Ungdommen lærte meg om pårørende

"Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd"

 

Jeg kom til en av mine første forumer for videregående skoler for to år siden og var forberedt på nyskjerrighet og egentlig ganske mye tull. Jeg var også forberedt på at lærerne kanskje forventet "forebyggende" tomprat fra meg. Jeg skrev telefonnummeret mitt opp på tavlen, ba alle om å ta frem telefonen sin og sende meg meldinger. På den måten turte de å spørre om hva som helst. Og som vi vet nå? De unge kan sine telefoner, og får de lov til å bruke dem på skolen, da er festen garantert i gang:

-Hvor får jeg tak i kokkain? 

-Skal vi drekka sammen i kveld?

-Bli med på fest a! 

Selvfølgelig begynner det alltid på den måten og jeg må bare innrømme det, jeg synes det er gøy. Det er klart de må få lov til å kødde litt!?

Er det fremdeles vanlig å begynne når man er 13 år? Spør jeg alltid. De fleste steder i Norges land nikkes det forsiktig med skeptiske sideblikk på lærerne. Lærerne prøver å skjule sine små skjeve smil av gjenkjennelse. Vår generasjon har smakt en smule på nattelivet uansett avhengighet eller ikke.

Det er akkurat som om skinnjakken min er alt som skal til for å løse opp gjengen. Den har nesten blitt ett kostyme. Jeg tar ikke av meg jakken når jeg går inn på videregående skoler. Den gir en falsk og praktisk eim av rock'n roll. Jeg forebygger heller ikke, for det er ikke der det største problemet ligger. Problemet ligger på 80-tallet. Og ungdommen vår? Hvem er de barn av?

Verstingene! Oss - 80'tallerne

Man kan si mye om 68'erne, men jeg vil påstå at de var mer naive enn oss. Vi var ikke i tvil om hva som var hva. Hva som var farlig og hva som var "rocker'n". Hei! Vår generasjon lagde til og med musikk for å hive i oss morrostæsj i innleide organiserte betonglokaler. Snakk om å gå rett på murveggen i full ekstase, med glitter i hjernebarken og laserstråler ut av øra . Vi var ustoppelige, vi skulle leve grenseløst og sveve på en sky av party. Paaaaarteeey!

For å generalisere enda mer så har vi at på til endt opp med å dele oss i to grupper. Du har de hysteriske gulrotspisende, treningsnarkomane foreldrene med gluten som hobby og fjellklatring som dagjobb. De som nekter fjortisene sine utgang fra huset i tilfelle de små søte skulle finne på noe så sykt som å oppleve livet. De vet jo hva som kan skje...

Eller du har oss som ikke skjønte at russetiden gikk over. Som satte oss ned etter leggetiden til barna da de var små søte nurk, og drakk oss fra sans og samling med unnskyldninger som:

- Jeg jobber jo!

-det er mulig at jeg drikker litt for mye, men jeg har kontroll over livet mitt!

, -barna merker da ingenting, for jeg drikker bare om kvelden 

Jo kjære, de merker det meste. Det er mulig at vi er promillefrie i løpet av dagen, men hva med personlighetsforandringen vi utsetter dem for? Hva med den uberegnelige irritasjonen? Fyllesjuken om morgenen? Uroligheten når kvelden nærmer seg? Vi har ikke akkurat tid til en ekstra runde med brettspillet, en ekstra episode med barneTV, eller ett ekstra kapittel på senga da, har vi det?

Så - vips er barna fjortiser. Herlig! Så fint de klarer seg selv nå! De er sammen med vennene sine hele tiden, de lager maten sin selv og hvis jeg er ekstra heldig så står de opp selv også. Deilig med rødvin før kl 20. Det er så mange år siden sist, dette fortjener jeg. Promillen stiger i takt med alderen til barna og varer mesteparten av dagen.

Det jeg ikke ser når det har gått så langt, er at det mini-voksene barnet mitt får med seg alt. Jeg kan ikke se det, for jeg har promille mesteparten av tiden og jeg forsvarer rusen min med å være "vanlig". Alle må jo få lov til å kose seg litt etter jobb! Jeg kan ikke se redselen og smerten som er der hele tiden (jeg kan ikke se annet enn min egen smerte, jeg kan ikke se lenger enn nesa mi), jeg kan ikke se gulvet som har forsvunnet under føttene til barnet mitt for mange år siden, skammen over å ta med seg venner hjem og våkenettene med angst for atter et søvnløst mareritt med bråk i huset.

Når det da tikker inn meldinger på telefonen min som:

"Pappan min drikker hele tiden, hva skal jeg gjøre? Jeg er redd" 

Da driter jeg i forebygging!

Det er oss de snakker om. Det er vi som river grunnen under føttene deres. Hva skjer når det kommer en sånn melding og jeg leser den høyt med påfølgende svar? Da tikker det inn flere. Det spruter av smerte på telefonen min, og på noen skoler sitter det heldigvis en helsesøster eller annet helsepersonell fra kommunen for å ta i mot etterpå. Jeg blir selvfølgelig igjen selv også.

 

Så hva skal helsepersonellet gjøre?

De skal IKKE si at det ordner seg

De skal IKKE si at mamma eller pappa skal få hjelp og kommer til å slutte

De skal IKKE si at de må ringe barnevernet

De skal IKKE true!

 

De skal SE barnet, det store barnet som ikke er så stort

De skal høre på barnet, HØRE

De skal tilby seg å snakke mer - snakke hele tiden

De skal skjønne at de ikke skjønner! 

De skal etterhvert sende barnet til noen som faktisk skjønner

Til noen med egenerfaring som pårørende

Og så?

Så skal de fortsette å være der med sin kompetanse, for den hjelper den også

 

 

Ungdommen skal ikke bare forebygges, de skal beskyttes mot oss!

 

 

 

Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.

 

 

 

1

Utrolig bra at du er rundt på skoler og prater om dette <3 Man trenger folk som snakker SANT om sånne temaer.

Skriv en ny kommentar