Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk?

Dette er foreldrene mine

 

Det ene menneske heter Stein og det andre menneske heter Kari. Stein og Kari eller Kari og Stein.

 

De er ganske vanlige foreldre og ganske vanlige mennesker. De er snille, litt gale, morsomme, teite (eller var teite da jeg var 14 år). De hadde vanlig slitsom økonomi, de ble litt rike, de ble litt urike. De har hus, de hadde leilighet, de hadde foreldre, de gikk på skole, de møtte hverandre, de fikk tre barn og gjorde som de fleste foreldre gjør i hverdagen. De flyttet til Gabels gate i Oslo, jeg er for det meste oppvokst der. Og litt i Bergen. Og litt på Nesodden.

Jeg er ikke oppvokst i en container. Jeg hadde ikke slemme foreldre og jeg ble ikke utsatt for omsorgssvikt. Jeg hadde møbler å sitte i og klær på kroppen. Innholdet i magen var det heller ikke noe å si på. Jeg danset Jazzballett, gikk på håndball, spilte Cello og hadde bestevenninner. Jeg likte best å spille Beethoven på Cello. Det var vel det eneste pappa var streng på - øvingen. Jeg lurte ham med øvingen. Jeg spilte Beethovens 9 symfoni (siste sats?) hver gang jeg måtte øve. Den hadde Pelle Parafins Bøljeband sørget for at jeg likte. Han hørte at jeg øvet og jeg slapp de vanskelige Mozart-leksene. Jazzballett var bare gøy så der trengte jeg ikke å jukse. Eller jo, jeg lurte pappa der også - jeg kunne smugrøyke på vei til balletten på Valkyrie plass.

Jeg begynte ikke å drikke fordi jeg hadde det vondt. Jeg hadde det helt vanlig. Fint egentlig. 

Jeg begynte å drikke fordi det var gøy og fordi det var slikt man gjorde på fest. Det var kjempegøy! Jeg var 13 år. Foreldrene mine fikk det ikke med seg noe mer en andre foreldre får det med seg. De reagerte som andre foreldre de gangene de fikk det med seg. Enkelt og greit. Ikke mystisk, ikke annerledes og ikke tragisk eller forferdelig. Vanlig.

Når jeg blir spurt om hvordan mine foreldre forholdt seg til alkoholismen min, tenker jeg først: hvilken alkoholisme mener du?

Realiteten er mye enklere enn det. Det  finnes nesten ikke tanker rundt alkoholisme i begynnelsen av et liv - for de fleste. Det finnes derimot bekymringer om flaksing. Hvor skal du nå Julie? Når kommer du hjem i kveld? Ring hvis du skal sove borte i helgen. Hvem er den nye venninnen din. Du får ikke lov til ditt. Du får ikke lov til datt. Julie gjorde ditt og datt allikevel. Fjortiser gjør det, ditt og datt allikevel. Helt vanlig, som hos de fleste andre.

 

Festen eskalerer ikke før tilgangen er der. Da er det også på tide å flytte hjemmefra. Man er 18 år.

Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk? Tilbake til:

Hva mener du med drakk? Alle drakk, alle festet. Hele Oslo var på byen. Fra 13 til 30 er livet en fest. For mange.

Hva gjorde foreldrene mine med det?

Tenk heller over:

hvordan i alle dager skulle de ha noen forutsetning for å vite noe om det i det hele tatt?

Hva ville du gjort hvis moren din flyttet inn på hybelen din og insisterte på å bo der i de neste tre månedene bare for å følge med på hvordan det nye livet ditt artet seg?

La oss si at hun fattet mistanke da, og insisterte på å sitte på deg i sofaen i tre uker?

Hadde du tillatt det?

Hadde du tatt telefonen hver gang hun ringte hvis det var fem ganger om dagen? Eller hadde du kanskje oversett noen av opprigningene?

