God nyttårsmorgen!
Det er to dager i året jeg alltid har hatet, selv som aktiv. Nyttårsaften og 17 mai. Det er vel noe med forventningene som settes i gang? Noe med presset om å bli bedt hit og dit? Presset kommer vel ofte innenfra en selv? Redselen for å føle på utenforskap.
Selv har jeg nesten aldri blitt bedt steder, men jeg skjønner godt hvorfor og jeg skal fortelle deg om en sånn fest litt senere i dag. Hvis jeg klarer å få det ned på pap… skjermen.
Når jeg tenker på hva slags forventningspress jeg la på meg selv før, er dette hva jeg gikk glipp av i går:
Jeg gikk glipp av å danse foran speilet mens jeg sminket meg og nippet til glasset, nippe er vel en egen kategori for meg, jeg nippet i hode, men helte nedpå i realiteten. Jeg gikk glipp av å se min egen selvtillit stige i takt med glasset foran speilet mens jeg gled lenger og lenger unna de rundt meg. Jeg gikk glipp av Nesoddbåten til byen med vodkacola på innerlomma. Jeg gikk glipp av å snakke med alle på båten, sannsynligvis en tadd mer brisen enn de hadde rukket å bli.
Jeg gikk glipp av en dyp samtale over minst tre flasker vin med kjæresten min på restaurant. Jeg gikk glipp av at samtalen gled over i misforståelser og kverulasjon. Jeg gikk glipp av å gå ut på gaten i byen, fullstendig overbevist om at jeg hadde rett og alltid ble misforstått, en dramaqueen med agenda. Jeg gikk glipp av å ta helt av på Rådhusplassen, skrike til motparten fullstendig overbevist om at de som gikk forbi med store øyne var på min side. Jeg gikk glipp av Blackout.
Hvis jeg hadde fått Blackout så hadde jeg sannsynligvis slått ham i desperasjon. All min egen selvforakt hadde snudd og pekt utover til de rundt meg. Jeg gikk glipp av å stikke av midt i byen, havne på en tilfeldig sofa, eller verre, i en tilfeldig seng og våkne opp med dundrende angst i dag. En angst som bare kunne stagges på første åpne bar. Jeg gikk sannsynligvis glipp av å miste flere tenner også.
Jeg gikk ikke glipp av den lille familien min. Jeg gikk ikke glipp av å sende min 14 år gamle datter ut i nyttårsaftensverden alene for første gang. Jeg gikk heller ikke glipp av muligheten til å hente henne i bil hvis noe skulle gå galt (noe det ikke gjorde, lille prektige troll;). Jeg kunne kjøre ned til foreldrene mine, søsteren og broren min for å si hei midt på natten. Jeg kunne stå på brygga sammen med kjæresten og sønnen min, se på raketter og holde rundt dem i de 10 kalde minuttene det varte.
Jeg våknet uten angst, med et par tenner, uten gårsdagens krangel, med en liten familie som enda sover trygt. Jeg kunne også sette meg ned å skrive til deg, noe jeg liker veldig godt, men ikke hadde klart med abstinenser, for fyllesjuke er tross alt abstinenser. Livet som edru er ingen rosa sky (eller jo, jeg synes faktisk det). Jeg har de samme hverdagslige problemene som alle andre. Noen ganger tenker jeg at det kan være kjedelig uten en fest. Men du, er det egentlig så gøy? Det jeg har skrevet over her?
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Jeg gikk ikke glipp av noe i går for jeg våknet i dag uten å ta en halv jeger til frokost…
Voodoo:
Haha! Kjære voodoo! Det er så deilig med litt humor! Og den jeger’n, den blir jo bare jævlig til slutt. Nei – den kan få leve sitt eget liv:)
Jeger?n er jævlig men den må ned så jeg klarer å sette meg i bilen for å kjøre ned til kafee?n og bestille speilegg, kaffe og en cola som ble helt ut i blomsterpotten ved siden av og byttet ut em en kvart jeger til. Da var jeg klar for å få i meg speilegget uten at hendene ristet slik at speilegget ikke gikk inn i kjeften. Så var det bare å sette seg inn i bilen å kjøre ned til den faste baren og få dagens første dose(r) med vodkajuice. Livet var herlig for jeg husket jo ikke dagen igår siden jeg alltid hadde blackout. Det gikk bra for alt var rutiner. Den vanlige daglige rutinen…
Voodoo:
Herlig! Tusen takk for fargelegging av innlegget:)))
Takk Julie 🙂 Setter pris på dine innlegg og dine kommentarer til det jeg skriver 🙂 Jeg gikk glipp av ståk og styr kl 24.00 (har stort sett gått glipp av dette i aktiv rus også pga blackout ) Det jeg opplevde i går var tillit fra familien om å få være inne sammen med hunden for den er redd. Og jeg satte pris på det. Har aldri likt høytider jeg heller. Denne julen/nyttår har jeg opplevd mye tillit varme og kjærlighet men nå er jeg sliten av det!!! Nå gjelder det ikke å bli blank i pelsen og hvile på sine lauvbær !!!Nå lengter jeg etter hverdagen og rutiner, de er best for meg. Og i morgen er det tirsdag 🙂 🙂
Tja..
Den der fleipen: ” Fy flate for en jævla bra fest jeg var på! Jeg husker ingenting!” er jo veldig morsom, men også veldig alvorlig for den som gidder tenke litt.
Bedre med de små ting man husker i ettertid? 🙂
avholds:
Vet du hva? Det er så mye mye bedre:)))
Anonym:
Ja! Det var så deilig å få hverdagen tilbake:)
Hunden min er snart fem år og har aldri reagert på rakettene. Ikke før i år. Nå ble hun helt krakilsk
Jeg hadde en som var helt ødelagt av det før, så jeg vet litt om hvordan det fungerer. Gjør du noe med det? Beroligende fra veterinæren eller noe sånt?
Vi var på fjellet og minimalt med raketter der. Laaaaang tur på em før “”barne fyrverkeriet” og meditasjons-musikk på full guffe fra kl 23.30 til 0100. Funka for meg og det funka for hunden 🙂 :)Vi lå i sengen å spiste godis,sov og drakk julebrus i to timer 🙂
Perfekt nyttårsaften! Hunden vår slapp ikke helt unna stresset:(
Her var det helt stille, men jeg må innrømme at det lå en viss spenning i å sende datteren min ut i natten. Det gikk fint, hittil er hun heldigvis den av vennegjengen som er minst nyskjerrig på rus – jeg håper det varer!