1
OK, siden du bare syter og klager. Okker deg over at du ikke klarer å slutte med sausen, men på død og liv skal gjøre det på egenhånd allikevel – i lyse øyeblikk, blir det jeg som kryper til korset og gjør det jeg skal gjøre her nå. Om en stund skal jeg gå et nytt kurs og da kan vi gjøre det på en annen måte, men nå blir det sånn som dette. Basta.
Vi kan vel like godt å ta det helt fra begynnelsen?
Jeg er alkoholiker
Jeg gaula ofte høyt på bar at jeg var alkoholiker. Ikke noe problem: jeg er ælkis, la oss dra på med en runde til! De andre glade barkrakkblomstene stemte gladelig i, og runde nr 15 var et faktum. Atter en kveld jeg ikke husker var i emning. Så for meg var det slettes ikke trøblete å si at jeg var alkoholiker i lystig lag. Alkoholiker = mere øl.
Bøygen kom da jeg virkelig sa det til meg selv. Da jeg mente det. Å gå så langt som å virkelig mene det for meg selv – ikke for andre medfluer, betydde noe helt annet. Det betydde ensomhet, angst, skam og dårlig hygiene (ikke prøv deg, du gidder ikke å dusje hver dag lenger. Du lurer deg selv til å tro det ved å kline på deg litt gammel mascara og rulle inn armhulene med deo – det vil si, de gangene du gidder det). Det betydde å se traumene mine i hvitøyet uten en gang å vite at jeg hadde noen, eller hva de dreide seg om. Det betydde å legge meg flat, la smerten ri og ta meg selv alvorlig. Det betydde frykt.
For meg handlet det egentlig ikke så mye om å innrømme for meg selv at jeg var alkoholiker. Det visste jeg godt de siste 15/20 årene av festen min. For meg handlet det om og i det hele tatt ville gjøre noe med det. Jeg ville ikke slutte å feste uansett angstfrekvens. Angsten kom jo av det jeg gjorde i går, ikke det jeg skulle gjøre i dag – i dag skulle jeg jo ha det gøy! Etter som årene gikk ble “gøy” byttet ut med “koselig”. Jeg skulle ha det koselig koselig koselig, vel og merke med mesteparten av kartongen. Hvis jeg på den tiden hadde innrømmet for meg selv at jeg virkelig var alkoholiker, hva hadde skjedd da?
Da hadde jeg tvunget på meg en bestemmelse jeg overhode ikke ville ta: Å slutte.
Første gang jeg rotet meg bort i slutte-marerittet ville jeg egentlig ikke slutte i det hele tatt. Jeg gikk dit vi møtes fordi det var en “god ide” og fordi jeg kunne veien. Dessuten skulle jeg hjelpe en kompis. Tenke seg til: Julie hjelper venner med alkoholproblemer mens hun er drita full. Jaja, det ble fire måneder med en lettere organpause for min del. Jeg ville fremdeles feste og ikke minst kose meg til jeg lå under sofaen og gurgla.
Hva gjorde jeg ikke den gangen?
Jeg tok ikke i mot hjelp. Hvorfor?
Fordi jeg ikke ville ha hjelp.
Jeg gikk dit jeg skulle, men jeg hørte ikke etter og jeg skaffet meg i hvert fall ikke en person å lære mer av! Ikke pokker! Tenk a! Tenk om jeg hadde gjort det?! Da hadde jeg jo festet meg ved et ansvar som jeg kan love deg at jeg ikke skulle ha! Jeg hadde tatt ansvar for meg selv?! Det skal vi ikke ha noe av, ikke hvis det stenger muligheten til en ny drink! Ok jeg er kanskje littegranne edru nå, men hallo! Jeg skal ikke snakke med noen som får det til å vare! Akkurat som om jeg aldri skal få kose meg igjen da eller! Takk og farvel…
Det gikk noen år til før den satt, men da satt den fordi jeg hadde fått så nok at jeg ikke kunne eksistere som menneske.
Jeg er alkoholiker og jeg fikser ikke livet mitt om det så hadde klasket meg i ansiktet
Da den kom, kom den og jeg ble edru. Jeg ble edru fordi jeg ville høre. Jeg ville lære og jeg ville… ikke bli edru! Ikke egentlig. Bare litt. Bare akkurat da. Og det holdt. Det holder med akkurat nå hvis man tar det alvorlig. Og ikke mins hører, lytter og gjør.
Det er alt det første skrittet handler om, å gå i meg selv for og se hvem jeg er og hva det gjør med meg.
Jeg kan prøve å skrive nr 2 til deg i morgen, men bare hvis du jobber med nr 1 til du synes det sitter. Sitter det ikke så går du på innboksen min.
Du!
Husk å kjøp vin i morgen a!
Høstsalg, kr 99;
