Svarte Turneminner

Nesodden - Gol

Åja! Det hotellet ja! Der har jeg aldri bodd - jeg prøver det.

Tenkte jeg da jeg satt ned med Booking.com. Snufsete og syk holdt jeg ett foredrag for hyggelige Sanitetskvinner i Nesbyen og dro videre opp til Gol for å sjekke inn på hotellet jeg aldri hadde vært på før.

 

 

Resepsjonsmannen var hyggelig og godmodig, som de gjerne er på Gol og sendte meg over tunet til rommet mitt.

 

 

Det demrer. Har ikke jeg egentlig vært her før?  Fylletåka reiser seg rundt meg. Små glimt av veldig mye vodka cola dukker opp. Jeg går inn på badet og en liten merkelig detalj får meg til å huske mer: en bråte med innpakkede gjennomsiktige plastkopper står klar til bruk for tannpuss. De er hygenisk forseglet i små plastposer.

Kult! Så mange plastkopper! Da er det nok til alle når de kommer! - av en eller annen grunn er det den første tanken jeg husker.

Jeg har hørt at noen mennesker tenker når de ser denne oppsatsen: Så bra! Den emballasjen kan brukes til nistepakkene i morgen tidlig. 

Den er en smule fjern for meg:

Kult! Romfest med glass til alle!

På turne i det vidstrakte land, med hvilestopp på Gol.

De andre er så treige! Ordne seg først? Det værste er at de gjør det uten å sprette noe. Den gamle sminken min fra i dag morges holder lenge. Jekk! Ut å spise middag vil de sikkert også? Hva er vitsen med det når man har fri til en skikkelig fest? Bortkastet tid... spesielt det å gå til restauranten. Det er partystopp det!

Eller... nå kan jeg egentlig ordne meg litt jeg også, med glasset i hånden er jo alt gøy! Jeg kan jo egentlig bare helle vodka i en colaflaske også? Nistepakke til restaurant løst. 

Jeg går ut av badet og ser alle menneskene i rommet, jeg ser festen for mange år siden. Før i tiden ville jeg bare ha sett en vanlig fest. Nå ser jeg at jeg var fullest på festen og jeg ser at alle de andre var ansatt og på jobb hos meg. Jeg ser at de var bekymret, men lot det ligge. Hva annet skulle de ha gjort? Så husker jeg ikke mer, blackouten som alltid kom står i veien. Og sikkert skammen. 

De festet jo masse de også Julie! Skriker plutselig den lille grønne djevelen på skulderen min. Jeg børster ham lett bort nå. Han glemmer det viktigste - de festet som alle andre fester, så det er min oppførsel det er snakk om her nå.

Hva var de bekymret for? Jeg kan bare gjette - man sier gjerne ikke fra om sånt. Man hjelper sånne som meg med å late som ingenting. Vi var her flere ganger går det opp for meg nå. De har vært bekymret for jobben, for om jeg kom til å spille forestilling dagen etter? De har ikke kunnet si noe fordi jeg aldri hadde dummet meg ut på det området. Jeg gjorde jobben min og drakk i etterkant. Jeg gjorde til og med jobben min tålelig bra. Da kan man ikke si så mye? Jeg var ikke flink. Vi gjør jobben vår hvis vi liker den. Det betyr bare at vi har to hobbyer istedenfor en. Og det betyr at ingen egentlig kunne ta meg på noe.

Så jeg husker at jeg ikke husker, jeg husker å ha sovet ut rusen i turnebilen dagen etter på vei til neste sted for å spille Barneteater kl 18. - Tussi tåler en støyt. Jeg husker også at jeg ikke bare har vært her på turne, jeg har vært her på fritiden, med barna.

 

På et annet hotell

 

 

Pers Hotell var perfekt for oss barnefamilier. Det beste var alle aktivitetene for de minste, det gjorde at timene gikk litt fortere. Tiden mot kvelden sto ikke for meg som en evighet på Pers. Små barn er slitsomme vanligvis, de skal underholdes hele tiden. Ikke for det, jeg måtte holde meg til kvelden uansett, faren til barna og familien hans ville ha reagert veldig hvis jeg ikke gjorde det.

Jeg drasset med meg barna fra aktivitet til aktivitet, gjennom korridorer, forbi barer og lounger. Urettferdig! Det satt alltid folk og koste seg med Irish og GT! Hvorfor fikk de lov og ikke jeg?

