Slutt å vær Hobbypsykolog!

Categories Blogg

Beklager men at du leker hobbypsykolog og sier til en 14 år gammel gutt at han “ingenting kan gjøre” men må ta vare på seg selv? himmel– nei han kan nok ikke få mor/far til å slutte å drikke-men han kan få råd-vettige råd — helsesøster-nær familie -snakker av erfaring -med både alkohol og pillemissbruk i fam … – å si at det ikke er håp? UFF ser tårene på gutten… fordi om du nå er blitt “edru” har du nok mistet en del på veien dit…. og ja jeg er 5 barns MAMMA og har selv møtt “Kong Alkohol” så jeg vet hva jeg snakker om.

 

Jeg har ventet litt på dette nå, for når man tar for seg barn, i dette tilfellet fjortenåringer, kan temperaturen stige. Da blandes følelser inn. Oppdragelse er et minefelt og alle har sin egen versjon. Jeg driver ikke med oppdragelse, jeg snakker om fylla og den er alvorlig når det kommer til berørte barn. Fylla blir ikke mildere fordi barna er søte og små. Den blir verre. Mye verre.

Nå er det slik at denne rusen vår, den kan være helt ustoppelig i mange tilfeller.

Det blir reagert på ordet Håp. Det er klart det blir det! Vi skal jo ha håp her i livet. Ja, men ikke i dette tilfellet, bare det å skrive eller si at man må ha håp, setter i gang håpet, fordi vi elsker. Bildene av en romantisk fremtid med edru foreldre dansende bortover blomsterengen hånd i hånd kommer først i det du sier ordet HÅP. Det kommer på sekunder og blir der gjennom skoledagen – til middagsbordet er dekket… Da knuses håpet igjen og det er ordet IGJEN som regjerer her.

“Å ta vare på seg selv,” betyr å forstå at foreldrene ikke slutter. I det jeg sier “kanskje” ikke slutter, spretter håpet opp igjen som en djevel på få sekunder. Å ta vare på seg selv, betyr og beskytte følelsene sine – håpet  – mot gjentatte fylle-rier som blir verre og verre. Rusavhengighet er progressivt, null diskusjon.

Å ta vare på seg selv, betyr å tilegne seg mest mulig kunnskap om hva som foregår. Som Herman gjør nå. Den kunnskapen får man ikke av meg, men av oss som har erfaringen. Enten fra rusens side, eller helst fra andre pårørendes side. Nå er det slik at Herman er i tvil om både seg selv og sine, og det er det nok av andre som er også. Veien dit kan vi vise, det kan også andre som har studert DETTE faget, sannsynligvis ikke helsesøster. Da skal du være heldig! Hvis din helsesøster tilfeldigvis har rus som fag. I tilfellet er jo det helt genialt.

Barnet som gråter av at jeg sier det jeg sier er et dramatisk og effektivt bilde. Barnet som gråter, er livredd og har mistet grunnen under føttene fordi foreldrene krangler om natten, er drita ved middagsbordet og uforutsigbare om morgenen, år etter år. Disse barna kryr det av. Det blir ikke snakket om, det blir ikke sett eller avslørt i tide fordi det ikke er synlig – i tide. Disse vellykkede drita foreldrene ødelegger barna like mye i sine edru perioder. Da kommer nemlig håpet du etterlyser. Endelig er mamma og pappa til stede. Endelig er det over. Vet du når håpet blir knust igjen? Sannsynligvis ved den kommende ferien, den ferien barna nå gleder seg til fordi alt er bra igjen.,