Gjorde moren min noe av dette? Nei, selvfølgelig ikke. Hun var en vanlig mor med en vanlig datter som hadde flyttet hjemmefra. Akkurat som andre vanlige mødre og døtre.

Eskalerte alkoholismen min etterhvert som årene gikk? Så de det til slutt? 

Ja 

Men hva gjorde de da da? 

Hva mener du at de kunne gjøre?

Jeg er voksen og de er bare foreldrene mine. De hadde ingenting de skulle ha sagt. Det har de i grunn ikke nå heller. Akkurat som med alle andre.

Avhengighet er ikke mystisk og drar ingen andre veier enn et helt normalt liv. Avhengighet går derimot ut over alle rundt den det gjelder og stakkars dem. De kan ikke stoppe det. Langt mindre se det tidlig. Hvem kan det? Ikke jeg.

Ja, det finnes unntak. Det finnes tilfeller der det blir tydelig tidlig, men det er ikke poenget mitt her nå. Poenget er at dette? Dette er ganske vanlig.

 

Pappa og Mamma. Helt vanlige. Eller... vel vel, jeg er datter, jeg synes de har en og annen skrue løs uansett.

 

 

 

Slå følge med meg på FB a! Her er linken til siden min: Facebook

 

 

8

Hei Julie.

Jeg kjenner meg igjen i den utviklingen med foreldre. Jeg er en 65 år gammel alkis som takk Gud har fått behandling på 12 trinns klinikk og har det godt nå.. ....Det jeg lurer på er dette: Jeg har barn, To voksne som greier seg fint, Så har jeg to gutter i tidlig 20 årene. De fester slik som andre, tror jeg??? Men jeg ser visse tegn som jeg etter det jeg har lært, bekymrer meg. Så da er det store spørsmålet. Hva gjør en gammel alkis? Sitter han stille i båten eller kan han gjøre noe i det hele?

Tore: Ja, ikke sant det der er vanskelig Tore! Jeg tenker litt det samme hver gang jeg råder pårørende til å slutte og tro at de kan hjelpe. Jeg mener at de knuser sitt eget håp for hver eneste gang de prøver på nytt. Til slutt blir det farlig for dem også - mentalt sett.
Men klarer jeg å følge det selv? Neida!
Jeg er pårørende til en jeg har kjent hele livet og på grunn av det håper jeg av forskjellige hendelser at ENDELIG! Endelig har denne personen fått nok, men neida..
Det samme med datteren min som er 14. Klarer jeg å følge mitt eget råd hvis hun skulle ryke utpå en gang? Når jeg snur mitt eget råd til meg selv, ser jeg jo hvor umulig det er. Men vi vet det vel Tore? Det går ikke an å gjøre noe annet enn å være der, gi kjærlighet og tilstedeværelse? Uten å håpe! Hmmmm... vondt.

Digger deg julie

Anja: <3 <3 <3

Takk Julie for nok en viktig "refleksjon" <3 Etter det jeg har lært nå, er jeg glad mine foreldre opplevde meg som en helt vanlig ungdom og en fornuftig voksen en lang stund.Selv om jeg egentlig ikke var det !!Godt for de att de ikke ble medavhegig allerede da......phu.... Når jeg tenker tilbake var jeg mye ensom, sammen med venner og min flotte kjærlig omsorgsfulle familie.Men det var det ingen som viste noe om, og jeg forsto det heller ikke selv da. Mitt " utenomskap" var ikke tydelig for noen, heller ikke meg selv.

Anonym: Der la du til innlegget igjen 6. Tusen takk!!!

Til dere andre som leser dette - 6 (som jeg kaller denne fine leseren), utvidet nettopp det jeg skrev om:)

Jon Eivind Gullord

Gode refleksjoner. Godt skrevet. God humor. Og varme. Og god terapi. For alle.

Jon Eivind Gullord: Fra deg Jon Eivind?! Bedre kan det ikke bli!
Hjertesmilefjes

Skriv en ny kommentar