Hei. Jeg bare lurer: Hvilken følelse drev deg til å begynne og drikke og hvilken følelse fikk deg til å slutte? Plikt, skyld, sorg eller skam? Jeg håper du svarer så jeg slipper å sitte med barnevernet på trappen som deg.
Tusen takk for spørsmålet og det er klart jeg svarer. Jeg svarer med fare for å gjenta meg selv fordi det er viktig å svare på disse spørsmålene. De er såpass viktige at det ikke holder med et lite innboks-svar.
Vi begynner med hvilken følelse som fikk meg til å starte festen da jeg var 13 år. Det er enkelt, enkelt og kjedelig fordi jeg ikke kan by på sosialpornografi og det er litt av poenget mitt med å være offentlig om hele temaet. Dette er helt vanlig, vi begynner, som dere andre, av helt vanlige grunner som er totalt strippet for mystikk. Vi kan godt snakke om selvforakt og usikkerhet i ungdommen, men hvem har ikke det? Det er ikke bare rusavhengige som har utfordrende liv. Det finnes selvfølgelig unntak fra den regelen, folk som har sterkere tragedier enn andre, men de er ikke jeg så opptatt av. Det finnes tilfeller over alt i verden, i alle kategorier, men de er unntakene fra regelen.
De fleste av oss starter festen av en enkel grunn: fordi det er fest, fordi det er gøy, fordi det er spennende og gjerne fordi det er ulovlig – vi starter tidligere enn Norges lover tillater oss, og tidligere enn foreldrene våre tillater oss – det er spennende.
Jeg holder en del foredrag på videregående skoler og får hele tiden bekreftet av ungdommen at det å starte som 13-14 åring fremdeles er vanlig, litt avhengig av hvor i landet man vokser opp. Jeg tenker selv at det er helt uinteressant om man starter når man er 13 eller 16 år – eller 20 for den saks skyld. Det er hvorvidt man er avhengig som teller for fremtiden av et liv. Og der kommer vanskeligheten: hele Norge fester – hvis man sammenligner seg selv med sidemannen kommer man frem til at man ikke har et problem, sidemannen er tross alt også drita. Forskjellen på sidemannen og meg er at han slutter festen når livet forandrer seg fra ung til eldre – ca ved 25 til 30 år, han slutter også på grunn av omstendigheter som familie og karriere. Han er ikke avhengig, han bare festet i ungdommen, mens jeg fortsetter uten å tenke meg om. Jeg reflekterer ikke over at jeg muligens har et problem, jeg blir bare litt irritert over at det ikke er noen kjente fjes på byen lenger.
Så – vi starter av en grunn og fortsetter av en annen
Glede får oss til å begynne, smerte får oss til å fortsette.
Alt dette kan jeg utdype videre, men da vil jeg gjerne gjøre det på samme måte som jeg gjør på foredrag. Jeg kan ikke gjette meg til dine spesifikke spørsmål, så spør gjerne videre. I kommentarfeltet og på innbokser. Denne bloggen genererer naturlig nok innboksen mest. Noen ganger fyller folk med egenerfaring ut det jeg skriver i kommentarfeltet – det er utrolig verdifullt, fortsett gjerne og tusen takk for det.
Videre til: hvorfor sluttet jeg?
Nå skal du få lov til å bli frustrert: fordi jeg fikk nok. Beklager, det er det ufullstendige og irriterende svaret. Rus er følelser, rus er hjernen. Derfor har ikke rus en fasit – det finnes ingen mirakelkur, bare nok smerte, angst og skam. For de fleste holder ikke en gang det til å slutte. Det er jo de samme tingene som får oss til å fortsette.
Jeg sluttet ikke fordi barnevernet kom på døra. Jeg sluttet heller ikke på grunn av barna. Det går ikke an. Driften er for stor til å slutte på grunn av noe annnet enn personlig smerte.
Dog, barnevernspedagogen – saksbehandleren min hjalp godt til. Hun hjalp meg fordi hun i alle de fem årene hun hadde saken min viste en utrolig omsorg hele veien. Hun kjempet for at jeg skulle beholde barna og hun risikerte jobben sin flere ganger under den tiden. Hun skjønte at jeg drakk, men hun hadde jussen mot seg. De må ha håndfaste bevis for å gjøre noe. Der var jeg flink til å skjule det meste. Jeg hadde jobb, jeg trente, jeg hadde besøk av andre barn hver dag. Huset vårt krydde av barn som overnattet i helgene og jeg drakk bare etter leggetid – en fasade det tok henne lang tid å bryte ned. Sommeren 2013 sauset det seg til for meg. Barna var blitt store nok til å underholde seg selv (faren døde av kreft i 2010, så jeg var alene her på Nesodden). Jeg fikk “friheten” til å helle vin i kaffekoppen tidligere på dagen, jeg fikk også friheten til å feste igjen fordi barna byttet på overnattingssteder. Fylla gikk over i bakfull og drikkingen startet før fyllesjuken satte inn.
