

Den første slurken var herlig, men jeg måtte vel lage litt party av dagen? Kanskje jeg skulle handle inn litt svarte klær på Oslo City? Æsj, hadde jeg tid til det a? Jeg kunne jo ikke drikke mens jeg handlet! Jeg hadde mest lyst til å bli sittende, som limt fast med rumpa og komme tilfeldig i snakk med andre barfluer. Nei, jeg måtte jo på polet, jeg måtte ha litt på hotellrommet også. Jeg fikk handle likevel, og det skulle bli vodka, jeg kunne ta meg en drabelig fest nå, rødvinen fikk ligge.

Tilbake på rommet tok jeg i bruk drinken, røyken og telefonen. «Næmen, Julie! Har du sluppet fri!» Venninnen min lo i telefonen. 

«Jajajaja! Og nå er det fest på hotellrommet!»
«Jeg hiver meg rundt! Er det greit at jeg tar med kjæresten?»
«Kom igjen!»
Det ble stor gjensynsglede, mange fengselshistorier og enda bedre: De var utstyrt 
med kokain! Det var bare å sette nesa i sving.
Jeg skulle ikke møte barna før etter skoletid dagen etter, legg den tanken ned nå 
Julie. Party!

Det var blinkende lys og musikk. Vi var et eller annet sted. Jeg kom ikke inn der vi prøvde først, så vi måtte hit og så dit. Jeg lo. Der var det noen jeg kjente! Jeg registrerte ikke hvem det egentlig var, men det var sikkert gøy. Mennesker, lys og musikk. Latter og masse armer.

Jeg våknet på hotellrommet - alene. Det var da enda flaks! Venninnen min hadde sikkert fått meg hjem til riktig dør, hun pleide det. Jeg kjente ingen angst, bare en drift, jeg ville hjem. Hjem til barna, jeg hadde fått blåst ut, sånn som jeg så på det, og jeg klikket sjelden i vinkel hvis ingen av de stakkars nærmeste var til stede, jeg kunne bare håpe at kvelden hadde gått smertefritt.

Landing.

Da barna kom hjem fra skolen, var det nesten som å komme hjem fra turne. Jeg landet i favnen deres. Jeg landet i hjemme-Julie og pustet ut. Jeg hadde bare vært på en litt mer absurd turne enn vanlig. Barna hadde ikke flere spørsmål enn de har til foreldre flest som kommer hjem fra jobb, så jeg slapp å dikte opp historier. Jeg hadde vært på turne, ferdig med det. Vi la oss i den store sengen om kvelden og druknet i dynene alle tre. Jeg var hjemme. 

 

Sånn - det var fengsel. Denne teksten tok jeg fra boka mi nå bare av en grunn - å vise deg at vi alle har vært gjennom både ditt og datt;) 

 

blank book isolated. bookcover with clipping path - insert your own design. 3D render; Shutterstock ID 233231413; PO: purchase_order4; Job: job1; Client: client2; Other: other3

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

Da reiser vi faktisk snart... ett eller annet sted...

-At det går an å tenke så negativt Julie! Skjerp deg!

-Pøh! Jeg er dritpositiv!

-Nei det er du ikke, det er ikke positivt å tro at verden faller sammen fordi du skal reise litt!  

-Jammen det er jo så mye å ordne!

-Ordne hva da?

-Jeg må ordne alt mulig rart! Jeg må ordne.. ja også må jeg ordne.. Jeg husker ikke!!!

-Julie! Det du ikke får ordnet ordner seg. Du skjønner, nå om dagen har vi en genial oppfinnelse som heter internett og der er det ubegrensede muligheter for glemte ordninger.

- Saklig! Tenk om jeg kommer i fengsel a!

-For hva da? Jeg tror ikke de bruker ressurser på bortskjemte husmødre i bikini.

-Jeg vet vel ikke jeg vel? For å ta barna ut av det norske skolesystemet for eksempel?!  Tenk om jeg ikke klarer å lære dem noe? Det må da være fengsel for sånt?

-Slutt og tull!

-Ok..

Jeg sitter her foran den norske TV'n som plutselig føles veldig trygg og tenker på hva jeg egentlig har satt i gang. Jeg har vært stor i kjeften og den kjeften har visst folk rundt meg tatt alvorlig. Det viser seg at jeg har en kjæreste som er med på alt utenom Bingo. Han betrodde meg en gang i sin naivitet, sin forskrudde oppfattelse av at jeg var en ganske normal person, at han hadde en drøm om å seile over Atlanteren. Mer skulle ikke til før Leiv Eiriksson her self mente at luftslott var teit. Så dra da - vi kommer etter med fly vi - jeg og barna. Nå skjer det.

At han skulle ta meg så ettertrykkelig på ordet hadde ikke mine grandiose visjoner tatt med i betraktningen. At han faktisk drar i neste uke, for å seile over halve kloden er ikke mer troverdig enn at Mikke Mus faktisk eksisterer. Så det vil si at Mikke Mus faktisk eksisterer. 

Når vinterferien daler innover landet er vi borte alle mann, helt uten å ha vunnet en krone i lotto. Vi starter i Grenada (tror jeg):

 

 

Jeg tenker vi starter der fordi det ligger lengst sør på perleraden av Karibiske øyer. Ikke vet jeg hva vi skal der, men det blir sikkert strålende. Hvis det ser sånn ut så skal jeg nok klare å overleve saken.

 

 

Eller kanskje ikke:

 

 

Dette var hva Google hadde å by på da jeg søkte på bilder av Grenada. Jeg skal ikke finne ut av hva det er på nært hold...

Tja, der starter vi og jeg vet ikke hvor vi ender opp, jeg vet ikke en gang hvor lenge vi blir borte og jeg vet ikke... noen ting?

Kanskje vi ikke en gang starter der? Det spørs jo helt om det går fly dit eller ikke. Det har jeg ikke sjekket enda.

Vel, går det ikke fly dit så tar vi bare flyet til nærmeste sted. Kanskje vi begynner på en helt annen øy? Det får du uansett med deg senere, det blir en typisk "to be continued-sak". Til og med dama mi fra barnevernet ærklerte henrykt: Så fantastisk! Så vi drar.

Ja, det er nettopp hva vi gjør - vi drar og jeg vet ikke helt hvor, så du får bare være med.

To be continued...

Hjelp...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er et dårlig eksempel

Vi har som regel ingen grunn til å slutte. Ingen grunn som er god nok til at det går an. Derfor sitter jeg her å tenker på dere pårørende der ute som fremdeles håper i bøtter og spann. Dere som spør meg om ting som er farlig for dere å tenke. Jeg tenker at jeg egentlig er et dårlig eksempel på en rusavhengig, eller en alkoholiker om du vil. 

Når vi korker flaska lærer vi at vi ikke har lov til å sammenligne oss med andre . i det vi sammenligner kan vi jo drikke! Hvis vi ser rundt oss på alle dere som nipper til glasset og sammenligner oss med dere, så er det ingen tvil om at vi også kan kose oss. Hvis vi drar den litt lenger og sammenligner oss med deg på den siste festen du var full (for det skjer tross alt med dere også), så har vi da all grunn til å tro at vi også skal få lov til å feste! 

Hvis jeg sitter på Nesoddbåten og ser en person med bugnende polposer, så tenker jeg ikke: Han har kjøpt inn til det store selskapet han har en gang i året. Jeg tenker: Nemlig! Se der! Alle andre kjøper vin, da kan jeg også!

Vi utvikler oss av å sammenligne oss med andre helt fra vi er små barn - man skal sammenligne.

Man skal også ha håp i livet for å drive fremover

Disse to grunnleggende tingene skal bort fra ligningen i denne sammenhengen.

Jeg er ikke ett godt eksempel på en rusavhengig fordi jeg er edru. De fleste er ikke edru og de blir det heller ikke. De fleste har ingen grunn til å holde seg edru, I dine øyne har de kanskje det, men det er fordi du sammenligner. 

Jeg har gjort så godt jeg kan for å ta fra deg håpet, det kommer jeg til å fortsette med, men jeg har glemt å ta fra deg sammenligningsgrunnlaget. Det må bort.

Du får ikke lov til å sammenligne den det gjelder med naboen din, med venninna hennes, med meg eller med deg selv. Du får heller ikke lov til å håpe (ja, jeg måtte gjenta det, for vi håper uansett;).

Det du skal få lov til å gjøre er å akseptere at du aldri kommer til å forstå oss - det kan hjelpe deg litt.

Sannsynligheten for at vi drikker til vi stuper uten at du skjønner hvorfor er størst.

 

Ehhh... god morgen?

 

En god nummer to

Jeg har sagt det klart i fra til mannen min: "du vil aldri være noe mer enn en god nummer to, rusen vil alltid være først."

Rita Nilsen ruver foran tavlen, og når hun snakker så hører man - fordi man kjenner seg igjen i alt som blir sagt.

Men den der?! Nå får det være nok!!!

Mitt romantiske lille jeg skriker av protest innvendig! Kjæresten min blir aldri nummer to, hører du!? Vi har det jo kjempefint, jeg har faktisk aldri hatt det så bra jeg. Det er klart kjærligheten kommer først! En god nummer to a dø!

Ok, døra Julie! Jeg sier det til meg selv fordi jeg kjenner det - jeg kjenner idiotien i min egen protest. Innerst inne kjenner jeg at det er noe som ikke stemmer, at jeg muligens lyver for meg selv og at jeg er en romantisk drømmer. Jeg får i det minste møte opp i døra og se litt på meg selv. Er han en god nummer to? Nei! Jo?

Jeg har vært en rosa liten romantiker så lenge jeg kan huske. Drømt meg bort i slott, hvite hester, prinser, rockestjerner og Rob Lowe.

 

 

Seeee der a! Ahh! Rob Lowe i 1985! Livet var ikke verdt å leve uten ham! Det var bare så synd at han ikke skjønte det selv og holdt seg på lerretet! Ja? Jeg var jo der å ventet jeg, på Saga kino! Det er klart det var den eneste løsningen! Å skulke skolen for og tilbringe resten av livet på Saga Kino og gifte meg med the Silver Screen. Tårene rant mens Rob Lowe latet som han spilte saksofon på film. Jeg elsket selvfølgelig saksofonen også, ikke all musikken den ble brukt til, men saksofonen var fin - særlig i armene til Rob Lowe. Den burde helt klart ha vært meg. Det ser vel du også?

 

 

At det er jeg som egentlig er saxofonen mener jeg?

Forelskelse var uten tvil min første rus. Forelskelse i alt. Jeg jaktet på den følelsen og jeg husker at jakten var i full gang allerede da jeg var seks år, så den må ha vært der lenge før det. Den var en god nummer en helt til jeg forelsket meg i den tilstanden som gjorde at jeg turte nettopp det - å være forelsket, i alt. Den tilstanden ble funnet via Ringnes bryggerier. Fantastisk! En ny nummer en som sørget for at den gamle nummer en satt som ett skudd! Forelskelse, spenning, adrenalin, selvtillit, sommerfugler i magen = øl.

Det slår meg at veldig mange rusavhengige egentlig er drømmere. Drømmene er bare så alt for store og alt for utilgjengelige i det virkelige liv. Vi drømmer så vi tror det selv og gjør ingenting for å oppnå drømmene - det tar ølen seg av, og fallet blir desto større.

Så jeg får gå tilbake til døra: er alle andre en god nummer to i forhold til rusen for meg?

Hvis jeg går tilbake til alle mine tidligere forhold, så er svaret ett skingrende: JA!

Uansett følelser for personen så har festen kommet først. Så til de grader at det alltid har endt opp med brudd - som regel fra min side. Hvorfor det? Fordi at de har vært i veien for festen min. Det var ikke det jeg tenkte den gangen, men det var derfor.

Samlivsbrudd? 

For en herlig unnskyldning til å gå på byen i 14 dager! For en fantastisk åpning til å gå rett i kjeller'n og bli der så lenge så mulig. For det er sannheten uansett hvor mye kjærlighetssorg det var - samlivsbrudd var en ypperlig anledning til å feste enda mer. Gjerne mens folk rundt meg "skjønte det". Det er klart det! Det var jo synd på meg må vite, og jeg kan love deg en ting: det synes jeg selv også. Skål!

Så hva med nå da? Er de andre menneskene jeg har rundt meg fremdeles en god nummer to?

Nei - ikke så lenge jeg er edru, men det er alt!

I det jeg hever glasset sklir de unna og vi snakker ikke skliene på Frognerbadet her, vi snakker rutsjebane. De sklir unna uansett om jeg vil eller ikke. De glipper i takt med personligheten min, og den forsvinner fort. Den forsvinner ikke etter første slurk, den forsvinner litt før jeg egentlig hever glasset. Og sammen med personligheten min, forsvinner menneskene rundt meg. Ikke fordi de går sin vei, men fordi rusen er tilbake - som en god nummer en.

I det jeg hever glasset blir alt og alle en god nummer to. Det er brutalt, det har ikke noe med meg å gjøre, men det er sånn.

 

Kjære barn, kjære kjæreste, jeg er forelsket i dere og dere er nå en god nummer en. Det er bare opp til meg å holde dere på pallen. Derfor gjør jeg jobben min.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

Slutt å tull!