Det er glede man begynner å drikke på etter et stopp. Glede og tilfredshet. Man har plutselig noe å feire igjen og det krever belønning. Man begynner av en grunn og fortsetter av en annen. Glede > angst og smerte. Så når ferien kommer, den som barna gleder seg til, ja da du, da gleder foreldrene seg også, men ikke til det samme som barna. Foreldrene gleder seg til å slappe av, kose seg og nyte det fine været. Det fine været er ikke sola som skinner over vannet klokken 12. Det fine været er solnedgangen, med rekene og hvitvinen når barna forhåpentligvis har lagt seg. Der komme skjæret i sjøen, barna legger seg ikke så tidlig i ferien, så da får det heller feires mens de er våkne. Håp knust. IGJEN. Og IGJEN. Og…

Så håp får du ikke av meg, ikke når det kommer til små nurk heller. Jeg vil ikke ødelegge de med det ordet. Ikke før det faktisk er håp, noe som kommer sjeldent. Tårene til Herman og de andre barna, og partnerene, og foreldrene som er berørt av sånne som oss, har vært der lenge, fordi de håper og elsker – hele tiden. Det skal bort så lenge rus pågår, det er håpet som sender folk rett i psykiatrien. Kjærligheten kan de heldigvis beholde.

Ord som Hobbypsykolog skremmer meg ikke, det treffer heller ikke i brystet som det skal. Det som skremmer meg er dine forslag til hjelp. Nær familie? Jeg antar at du ikke mener de samme foreldrene. Men hvem mener du? Mormor? Tante og Onkel? De samme menneskene som er fylt av skam og angst på lik linje som de det gjelder – foreldrene? De samme som fornekter problemet kanskje enda mer enn de som sliter? De som til nød kan komme med ordet Periodedranker. Du vet den drankeren som får verdens største unnskyldning til å drikke på grunn av det samme ordet? Skal de hjelpe?

Helsesøsteren, legen, psykologen, professoren? Ja, det er fint hvis de har rus som spesialitet. Sannsynligheten for at barnet det gjelder treffer på en med rus på agendaen er vel heller liten. Det barnet du snakker om som ikke skal få hjelp av meg eller andre med egenerfaring vet jo ikke hvor det skal henvende seg. Hva skal helsesøsteren uten rus som fagfelt si? Slapp av gutt, jeg skal hjelpe mora di jeg, dette går så bra så. Skal gutten dele sin erfaring med noen som ikke har filla peiling på hva han snakker om? Legen? Litt Ritalin på bordet til den uregjerlige guttungen kanskje? Med påfølgende lykkepiller litt senere når han har blitt stor nok? Angstdempende morosukkertøy? Det står mye fint i beskrivelsene inne i pille-boksene. De skal selges. Alt som kødder med hjernen, alt som er endringsfremkallende på noen som helst slags måte, er også er avhengighetsskapende. Uansett hva som står i beskrivelsen. Får man det servert? Jada, for det virker som om man har alvorlig angst – ikke drita fulle foreldre.

Jeg er ikke i mot leger, psykologer eller helsesøster, de kan så absolutt hjelpe, men bare hvis de kan dette faget!

Unnskyld, jeg merker at jeg tenner. Ikke på kritikken, men på hva pårørende går gjennom. Det gjør jeg hver gang det kommer opp. Jeg får ta resten av dette siste avsnittet på innboksen, til de som trenger det – som hobbypsykolog.

Det er selvfølgelig på innboksene det foregår hos meg, der snakker vi videre og hjelper hverandre mer enn på denne bloggen. Hvis jeg skulle sagt alt her hele tiden, ville dere også ha lest det samme igjen og igjen, det er jo faktisk nesten sånn nå. På grunn av håpet som gjentar seg, på grunn av rusavhengigheten som aldri slutter og fordi de fleste søker etter løsninger som ikke virker. Den rusavhengige vil bare drikke litt mindre, ikke slutte – eller klare alt alene. Den pårørende håper at det skal gå bedre i morgen. 

 

Solnedgang, hvitvin, reker og telt, eller lammestek og rødvin på fjellet?

 

 

2 kommentarer

2 thoughts on “Slutt å vær Hobbypsykolog!

