Du glemmer at jeg er akkurat som deg

Men hva kan jeg gjøre da? Jeg må jo være til støtte! Og jeg da? Jeg kan ikke slutte å drikke, det er kjedelig!

Jeg sitter å tenker på alle dere som har vært på innboksen min den siste uken. Innboksen har resultert i en del telefonsamtaler – fra pårørende. Det drikkende folket har litt tyngre for å ta det steget, men noen av dere prøver så godt dere kan. Ja, det er skummelt, det er vanskelig og det høres kjedelig og flatt ut å bli edru. Jeg kunne ønske at det gikk an å vise dere hvordan det er å være edru, men det er umulig, rett og slett fordi det høres lite troverdig ut. Du må få vondt nok først, det er det hele.

Og jeg kan alt om det, jeg har vært der selv i over 30 år. Jeg vil slutte, men jeg vil ikke. Jeg vil bare drikke litt, drikke som alle andre og jeg er ganske overbevist om at jeg kan klare det. Man jeg er også overbevist om at jeg faktisk gjør det for det meste – drikker vanlig… bare nesten hver dag… ja, ofte hver dag kanskje… noen ganger litt for mye… litt mye for mye egentlig… men Nei! Ikke alltid! Jeg jobber jo!!!

Den sitter langt inne, smerten er der, angsten er der, men slutte? Det går ikke an! Hva skal jeg gjøre da? Jeg kommer jo til å kjede rævva av meg!

Hvis jeg ringer til Julie så skal hun sikkert mase om at jeg må slutte med en gang. Kanskje hun drar meg med på sånne teite, fanatiske buddahmøter? Jeg orker ikke det, jeg kan jo bare slutte litt? Alene?

Nei du, dette er ikke tatt fra din melding til meg – jeg vet at du kjenner deg igjen og føler deg truffet. Det er bare fordi du ikke er så unik som du tror og heller ikke så gal. Og i denne sammenhengen? I denne sammenhengen er det deilig å slippe og være det. Man vil jo ikke være unik i sin galskap? Det er du ikke, vi er kanskje forskjellige ellers, men ikke når det kommer til denne ustoppelige driften.

Dette er både deg og meg. Sånn er vi. Men hvis du tenker deg litt hardt om? Hva er det egentlig som får deg til å tro at du er den eneste i verden som kan klare dette alene? Det hadde jaggu gjort deg unik! Hva har alene-deg sagt til deg hittil? Jeg kjenner mange som har klart det alene – i flere år av gangen. Saken er at de “holder” seg, de sliter med edruskapet og mange av de? Mange av de har flyttet tilbake til grøfta.

Jeg kommer ikke til å kreve at du skal slutter. Ingen gjør det. Du kan bare slutte selv, men vi kan snakke sammen. Så enkelt er det. Den dagen du tør å snakke litt – ikke den dagen du vil slutte, det er ikke nødvendig å slutte for og snakke.

Også deg da, du som har oppnevnt deg selv til barmhjertig samaritan. Du som skal redde ham/hun fra kjellerens mulm og mørke. Du som skal ofre livet ditt, sette deg selv helt til side fordi du elsker og synes det bare skulle mangle med en dært omsorg. Du som ikke lenger har et snev av selvtillit igjen fordi du har fått så mye dritt og begynner å tro på det selv. Du som har fått så mye fint av ham/hun også, så mye fint at du klamrer deg til det berømte halmstrået. Gi slipp! Du trenger ikke å gi slipp på kjærligheten, det får man jo ikke til. Slutt med denne klistrina til et håp som knuser deg.

Du kan sette opp en vegg. Akseptere at du ikke skjønner driften vår og begynne å ta vare på deg selv. Hvis du aksepterer kløften mellom oss og aksepterer at du ikke noen gang kan skjønne hvordan vi fungerer, så er du et lite steg på vei i riktig retning – for deg selv, for din egen del, det er DU som trenger omsorg! 

Jeg har opplevd det samme, og den gangen ble jeg helt sånn som deg, med en liten fordel – jeg visste at jeg ikke kunne stoppe det. Jeg så det ustoppelige i personen med en gang. Jeg satte opp en vegg. Mellom følelsene mine og den praktiske realiteten. Det gikk bra til slutt, men det kan jeg bare fortelle deg om på telefonen. Jeg “outer” ingen andre enn meg selv på denne bloggen.

Det jeg kan fortelle om, er tankene mine fra den gangen.

Hva skal jeg gjøre hvis han ikke slutter? Hvordan skal det gå med planene våre? Hvordan skal det gå med økonomien? Jeg har ikke råd til å flytte fra ham? Jeg sitter fast. For det er jo nemlig sånn at disse tankene spinner oppi alle følelsene, og de spinner mye!

Jeg orker ikke å drasse med meg barna til foreldrene mine. Komme tassende uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg senere. Jeg har ikke råd til å bo på hotell. Nei.

Men du har kanskje råd til å svinge innom airbnb? Neida, de sponser meg ikke;)

Det er bare et eksempel jeg kom på den gangen. Poenget mitt er at du må komme deg ut! Det går an. Og så må du gjøre det som er vanskeligst, du må faktisk ta en dag av gangen du også. På ordentlig! Glem fremtiden. Glem økonomien. Glem barna! Bare ta de med deg og kutt ut hodet i en dag av gangen. Du er like syk som oss, så du må ha hjelp. Det finnes en fremtid og hvis jeg skriver om den her, så gir jeg deg håp igjen. Da styrer du håpet ditt mot Ham igjen og den, den får du ikke av meg. Til rusavhengige bruker jeg aldri ordet “MÅ”, det kan ikke eksistere for oss, men du? Du trenger virkelig å høre “MÅ” for å skjønne at det er deg dette gjelder. Det er DU som MÅ ta vare på deg selv!

Jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men det har du vist meg  – at jeg må banke det inn i skallen din!

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.