Jeg husker ikke så mye av den sommeren, men da bekymringsmeldingen kom og saksbehandleren min troppet opp, satte hun kniven rett på halsen min. “Du lurer meg ikke lenger nå Julie, du slutter eller vi tar barna. Jeg setter barnevernsvakten på deg i kveld og de kommer uanmeldt til du er innlagt”. Hun kom til riktig tid på riktig sted. Hun fikk meg ikke til å slutte, men hun kom da jeg hadde fått nok. Vi matchet. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Flaks? Noe annet? Noe var det.
En ting er sikkert, hun hadde omsorgen i bånn. Jeg stolte på henne etter mange år med bearbeidelse, så sånn sett var det ikke vanskelig å krype til korset med den smerten jeg hadde da. Marianne som jeg kaller henne, fulgte opp lenge etter det. Hun satt til og med barnevakt den første tiden etter Trasoppklinikken, så jeg kunne komme meg på møter. Man hører sjelden om en fantastisk person fra barnevernet. Jeg var heldig og er det enda. Vi har fremdeles kontakt og hun er ikke farlig uansett hva det gjelder. Jeg snakket senest med henne for tre dager siden og det var om heavy saker uten at det var farlig å betro seg.
Hva er nok?
Det er umulig å svare på. For meg var det angst og skam over veldig mange år, men den angsten og skammen har alle som ruser seg og de fleste slutter ikke. Jeg vet at dette er frustrerende, svaret finnes ikke og de gangene det finnes er det helt personlig og individuelt. Ikke hemmelig (for meg), bare umulig og svare ordentlig på. Nok er nok eller, dessverre – nok er ikke nok, da er graven neste steg. For å klare og slutte må du ikke bare ha fått nok, du må være så langt nede at du er villig til å ta i mot hjelp. Så langt nede at motstanden din er brutt ned. Så langt nede at du sier: “Ok, jeg klarer det ikke selv, jeg gir meg, jeg skal gjøre alt du sier uansett om jeg tror på det eller ikke”. Dit er det vanskelig å komme fordi vi står i veien for oss selv. Vi er besserwissere, vi vet alt om oss selv og vi vil for all del ikke ha hjelp. Du må forbi det og det, det går vel nesten ikke an? Jeg er her uansett og jeg venter på deg til du kommer deg dit.
Jeg merker at dette innlegget kunne vært en hel bok fordi det er så mange fasetter i det jeg nettopp har skrevet. Så legg gjerne til eller spør videre.
Hvis du vil følge denne bloggen må du nesten følge bloggssiden min på FB, den er HER. Vil du følge min personlige side er det bare å spørre HER.
Godt skrevet innlegg 🙂
Jeg ønsker deg alt godt i året som kommer , og at den blir bra 🙂
orkanen:
I lige måde O! Ha et ordentlig godt nytt år:)
Hei Julie
Jeg ser du er på twitter og facebook. Jeg er også på twitter men ikke facebook – for det liker jeg ikke og vil heller ikke, så vet du det.
Hvor hva skal jeg begynne med ?
Peace
Voodoo
Begynte for å ikke føle meg enda mer på sida av alt enn jeg allerede gjorde. Og delvis for å “følge etter” og knuse den usynlige veggen mellom meg og “de andre”.
Vil ikke utdype i detalj hvorfor jeg sluttet, men i grove trekk fikk jeg oppleve på nært hold over ALTFOR lang tid, hvordan alkohol virkelig kan fucke opp en allerede fucked up person, og summen av alle de negative opplevelsene gjør at jeg ikke har EN positiv assosiasjon igjen knyttet til alko (men sikkert flere hundre dårlige).
Vel og bra, på en måte – men det blir LITT som å si “Jaja, passet jo bra å amputere den armen. Har aldri trent venstrearmen så mye som nå, er blitt en racer på å padle i ring.”. Det var en allegori, bare for å ha det nevnt FØR folk begynner å kaste råtne tomater og proteser på meg.
