Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk?

Dette er foreldrene mine

 

Det ene menneske heter Stein og det andre menneske heter Kari. Stein og Kari eller Kari og Stein.

 

De er ganske vanlige foreldre og ganske vanlige mennesker. De er snille, litt gale, morsomme, teite (eller var teite da jeg var 14 r). De hadde vanlig slitsom konomi, de ble litt rike, de ble litt urike. De har hus, de hadde leilighet, de hadde foreldre, de gikk p skole, de mtte hverandre, de fikk tre barn og gjorde som de fleste foreldre gjr i hverdagen. De flyttet til Gabels gate i Oslo, jeg er for det meste oppvokst der. Og litt i Bergen. Og litt p Nesodden.

Jeg er ikke oppvokst i en container. Jeg hadde ikke slemme foreldre og jeg ble ikke utsatt for omsorgssvikt. Jeg hadde mbler sitte i og klr p kroppen. Innholdet i magen var det heller ikke noe si p. Jeg danset Jazzballett, gikk p hndball, spilte Cello og hadde bestevenninner. Jeg likte best spille Beethoven p Cello. Det var vel det eneste pappa var streng p - vingen. Jeg lurte ham med vingen. Jeg spilte Beethovens 9 symfoni (siste sats?) hver gang jeg mtte ve. Den hadde Pelle Parafins Bljeband srget for at jeg likte. Han hrte at jeg vet og jeg slapp de vanskelige Mozart-leksene. Jazzballett var bare gy s der trengte jeg ikke jukse. Eller jo, jeg lurte pappa der ogs - jeg kunne smugryke p vei til balletten p Valkyrie plass.

Jeg begynte ikke drikke fordi jeg hadde det vondt. Jeg hadde det helt vanlig. Fint egentlig. 

Jeg begynte drikke fordi det var gy og fordi det var slikt man gjorde p fest. Det var kjempegy! Jeg var 13 r. Foreldrene mine fikk det ikke med seg noe mer en andre foreldre fr det med seg. De reagerte som andre foreldre de gangene de fikk det med seg. Enkelt og greit. Ikke mystisk, ikke annerledes og ikke tragisk eller forferdelig. Vanlig.

Nr jeg blir spurt om hvordan mine foreldre forholdt seg til alkoholismen min, tenker jeg frst: hvilken alkoholisme mener du?

Realiteten er mye enklere enn det. Det  finnes nesten ikke tanker rundt alkoholisme i begynnelsen av et liv - for de fleste. Det finnes derimot bekymringer om flaksing. Hvor skal du n Julie? Nr kommer du hjem i kveld? Ring hvis du skal sove borte i helgen. Hvem er den nye venninnen din. Du fr ikke lov til ditt. Du fr ikke lov til datt. Julie gjorde ditt og datt allikevel. Fjortiser gjr det, ditt og datt allikevel. Helt vanlig, som hos de fleste andre.

 

Festen eskalerer ikke fr tilgangen er der. Da er det ogs p tide flytte hjemmefra. Man er 18 r.

Men hva gjorde foreldrene dine med at du drakk? Tilbake til:

Hva mener du med drakk? Alle drakk, alle festet. Hele Oslo var p byen. Fra 13 til 30 er livet en fest. For mange.

Hva gjorde foreldrene mine med det?

Tenk heller over:

hvordan i alle dager skulle de ha noen forutsetning for vite noe om det i det hele tatt?

Hva ville du gjort hvis moren din flyttet inn p hybelen din og insisterte p bo der i de neste tre mnedene bare for flge med p hvordan det nye livet ditt artet seg?

La oss si at hun fattet mistanke da, og insisterte p sitte p deg i sofaen i tre uker?

Hadde du tillatt det?

Hadde du tatt telefonen hver gang hun ringte hvis det var fem ganger om dagen? Eller hadde du kanskje oversett noen av opprigningene?