  1. Veldig bra svart! Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvordan barn har det som pårørende siden de tenker så annerledes enn voksne, men du har forstått det.
    Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Jeg er voksen nå, men egen familie. Vokst opp med det jeg pleide å kalle «aksepterte alkoholikere» eller «rødvinsalkoholikere», som vil si at de daglig drakk vin hver kveld. Høres ikke så ille ut det? Det gjør vel mange, uten å være alkoholiker? Og nettopp sånn så det nok ut for dem rundt meg. Hvertfall når livsprosjektet mitt var å beskytte dem, INGEN måtte finne det ut. Jeg trenger vel kanskje ikke si at vinen kom på bordet tidligere, og mengdene ble større i takt med at problemene tårnet seg opp. Har fortsatt noen dagboksider fra denne tiden som er trist lesning. En veldig sårbar tid som tenåring.
    Hopper vi 15 år fram i tid har problemene selvsagt ikke blitt mindre. Fortsatt er det like vondt, en knyttneve i magen når telefonen ringer på kveldstid. En stille bønn hver gang jeg går inn døra, vær så snill å ikke ha drukket i dag! Blodet som fryser til is når et fremmed nummer ringer, tenk om det er amk igjen. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, egentlig er det så mye å fortelle, men fortsatt er det skammen over at JEG ikke har klart å hjelpe som nesten er verst. Og frykten, angsten jeg har arvet.
    Jeg så alltid på meg selv som et «løvetannbarn» (liker ikke det begrepet lenger egentlig), en som lykkes tross alt, fikk utdannelse, god jobb, familie, leilighet, bil, ordna meg alt selv. Helt til BÆM! Livet traff meg så hardt i fjeset og jeg klarte ikke å fungere mer. Jeg arvet ikke alkoholproblemene, (selv om jeg på et tidspunkt oppdaget at å selv være full fjernet de vonde følelsene for en kveld). Men alle de vonde følelsene, angsten, panikken og den ordentlig svarte depresjonen fikk jeg. Og så innså jeg at angsten hadde vært der hele veien egentlig, jeg hadde bare gitt den et annet navn.
    Hvor vil jeg hen? Antagelig si noe til den 14 år gamle gutten. Så enkelt som du sier, du kan ikke fikse dem, og det er ikke din feil. Innerst inne elsker de deg mest, men noe har blitt ødelagt i hjernen deres. Noe du ikke kan noe for. Det er deg selv du må ta vare på. Finn andre i samme situasjon, i dag har vi jo nettet med chat og alt mulig, det ville nok vært en lavere terskel for meg og. Altså, jeg vet ikke hvordan du har det, men frykten for barnevernet og foreldrene mines eventuelle reksjon og straff for det var nok til at jeg aldri i verden hadde oppsøkt noe offentlig hjelpeapparat. Det gjelder å finne de folka du først kan stole på og trygge deg på at du ikke er problemet først. Egentlig har jeg vel ingen gode råd, jeg klarte det jo ikke selv heller. Det er vondt å være vitne til at noen ødelegger seg selv, og at alle forsøk på hjelp blir møtt med straff og giftige ord. Fortsatt.

  2. Kjære Jepp! Tusen takk for at du skrev denne kommentaren. Det er alt for mange som har det sånn som deg! Jeg kunne ønske det gikk an å skive “hatt” istedenfor “har”.
    Da jeg leste nedover teksten din tenkte jeg hele tiden:
    Ja, men tar han imot hjelp selv nå da?
    Og heldigvis ser jeg at du gjør det. Du er også velkommen til å gå på innboksen min hvis/når du vil!
    Jeg kan ikke spørre deg om lov, for jeg vet ikke hvem du er, men jeg publiserer denne kommentaren i et eget innlegg – fordi den er viktig og jeg tenker at jeg sikkert får lov siden den allerede står her under dette innlegget?
    Tusen tusen takk for delingen din Jepp!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.