Slapp av Julie, nå er det bare to timer igjen til leggetid, to timer som vanligvis snegler seg avgårde går alltid bedre her, dette skal gå fort for en gangs skyld! Lenge leve Pers Hotell!

 

 

Ah, release! Små barn blir så trøtte etter en tur i badeland, nå kommer de sikkert til å sove godt i natt. Det blir deilig for de små trøtte kroppene.

Nei! Det ble deilig for meg - å vite at jeg sannsynligvis hadde helt fri hele natten. Jeg ble pent sittende på rommet sammen med pappa'n og farmor, de likte heldigvis også vodka cola, og å drikke fortere og mer enn dem var intet stort problem. Ikke å stå opp tidlig med barna heller - det lå i vanen. Og med vanen og vanlig kunne jeg fortsette.

På vei hjem fra Gol møter man dette skiltet før eller siden, og jeg er i minne-modus. 

 

 

Gode minner?

Jeg blir dratt enda lenger tilbake i tid, til ting jeg kunne ønske ikke eksisterte, til ting jeg ikke kan stå for eller egentlig leve med. Jeg skal tilbake til tiden på Riksteateret - mer turne, turne er party. 1997.

På Riksteateret skaffet jeg meg en søt liten lystekniker-kjæreste. Han var ikke bare søt, han var kjekk, noe jeg ikke oppdaget før jeg så andres reaksjoner på byen. Det var gøy - så lenge jeg var edru. Som full? Da kom all selvforakten min dundrende frem, snudde seg mot ham og gikk til attakk. Jeg rev ut de fine lyse krøllene av hodebunnen hans opp til flere ganger, og på Hønefoss våknet jeg på hotellrommet vårt en morgen med den velkjente angsten som fortalte meg at noe var ordentlig galt. Jeg så opp og han sto i døråpningen med et stort blåmerke på det ene øyet. Det ble ikke slutt.

Har fylla skylda?

Ja Som Rita Nilsen sier: husk at det som blir fortalt her har med rus å gjøre - ikke personen som forteller det.

Som person, som Julie, kan jeg ikke stå for noe av det jeg har skrevet nå. Det har ingenting med hvem jeg er å gjøre. Det har ingenting med mine verdier som menneske å gjøre. Så hva har det med å gjøre. Det lurte jeg på den gangen også, men kom aldri frem til noe svar - det fantes ingen.

Nå tror jeg at det var selvforakten min som viste seg i alle blackouter, den snudde seg og pekte utover mot de i nærheten. Selvforakten kom før rusen, før jeg var 13 år, men har man noen sjans til å ta tak i det i så ung alder? Man vet vel ikke om det en gang?

Men du, hvorfor skrev jeg dette til deg nå? Jeg skrev det bare fordi jeg håper at du kan kjenne deg igjen, så du skjønner at du ikke er alene, ikke er gal og ikke egentlig slem.

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

 

7

Det krever mot og styrke til å møte seg selv i døra, selv om det er lenge siden. Det er sårt og vondt, kjenner jeg, men nyttig for de som er på veg dit. <3

solveig:

Ja, hvis noen kjenner seg igjen så er målet nådd med dette innlegget:)

Håper foredragene gikk fint, selv om du måtte gjennom noen slitsomme minner <3

frodith:

Ja tusen takk Frodith! Det gikk veldig fint. De er alltid så inspirerende at man glemmer det rundt der og da <3

Phantomblue

Leste du denne,når den stod på trykk ? https://www.dagbladet.no/nyheter/mann-betalte-hotellregninga-og-dro---lot-full-kone-vaere-igjen/69326161

Takk Julie :) Gjenkjennelsen er stor !!!!! Drar paralleller til masse for meg i min aktive rus tid...... Måtte ha god tid på Gardemoen..... liker god tid og det var jo der ferien startet. Kjøper små flasker. på taxfree..... for de er ikke så tunge og klumpete å pakke opp i hattehylla på flyet.......kjøper litt ekstra vin for vinen i Hellas er ikke noe god.........Kjøpe inn øl for det er godt med en kall øl når vi lander..... og det er godt med en kall all på rommet..... og butikkene er jo stengt når vi kommer ned......

Ahhhh... den planleggingen, den planleggingen!
Jeg stoppet foran vinmonopolet på Gol å sjekket åpningstidene for moroskyld. Kunne jeg de fremdeles? Å jada, ned til minste detalj inkludert forskjell på ukedager...

Skriv en ny kommentar