Takk for god lesning Julie. Boka di er forøvrig den første boka jeg har klart å lese på nesten 10 år (pga PTSD og ymse tilknyttet det). Kudos, 1UP!
Voodoo:
Hei Voodoo. Jeg er ikke så mye på Twitter, men jeg kan jo gå inn å sjekke innboksen min der hvis det er det du mener med “Hvor hva skal jeg begynne med?”
Det er iallefall sånn jeg leser kommentaren din? At du vil ha kontakt?
Du kan også gå til kategorier på bloggen her og finne all kontaktinfoen min på OM
Andreas Lorentsen: Herlig lagt til Andreas:) Tusen takk!
Vet ikke hvilken av tilleggene du tenker på, men jeg husker ikke hva som er lagt til en gang, så det er sikkert ikke så farlig 😀 Alt er i det minste sant. I det minste mesteparten. Resten er kjøpt og betalt av en eller annen som ikke er meg (og nettopp derfor syntes jeg det var innafor, om det i det hele tatt var det som VAR tillegget). Gir meg nå, før jeg snakker meg tilbake til noe jeg ikke kan snakke meg ut av.
Grått nytt hår!
Hei igjen Julie, jeg ønsket ikke kontakt men jeg så en presentasjon du hadde og likte meningen du hadde om hva et rusproblem var – hvordan det oppstår og hvordan det kunne bli behandlet bla at det kan du kun selv og ingen andre kan det for deg, de kan kun støtte deg.
Så når jeg la inn det innlegget på bloggen din ble det litt feil og det er fordi jeg ikke bruker sosiale medier så mye, faktisk minst mulig da jeg ikke er så begeistret for all den personopplysningen som blir blottlagt på sosialemedier i dag.
Som sagt jeg likte vinklingen din som jeg kjenner meg igjenn i og er tildels enig i deg med.
Så da skjønner du sikkert at jeg selv har en lang rushistorie som jeg nå kom met utifra for 5 år siden etter å ha vårt der i over 40 år, så ja jeg begynte tidelig, sånn ca. i 12 års alderen.
Jeg har mail adressen din så kansje jeg mailer deg min historie en dag, jeg må tenke på det.
Da er 2017 på hell og 2018 snart i sin begynnelse med nye utfordringer og muligheter til å vokne om morgenen å si til seg selv : I dag skal jeg gjøre alt jeg gjør bedre enn i går.
GODT NYTT ÅR
Peace
Voodoo
Andreas Lorentsen:
Haha! Kjære Andreas, jeg mente bare kommentaren din i seg selv, fint lagt til i mitt innlegg. Skjønner?
Og forresten – det gjelder alle kommentarene dine over alt når du først setter i gang. Ubetalelig:)))
Voodoo:
Tusen takk for oppklaringen Voodoo! Veldig bra, da er du litt plassert også;)
Resten gjør du selvfølgelig som du selv vil med. Ha et supert nytt år!!!
Takk Julie 🙂 Alkohol kicka direkte inn hos meg første gang jeg drakk. Alt var bare moro og stas. Slutte og drikke var heller ikke vanskelig. Det gjorde jeg like mange ganger som jeg drakk 🙂 🙂 Utfordringen var att jeg begynte igjen. De siste årene var ingen ting stas og moro, men jeg fortsatte å drikke. Ingen konsekvenser var store nok til at jeg sluttet å drikke. Tap av venner, trusler om skilsmisse, misnøye på jobben, avvisning av barna……. osv osv. Jeg sluttet “litt” når det brant som verst, men fortsatte og fortsatte. Opplevde en stor katastrofe i livet og da økte det veldig. Og jeg ville bare dø. Jeg viste jeg ville dø av alkohol og fikk jeg ikke alkohol ville jeg ikke leve !! Jeg møtte min bunn og la meg inn på klinikk. Det som denne gangen har fått meg til å slutte i 2 år og 2 mnd er andre alkoholikeres historie og deres felleskap. En dag av gangen. Bare for i dag skal jeg ikke drikke. Hva som skjer i morgen har jeg ikke kontroll på før i morgen og det er godt nok. God nyttårs aften <3 <3
Anonym:
Tusen takk for det kjære 6!
Til der andre som leser denne kommentaren – det er så fint med sånne tillegg som dette. Farger som viser at vi rusavhengige har så mye felles uansett hvor forskjellige vi er ellers og det, det gjelder dere pårørende også:)
Godt nytt år 6!