Lille navlebeskuende, selvopptatte, patetiske krek! Nå kan du enten sitte hjemme i sofaen foran Glamour-sesong nr 44 og gråte en krokodilletåre eller to over at alle på TV er penere, mer vellykkede og veltrente enn deg. Du kan ringe morra di for rnte gang i fylla for å fortelle henne hvor lite hun forstår, skjelle ut partneren din for at han brukte penger på ny sveis istedenfor kartongen du bestilte inni hodet ditt i dag morges, eller bare bli i kjeller'n din.

Du vet den kjeller'n som er så suggererende og vond, den som feeder suget, feeder selvmedlidenheten og den altoppslukende ensomheten din. Den kjeller'n som egentlig er litt digg å være i fordi den er så mørk. Du kan bli sittende der i plysjtåka og drikke GT med 10% tonic og 90% gin så lenge du bare vil for min del. Det er ikke opp til meg - fylla di kan du drive med så lenge du bare vil og litt til  - eller...

....du kan tørke av deg snørra di, ta deg en dusj, dra på deg fillene, stålsette angsten din å møte meg for å legge sytinga di på hylla. Velg og vrak!

Nå skal jeg være så konkret det bare går an å få blitt:

Mandag 22 januar - det vil si nå på mandag skal jeg på kurs på Retretten. Ja tenk det - en gang til!

Det er klart jeg skal gå en gang til! Jeg har da for svingende ikke tenkt å begynne med profesjonell nedbøtting av statens edlere dråper igjen?! Så i og med at jeg skal unngå unødvendig svajing av kropp og sjel, må jeg holde edruskapet mitt ved like. Ja, du skjønner det - det er en jobb. Jeg må gjøre jobben helt på egenhånd og veldig grundig. Dette går ikke over av seg selv. Newsflash! 

Kurset starter kl 10.00 og varer til kl 12.00. Etter 12 er det gratis lunsj og pjatt hvis man vil det. Det varer i fire dager til ende og hvis du kommer så får du det bedre enn før - jeg vet det, et umulig valg å ta.

Så her er dealen: jeg stiller meg opp foran hovedinngangen til Nationaltheateret kl 09.30 mandag 22 januar. Der blir jeg stående i ti minutter. Nei - ikke lenger enn det. Jeg kommer ikke for sent for din skyld - dessuten skal jeg rekke en røyk utenfor før det begynner, men det jeg gjør for din skyld er å ta deg med meg hvis du møter opp. Jeg vil ikke høre pjatt om kanskje/kanskje ikke på innbokser eller telefoner før den morgenen. Derimot leser jeg gjerne en melding eller femten litt før og etter at jeg har stilt meg opp for å vente på deg, meldingen skal lyde noe sånt som: "Hei Julie, jeg er på vei til deg nå, og vil gjerne være med på Retretten". Tel nr er 993 44 741. 

Har du det klart for deg nå?

Ikke det nei, da tar vi alternativ nr 2:

Mandag 29 januar drar jeg til det andre stedet man snakker med hverandre. Den dagen er det på Fagerborg kl 19.00 og varer i en time. Jeg setter meg like godt på Valka - altså Valkyrien, den brune øl-bula på Majorstua og venter på deg der. Du rister av deg fliret, motstanden, angsten og alle andre patetiske argumenter, skjønner at du må rydde bak pannebrasken for å få det bedre, og møter opp på Valka. Jeg sitter der til 18.30 og så bærer det dit hvor vi faktisk hører hjemme - ja, det er bare å krype!

Hmmm.. funka det?

 

                                                                                                                                                -annonselenke-

 

Ikke det nei. Da er det bare å kjøpe sex-leketøy fra Kondomeriet via lenken under her, sprette en Cava og kose deg med deg selv - angsten din blir jo ikke mindre uansett. Du kan vurdere å overraske partneren din med litt positivitet også? Du skjønner, han er lei av Cava'n. Det går ikke nei? Så kom og møt meg da - SLUTT Å TULL!

 

 

Hei! Jeg har egentlig ikke et problem

Hei

Jeg klarer meg egentlig ganske fint og er ikke helt sikker på om jeg har et alkoholproblem. Det er jo hyggelig med ett glass i godt lag og det er jo umulig å slutte helt, derfor hadde det vært fint å kunne moderere det litt. Har du noen råd om hvordan jeg kan lære meg å drikke mindre? Vanligvis går det veldig bra, jeg har det hyggelig og liker vinen min, men jeg liker ikke helt at jeg får blackout? 

Jeg begynte å drikke da jeg var 13 år og har hatt ganske mye problemer med angst, men det går riktig vei hele tiden. De fleste jeg kjenner begynte også på den tiden og klarer seg fint. Det burde vel jeg også?

Derfor er det en ting jeg ikke skjønner: etter et par øl begynner jeg å drikke ganske fort uten å kunne stoppe? De gangene det er fri tilgang på alkohol går det helt over styr. Jeg har hatt blackout utallige ganger og havnet i situasjoner jeg ikke kan stå for og gjort ting jeg egentlig ikke skjønner at jeg kan ha gjort fordi det ikke har noe med meg å gjøre. Som fyllearresten? Eller da jeg våknet nedslått på et sykehus i Danmark uten å vite at jeg hadde reist en gang? Jeg har våknet så mange steder uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Det må det bli en slutt på og derfor vil jeg drikke mindre. Det er jo helt tydelig at andre klarer det?

Foreldrene mine er narkomane og mormoren min er alkoholiker. Har det noe å si? Genene mine bekymrer meg litt også fordi jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Det er akkurat som om problemet er mer psykisk enn fysisk? Det er nok ikke sikkert at jeg har et direkte alkoholproblem, men jeg isolerer meg for å drikke og husker ingenting dagen etter. Jeg tror ikke jeg er alkoholiker, jeg har gjort unna medisinstudier og klarer jobben min fint. 

Allikevel drikker jeg alkohol som andre drikker vann og det er vanskelig å f.eks være i selskaper - der drikker folk så sakte og jeg får problemer med å få i meg nok uten at det ser mistenkelig ut. Jeg kan fint bare drikke ett par øl og en Jeger for det altså! Bare ikke på fest - da blir det vanskelig. De gangene jeg går ut på byen blir jeg grenseløs uansett hva jeg har bestemt meg for i forkant, men det skjer jo heldigvis ikke hver dag så derfor tenker jeg at jeg bare har et litt anstrengt forhold til alkohol?

Så jeg er nok ikke avhengig, jeg drikker aldri alene eller savner det på noen måte. Jeg har heller aldri alkohol hjemme og det er vel fordi jeg egentlig ikke trenger det? Problemet oppstår bare når jeg er sammen med andre som forrige helg da jeg fikk blackout på en fest jeg var bedt til. Det som var litt dumt med den festen, var at det var med den nye jobben min, og nå vet jeg ikke hva sjefen min eller mine nye kollegaer synes om meg, fordi jeg ikke tør å spørre dem om hva som skjedde den kvelden. Akkurat "avhengig" tror jeg ikke at jeg er, men kanskje jeg har et problematisk forhold til alkohol?

 

Ja du - dette brevet er helt typisk, det er selvfølgelig ikke originalt, men satt sammen av mange henvendelser og blandet litt med mitt gamle jeg - jeg utleverer ingen. Jeg har enda ikke møtt en aktiv alkoholiker som ikke sier noe av dette - det er universelt.  

 

 

Så hvordan har du det egentlig da Julie? Isolert?

Innboksen lyser fra en venninne jeg virkelig burde møte snart. Ikke fordi jeg må, men fordi hun er en venninne og fordi jeg er et asosialt murmeldyr av verste sort. Jeg klarer nesten ikke å møte folk hvis jeg ikke har noe konkret på agendaen. Hvis vi ikke skal noe som får noe annet til å skje. Sette meg ned å la livet fare avgårde over en kopp kaffe på Cafe? Gå på besøk? Jeg klarer det ikke?

Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi jeg alltid har hatt vinen med meg i sosiale sammenhenger, eller om det er fordi jeg bare er sånn? Jeg kan jo ikke vite det? Jeg har hatt alkohol i hånden siden 1983 og jeg har hatt kaffe i hånden siden 2013, det er ikke mye av et liv uten vin egentlig.

Isolerer jeg meg?

Det sies at isolasjon er en stor fare i begynnelsen av et edruskap. En stor fare fordi man blir ensom, begynner å kjede seg og finner tilbake til den berømte løsningen. Isolasjon er vel også farlig fordi det er isolerende?

Problemet er at jeg ikke føler meg isolert? Problemet er at jeg føler ubehag ved å sitte i vanlige klær på pinnestoler ute på Kafe eller hjemme hos andre. Når jeg tenker meg om så har det vel mer med spisevegring enn med alkoholisme å gjøre? Før kunne jeg drikke bort alle følelser av selvforakt og fett som skled over bukselinningen og fortsatte nedover stolen mens jeg fjaset over det ene innholdsløse temaet etter det andre. Jeg tror det har med det å gjøre, men jeg vet ikke egentlig det heller. Den sykdommen har jeg hatt siden 1985, så jeg har ikke opplevd så mange andre følelser der heller. Kanskje jeg bare er sånn? Jeg vet ikke.

Jeg vet at jeg skal følge en alkoholiker dit man snakker med hverandre i dag, og jeg vet at jeg vil gå dit i pysjamasen uten sminke så jeg kan gjemme meg i meg selv. Jeg vet også at det hjelper hvis jeg gjør det motsatte. Tar på meg klær jeg liker og sminker meg. Jeg skal gjøre det fordi det ytre faktisk hjelper litt når man har det sånn. Basta.

Så hvordan har jeg det da? 

Jeg har litt småangst og har hatt det i flere uker. Litt opp og ned.

Er det årstiden? Har jeg gått i hi? Jeg har småangst i form av en klump i brystet eller i magen, den flytter seg som det passer den. Jeg tror den kommer fordi jeg ikke får gjort ting jeg burde gjøre i løpet av en dag? Akkurat nå vet jeg ikke om jeg burde gjøre de heller? Om det er så farlig at jeg ikke gjør de i morgen i stedenfor?

Det jeg vet er at det kjennes ut som fylleangst og det gjør meg litt apatisk. Jeg vet også at det vil føles helt idiotisk når det er over? Litt sånn: hvorfor gjorde jeg det ikke bare? Dette er jo ikke noe vanskelig i det hele tatt? Jeg har det jo bra jeg!?

Jeg vet ikke om det er vanlig heller? Jeg vet ikke om alle har det sånn og jeg vet ikke om jeg hadde hatt det sånn hvis jeg ikke hadde vært rusavhengig? Jeg vet ikke noe av dette fordi jeg egentlig bare er fire år gammel.

Jeg vet dog at det sannsynligvis ikke er noen stor krise. Jeg vet at det går over og når jeg tenker meg om så vet jeg vel at det har litt med årstiden å gjøre? Har det ikke? Jeg drakk bare bort denne årstiden før og trodde jeg var i min dramatiske kjeller fordi jeg hadde det så grusomt? Det hadde jeg jo ikke! Det er nok bare årstiden...

Jeg vet ikke

Jeg vet at jeg må ta nye bilder til denne bloggen fordi blogger trenger bilder. Men det blir ikke i dag, for i dag kommer ikke Julie til å ta bilde av seg selv.

Det er vel ca sånn jeg har det, og du da?

 

 

Men du! Heldigvis ble dagen morsommere av at Kondomeriet vil ha meg til å annonsere for dem. Da kan du drillen? Du kjøper sexleketøyet ditt hos meg! Kjøper du det utenfor denne bloggen blir det bank! Kjøper du det ikke i det hele tatt, må vi ta en alvorlig prat! Skjønner? Et typisk Catch 22;)

Se det... der satte humøret fart;)

                                                                                                                 -annonselenke-

 

Til pårørende og rusavhengige

- Jeg leste noe om at du ville holde kurs for pårørende og jeg fikk noen ideer, har du tid til å ta en prat?

- Ja, selvfølgelig har jeg det, når passer det deg?

- Nå?

Vips kimet telefonen og damen i den andre enden av røret hadde ikke tenkt å ligge på latsiden. Jeg fortalte at det første problemet jeg så, var å få tak i billige lokaler.

- Pøh! Det er ikke noe problem, det fikser vi - når kan du?

- Jo jeg kan alt for mye før vinterferien, vi kan like godt hive oss på det med en gang? 

- skal vi si onsdag 24 januar da?

- Ja, da sier vi det.

Den driftige damen er ingen hvem som helst, hun driver fremover som et rivjern, hun driver med all den motstanden hun har i sitt eget liv og du har sannsynligvis hørt henne snakke om det både her og der. Mer om det skal jeg si senere, for dette er bare en liten teaser.

Jeg har nemlig lært meg en ting: sier man noe veldig høyt så må det gjøres! Ta f.eks bare mitt eget edruskap? Det hadde tatt seg vakkert ut om jeg hadde ramla på fylla i sentrum nå.

Derfor blir det som mange av dere har ønsket: kurs for pårørende, sannsynligvis 24 januar i Oslo. Vi skal lage et FB-arrangement så det blir tydeligere.

Så hvordan skal det foregå? 

Det skal foregå ekstremt interaktivt og jeg kan love deg at jeg får deg til å spørre. Tør du ikke å snakke høyt i forsamlinger så bruker vi telefonen. Jeg har den med meg på scenen, podiet, gulvet eller hva det nå blir, og leser sms'er som kommer fortløpende. Det finnes nok av muligheter og kommunikasjonsformer. Jeg er til for å avbrytes;) 

Vi deler det nok opp i to deler. Den første delen er til for å grave i meg så du får et klart bilde av hvordan jeg og andre rusavhengige fungerer. Det må til for å gå til den viktigste delen: hvordan skal du leve som pårørende? Hvordan skal du klare å ta vare på deg selv? Og hvordan går man videre?

