Hvordan spiller man Alkoholiker?

Kan man spille en tilstand? Spille selvforakt? Spille selvmedlidenhet?

Nei, kjære skuespiller, dette innlegget er egentlig ikke ment til deg;) Du kan jo sette deg inn i ting og tang fra før? 

Det som slo meg i dag da jeg boostet en skuespiller om alkoholisme, var at dette kanskje kan gi enda en vinkling på hvordan vi virker? For det er jo av en eller annen grunn det som driver meg for tiden. Å få pårørende til og skjønne hvorfor de må passe på seg selv – ved å vise hvordan vi er, men også og servere alkoholikeren litt gjenkjennelse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Spørsmålet var i utgangspunktet:  Hun har vært edru i ett år, hvordan har hun det? Og hvordan spille det?

Vi svømmer i angst når vi er aktive, og det henger igjen det første året. Men man kan ikke spille angst, for man kan ikke spille en tilstand. Hvis man spiller en tilstand og føler fra helvete og tilbake igjen, så blir man gjerne helt Linda Evans… og det kjære, det vil vi vel ikke?

Så hva er konkret med angst for en alkoholiker? Hva kan jeg vise frem? Jeg tror at jeg kan vise frem selvforakt. Jada, det er også en slags tilstand, men jeg kan trekke ut ting. Som hvor stygg jeg synes at jeg er og derfor føler meg trøtt og oppgitt hele tiden. Jeg gidder ikke å bry meg om hvordan jeg ser ut fordi jeg vil slippe å se på meg selv.

Eller omvendt. Jeg skifter. Jeg kan være overlykkelig og takknemlig over den minste ting når det har gått ett år. Bruke masse tid på trening og velvære. Litt for mye? Det tar et par år før livet jevner seg ut. Jeg må bli kjent med meg selv, ikke på nytt egentlig – jeg har jo aldri kjent meg! 

Selvforakten ligger i bånn hele veien. Jeg hadde den før jeg begynte å drikke, noen har en enorm selvforakt fra de er veldig små  (jeg er en av de) og det føles nesten som om man er født med den. Og selvforakten? Den har tross alt konkrete konsekvenser:

La oss si at jeg egentlig er litt sjenert da, og drikker meg opp uten å vite at det er det jeg driver med – jeg reflekterer ikke over sånt. Jeg skal bare feste å ha det gøy. Det er det som skjer i begynnelsen for en som er avhengig. Vi fester som alle andre og ferdig med det. 

Jeg føler at alt plutselig blir bra! Jeg føler meg pen, sexy og morsom. Jeg føler meg uovervinnelig mens jeg egentlig blir fullere og fullere. Da kommer onightstandet snikende. Det er en konkret konsekvens som preger hele personligheten min. Er ikke han der borte litt kjekk a? Jeg sjekker ham opp, mens fylla mi etterhvert som kvelden går, overbeviser meg om at han at på til er et “kjærligheten i mitt liv-emne”. 

Jeg våkner og sjekker det berømte taket som overhode ikke er mitt, snur meg til siden og ser en fyr jeg nesten ikke husker fra kvelden før. Så begynner det å demre. Uansett hva jeg husker da, skyter skammen inn i brystet. Første tanke: hvordan skal jeg komme meg ut av dette!? 

Snakk om å ville sage av seg armen! Har jeg fri den dagen, kommer jeg meg tilbake til stampuben hvor alle vet det – de så det i går og jeg ser at de så det, i det jeg kommer inn av døra. Jeg manner meg opp til å være tøff i trynet. “Ha! Så dere han karen jeg la ned i går eller!” Alle ler, den første ølen er på vei ned igjen for å stagge resten av angsten. Klar for ny runde…

Her er det stor forskjell mellom kvinner og menn. Kvinner skammer seg mye mer enn menn over tilfeldig sex, og det sitter igjen resten av livet for mange av oss.