Gjorde moren min noe av dette? Nei, selvflgelig ikke. Hun var en vanlig mor med en vanlig datter som hadde flyttet hjemmefra. Akkurat som andre vanlige mdre og dtre.

Eskalerte alkoholismen min etterhvert som rene gikk? S de det til slutt? 

Ja 

Men hva gjorde de da da? 

Hva mener du at de kunne gjre?

Jeg er voksen og de er bare foreldrene mine. De hadde ingenting de skulle ha sagt. Det har de i grunn ikke n heller. Akkurat som med alle andre.

Avhengighet er ikke mystisk og drar ingen andre veier enn et helt normalt liv. Avhengighet gr derimot ut over alle rundt den det gjelder og stakkars dem. De kan ikke stoppe det. Langt mindre se det tidlig. Hvem kan det? Ikke jeg.

Ja, det finnes unntak. Det finnes tilfeller der det blir tydelig tidlig, men det er ikke poenget mitt her n. Poenget er at dette? Dette er ganske vanlig.

 

Pappa og Mamma. Helt vanlige. Eller... vel vel, jeg er datter, jeg synes de har en og annen skrue ls uansett.

 

 

 

Sl flge med meg p FB a! Her er linken til siden min: Facebook

 

 

8

Hei Julie.

Jeg kjenner meg igjen i den utviklingen med foreldre. Jeg er en 65 r gammel alkis som takk Gud har ftt behandling p 12 trinns klinikk og har det godt n.. ....Det jeg lurer p er dette: Jeg har barn, To voksne som greier seg fint, S har jeg to gutter i tidlig 20 rene. De fester slik som andre, tror jeg??? Men jeg ser visse tegn som jeg etter det jeg har lrt, bekymrer meg. S da er det store sprsmlet. Hva gjr en gammel alkis? Sitter han stille i bten eller kan han gjre noe i det hele?

Tore: Ja, ikke sant det der er vanskelig Tore! Jeg tenker litt det samme hver gang jeg rder prrende til slutte og tro at de kan hjelpe. Jeg mener at de knuser sitt eget hp for hver eneste gang de prver p nytt. Til slutt blir det farlig for dem ogs - mentalt sett.
Men klarer jeg flge det selv? Neida!
Jeg er prrende til en jeg har kjent hele livet og p grunn av det hper jeg av forskjellige hendelser at ENDELIG! Endelig har denne personen ftt nok, men neida..
Det samme med datteren min som er 14. Klarer jeg flge mitt eget rd hvis hun skulle ryke utp en gang? Nr jeg snur mitt eget rd til meg selv, ser jeg jo hvor umulig det er. Men vi vet det vel Tore? Det gr ikke an gjre noe annet enn vre der, gi kjrlighet og tilstedevrelse? Uten hpe! Hmmmm... vondt.

Digger deg julie

Anja: <3 <3 <3

Takk Julie for nok en viktig "refleksjon" <3 Etter det jeg har lrt n, er jeg glad mine foreldre opplevde meg som en helt vanlig ungdom og en fornuftig voksen en lang stund.Selv om jeg egentlig ikke var det !!Godt for de att de ikke ble medavhegig allerede da......phu.... Nr jeg tenker tilbake var jeg mye ensom, sammen med venner og min flotte kjrlig omsorgsfulle familie.Men det var det ingen som viste noe om, og jeg forsto det heller ikke selv da. Mitt " utenomskap" var ikke tydelig for noen, heller ikke meg selv.

Anonym: Der la du til innlegget igjen 6. Tusen takk!!!

Til dere andre som leser dette - 6 (som jeg kaller denne fine leseren), utvidet nettopp det jeg skrev om:)

Jon Eivind Gullord

Gode refleksjoner. Godt skrevet. God humor. Og varme. Og god terapi. For alle.

Jon Eivind Gullord: Fra deg Jon Eivind?! Bedre kan det ikke bli!
Hjertesmilefjes

Skriv en ny kommentar