Blir det behov for en tredje del - en samtaledel, gjør vi det også.

Jeg tenker at dette kurset, forumet, interaktive foredraget (kall det hva du vil) ikke bare må være for folk som innser at de er berørt. Vi har god bruk for en og annen rusavhengig i salen også. Rusavhengighet gjelder både de som er det og de rundt. Derfor er det mer enn nok plass til helheten. Tviler du på hva du er, om du er, hvor du er, så gjelder dette så definitivt deg. 

Om en fagperson eller fem detter innom er det mer enn velkomment. Det har seg nemlig slik at de fleste mennesker er berørt på en eller annen måte og de fleste mennesker har noe å bidra med.

Da sier vi det sånn da? Jeg kommer tilbake med eksakt sted, dato og klokkeslett.

 

Virker Antabus?

 

Hvis du tvinger i meg Antabus, får jeg en del valg å ta.

Jeg kan lagre den i munnen en stund for å spytte den ut senere. Det vil si hvis du ikke har funnet ut at Antabus er en brus-tablett. Hvis du har funnet ut av det, og gir meg glasset på vei ut av døra til jobb (for jobb har vi vel blitt enige om at mange alkoholikere har nå?), så har jeg 15 lange minutter på meg til å finne et uforstyrret sted jeg kan stikke fingeren i halsen - det stedet finner jeg.

Hvis jeg har fått den inn i systemet? Hva gjør jeg da? Tja.. da får jeg vel bare vente i tre dager, det går det også. Jeg klarer det. Til slutt klarer jeg å la temaet svinne hen i glemselen, eller bare til det stedet der du ikke lenger orker å kjempe, orker konflikten, orker forsvaret mitt, kveruleringen og grunnene jeg gir deg for og ikke ta mer. Du er parkert.

Det har jeg klart med de fleste tingene jeg ikke har villet i livet, det er ikke så vanskelig med litt tålmodighet. Antabus gjør meg uvel av alkoholinntak, det gjør meg ikke villig til å slutte.

Du påstår at det var jeg selv ville begynne med Antabus? Javel. Det gjorde jeg for å slippe maset ditt, men det kommer jeg aldri til å innrømme  for deg - ikke for meg selv heller.

Du gjør meg ikke villig til å slutte, så hvordan kan pillen din få det til?

 

Hvis jeg har valgt det selv for å slippe smerten? Da har jeg vært naiv, men håpefull. Det er et skritt på veien, bare på feil sti. Avhengighet er dessverre ikke så enkelt at det kan løses med en pille. Det sitter i hjernen og hjernen må restartes. Harddisken må byttes ut og det klarer jeg ikke uten en nerd ved min side. Jeg kan nemlig ingenting om programvaren, og hittil har jeg bare infisert den med virus.

 

Hvis jeg har vært hos legen min å fått høre de vanlige setningene om at jeg burde ditt og datt på grunn av helsen min. De tingene som går som prosjektiler fra det ene øret til det andre med kræsjlanding på Saturn, etterfulgt av et velmenende råd om å ta i mot en resept på Antabus? Ja, da er det vel egentlig bare å ta i mot så jeg slipper mer mas fra den kanten?

Det skader da ikke å ha det stående i hyllene mine? Kanskje jeg kan hekle en dekorativ hylse til det nye pilleglasset mitt, så det blir fint oppå det hele? En til hver høytid! Nisse-Antabus, Kylling-Antabus og detnorskeflaggantabusen? Det blir fint - hvis jeg gidder å hekle da...

 

Hvis barnevernet har pålagt meg å knaske antabus, så får jeg vel bare gjøre det? Jeg får stålsette meg til å være på fylla et par ganger i uka istedenfor hver dag, det går det også. Jeg får bare se på det som en grei organpause - til overvåkningen er over.

 

Men det er klart, hvis jeg har valgt å ta antabus en stund selv - fordi jeg allerede er edru, men usikker? Fordi jeg ikke stoler helt på meg selv, men vil holde meg edru mer enn noe annet? Da skal jeg vurdere å bruke det som en mental krykke de gangene jeg føler for det. Da kan jeg til og med ta det en gang i blant for din skyld hvis du ber om det. Hvis jeg allerede er i gang med det endelige nok'et mitt og du skjelver av frykt for at neste runde er rett rundt hjørnet? Da kan jeg ta en, men sannsynligheten for at du eller jeg trenger det da er mye fjernere. 

 

 

Ikke skriv om meg!

Det er tusenvis av mennesker som vil ha litt hjelp. LITT hjelp. Hjelp til å slippe, men ikke alt. Bare slippe litt? Uten for mye om og men. Bare drikke littegranne? Kan ikke noen få meg til å slutte, jeg orker ikke å gjøre det selv!

Du må dessverre gjøre alt selv - hele jobben, jeg kan bare vise deg hvordan. Jeg er også en av de som ikke gjorde det.

For mange år siden sluttet jeg for andres skyld, uten å gjøre den store jobben det tar å bli edru og uten å ha ett eget mål, om noe som helst. Jeg skaffet meg en "partner" som drev med det samme, vi kaller ham bare Maler'n. Gikk det bra?

Skal vi se:

Julie, jeg har en sjans til å bli sammen med eksen min igjen, så da passer det ikke så godt at du overnatter her så mye.»

Maler'n meldte sin lykke over telefonen.
Jeg opparbeidet meg en liten sorgsituasjon der og da. Praktisk å ha når man vil være litt dramatisk.
Jeg hadde bil, ingen steder å være og fire måneders edruskap bak meg.
Litt mer sorgfølelse nå. Så; et bilde og en plan dannet seg i hodet.
Telefonsamtalen satte meg fri. Maler'n hadde fått sitt eget miljø på møtene.

«Thon Hotel ... værsågod.»
«Har dere ledig rom for i natt?»
Ja, det hadde de mente den hyggelige damen.

Bildet av vodkaflasken ble klarere.
Skal jeg gjøre dette?
Planen ble klarere.
Jeg må bare kjøre litt rundt omkring først.
Jeg kjørte opp på Grünerløkka forbi polet, og videre opp til Torshov. 

Jeg har fire måneders edruskap ...
Hvor skal jeg drikke før jeg kan sjekke inn?
Jeg orket ikke tanken på å gå inn på en bar. Planen var ikke akkurat å nippe til drinken.

Jeg kan jo bare kjøpe masse cola, helle ut litt og blande meg en stor plastikkdrink?

Fire måneders edruskap - en evighet, jeg burde vel ikke ødelegge det nå?
Hei! Jeg hadde da aldri planlagt å slutte! Jeg skulle jo bare følge Maler'n, og han klarer seg fint nå han!
Jeg kjørte forbi polet på Sandaker-senteret.
Fire måneder.
Jeg kjøpte cola på Storo-senteret og gikk forbi polet.
Holder ikke egentlig fire måneder? Organene mine er jo nesten for friske nå?

Jeg la på litt humor ...
Jeg kjørte tilbake til Grünerløkka og kjøpte vodkaen min. Spikersuppa?
Det var ganske kaldt ute ...
Jeg satte meg på en benk i Spikersuppa og tok en plastikkdrink.

Hotellrom.
Facebook.
Svart.

 

.........................................................

 

Min tur i huset med barna på Nesodden.
Nå var jeg endelig den alenemammaen jeg lenge hadde drømt om å bli.

Jeg kuttet ut vodkaen og holdt meg til rødvin. Nesten nykter.
Rødvin og eplekurv?
Vi hadde en bråte med epletrær i hagen, de fikk bare henge.
Rødvin og Facebook? Ja. Det fikk bli det. Jeg satt fast ute på landet og alene med 
barna.

Facebook fikk bli min sosiale omgang og fest.
Jeg hadde tross alt vinterhage. Vinterhagen fikk holde.

Det var da enda godt jeg kuttet ut vodkaen i det minste?
Var jeg ikke flink som holdt meg til rødvin, nå som jeg var alene med barna?
Da blir vel inntaket mer moderat vel?

Svart

 

Denne tekstbiten er fra boken min, jeg ble minnet på den i dag fordi jeg sitter å tenker på nettopp det: man klarer det ikke alene i lengden, man klarer det heller ikke sammen med andre hvis man ikke legger seg helt flat og stripper seg for alle fordommer. Med andre ord, man må ha det vondt nok. Hvis man har det vondt nok kan det hende at man holder kjeft for å høre på de som har klart det? Noe jeg ikke gjorde den gangen...

Etter den sprekken tok det fire år til før jeg kom i mål og det var ikke pene fire år.

Så nei, jeg skriver ikke om deg... eller deg... eller deg...

Vi er bare helt like når det kommer til dette og vi vil sjelden ha den hjelpen som hjelper. Så egentlig? Jo, jeg har ombestemt meg - jeg skriver om deg.

 

 

 

Brev til Rusen fra Berørt Mor

Til Rusen

Jeg vet at du betyr mye for min datter. Jeg vet at du er hennes største kjærlighet men også hennes største fiende. At hun elsker deg og hater deg. At du får henne til å føle seg fantastisk men også forferdelig. Jeg vet at du har reddet livet hennes men også at du dreper henne sakte. Jeg vet at du får henne til himmelen men også til helvete.

Men oss to da? DU og jeg rus, hva slags forhold har vi. Hva gjør du for meg? Hvilke følelser gir du meg?

Jeg vet iallefall dette; Du har tatt fra meg livet mitt. Gleden min. Håpet mitt. Du får meg til å føle et stort spekter av følelser, men ikke én av dem gir meg lykke, ikke èn av dem er god!

Sorg:

Over å se barnet mitt som jeg elsker miste seg selv litt etter litt.

Over å se at barnet mitt har det så utrolig vondt uten å kunne hjelpe.

Over å føle avmakt som mamma

Over å miste jenta mi til deg

Over å se verdens fineste, smarteste, mest fantastiske jente bli byttet ut med en jeg ikke kjenner

Over at jeg sier «slik er livet akkurat nå» og vite at jeg ikke kan velge

Fortvilelse:

Over å føle avmakt som mamma

Over å ikke ha kontroll over eget liv

Over å ha deg hengende over skulderen 24/7

Over å aldri puste helt ned i magen fordi det sitter en knyttneve av angst der

Over å være alene om frykten og fortvilelsen

Over å aldri tørre å tro på at «det går bra»

Over å ha en altoppslukende kraft som aldri lar meg senke skuldrene av frykt for neste telefon, melding eller dørklokke som kommer med dårlig nytt

Over å ikke kunne hjelpe resten av familien til å slippe de samme følelsene jeg sitter med

Sinne:

Over at DU har tatt fra meg barnet mitt

Over at jeg har lagt livet mitt til side for deg

Over at du manipulerer barnet mitt til å ta livet sitt sakte

Over at du har den makten du har

Over at jeg aldri aldri mer kommer til å tørre å tro du er borte

Over at sitte og se på ditt virke er det eneste jeg kan gjøre

Over at du lokker med gull og grønne skoger, lykke og opplevelser jeg aldri kan matche

Over at du er så lett tilgjengelig og at du er der i hvert «svake» øyeblikk

Over at du har tatt kontroll over mitt liv

Over at du kommer tilbake igjen og igjen, også når du ikke gjør det

Over at du skaper konflikter mellom meg og barnet mitt

Over at du lager misforståelser, sinne, trass og forsvar og at jeg derfor aldri tør å si hva jeg føler, mener og tenker. For at du tar fra meg tid og evne til å være god nok mamma for ikke bare den ene, men også den andre som jeg elsker

Over at du tar fra meg energien

Over at du gjør meg så helvetes sliten og lei meg

Over at du gjør meg isolert, ensom og asosial pga at du er altoppslukende tilstede hele tiden

Over at «slik er livet akkurat nå» er frykten og fortvilelsen du har plantet, og som har røtter dypere enn noe annet?.og du kommer alltid til å være der

Frykt:

For at det en dag blir for mye «deg og henne» og hun blir helt borte for meg

For at hun er alene der ute et sted

For at hun skal bli utsatt for overgrep, vold og drap mens du har henne under hælen

For at neste telefon, melding eller dørklokke varsler at hun er død pga deg

For at jeg én dag ikke inn når inn til jenta mi lenger

For at motivasjonen hennes om å bryte kjærlighetsforholdet til deg blir borte

For at framtidsønskene hennes blir borte

For at du skal klare å overta hele sinnet og hele kroppen hennes

For at jeg skal sitte igjen med et barn for lite

For at hun skal ta alle valg i livet basert på hva DU vil

For at hun skal sitte igjen uten muligheter for å slippe tak i deg, med utslettet sinn, egenverdi og håp

For at hun skal miste rettigheter, støtte og tilbud om hjelp

For at hun skal skylde penger, og leve i frykt pga det

For at min andre datter skal føle seg tilsidesatt og uviktig

Så for meg Rus er du ikke noe opptur, glede, lykke, energi, tilfredshet eller kjærlighet. For meg er du kun sykdom, hat og fortvilelse Min datter er syk. Jeg er syk. Familien er syk. DU har kommet inn i livet mitt for å bli, enten du er aktiv eller passiv.

Her er du. Der er du. Jeg ser deg. Jeg føler deg.

Jeg frykter deg. Jeg hater deg.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Svarte Turneminner

Nesodden - Gol

Åja! Det hotellet ja! Der har jeg aldri bodd - jeg prøver det.

