Når gulvet forsvinner under føttene

Jeg vil ikke åpne øynene. Jeg vet ikke hva klokka er for jeg kan ikke klokka ordentlig enda, dessuten er det mørkt. Nei jeg vil ikke mer. Nå skriker de enda høyere. Det hjelper ikke å holde hendene for ørene heller, for da skriker de bare inni hodet mitt istedenfor. De skriker så ofte? Også skriker de om de samme tingene hele tiden? Eller.. det er bare den ene som skriker.. den andre er helt stille. Jeg tror jeg ville skreket tilbake? Eller slått? Slått så det ble stille?

Kan de ikke bare være venner da? Kanskje jeg kan hjelpe dem til å bli venner? Kanskje de blir venner igjen hvis jeg tuller, ler og smiler masse? Eller lager mat? De er alltid så slitene etter jobb. De blir sikkert glade hvis jeg lager mat i morgen.

Heldigvis er det ikke sånn om dagen. Bare om natten. Eller om kvelden. Til slutt så sovner de. Jeg sovner jeg også, for det har jeg lært meg nå, å drømme meg bort. Det er en veldig kjekk gutt på skolen som jeg tenker på da. Så sovner jeg. 

Når jeg våkner, så later de som ingen ting. Da prøver de å smile til meg og snakke fint, men det går ikke helt, for jeg vet at de kanskje tror at jeg vet at de bråket, men de vet det ikke helt, det ser jeg alltid og da later de som ingenting. Jeg også. Jeg må late som ingenting å smile masse, så de ikke blir lei seg igjen.

Jeg rekker nesten aldri skolen i tide lenger, for de drar før meg og jeg vil ikke egentlig gå på skolen. Iallefall ikke samtidig som de andre. Nå har jeg sagt at vekkeklokken ikke ringer veldig mange ganger, så jeg må snart finne på noe annet å si, men jeg vet ikke helt hva?

Det er forresten ikke bare om kvelden de skriker. Hvis jeg tenker etter, så skriker de midt på dagen også, da skjer det liksom helt plutselig og nesten alltid ved middagsbordet. Det begynner alltid med at de snakker om jobben. Hvorfor krangler de om jobben når de liker den? Når de gjør det, er det best å være stille. Jeg spiser alltid opp all maten min når det er sånn.

Det er egentlig verst når det begynner om dagen, for da varer det mye lenger. Da varer det både dagen, kvelden og natten. Og i bilen, hvis vi skal kjøre ett sted. Det er ikke så gøy, for da kan jeg ikke gå noe sted. Jeg hører alltid alt sammen, men i bilen må jeg liksom være helt oppi det? Jeg tror ikke de burde kjøre når de er sånn heller, jeg er ikke helt sikker, men det virker ikke sånn ihvertfall? De drar jo i hverandre mens de kjører? Men det er oftest om natten de krangler. Bare ikke i helgene eller i feriene. Da kan de plutselig fortsette om morgenen. Kanskje det er fordi de ikke skal på jobb?

Nå til sommerferien skal vi på lang telttur, det både gruer og gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til Legoland og Liseberg, men jeg gleder meg ikke til å kjøre dit og jeg gleder meg ikke til å sove i telt om natten.

Stanislavski sier at vi har gått gjennom hele følelsesregisteret innen vi er syv år. Jeg fikk vite det da jeg gikk på teaterskolen, jeg leste det ikke selv, for jeg hadde nok med å være på Puben på kveldstid, ikke i boka. Men det satt for meg da læreren fortalte om det, det funker for meg at vi sannsynligvis har gått gjennom alle følelser av tap, sorg, glede osv. innen vi er syv år. Så man kan sette seg inn i både ting og tang tenker jeg – hvis man tør å gå dit, de gangene det er nødvendig vel og merke. Akkurat nå ville jeg gå til de samme barna som jeg har skrevet om i det siste. Gjennom meg selv, og mine nå forgangne følelser.

Julie. Meg… Berørt av så mye rart. Som deg.