Nyttårsaften 1988 – 18 år og med stjerner i øynene
Jeg er bedt på fest! En av de kuleste jentene i klassen liker meg! Helle har overnattet hos meg flere ganger nå og vi er venner! Hun er helt spesiell, hun får til alt hun! Også har hun de mest lysende øynene som finnes – de er knallblå med lange øyevipper og hun liker meg! Hun blir bedt over alt, ikke bare i klassen og på skolen og sånne kjedelige ting, hun blir bedt til alle hun, og i kveld skal jeg få være med! Jeg har ikke noen fin kjole selv, men mamma har lånt meg en lilla lang gallakjole – ja det er sikkert galla, Dior eller noe sånt. Den er lang og stoffet faller etter kroppen på en dyr måte – det faller riktig og jeg liker nesten meg selv.
Strass. Strass i håret, strass i ørene og glitter både her og der. Er jeg pen? Ja, jeg er nesten pen??? Helle kommer til å like dette tror jeg, jeg håper hun synes at jeg er bra nok!
Ikke nok med det, jeg har ny kjæreste også.. tror jeg? Vi holder iallefall på å bli det. Han skal også på festen. Det kiler i magen, adrenalinet og spenningen stiger i takt med makupkremen. Nok å drikke på klarte jeg også å skaffe, poltidene er lette å lære seg, de er i grunn bare akkurat som gamle butikk åpningstider. Jeg drikker litt nå jeg, det er koselig å nippe foran speilet – litt voksent? nesten?
Jeg kjenner hender mellom bena mine, fremmede fingre som kravler steder de ikke skal være. Hvor er jeg? Det er mørkt. Jeg kjenner ikke igjen hendene. Det ligger noen ved siden av meg. Jeg husker ingenting.
Jeg bråvåkner fra dvalen, spretter opp og finner lysbryteren. I den fremmede sengen jeg tydeligvis har fått låne på den fremmede festen, ligger det en gammal gris på minst 30 år og gliser. Jeg trekker på meg den tilsølte dyre kjolen til mamma og løper ut av rommet. Jeg vil ikke høre hva han har å si. Jeg husker han ikke og vet ikke hvorfor han er der.
Resten av huset har våknet, det er mørkt enda, men tidlig morgen. Det potensielle kjæresten min har forsvunnet fra huset. Jeg tar mot til meg å spør de andre som prater og ler på kjøkkenet, de har ingen svar og vet heller ikke hvem 30 åringen i sengen er. Ingen vet det, ingen vet hvor han kom fra, om han var der lenge kvelden før eller hvem han er. De andre beskytter meg til han drar, dytter meg inn i stuen og passer på at han forsvinner. Vennlig beskyttelse fra fremmede mennesker.
Den romjulen befant jeg meg av en eller annen grunn i Bogstadveien. Jeg så det (i mine øyne) sleske ansiktet hans komme mot meg, jeg hadde ingen retrett midt på fortauet. Han var gledestrålende over gjensynet og håpet vi kunne treffe hverandre igjen. Jeg var 18 år, uten forsvar og uten hukommelse. Det eneste jeg husket var en følelse av overgrep, men uten å kunne sette fingeren på det.
Helle ble en fortrolig venn den gangen, fordi hun ikke møtte meg med moral da jeg tok mot til meg og fortalte om det – det suger i magen når man forteller sånt, og hvis man slipper moral så tør man å betro seg, da blir man tryggere.
Trygghet
Dette er en av mange grunner til at jeg aldri kommer til å kjefte på barna mine hvis de drikker. Det er mye viktigere for meg at de tør å ringe hjem hvis de trenger hjelp. Hverken barn eller voksne oppsøker kjeft. Hvis de etterhvert viser tegn på avhengighet så kan ikke jeg heller stoppe dem. Jo, det sier jeg, også om mine egne barn.
Alt jeg kan gjøre er å være til stede, prøve og avverge de værste konsekvensene og håpe på lysere tider. For jeg kommer til å gjøre den feilen med mine egne barn jeg også. Jeg kommer til å håpe og jeg kommer til og gå i dørken av det. Nå for tiden håper jeg bare at de ikke har arvet meg.
Hva er viktigst? Følelser og stygge konsekvenser? Eller norsk lov om å ikke røre alkohol før man er 18. Hvis norsk lov er viktigst, kommer ungdommen til å følge den?
Nei
Skal de da avstraffes eller hjelpes, disse barna våre?
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Du sier du plutselig våkner uten å huske noe; så hvordan vet du at du ikke flørtet med den «gamle grisen»? Hvordan vet du at du ikke frivillig lot han tafse på deg? Hvordan vet at det ikke var du som la an på han? Han kan ha like dårlig hukommelse om hva som har skjedd som deg.
Runar:
Nettopp Runar!
Hæ.., når den gamle grisen ikke hadde glemt, og håpet på et møte igjen!! Ja da husket han sikkert mer også tror du ikke Runar. Uansett hvem som husket hva, en lite hyggelig opplevelse for en 18 åring.
Vera Lynn:
Ja, det gliset jeg møtte den gangen i Bogstadveien var vel nesten det som føltes mest som “overgrep”.
Uansett: agendaen min med dette innlegget var to ting (ha! Vera, der ga du meg sjansen til å si det:)
1. Å vise andre kvinner med stor skam på grunn av dårlig og tilfeldig sex i fylla, at de ikke er alene. Rus og sex hører dessverre sammen noen ganger og da den vonde versjonen.
Mange kvinner blir også satt opp i hjørner og utfører handlinger for å slippe unna. Sånt skjer jo ikke i edru tilstand. Dette innlegget forteller kanskje noe litt annet – mer mot overgrep, men det er av samme ulla.
2. Den andre agendaen var kanskje klar, men sekundær – barna mot slutten her:)
Sånn ja – takk for den sjansen Vera <3
Enig med Vera Lynn her!
Men et lite paradoks i forhold til det du skiver om foreldre/ barn og grenser… Jeg tror jeg var blant de stengeste og den med tydeligste grenser av oss foreldre når ungene våre vokste opp, men det var meg de kom til når det var noe. Selv når de var fulle før de fyllte 18. Og de visste jeg nesten ikke drikker. Tror ikke grenser er feil sånn i seg selv. Jeg tror det gir trygghet. I alle fall når det er kombinert med forståelse, aksept og masse humor.
Ei_heks:
Jeg er enig med deg i det Heksa:)
Jeg er enig på den måten at oppdragelse og mennesker er en individuell sak. De gangene man diskutere oppdragelse så hopper man nesten frivillig inn i et minefelt.
Du beskriver jo din grensesetting som omsorg og kjærlighet sånn som jeg leser det og det er vel hovedsaken?