Tenkte jeg da jeg satt ned med Booking.com. Snufsete og syk holdt jeg ett foredrag for hyggelige Sanitetskvinner i Nesbyen og dro videre opp til Gol for å sjekke inn på hotellet jeg aldri hadde vært på før.

 

 

Resepsjonsmannen var hyggelig og godmodig, som de gjerne er på Gol og sendte meg over tunet til rommet mitt.

 

 

Det demrer. Har ikke jeg egentlig vært her før?  Fylletåka reiser seg rundt meg. Små glimt av veldig mye vodka cola dukker opp. Jeg går inn på badet og en liten merkelig detalj får meg til å huske mer: en bråte med innpakkede gjennomsiktige plastkopper står klar til bruk for tannpuss. De er hygenisk forseglet i små plastposer.

Kult! Så mange plastkopper! Da er det nok til alle når de kommer! - av en eller annen grunn er det den første tanken jeg husker.

Jeg har hørt at noen mennesker tenker når de ser denne oppsatsen: Så bra! Den emballasjen kan brukes til nistepakkene i morgen tidlig. 

Den er en smule fjern for meg:

Kult! Romfest med glass til alle!

På turne i det vidstrakte land, med hvilestopp på Gol.

De andre er så treige! Ordne seg først? Det værste er at de gjør det uten å sprette noe. Den gamle sminken min fra i dag morges holder lenge. Jekk! Ut å spise middag vil de sikkert også? Hva er vitsen med det når man har fri til en skikkelig fest? Bortkastet tid... spesielt det å gå til restauranten. Det er partystopp det!

Eller... nå kan jeg egentlig ordne meg litt jeg også, med glasset i hånden er jo alt gøy! Jeg kan jo egentlig bare helle vodka i en colaflaske også? Nistepakke til restaurant løst. 

Jeg går ut av badet og ser alle menneskene i rommet, jeg ser festen for mange år siden. Før i tiden ville jeg bare ha sett en vanlig fest. Nå ser jeg at jeg var fullest på festen og jeg ser at alle de andre var ansatt og på jobb hos meg. Jeg ser at de var bekymret, men lot det ligge. Hva annet skulle de ha gjort? Så husker jeg ikke mer, blackouten som alltid kom står i veien. Og sikkert skammen. 

De festet jo masse de også Julie! Skriker plutselig den lille grønne djevelen på skulderen min. Jeg børster ham lett bort nå. Han glemmer det viktigste - de festet som alle andre fester, så det er min oppførsel det er snakk om her nå.

Hva var de bekymret for? Jeg kan bare gjette - man sier gjerne ikke fra om sånt. Man hjelper sånne som meg med å late som ingenting. Vi var her flere ganger går det opp for meg nå. De har vært bekymret for jobben, for om jeg kom til å spille forestilling dagen etter? De har ikke kunnet si noe fordi jeg aldri hadde dummet meg ut på det området. Jeg gjorde jobben min og drakk i etterkant. Jeg gjorde til og med jobben min tålelig bra. Da kan man ikke si så mye? Jeg var ikke flink. Vi gjør jobben vår hvis vi liker den. Det betyr bare at vi har to hobbyer istedenfor en. Og det betyr at ingen egentlig kunne ta meg på noe.

Så jeg husker at jeg ikke husker, jeg husker å ha sovet ut rusen i turnebilen dagen etter på vei til neste sted for å spille Barneteater kl 18. - Tussi tåler en støyt. Jeg husker også at jeg ikke bare har vært her på turne, jeg har vært her på fritiden, med barna.

 

På et annet hotell

 

 

Pers Hotell var perfekt for oss barnefamilier. Det beste var alle aktivitetene for de minste, det gjorde at timene gikk litt fortere. Tiden mot kvelden sto ikke for meg som en evighet på Pers. Små barn er slitsomme vanligvis, de skal underholdes hele tiden. Ikke for det, jeg måtte holde meg til kvelden uansett, faren til barna og familien hans ville ha reagert veldig hvis jeg ikke gjorde det.

Jeg drasset med meg barna fra aktivitet til aktivitet, gjennom korridorer, forbi barer og lounger. Urettferdig! Det satt alltid folk og koste seg med Irish og GT! Hvorfor fikk de lov og ikke jeg?

Slapp av Julie, nå er det bare to timer igjen til leggetid, to timer som vanligvis snegler seg avgårde går alltid bedre her, dette skal gå fort for en gangs skyld! Lenge leve Pers Hotell!

 

 

Ah, release! Små barn blir så trøtte etter en tur i badeland, nå kommer de sikkert til å sove godt i natt. Det blir deilig for de små trøtte kroppene.

Nei! Det ble deilig for meg - å vite at jeg sannsynligvis hadde helt fri hele natten. Jeg ble pent sittende på rommet sammen med pappa'n og farmor, de likte heldigvis også vodka cola, og å drikke fortere og mer enn dem var intet stort problem. Ikke å stå opp tidlig med barna heller - det lå i vanen. Og med vanen og vanlig kunne jeg fortsette.

På vei hjem fra Gol møter man dette skiltet før eller siden, og jeg er i minne-modus. 

 

 

Gode minner?

Jeg blir dratt enda lenger tilbake i tid, til ting jeg kunne ønske ikke eksisterte, til ting jeg ikke kan stå for eller egentlig leve med. Jeg skal tilbake til tiden på Riksteateret - mer turne, turne er party. 1997.

På Riksteateret skaffet jeg meg en søt liten lystekniker-kjæreste. Han var ikke bare søt, han var kjekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg så andres reaksjoner på byen. Det var gøy - så lenge jeg var edru. Som full? Da kom all selvforakten min dundrende frem, snudde seg mot ham og gikk til attakk. Jeg rev ut de fine lyse krøllene av hodebunnen hans opp til flere ganger, og på Hønefoss våknet jeg på hotellrommet vårt en morgen med den velkjente angsten som fortalte meg at noe var ordentlig galt. Jeg så opp og han sto i døråpningen med et stort blåmerke på det ene øyet. Det ble ikke slutt.

Har fylla skylda?

Ja Som Rita Nilsen sier: husk at det som blir fortalt her har med rus å gjøre - ikke personen som forteller det.

Som person, som Julie, kan jeg ikke stå for noe av det jeg har skrevet nå. Det har ingenting med hvem jeg er å gjøre. Det har ingenting med mine verdier som menneske å gjøre. Så hva har det med å gjøre. Det lurte jeg på den gangen også, men kom aldri frem til noe svar - det fantes ingen.

Nå tror jeg at det var selvforakten min som viste seg i alle blackouter, den snudde seg og pekte utover mot de i nærheten. Selvforakten kom før rusen, før jeg var 13 år, men har man noen sjans til å ta tak i det i så ung alder? Man vet vel ikke om det en gang?

Men du, hvorfor skrev jeg dette til deg nå? Jeg skrev det bare fordi jeg håper at du kan kjenne deg igjen, så du skjønner at du ikke er alene, ikke er gal og ikke egentlig slem.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

 

Et utømmelig tema?

Hver morgen våkner jeg opp og tenker: nå kan jeg da umulig ha noe mer å skrive om? Så går det et par minutter og der! Der detter det ned i hodet. For dette er nesten et utømmelig tema? Litt fordi "vanlige" mennesker ikke skjønner hvordan vi fungerer og litt fordi aktive rusavhengige er angrepet av det samme. Og ikke minst fordi det handler om hjernen. Rus er hjernen (Amygdala).

Det er akkurat som om denne driften opptar hele hjernen og alt annet blir sekundært. Men vet du hva? Det vil en aktiv rusavhengig være helt uenig i, hvis de ikke er opptatt av å slutte, da tar vi det litt til oss - litt. De fleste vil sette piggene ut hvis man sier noe sånt og komme med alle de strofene jeg har skrevet før. Spesielt denne første her:

Jeg jobber!

Så:

Jeg er flink i jobben min og jeg er aldri syk! (Ikke så rart hvis man liker jobben sin og drikker bort sykdom?)

Så privat:

Pøh! Jeg tar meg av barna mine og de mangler ingenting!

Og en haug med lignende setninger.

Og siden det ofte faktisk er noe sant i det, blir man parkert. Med disse argumentene kommer man ikke videre. Den rusavhengige gjør derimot det - med rusen sin.

Sannheten er, som vi ikke finner ut av selv før vi har vært edru lenge, at den tar alt. Hele planleggingen av dagen går med på mengde og åpningstider. Rus er hjernen, rus er følelser og følelser er hjernen (du kan se det i den røde linken over her). Selv om det ikke er medisinsk korrekt å si, sier jeg, på grunnlag av min egen følelse, at rus er hele hjernen når det står på. Nesten umulig å kjempe mot?

I dag bærer det til Gol for å holde foredrag, man avlyser ikke "showet" på grunn av litt sykdom;) Jeg skal prøve å ta deg med!

 

Nå har jeg ikke flere bilder av meg selv, så du skal få en rose.

 

 

He... Reklame?

Skal jeg virkelig plage dere med det?

Hmm, jeg vil egentlig ikke fordi det ikke passer helt til denne bloggen. Men du, med den tiden jeg bruker på dette, så må jeg faktisk prøve å rake inn en lusen slant med lønn? Det får man ikke ved å se i taket. På blogger får man det faktisk bare ved å reklamere. Hva i tusan skal jeg gjøre da? Finne det som ligger nærmest mine lesere tenker jeg. Bokklubben spurte meg, så den er ikke selvvalgt. Jeg sa ja for å starte et sted.

Det blir altså sånn:

Jeg blir ikke sinna hvis du ikke blir medlem av Bokklubben, men hvis du blir det? Og blir det et annet sted enn inne hos meg? Da blir det bank! Da skal blodet flyte - jeg må bare drikke ganske mye først - for at jeg skal klare å banke deg mener jeg.

Hvis jeg skal plage deg med dette en gang i blant så tenker jeg at REISE er det andre temaet?

Jeg ser liksom ikke for meg at du vil ha neglisjeer fra NELLY? Kondomeriet er jo knall - men da rødmer vi vel?  Kan du ikke fortelle meg hva jeg skal ødelegge denne bloggen med når jeg først skal gjøre det a?

Også må jeg skrive: -annonselenke-. Et eller annet sted i innlegget, så ikke forbrukerrådet og skattevesener blir sinte på meg når du har gjort meg rik.

Jeg ligger unna Smirnoff tror jeg...

Man tjener ikke mye på sånt som dette. Jeg tjener ikke en sukkerbit for å ha skrevet dette innlegget. Jeg tjener f.eks ikke en dritt på at du klikker på linken og jeg tjener 180 kroner hvis du blir medlem av Bokklubben. Men jeg vil pokker ikke ha skylda for at du blir det! Klikk på linken for det a, da ser iallefall Bokklubben at jeg får treff - det er da noe? Luft og kjærlighet og sånn?

Hmmm jeg burde kanskje ha linket opp ordet hver gang jeg skriver "Bokklubben"? Nei det blir litt mye...

Skal vi se, da setter vi i gang. Funker dette?:

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Jeg kan dessverre ikke bli medlem av bokklubben selv med det første, fordi økonomien min er så rævva at jeg kommer til å lage enda flere inkassoer. 

Men den dagen jeg har ordnet opp og åpner beistet igjen, det vil si postkassen, så skal jeg faktisk vurdere det - jeg elsker å lese.

Jeg elsker å lese bestselgere, jeg elsker å lese mystisk krim som Tom Egeland, jeg elsker å lese romaner med et historisk bakteppe og jeg elsker å lese de gamle, helt tilbake til Homer en gang i blant (jeg skal innrømme at jeg er stolt av meg selv da). Dostojevskij? Jeg har gitt opp, han kjeder meg - og der bannet vi i kjærka. Ærlig talt? En gang i blant elsker jeg klissklass.

Jeg elsker også overraskelser og pakker. Det beste er vel at man kan returnere teite pakker uten at det blir personlig?

 

Ja, også må jeg ta med beskrivelsen til Bokklubben:

De norske Bokklubbene AS (Bokklubben) ble startet i 1961 og eies av forlagene H. Aschehoug & Co, Gyldendal Norsk Forlag A/S og Pax Forlag. Bokklubbens mål er å være den mest kundeorienterte og effektive direkte distribusjonskanal for litteratur i alle formater. Bokklubben tilbyr mange ulike klubber for ulike interesser: Bokklubben Nye bøker er Norges største og viktigste bokklubb, og tilbyr medlemmene de beste bøkene i vår tid, bøker på norsk som folk kommer til å snakke om. Bokklubben Barn er Norges største kvalitetsbokklubb for barn, og Bokklubben Krim og spenning er Norges største kvalitetsbokklubb for kriminteresserte. I tillegg tilbyr vi klubber med vekt på Lydbøker, Fakta, Villmarksliv, krim for barn i tillegg til Norges eldste bokklubb Den norske bokklubben.  

Vi skal berike livet til kundene våre. Vi tilbyr nye medlemmer svært rause velkomsttilbud, bøker til lave priser og et stort utvalg smarte produkter til gunstige medlemspriser. Vi velger ut og presenterer bøker spesielt tilpasset det enkelte medlem. Dersom de ikke ønsker boken kan den lett avbestilles på www.bokklubben.no. De får hovedboken FRAKTFRITT og med maksimal rabatt. www.bokklubben.no er en fullsortiments nettbokhandel, og tilbyr også et stort utvalg av andre produkter i tillegg til fyldige bokpresentasjoner og Min side hvor medlemmer kan finne all informasjon om sitt medlemskap.