Hvis det hadde vært meg som skulle spille en sånn rolle, ville jeg helt klart ha lagt drøssevis av sånne historier inn i rollefabelen min – noe så til de grader! Det preger veldig mye av hvem jeg er i skammen min. Massevis av tilfeldig sex ville jeg lagt inn, mellom – la oss si 16 og 30 år. Det gjør at jeg fremdeles nå som edru, kan få minner som gir meg fylleangst-ticks. Jeg ville også ha lagt inn en haug med utagerende oppførsel. Besserwisser i ett og alt. Høyeste stemmen på puben. Makan til fabelaktige uovervinnelige meg – angst.

Konsekvenser av selvforakt. En bautastein av selvforakt. Uten selvforakt, ingen alkoholisme. Det er mange konkrete ting man kan finne for å bygge opp fabelen om selvforakt. 

Spisevegring? Klart det! Som kvinne drar jeg på med så mye oppkast som bare mulig fra ung alder. Bulimi får meg til å føle meg totalt mislykket – flere ganger om dagen. Og ikke minst – skitten! Skitten, stinkende og feit. Alltid feit. Hvis jeg kombinerer den følelsen med å drikke ett glass vin så alt går bort? Så jeg blir dritsexy? Da du, da har vi det gående på by’n! Helt klart med i fabelen.

Så: 

Det første året som edru kommer det backflash av dette hele tiden. Ihvertfall hvis jeg skal spille en rolle og dramatisere det!

Jeg føler meg stygg, feit og teit. Derfor vil jeg ikke gå ut blant mennesker. Jeg vil ikke pynte meg, jeg vil ikke sminke meg og jeg vil ikke ta vare på meg selv, men jeg må jo det? 

Hvordan er det å gå på jobb de dagene man har det sånn?

Hvordan er det å gå i butikken eller møte venninner på Kafe? 

Og verst?

Sitte ved et langbord i fine middagsselskaper mens folk drikker, koser seg å prater lett? Hvordan er det å sitte på den stive pinnestolen, mens man kjenner valkene falle nedover på siden av kroppen og kjolen stramme der den ikke skal (nei, det har ikke noe med vekt å gjøre – bare følelser), mens man ikke finner på noe å snakke om som tar mer enn to setninger. 

Hvordan er det å møte venninner når man ikke kan sitte sammen med de på kjøkkenet en helt kveld å bøtte nedpå?

Hvordan er det å være sammen med en kjæreste som ikke skjønner?

Hvordan er det å være sammen med ham når det har gått så lang tid at han har fått tilliten tilbake? Når han har glemt hvor sinnssyk jeg er i fylla, og bare husker de morsomme og koselige gangene? Hvordan er det når han savner å drikke med meg igjen?

Hvordan går det når han sier:

Kanskje du ikke er alkoholiker?

Jeg tror faktisk ikke at du er det når jeg tenker meg om, dette går jo så bra! 

Hvordan blir det tilbakefallet sammen med ham?

Her har du to av mine tilbakefall: Tilbakefallet og her har du en drøm om hvordan jeg kan sprekke: Et sug uten grenser.

Det starter fint. Vi koser oss. Mens jeg allikevel kjenner hver slurk som en stor synd uten å si det høyt. 

Det blir stygt, det blir groteskt. Jeg heller nedpå uten kontroll. Drita. Jeg klikker i vinkel og slår ham. Plutselig. Uten forvarsel. Blackout.

Hvordan er det å våkne igjen dagen etter, med en som er dritforbanna og ikke skjønner hvorfor det skjedde – mens angsten rir? Og den angsten, den tilbakefalls-angsten, den er verre enn noe annet jeg har vært borti før.

Mange mennesker har vært borti en del av dette uten å være alkoholikere – i en mye mindre skala. Det jeg tror man må gjøre for å sette seg inn i det, er å gange sine egne erfaringer med 50? 100? Mye iallefall. Her har du noe jeg har forsøkt på: Drifter.

Så hvordan er det for ham som er pårørende?

Det er en helt egen historie, jeg har dratt den litt her: Angst og Ødeleggelse, jeg er tross alt pårørende selv også, det er mange av oss som er begge deler.

Noe sånt?

Linn Skåber, genialt spilt i “Hvem er redd for Virginia Woolf”.

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.