 

Fet kjøkkenmaskin da! For de som driver med sånt. Kjøkken mener jeg. Jeg har slutta med kjøkken - det er ikke noe gøy uten vin;)

Julie? Hva mener du med fylleangst-ticks?

Ja det er det ikke så lett å uttrykke via bare tekst. Jeg har prøvd før og jeg synes ikke det funker helt selv heller. Så satt jeg her da, og kom på at jeg faktisk har spilt det. Og ikke nok med det - den ligger tross alt på youtube. I begynnelsen av denne kortfilmen som er laget til bruk i en teaterforestillig, tror jeg det ligger litt angst. Jeg husker ikke helt og jeg liker ikke å se på meg selv, så du får se for meg du:

 

 
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.


 

Søknad om fritak

Egentlig kunne jeg tenke meg å stappe i meg en haug med piller i dag. Jeg er jo ikke avhengig av piller, så det går vel bra? Neida - det gjør ikke det, og jeg holder meg langt unna pilleglasset. Enkelt - jeg har ikke piller.

Jeg er syk. Det er ikke verre enn det. Sist gang jeg ble borte fra denne portalen (jeg hater å si Blogg) ble folk bekymret. Ikke så rart - jeg hadde også blitt redd for at jeg hadde drukket hvis jeg plutselig, ut av det blå, forsvant. Klart det!

Så, det kan hende at jeg blir borte i dag, kanskje i morgen også? Kanskje ikke. Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært syk før, ikke siden jeg var liten. Jeg har drukket bort alt. Så jeg vet ikke hva slags sykdom jeg har, men jeg tror det er influensa. Ingenting å henge seg opp i, rent bortsett fra at jeg nesten ikke ser bokstavene. Herregud så mye syk jeg har vært de siste fire årene! Jeg visste ikke at man var så syk, så mange ganger jeg! På tide å finne ut hva de forskjellige vanlige sykdommene er kanskje? Nå er det vondt i hode og vondt i kroppen. Sikkert influensa?

Ha en knalldag!

 

 

 

Hvordan spiller man Alkoholiker?

Kan man spille en tilstand? Spille selvforakt? Spille selvmedlidenhet?

Nei, kjære skuespiller, dette innlegget er egentlig ikke ment til deg;) Du kan jo sette deg inn i ting og tang fra før? 

Det som slo meg i dag da jeg boostet en skuespiller om alkoholisme, var at dette kanskje kan gi enda en vinkling på hvordan vi virker? For det er jo av en eller annen grunn det som driver meg for tiden. Å få pårørende til og skjønne hvorfor de må passe på seg selv - ved å vise hvordan vi er, men også og servere alkoholikeren litt gjenkjennelse.

Spørsmålet var i utgangspunktet:  Hun har vært edru i ett år, hvordan har hun det? Og hvordan spille det?

Vi svømmer i angst når vi er aktive, og det henger igjen det første året. Men man kan ikke spille angst, for man kan ikke spille en tilstand. Hvis man spiller en tilstand og føler fra helvete og tilbake igjen, så blir man gjerne helt Linda Evans... og det kjære, det vil vi vel ikke?

Så hva er konkret med angst for en alkoholiker? Hva kan jeg vise frem? Jeg tror at jeg kan vise frem selvforakt. Jada, det er også en slags tilstand, men jeg kan trekke ut ting. Som hvor stygg jeg synes at jeg er og derfor føler meg trøtt og oppgitt hele tiden. Jeg gidder ikke å bry meg om hvordan jeg ser ut fordi jeg vil slippe å se på meg selv.

Eller omvendt. Jeg skifter. Jeg kan være overlykkelig og takknemlig over den minste ting når det har gått ett år. Bruke masse tid på trening og velvære. Litt for mye? Det tar et par år før livet jevner seg ut. Jeg må bli kjent med meg selv, ikke på nytt egentlig - jeg har jo aldri kjent meg! 

Selvforakten ligger i bånn hele veien. Jeg hadde den før jeg begynte å drikke, noen har en enorm selvforakt fra de er veldig små  (jeg er en av de) og det føles nesten som om man er født med den. Og selvforakten? Den har tross alt konkrete konsekvenser:

La oss si at jeg egentlig er litt sjenert da, og drikker meg opp uten å vite at det er det jeg driver med - jeg reflekterer ikke over sånt. Jeg skal bare feste å ha det gøy. Det er det som skjer i begynnelsen for en som er avhengig. Vi fester som alle andre og ferdig med det. 

Jeg føler at alt plutselig blir bra! Jeg føler meg pen, sexy og morsom. Jeg føler meg uovervinnelig mens jeg egentlig blir fullere og fullere. Da kommer onightstandet snikende. Det er en konkret konsekvens som preger hele personligheten min. Er ikke han der borte litt kjekk a? Jeg sjekker ham opp, mens fylla mi etterhvert som kvelden går, overbeviser meg om at han at på til er et "kjærligheten i mitt liv-emne". 

Jeg våkner og sjekker det berømte taket som overhode ikke er mitt, snur meg til siden og ser en fyr jeg nesten ikke husker fra kvelden før. Så begynner det å demre. Uansett hva jeg husker da, skyter skammen inn i brystet. Første tanke: hvordan skal jeg komme meg ut av dette!? 

Snakk om å ville sage av seg armen! Har jeg fri den dagen, kommer jeg meg tilbake til stampuben hvor alle vet det - de så det i går og jeg ser at de så det, i det jeg kommer inn av døra. Jeg manner meg opp til å være tøff i trynet. "Ha! Så dere han karen jeg la ned i går eller!" Alle ler, den første ølen er på vei ned igjen for å stagge resten av angsten. Klar for ny runde...

Her er det stor forskjell mellom kvinner og menn. Kvinner skammer seg mye mer enn menn over tilfeldig sex, og det sitter igjen resten av livet for mange av oss.

Hvis det hadde vært meg som skulle spille en sånn rolle, ville jeg helt klart ha lagt drøssevis av sånne historier inn i rollefabelen min - noe så til de grader! Det preger veldig mye av hvem jeg er i skammen min. Massevis av tilfeldig sex ville jeg lagt inn, mellom - la oss si 16 og 30 år. Det gjør at jeg fremdeles nå som edru, kan få minner som gir meg fylleangst-ticks. Jeg ville også ha lagt inn en haug med utagerende oppførsel. Besserwisser i ett og alt. Høyeste stemmen på puben. Makan til fabelaktige uovervinnelige meg - angst.

Konsekvenser av selvforakt. En bautastein av selvforakt. Uten selvforakt, ingen alkoholisme. Det er mange konkrete ting man kan finne for å bygge opp fabelen om selvforakt. 

Spisevegring? Klart det! Som kvinne drar jeg på med så mye oppkast som bare mulig fra ung alder. Bulimi får meg til å føle meg totalt mislykket - flere ganger om dagen. Og ikke minst - skitten! Skitten, stinkende og feit. Alltid feit. Hvis jeg kombinerer den følelsen med å drikke ett glass vin så alt går bort? Så jeg blir dritsexy? Da du, da har vi det gående på by'n! Helt klart med i fabelen.

Så: 

Det første året som edru kommer det backflash av dette hele tiden. Ihvertfall hvis jeg skal spille en rolle og dramatisere det!

Jeg føler meg stygg, feit og teit. Derfor vil jeg ikke gå ut blant mennesker. Jeg vil ikke pynte meg, jeg vil ikke sminke meg og jeg vil ikke ta vare på meg selv, men jeg må jo det? 

Hvordan er det å gå på jobb de dagene man har det sånn?

Hvordan er det å gå i butikken eller møte venninner på Kafe? 

Og verst?

Sitte ved et langbord i fine middagsselskaper mens folk drikker, koser seg å prater lett? Hvordan er det å sitte på den stive pinnestolen, mens man kjenner valkene falle nedover på siden av kroppen og kjolen stramme der den ikke skal (nei, det har ikke noe med vekt å gjøre - bare følelser), mens man ikke finner på noe å snakke om som tar mer enn to setninger. 

Hvordan er det å møte venninner når man ikke kan sitte sammen med de på kjøkkenet en helt kveld å bøtte nedpå?

Hvordan er det å være sammen med en kjæreste som ikke skjønner?

Hvordan er det å være sammen med ham når det har gått så lang tid at han har fått tilliten tilbake? Når han har glemt hvor sinnssyk jeg er i fylla, og bare husker de morsomme og koselige gangene? Hvordan er det når han savner å drikke med meg igjen?

Hvordan går det når han sier:

Kanskje du ikke er alkoholiker?

Jeg tror faktisk ikke at du er det når jeg tenker meg om, dette går jo så bra! 

Hvordan blir det tilbakefallet sammen med ham?

 

Her har du to av mine tilbakefall: Tilbakefallet og her har du en drøm om hvordan jeg kan sprekke: Et sug uten grenser.

 

Det starter fint. Vi koser oss. Mens jeg allikevel kjenner hver slurk som en stor synd uten å si det høyt. 

Det blir stygt, det blir groteskt. Jeg heller nedpå uten kontroll. Drita. Jeg klikker i vinkel og slår ham. Plutselig. Uten forvarsel. Blackout.

Hvordan er det å våkne igjen dagen etter, med en som er dritforbanna og ikke skjønner hvorfor det skjedde - mens angsten rir? Og den angsten, den tilbakefalls-angsten, den er verre enn noe annet jeg har vært borti før.

Mange mennesker har vært borti en del av dette uten å være alkoholikere - i en mye mindre skala. Det jeg tror man må gjøre for å sette seg inn i det, er å gange sine egne erfaringer med 50? 100? Mye iallefall. Her har du noe jeg har forsøkt på: Drifter.

Så hvordan er det for ham som er pårørende?

Det er en helt egen historie, jeg har dratt den litt her: Angst og Ødeleggelse, jeg er tross alt pårørende selv også, det er mange av oss som er begge deler.

Noe sånt?

 

Linn Skåber, genialt spilt i "Hvem er redd for Virginia Woolf".

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

Litt redd...

God morgen!

I dag våknet jeg litt redd. Du vet denne her: jeg sto på kjøkkenet og ventet på at vannet skulle koke ferdig, plutselig føyk hodet mitt ukontrollert til høyre, og ut av munnen datt det: Åh! Du er så....

Jeg tror det var "teit" som var på vei ut av munnen. Jeg sitter her med en liten mini-angst som heldigvis ikke er for stor til å fungere. Den drar meg derimot rett tilbake til fylleangsten, det eneste som mangler er metallsmaken i munnen, uggenheten og hodet. Men hjernespinnet? O hellige salamander det er der. Du! Den lille mini-angsten er mer interessant enn vond, og den minner meg om hvem jeg er. Ikke for det, det gjør du også nå for tiden;)

Herregud! Hva er det jeg driver med, jeg er så teit, hvem er det jeg tror at jeg er! Kommer den lille grønne djevelen og sier, han sitter på skulderen min og ler av meg. Fordelen er at jeg ikke har drukket, så jeg kan le av ham, men bort? Det vil han ikke, han prøver heller nye taktikker som: Du er så feit og stygg! Den går bare ikke. Jeg vil ikke høre på det tullet der. Joda - jeg gjør det for det. Jeg får bare gå på det ytre, sminke meg, eller det vil si - gidde. Ta på meg klær jeg egentlig liker, men ikke fikser i dag fordi jeg føler meg sånn. Det skal på, så kan han prøve seg med de ubrukelige kommentarene sine. Dessuten er det kaldt ute og han har ikke klær på seg - det kan funke!

Men du, jeg er ikke deppa. Jeg skjelver ikke og jeg fikser ham. Det hadde jeg ikke gjort for fire år siden. I dag skal jeg møte en skuespiller som skal spille alkoholiker, det blir gøy å snakke om det på den måten igjen, men jeg hadde avlyst det for fire år siden, og gått til den enkleste løsningen. Den enkleste løsningen hadde først tatt det bort og så forsterket det. Tenk det, Jeg slipper!

Derfor er jeg egentlig litt glad i min grønne lille djevel, ikke nok med at han minner meg på hvem jeg er, han er sikkert også en kar som dukker opp hos andre enn oss rusavhengige - så unike er vi ikke. Jeg har bra dager, jeg har dårlige dager og det er livet. Det gjør helheten fargerik og meg til menneske.

 

Men nå? Nå skal han få legge seg å sove for dagen - jeg går å sminker meg!

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er egentlig en dag av gangen?

Å ta en dag av gangen, er så enkelt at man ikke får det til. Det er nesten det samme som et alt for enkelt telefonnummer - man husker det aldri.

For meg er det egentlig bare en meningsløs strofe, som dårlig heismusikk. Alle ord og setninger som er forbundet med edruskap er lalling inn og ut av ørene mine. Ordene høres frelste ut, og de høres automatiske ut. Men noe holder jeg meg til, fordi jeg har klart å gjøre det til mitt. Jeg har klart det fordi jeg trenger det og fordi jeg har jobbet meg gjennom alt. Jeg kan ikke velge før jeg vet hva jeg velger i.

Jeg kan ikke være edru uten å ta en dag av gangen. Men hvordan fikk jeg det til å funke? Til å bli mitt? Og vanskeligst av alt - hvordan fikk jeg meg selv til å tro at det faktisk er sant for meg? Du kan kalle det manipulering, hjernevasking og ja - hva du vil. Jeg driter faktisk i hva det kalles, så lenge det funker for meg. Men hvorfor funker det?

Fordi jeg kan drikke meg drita i morgen. Jeg kan drikke meg snydens hvis jeg vil - og det? Det er helt sant.

For fire år siden, da jeg kom hjem fra Trasoppklinikken, ba jeg min datter om å tegne en tegning med ord på til meg.

- Hvilkene ord skal jeg tegne da mamma?

- Du skal skrive med masse farger: "Husk å kjøp vin i morgen".

Maria skjønte det med en gang - mye fortere enn oss voksene, og dro i gang med full iver.

Lille Mathias begynte å sutre

- hva er det Mathias?

- jeg vil også!

- Det kan du vel!

- Jammen jeg vil ikke gjøre det samme som Maria!

- Det trenger du ikke Mathias. Du kan tegne og skrive med bokstaver: "Husk å kjøp øl i morgen".

Den lille gutten ble kjempefornøyd og tegnet i vei. Vi hang tegningene på kjøleskapet og der ble de hengende lenge, til alles skue.

Hjalp det? 

Nei.

Det er ikke så enkelt å gjøre en setning eller to ekte for seg selv. Det krevde fokus og det krevde at jeg la meg flat for å tro på det. Jeg husker ikke helt, men jeg tror det tok meg ca ett år.

Jeg behøver ikke å tenke på neste fest, neste ferie eller neste høytid. Jeg kan nemlig drikke så mye jeg vil når den tid kommer. Og vet du hva? Det kan jeg selv om jeg er så offentlig med dette som jeg er nå for tiden. Det kan ingen ta fra meg.

Jeg skal ikke avslutte dette innlegget med setningen: En dag av gangen, i store fete typer. Det hjelper nemlig ikke, det blir bare heismusikk for deg, men slapp helt av - du kan bøtte nedpå så mye du vil i morgen.

 

Blir du med meg ut å reise?

Seile? Jeg som ikke kan det en gang? Ta barna helt ut av det norske skolesystemet og bare dra sin kos? Uten nevneverdig mye penger? Til den andre siden av jordkloden? Skal jeg virkelig gjøre det?

JA!

Og vi er i gang. J seiler fra Tenerife over til Karibien om en måneds tid, barna og jeg kommer etter med fly. Joda det gjør vi. Og vi snakker ikke en fattig liten vinterferie her nei! Når Julie skal bryte ned luftslott så skal de helt bort! Bo i båt? Vi får vel prøve det? Blir det klamt og krangelen står i taket, så kan vi vel bare krype til Airbnb? Eller kjøpe telt å legge oss på hver vår side av en eller annen øy... Her er båten forresten:

 

 

Men her tenker jeg at det er viktig å åpne opp de små grå. Ikke tenke tid, ikke henge seg opp i ett sted, ikke bare reise til Karibien. Får vi barna først ut av skolen, så kan vi vel reise til verden? Det mest geniale? Vi kan ombestemme oss hvis det ikke går. Vi har ett trygt land å komme hjem til.

 

Første steg, skoleverket 

Det går an å kombinere norsk pensum på nett med en internasjonal skole, nettskolen heter Globalskolen. Jeg ringte dit i håp om å få med meg nettskolen ut i verden uten å gå på en fast internasjonal skole? Det er tross alt ikke faste skolebygninger på havet. Kanskje for havfruer, hvem vet. Det gikk ikke, Globalskolen har ikke støtte til det. Neste telefon... Fylkeskommunen. Og der? Der fikk jeg krystallklar beskjed: barna må tas ut av det norske skolesystemet (hjælp!) og etter det? Ja, etter det er vi i åpent farvann - bokstavlig talt. Det blir opp til oss å prøve og få et samarbeid med inneværende (skikkelig henrivende ord) skoler.

Klarer vi det? Vet ikke. Men gjør vi det? Hva tror du? Jeg tror ikke man får en sånn sjanse mange ganger i livet, hvis man i det hele tatt får en. Jeg tror at det handler om å være sta for å få det til. Og reise hjem igjen hvis det ikke går. Ja?  Står ikke det i fjelvettreglene da?

Vi lar J's ønskedrøm gå i oppfyllelse først: å seile over Atlanterhavet. Med mannskap - og det kan jeg fortelle deg med en gang! Det blir ikke med barna og meg! Jeg klarer meg fint med å lære meg seiling i sjørøverland, så vi starter altså her:

 

 

Så kan det jo hende at vi går lei etter en stund? Jeg mener... ærlig talt! Jeg liker egentlig ikke sand. Hva gjør vi da? Hva vi vil selvfølgelig! Jeg kan for eksempel introdusere hele gjengen for dette stedet:

 

 

Her kan vi plage søsteren min og en del semi-filmstjerner jeg kjenner. Joda! Skryte skal man!

Men her du, her gidder vi ikke å være så lenge. Det er bare smog, asfalt og biler. Det er ingen filmstjerner i butikken og bare trash på Hollywood Boulevard. Men se det kan de få, hvis de det vil da.

Skal vi dra tilbake etter det? Kanskje, kanskje ikke. Hvis dette skjer, står båten fremdeles i finneskattenland.

Ja! Vet du hva vi gjør? Vi sender J tilbake til båten, det er på tide at den kommer seg til et sted i Europa synes jeg. Han vet det ikke enda, men det gjør vi! Så fikser jeg en bil mens han seiler og drar med meg barna hit:

 

 

Hvis de vil det da...  

Uten at han vet det, så har jeg på dette tidspunkt lurt J til å dra båten mot Kreta (jeg har nemlig planer om å gjøre en Oddyssevs etterhvert også, hysj!) Da tenker jeg at vi kan bo i vårt lille Townhouse i Kalives en stund og der du, der kan barna endelig gå på International skole. Ja hvis vi ikke drar videre til Afrika da... eller Tyrkia... eller Malta... eller Italia. Lofoten?

Eller? Kanskje vi også kan la båten ligge igjen i Karibien? Som en slags hytte? Kanskje J skal slippe den reisen tilbake med en gang? Det er jo det som er greia med hele dette nye edrue livet - en dag av gangen hele veien.

Så ja, jeg håper at du blir med meg på reisen, for jeg kommer selvfølgelig til å rusrelatere hele pakka for deg. Jeg skal ikke gi meg med det. Jeg skal heller ikke gi meg med de innleggene du er vant til. Det blir bare en blanding. Noen reise(rus)-innlegg og noen av de du kjenner til. Hvis vi får det til da..

Tenk om vi ikke får det til! Tenk om jeg har skrevet dette innlegget helt uten å ha godt nok grunnlag for det! Det må ikke skje. Vi reiser før vinterferien. Sånn blir det. Joda! Vi skal ha familiemøte i kveld;)

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

Vet dere noe om NOUW?

Hei kjære medbloggere!

Er det noen av dere som vet noe om bloggportalen NOUW?

Er den bra? Går den inn på blogglistene? Jeg vet ikke en gang hva jeg skal spørre dere om her nå. Har dere noen formeninger om den? Går det f.eks an å importere den hit? Jeg tror jeg liker funksjonene der i det minste..

Her er linken NOUW

På forhånd takk forresten;)

 

 

Du glemmer at jeg er akkurat som deg

Men hva kan jeg gjøre da? Jeg må jo være til støtte! Og jeg da? Jeg kan ikke slutte å drikke, det er kjedelig!

Jeg sitter å tenker på alle dere som har vært på innboksen min den siste uken. Innboksen har resultert i en del telefonsamtaler - fra pårørende. Det drikkende folket har litt tyngre for å ta det steget, men noen av dere prøver så godt dere kan. Ja, det er skummelt, det er vanskelig og det høres kjedelig og flatt ut å bli edru. Jeg kunne ønske at det gikk an å vise dere hvordan det er å være edru, men det er umulig, rett og slett fordi det høres lite troverdig ut. Du må få vondt nok først, det er det hele.

Og jeg kan alt om det, jeg har vært der selv i over 30 år. Jeg vil slutte, men jeg vil ikke. Jeg vil bare drikke litt, drikke som alle andre og jeg er ganske overbevist om at jeg kan klare det. Man jeg er også overbevist om at jeg faktisk gjør det for det meste - drikker vanlig... bare nesten hver dag... ja, ofte hver dag kanskje... noen ganger litt for mye... litt mye for mye egentlig... men Nei! Ikke alltid! Jeg jobber jo!!!

Den sitter langt inne, smerten er der, angsten er der, men slutte? Det går ikke an! Hva skal jeg gjøre da? Jeg kommer jo til å kjede rævva av meg!

Hvis jeg ringer til Julie så skal hun sikkert mase om at jeg må slutte med en gang. Kanskje hun drar meg med på sånne teite, fanatiske buddahmøter? Jeg orker ikke det, jeg kan jo bare slutte litt? Alene?

Nei du, dette er ikke tatt fra din melding til meg - jeg vet at du kjenner deg igjen og føler deg truffet. Det er bare fordi du ikke er så unik som du tror og heller ikke så gal. Og i denne sammenhengen? I denne sammenhengen er det deilig å slippe og være det. Man vil jo ikke være unik i sin galskap? Det er du ikke, vi er kanskje forskjellige ellers, men ikke når det kommer til denne ustoppelige driften.

Dette er både deg og meg. Sånn er vi. Men hvis du tenker deg litt hardt om? Hva er det egentlig som får deg til å tro at du er den eneste i verden som kan klare dette alene? Det hadde jaggu gjort deg unik! Hva har alene-deg sagt til deg hittil? Jeg kjenner mange som har klart det alene - i flere år av gangen. Saken er at de "holder" seg, de sliter med edruskapet og mange av de? Mange av de har flyttet tilbake til grøfta.

Jeg kommer ikke til å kreve at du skal slutter. Ingen gjør det. Du kan bare slutte selv, men vi kan snakke sammen. Så enkelt er det. Den dagen du tør å snakke litt - ikke den dagen du vil slutte, det er ikke nødvendig å slutte for og snakke.

 

Også deg da, du som har oppnevnt deg selv til barmhjertig samaritan. Du som skal redde ham/hun fra kjellerens mulm og mørke. Du som skal ofre livet ditt, sette deg selv helt til side fordi du elsker og synes det bare skulle mangle med en dært omsorg. Du som ikke lenger har et snev av selvtillit igjen fordi du har fått så mye dritt og begynner å tro på det selv. Du som har fått så mye fint av ham/hun også, så mye fint at du klamrer deg til det berømte halmstrået. Gi slipp! Du trenger ikke å gi slipp på kjærligheten, det får man jo ikke til. Slutt med denne klistrina til et håp som knuser deg.

Du kan sette opp en vegg. Akseptere at du ikke skjønner driften vår og begynne å ta vare på deg selv. Hvis du aksepterer kløften mellom oss og aksepterer at du ikke noen gang kan skjønne hvordan vi fungerer, så er du et lite steg på vei i riktig retning - for deg selv, for din egen del, det er DU som trenger omsorg! 

Jeg har opplevd det samme, og den gangen ble jeg helt sånn som deg, med en liten fordel - jeg visste at jeg ikke kunne stoppe det. Jeg så det ustoppelige i personen med en gang. Jeg satte opp en vegg. Mellom følelsene mine og den praktiske realiteten. Det gikk bra til slutt, men det kan jeg bare fortelle deg om på telefonen. Jeg "outer" ingen andre enn meg selv på denne bloggen.

Det jeg kan fortelle om, er tankene mine fra den gangen.

Hva skal jeg gjøre hvis han ikke slutter? Hvordan skal det gå med planene våre? Hvordan skal det gå med økonomien? Jeg har ikke råd til å flytte fra ham? Jeg sitter fast. For det er jo nemlig sånn at disse tankene spinner oppi alle følelsene, og de spinner mye!

Jeg orker ikke å drasse med meg barna til foreldrene mine. Komme tassende uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg senere. Jeg har ikke råd til å bo på hotell. Nei.

Men du har kanskje råd til å svinge innom airbnb? Neida, de sponser meg ikke;)

Det er bare et eksempel jeg kom på den gangen. Poenget mitt er at du må komme deg ut! Det går an. Og så må du gjøre det som er vanskeligst, du må faktisk ta en dag av gangen du også. På ordentlig! Glem fremtiden. Glem økonomien. Glem barna! Bare ta de med deg og kutt ut hodet i en dag av gangen. Du er like syk som oss, så du må ha hjelp. Det finnes en fremtid og hvis jeg skriver om den her, så gir jeg deg håp igjen. Da styrer du håpet ditt mot Ham igjen og den, den får du ikke av meg. Til rusavhengige bruker jeg aldri ordet "MÅ", det kan ikke eksistere for oss, men du? Du trenger virkelig å høre "MÅ" for å skjønne at det er deg dette gjelder. Det er DU som MÅ ta vare på deg selv!

Jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men det har du vist meg  - at jeg må banke det inn i skallen din!

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Ungdommen lærte meg om pårørende

"Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd"

 

Jeg kom til en av mine første forumer for videregående skoler for to år siden og var forberedt på nyskjerrighet og egentlig ganske mye tull. Jeg var også forberedt på at lærerne kanskje forventet "forebyggende" tomprat fra meg. Jeg skrev telefonnummeret mitt opp på tavlen, ba alle om å ta frem telefonen sin og sende meg meldinger. På den måten turte de å spørre om hva som helst. Og som vi vet nå? De unge kan sine telefoner, og får de lov til å bruke dem på skolen, da er festen garantert i gang:

-Hvor får jeg tak i kokkain? 

-Skal vi drekka sammen i kveld?

-Bli med på fest a! 

Selvfølgelig begynner det alltid på den måten og jeg må bare innrømme det, jeg synes det er gøy. Det er klart de må få lov til å kødde litt!?

Er det fremdeles vanlig å begynne når man er 13 år? Spør jeg alltid. De fleste steder i Norges land nikkes det forsiktig med skeptiske sideblikk på lærerne. Lærerne prøver å skjule sine små skjeve smil av gjenkjennelse. Vår generasjon har smakt en smule på nattelivet uansett avhengighet eller ikke.

Det er akkurat som om skinnjakken min er alt som skal til for å løse opp gjengen. Den har nesten blitt ett kostyme. Jeg tar ikke av meg jakken når jeg går inn på videregående skoler. Den gir en falsk og praktisk eim av rock'n roll. Jeg forebygger heller ikke, for det er ikke der det største problemet ligger. Problemet ligger på 80-tallet. Og ungdommen vår? Hvem er de barn av?

Verstingene! Oss - 80'tallerne

Man kan si mye om 68'erne, men jeg vil påstå at de var mer naive enn oss. Vi var ikke i tvil om hva som var hva. Hva som var farlig og hva som var "rocker'n". Hei! Vår generasjon lagde til og med musikk for å hive i oss morrostæsj i innleide organiserte betonglokaler. Snakk om å gå rett på murveggen i full ekstase, med glitter i hjernebarken og laserstråler ut av øra . Vi var ustoppelige, vi skulle leve grenseløst og sveve på en sky av party. Paaaaarteeey!

For å generalisere enda mer så har vi at på til endt opp med å dele oss i to grupper. Du har de hysteriske gulrotspisende, treningsnarkomane foreldrene med gluten som hobby og fjellklatring som dagjobb. De som nekter fjortisene sine utgang fra huset i tilfelle de små søte skulle finne på noe så sykt som å oppleve livet. De vet jo hva som kan skje...

Eller du har oss som ikke skjønte at russetiden gikk over. Som satte oss ned etter leggetiden til barna da de var små søte nurk, og drakk oss fra sans og samling med unnskyldninger som:

- Jeg jobber jo!

-det er mulig at jeg drikker litt for mye, men jeg har kontroll over livet mitt!

, -barna merker da ingenting, for jeg drikker bare om kvelden 

Jo kjære, de merker det meste. Det er mulig at vi er promillefrie i løpet av dagen, men hva med personlighetsforandringen vi utsetter dem for? Hva med den uberegnelige irritasjonen? Fyllesjuken om morgenen? Uroligheten når kvelden nærmer seg? Vi har ikke akkurat tid til en ekstra runde med brettspillet, en ekstra episode med barneTV, eller ett ekstra kapittel på senga da, har vi det?

Så - vips er barna fjortiser. Herlig! Så fint de klarer seg selv nå! De er sammen med vennene sine hele tiden, de lager maten sin selv og hvis jeg er ekstra heldig så står de opp selv også. Deilig med rødvin før kl 20. Det er så mange år siden sist, dette fortjener jeg. Promillen stiger i takt med alderen til barna og varer mesteparten av dagen.

Det jeg ikke ser når det har gått så langt, er at det mini-voksene barnet mitt får med seg alt. Jeg kan ikke se det, for jeg har promille mesteparten av tiden og jeg forsvarer rusen min med å være "vanlig". Alle må jo få lov til å kose seg litt etter jobb! Jeg kan ikke se redselen og smerten som er der hele tiden (jeg kan ikke se annet enn min egen smerte, jeg kan ikke se lenger enn nesa mi), jeg kan ikke se gulvet som har forsvunnet under føttene til barnet mitt for mange år siden, skammen over å ta med seg venner hjem og våkenettene med angst for atter et søvnløst mareritt med bråk i huset.

Når det da tikker inn meldinger på telefonen min som:

"Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd" 

Da driter jeg i forebygging!

Det er oss de snakker om. Det er vi som river grunnen under føttene deres. Hva skjer når det kommer en sånn melding og jeg leser den høyt med påfølgende svar? Da tikker det inn flere. Det spruter av smerte på telefonen min, og på noen skoler sitter det heldigvis en helsesøster eller annet helsepersonell fra kommunen for å ta i mot etterpå. Jeg blir selvfølgelig igjen selv også.

 

Så hva skal helsepersonellet gjøre?

De skal IKKE si at det ordner seg

De skal IKKE si at mamma eller pappa skal få hjelp og kommer til å slutte

De skal IKKE si at de må ringe barnevernet

De skal IKKE true!

 

De skal SE barnet, det store barnet som ikke er så stort

De skal høre på barnet, HØRE

De skal tilby seg å snakke mer - snakke hele tiden

De skal skjønne at de ikke skjønner! 

De skal etterhvert sende barnet til noen som faktisk skjønner

Til noen med egenerfaring som pårørende

Og så?

Så skal de fortsette å være der med sin kompetanse, for den hjelper den også

 

 

Ungdommen skal ikke bare forebygges, de skal beskyttes mot oss!

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

Et sug uten grenser

Jeg er sinssyk! 

Totalt forvridd i hjernen. Jeg synes selvfølgelig ikke det selv fordi jeg ikke har noen forutsetning for og egentlig vite hvordan "vanlige" mennesker er. Derimot når jeg ser hvordan "vanlige" mennesker drikker, er det rimelig sikkert at jeg må være helt sprø i topplokket - i hvertfall i andres øyne. Dere skjønner ikke helt hvor forvridde vi er, vi rusavhengige - ikke vi heller for den saks skyld, og det er det jeg hele tiden prøver å forklare dere. Sånn at dere kan beskytte dere selv mot oss. Å spørre oss hvorfor vi er sånn går egentlig ikke det heller, det blir som å spørre prinsessen hvordan det er å være prinsesse og jeg sier "vi" nå for å understreke det. Det gjelder nemlig han eller hun du også er plaget av.

Dere vil bare hjelpe og hjelpe og hjelpe og dere gir dere ikke. Ikke så rart kanskje - det er forbundet med kjærlighet og håp. Håp skal man ha i livet, men du: ikke i denne sammenhengen! Derfor skal jeg nå sprekke for deg, ta et skikkelig tilbakefall.

Slapp av - bare her i teksten;)

 

I Full Gang

Hjernen spinner, adrenalinet stiger, spenningen er total. Jeg har satt meg i bilen uten å tenke over det. Jeg har ordnet barnefri - null problem. Fredag til torsdag, klart det?! En helg holder ikke nå, jeg har jo ikke drukket på fire år!

Ahhh - digg, bare la det seile. Planleggingen er i gang, jeg ser for meg alle hyllene på polet, jeg kan de, jeg husker de. Nå skal jeg ta helt av. Jeg er grenseløs. Jeg skal kjøpe så mye morrovann at jeg kan bade i det.

Plutselig dukker edru-Julie opp og spør seg selv om dette er så lurt - ha deg vekk! Jeg vifter henne bort fra skulderen min uten problemer. Det er bare et lite blaff med hånden på skulderen som skal til - lett, den prektige heklekjerringa er borte. Nå - polhyller, deilige bugnende hyller med magi. Heklekjerringa dukker opp igjen på skulderen - du Julie? Burde du ikke tenke på alle konsekvensene nå? Faens drittkjerring. Jeg setter på Pink Floyd. Full guffe. Nei det funka ikke helt. På med Red Hot Chilli Peppers. Sånn ja, der forsvant hun. HA!

Det er torsdag, barna er på skolen og jeg har full frihet til å kjøpe hva jeg vil på et pol far far away. Jeg har satt av dagen til det. Jeg har planlagt, litt lenger enn jeg selv trodde, det har ligget der en stund uten at jeg har vært klar over det - vel, eller tatt det opp med meg selv da. Slutt å pes meg! Jada strikkekjerring eller heklejulie eller bare prektige skinnhellige megge: jeg vet at barna ikke skal bort før i morgen, men de skal jo på skolen og så rett til mormor. Skjønner du ingenting?! Tror du jeg skal vente til kvelden eller? Er du hel dust?! Neineinei, skolestart. Kl 8.30 kan jeg begynne. Herregud! Det er fire år siden sist sa jeg jo. Stikk! ...Herlig, hun stakk...

Snart fremme. Hmmm... hva skal jeg kjøpe? Jo! Jeg må ta høyde for at polet er stengt på søndag, og ikke minst: at jeg ikke kommer til å gå ut av huset på lørdag. Skal vi se: 3 kartonger rødvin. Helt klart. Ja, også tre kartonger hvitvin. Jeg er ikke så glad i hvitvin, men litt variasjon for smaksløkene er ikke til å kimse av, man kan jo aldri vite om det skal spises reker eller ei? Ikke for det, jeg kommer nok ikke til å spise - heldigvis, da slipper jeg å tenke på det, eller bruke penger på mat for den saks skyld. Bortkasta ressurser! 

Ja! Også må jeg ha en flaske vodka. Ikke en sånn vanlig liten drittflaske. Hå! Jeg husker det nok ja, de finnes i store deilige utgaver! Nå er det jo slik at jeg klikker i vinkel av sprit. Hopper opp og biter kjærester i øyet, slår mammaen min og skjeller ut de fleste i nærheten som er så uheldige å ha en tett relasjon til meg. Men herregud! Jeg har ikke drukket på fire år sa jeg jo, er du senil eller? Vodka er gøy! Digg. Sånn - er vi ferdige med det nå? Neivel? Bare hold kjeft!

Også må jeg stoppe i butikken å kjøpe en kasse med vann...

... eller øl som noen kaller det...

Noe skal dette skylles ned med! Ja? 

Jeg holdt på å glemme! Det er en viktig ting som er helt i veien for festen min: søvn! Det skal vi ikke ha noe av. Nå har ikke jeg tatt så mye dop i mitt liv, ikke så mye som "alle de andre" ihvertfall! Jeg kan ikke sove bort sumarnatta heller?! Fire år sa jeg! Vi må lasse på med litt sentralstimulerende morrotivoli! Kokain, Speed, Ritalin - you name it! Her skal det ikke soves!

Svart - Angst

Dette er en slags... hva skal man si? Visjon av en sprekk? Et tilbakefall blir litt heftigere enn jevnt inntak. Vi drikker i grunn som om det er vår siste dag på jorden nesten hver dag, men når vi får tilbakefall drikker vi vel som? La oss si at vi drikker som om vi bare har 10 minutter igjen? Ja, la oss si det, noe sånt.

Har jeg alltid vært sånn? La oss ta en titt på bilde under her - ja, jeg tror nok det. Pass deg!

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg er så lei av å synes synd på!

Jeg har bare noen få års erfaring som edru, og bare noen få års erfaring med foredrag. Som pårørende vil jeg påstå at den følelsesmessige erfaringen min er like langt som edruskapet mitt.

I løpet av denne tiden har jeg skjønt en ting ganske godt om jeg får si det selv:

Mange pårørende av rusavhengige er i en helt hjelpeløs situasjon. Ikke nok med at de ikke skjønner hva de skal gjøre, de har heller ingen fokus på seg, som også betyr at hjelpen er vanskelig å få tak i og langt mindre skjønne at man faktisk trenger hjelp. De laller seg inn i sin egen angst og tror at problemet ligger ett annet sted. Disse menneskene trenger også hjelp.

De siste dagene har jeg fått mange henvendelser fra nettopp disse ofrene (sorry, men det ordet passer), og med tillatelse fra noen av dem, vil jeg gjerne nå vise dere hva slags følelser det dreier seg om:

 

Her er et par av meldingene jeg har fått:

Hei. Så deg på Dagsrevyen. Her er noen av mine betraktninger:

Som pårørende til rus, psykiatri og alkoholisme er jeg veldig sliten og lei. Jeg har stått i dette som pårørende i 26år. Jeg har vært med på alt. Ja alt! Tvangsinnleggelser med og uten politi og leger. Jeg har ryddet og vasket og tømt ut sprit, sprøyter og møkk. Jeg har gjort alt som tenkes kan. Flink pike som jeg alltid har vært. Jeg har fulgt til lege og psykolog. Vært på møter i alle instanser, også politiet. Politiet ringer meg, er det rart jeg er i kriseberedskap? Spesielt når jeg er på ferie, da blir jeg ekstra på vakt. Når jeg ligger på stranda, og plutselig ringer det..... Hvem er det? Er hun død nå?  Dere som ikke har opplevd dette aner ikke hva det vil si å stå i det, i år etter år, alene, som flink pike. Jeg trodde jeg kunne redde verden.  Ja virkelig redde verden! Jeg er en vanlig dame, med barn og barnebarn. Gift er jeg også, for andre gang. Jeg er sliten og lei. Jeg orker ikke se på alle disse programmene på tv, om uteliggere, rusavhengige og psykisk syke. Jeg har sett og opplevd alt dette. Jeg må beskytte meg selv, slik at jeg ikke går under selv. Det er og har vært veldig tøft. Jeg har søkt hjelp for å overleve. Jeg kan ikke tillate meg selv å gå under på grunn av hva andre påfører meg. Jeg har gjort det før, men gjør det ikke igjen.

Jeg er lei av å synes synd på, lei av at alle sier stakkars dem. Vi er alle ansvarlige for eget liv og egne valg. Min arv sier at jeg skulle hatt alle disse problemene, men jeg VIL ikke det. Jeg er unntaket  som bekrefter regelen. Jeg håper at en av mine nærmeste faktisk dør.

Jeg er full av skam for det som har blitt påført meg, og selvsagt det jeg har tillatt å  påføre meg. Jeg vil ikke bli som disse andre. Jeg er sterk, jeg er flink pike, men jeg øver meg på å gi faen, som Fugelli sier.

Sosialmedisinsk poliklinikk hjalp meg. Jeg har rett til hjelp som barn av en rusavhengig, selvom jeg er 53, så er jeg et barn av noen. Jeg er lei, drittlei av å være i kriseberddskap, 24/7. Jeg orker ikke mer. Ikke kom til meg å si stakkars, jeg blir så sint. Stakkars hvem? Vi er et resultat av våre valg, og hvordan vi takler det som rammer oss i livet. Det tok meg mange år å skjønne det. Jeg har ikke oddsene på min side, men jeg kan og får til det jeg vil. Slutt å synes synd på. Jeg er faktisk et resultat av besluttsomhet for å ta gode valg for meg selv!

 

..........................................................................................

 

Hei julie.  Jeg er pårørende til en ung gutt som sliter med rusavhengighet.  Jeg brenner veldig for dette med pårørende,  å jeg mener at dette må løftes.  Pårørende til rusavhengige er dessverre en litt glemt gruppe.  Ser at det satses veldig på pårørende rundt om i kommunenorge, men når man spør?, så er det ofte andre grupper pårørende det er tenkt på, å det skremmer meg! ! Jeg ønsker så at dette skal fram og opp i lyset.  Vi blir også syke, mister kontakt med omverdenen og oss selv.  Mange lever med masse skam og skyld for når de oppsøker hjelp, er ofte svaret. . Det er jo ikke du som er rusavhengig,  da er det bare å låse døra og glemme de! ! Jeg mener at de må snart begynne å ansette de med brukererfaring på dette området,  går ikke ann å si at sånn kan du ikke føler det ?? Står ikke det i læreboka! ! Jeg har hørt den! ! Så ta gjerne kontakt med meg, så er jeg mer enn gjerne behjelpelig.

 

Dette er jo bare en liten smakebit, men jeg leste det iallefall som en veldig beskrivende smakebit.

 

Kjære medrusavhengige

Med disse innleggene til pårørende mener jeg ikke at vi skal skamme oss - det driver vi med nok av fra før av, akkurat som de. Noen ganger tar jeg det for gitt at du som er avhengig sammen med meg skjønner at jeg også er på vår egen side? Det slo meg bare akkurat nå, at det kanskje ikke er så tydelig? Jeg er på alles side når det kommer til rus, vi er i denne boblen sammen og med ganske like konsekvenser. Jeg ville bare si det;)

 

Link til reportasje i bilde

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

Kan dere hjelpe meg litt?

Endelig begynte hverdagen igjen - litt borte bra, men hjemme best?

Jeg starter like godt nyåret med noen ønsker og krav jeg:

Jeg vil gjerne høre litt fra dere, både i kommentarfelt og på innboksen, jeg vet at det er innboksen som kommer til å gjelde mest her nå og den er ganske full allerede, men det gjør ikke noe! Det betyr bare at det tar litt tid (et par dager?) før alle får svar.

Her er "kravene" mine til dere:

Jeg kan godt fortsette å skrive, det kommer jeg til å gjøre uansett, men det hadde vært veldig fint med spørsmål og ønsker. Jeg liker veldig godt den typen kommunikasjon, men jeg tenker også at det kan være konstruktivt. Ikke bare for meg, men for dere også.

Hva vil dere at jeg skal skrive om (innen rus)?

Hva lurer dere på?

Dere kan spørre meg om hva som helst, de vanskelige tingene også. Planen er å opprette et worddokument og legge inn alt der så jeg ikke glemmer en og annen melding. Hvis dere spør om ting som er personlige for dere og jeg trenger selve spørsmålet i et innlegg, så skriver jeg det selvfølgelig om.

Pårørende

Jeg har fått noen meldinger i det siste som har satt meg på en ide. Folk lurer på om jeg har kurs for pårørende. Det har jeg ikke, men er det noen interesse for det? 

Jeg synes det hadde vært veldig fint å starte et forum, men da trenger jeg tilbakemeldinger og til og med råd. Slapp av, rådene trenger ikke å være noe annet enn innspill - jeg tar i mot alt med stor glede!

Her er mine første tanker rundt et sånt forum/kurs

Et billig lokale i Oslo. En gang i uken? Det eneste stedet jeg kommer på i farten er Cafeteateret? Men det finnes vel flere steder også? Frivillige organisasjoner?

Jeg tenker at jeg kan starte kurset og etterhvert ta med meg noen med bedre kompetanse enn meg på laget, med egenerfaring - rommet må være trygt. Det jeg kan gi pårørende i begynnelsen er et innblikk i hvordan vi rusavhengige fungerer. Jeg er jo også pårørende selv, så den følelsesmessige delen og erfaringen er dekket.

Litt økonomi må være med i bilde, men bare for å få det til å gå rundt. Så lite så mulig. Hva er lite i forhold til å delta? Og i forhold til en husleie? Kan det være gratis? Kan man få støtte til sånt og i tilfelle hvordan? Støtteordninger er jeg veldig dårlig på - skjemaer også for den saks skyld. Jeg tror ikke det er så mange rusavhengige som er glad i skjemaer;)

Viktigst: er det noen interesse for det?

 

Siste agenda: denne bloggen er fremdeles gratisarbeid og det er helt greit, men jeg har ikke råd til å fortsette å sponse disse innleggene for at dere skal se de stort lenger så derfor:

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Jeg setter umåtelig stor pris på tilbakemeldingene dere har gitt meg! De som ikke har fått svar enda, får det snart - det tar tid fordi henvendelsene deres er viktige og trenger ordentlige svar:)

 

Tusen Takk!

 

Antastet på Nyttårsaften

Nyttårsaften 1988 - 18 år og med stjerner i øynene

Jeg er bedt på fest! En av de kuleste jentene i klassen liker meg! Helle har overnattet hos meg flere ganger nå og vi er venner! Hun er helt spesiell, hun får til alt hun! Også har hun de mest lysende øynene som finnes - de er knallblå med lange øyevipper og hun liker meg! Hun blir bedt over alt, ikke bare i klassen og på skolen og sånne kjedelige ting, hun blir bedt til alle hun, og i kveld skal jeg få være med! Jeg har ikke noen fin kjole selv, men mamma har lånt meg en lilla lang gallakjole - ja det er sikkert galla, Dior eller noe sånt. Den er lang og stoffet faller etter kroppen på en dyr måte - det faller riktig og jeg liker nesten meg selv.

Strass. Strass i håret, strass i ørene og glitter både her og der. Er jeg pen? Ja, jeg er nesten pen??? Helle kommer til å like dette tror jeg, jeg håper hun synes at jeg er bra nok!

Ikke nok med det, jeg har ny kjæreste også.. tror jeg? Vi holder iallefall på å bli det. Han skal også på festen. Det kiler i magen, adrenalinet og spenningen stiger i takt med makupkremen. Nok å drikke på klarte jeg også å skaffe, poltidene er lette å lære seg, de er i grunn bare akkurat som gamle butikk åpningstider. Jeg drikker litt nå jeg, det er koselig å nippe foran speilet - litt voksent? nesten?

 

 

Jeg kjenner hender mellom bena mine, fremmede fingre som kravler steder de ikke skal være. Hvor er jeg? Det er mørkt. Jeg kjenner ikke igjen hendene. Det ligger noen ved siden av meg. Jeg husker ingenting.

Jeg bråvåkner fra dvalen, spretter opp og finner lysbryteren. I den fremmede sengen jeg tydeligvis har fått låne på den fremmede festen, ligger det en gammal gris på minst 30 år og gliser. Jeg trekker på meg den tilsølte dyre kjolen til mamma og løper ut av rommet. Jeg vil ikke høre hva han har å si. Jeg husker han ikke og vet ikke hvorfor han er der.

Resten av huset har våknet, det er mørkt enda, men tidlig morgen. Det potensielle kjæresten min har forsvunnet fra huset. Jeg tar mot til meg å spør de andre som prater og ler på kjøkkenet, de har ingen svar og vet heller ikke hvem 30 åringen i sengen er. Ingen vet det, ingen vet hvor han kom fra, om han var der lenge kvelden før eller hvem han er. De andre beskytter meg til han drar, dytter meg inn i stuen og passer på at han forsvinner. Vennlig beskyttelse fra fremmede mennesker. 

Den romjulen befant jeg meg av en eller annen grunn i Bogstadveien. Jeg så det (i mine øyne) sleske ansiktet hans komme mot meg, jeg hadde ingen retrett midt på fortauet. Han var gledestrålende over gjensynet og håpet vi kunne treffe hverandre igjen. Jeg var 18 år, uten forsvar og uten hukommelse. Det eneste jeg husket var en følelse av overgrep, men uten å kunne sette fingeren på det.

Helle ble en fortrolig venn den gangen, fordi hun ikke møtte meg med moral da jeg tok mot til meg og fortalte om det - det suger i magen når man forteller sånt, og hvis man slipper moral så tør man å betro seg, da blir man tryggere.

 

Trygghet

Dette er en av mange grunner til at jeg aldri kommer til å kjefte på barna mine hvis de drikker. Det er mye viktigere for meg at de tør å ringe hjem hvis de trenger hjelp. Hverken barn eller voksne oppsøker kjeft. Hvis de etterhvert viser tegn på avhengighet så kan ikke jeg heller stoppe dem. Jo, det sier jeg, også om mine egne barn.

Alt jeg kan gjøre er å være til stede, prøve og avverge de værste konsekvensene og håpe på lysere tider. For jeg kommer til å gjøre den feilen med mine egne barn jeg også. Jeg kommer til å håpe og jeg kommer til og gå i dørken av det. Nå for tiden håper jeg bare at de ikke har arvet meg.

Hva er viktigst? Følelser og stygge konsekvenser? Eller norsk lov om å ikke røre alkohol før man er 18. Hvis norsk lov er viktigst, kommer ungdommen til å følge den? 

Nei

Skal de da avstraffes eller hjelpes, disse barna våre?

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

Hva gikk jeg glipp av i går?

God nyttårsmorgen!

 

Det er to dager i året jeg alltid har hatet, selv som aktiv. Nyttårsaften og 17 mai. Det er vel noe med forventningene som settes i gang? Noe med presset om å bli bedt hit og dit? Presset kommer vel ofte innenfra en selv? Redselen for å føle på utenforskap.

Selv har jeg nesten aldri blitt bedt steder, men jeg skjønner godt hvorfor og jeg skal fortelle deg om en sånn fest litt senere i dag. Hvis jeg klarer å få det ned på pap... skjermen.

Når jeg tenker på hva slags forventningspress jeg la på meg selv før, er dette hva jeg gikk glipp av i går:

Jeg gikk glipp av å danse foran speilet mens jeg sminket meg og nippet til glasset, nippe er vel en egen kategori for meg, jeg nippet i hode, men helte nedpå i realiteten. Jeg gikk glipp av å se min egen selvtillit stige i takt med glasset foran speilet mens jeg gled lenger og lenger unna de rundt meg. Jeg gikk glipp av Nesoddbåten til byen med vodkacola på innerlomma. Jeg gikk glipp av å snakke med alle på båten, sannsynligvis en tadd mer brisen enn de hadde rukket å bli.

Jeg gikk glipp av en dyp samtale over minst tre flasker vin med kjæresten min på restaurant. Jeg gikk glipp av at samtalen gled over i misforståelser og kverulasjon. Jeg gikk glipp av å gå ut på gaten i byen, fullstendig overbevist om at jeg hadde rett og alltid ble misforstått, en dramaqueen med agenda. Jeg gikk glipp av å ta helt av på Rådhusplassen, skrike til motparten fullstendig overbevist om at de som gikk forbi med store øyne var på min side. Jeg gikk glipp av Blackout.

Hvis jeg hadde fått Blackout så hadde jeg sannsynligvis slått ham i desperasjon. All min egen selvforakt hadde snudd og pekt utover til de rundt meg. Jeg gikk glipp av å stikke av midt i byen, havne på en tilfeldig sofa, eller verre, i en tilfeldig seng og våkne opp med dundrende angst i dag. En angst som bare kunne stagges på første åpne bar. Jeg gikk sannsynligvis glipp av å miste flere tenner også.

Jeg gikk ikke glipp av den lille familien min. Jeg gikk ikke glipp av å sende min 14 år gamle datter ut i nyttårsaftensverden alene for første gang. Jeg gikk heller ikke glipp av muligheten til å hente henne i bil hvis noe skulle gå galt (noe det ikke gjorde, lille prektige troll;). Jeg kunne kjøre ned til foreldrene mine, søsteren og broren min for å si hei midt på natten. Jeg kunne stå på brygga sammen med kjæresten og sønnen min, se på raketter og holde rundt dem i de 10 kalde minuttene det varte. 

Jeg våknet uten angst, med et par tenner, uten gårsdagens krangel, med en liten familie som enda sover trygt. Jeg kunne også sette meg ned å skrive til deg, noe jeg liker veldig godt, men ikke hadde klart med abstinenser, for fyllesjuke er tross alt abstinenser. Livet som edru er ingen rosa sky (eller jo, jeg synes faktisk det). Jeg har de samme hverdagslige problemene som alle andre. Noen ganger tenker jeg at det kan være kjedelig uten en fest. Men du, er det egentlig så gøy? Det jeg har skrevet over her?

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.