Alko-blaff

Bergen!  Party! Jeg elsker Bergen. Jeg kjører alltid gjennom minner den veien.

Klokken er ett, og for å kjøre til Bergen, må jeg følge rutinene mine. Det er klart det! Vi gjør da ikke ting uten rutinene våre. Sånn – første stopp Drammen. Jeg skal ikke ha noe i Drammen må vite. Jeg har Bensin og er mett. Men stoppes skal det, det har jeg alltid gjort. Med 16… ooops! 20! Det har blitt 20 år på veien, og da er det rutiner som skal følges til krampa tar meg. Drammen. Sånn. Ferdig. Jeg skal holde foredrag i Bergen i to dager, så til Trysil. Dette blir litt av en tur. Først et åtte timers strekk tenker jeg, isete veier krever det. Jeg har leid meg en leilighet via airbnb i et smau, smau må man ha. Hotell er jeg ferdig med. Det er kjedelig. En liten gåtur i Bergenskvelden skal bli fint!

Drammen består av alko-minner. Jeg har festet mye i Drammen og hva er fest for en ælkis? En morsom ide med både små og store katastrofer til følge.

Nå skal vi kose oss! Gå ut i Drammen, spise en bedre middag, en liten tur på Buddys? En perfekt og romantisk kveld. Vodka cola på hotellrommet først, dette blir bra! Vi må gå snart, nei – en drink til… og en til… det oppstår noe, en setning, en uenighet. Dust!

Jeg gidder ikke å spise middag lenger! Nå har setningene eskalert til krangel om et eller annet. Jeg husker ikke hvordan det startet.

Vi skulle jo ha det gøy! Jeg vil ha det gøy! Vi skal ha det fint… “Du, vi driter i den middagen a! Kan vi ikke bare dra rett på bluesklubben? Joda! Du kan bare ta en kebab på veien”, (jeg driter i maten nå). Jeg fikk det til – vi drar rett på Buddys. Det er gøy. Krangel glemt. – til vi er ute igjen, 20 drinker senere. Han må bort! Han gir seg bare ikke! Jeg nekter å gå tilbake på hotellrommet!

Jeg kan sove i parken ved elven jeg! Ja! Det kan jeg det! Jeg har funnet meg et tre, et stort og fint tre som er helt perfekt å sove inntil. Jeg har gjemt meg. Dusten finner meg ikke nå nei!

Han kommer strenende nedover gressplenen. Ikke faen! Gå bort! Jeg fekter og slår rundt meg i luften. Hva vi kranglet om skjønner jeg ikke lenger, jeg har glemt det, men han må bort! Markere! Jeg kan markere terretoriet mitt, fabelaktig ide. Jeg skriker ut skjellsord midt i parken, drar ned buksa og tisser i sirkel. Innenfor her kommer du ikke! Det er mitt sted!!

Svart. Blackout.

Hunden har sovnet ved treet sitt.

Ikke en helt bra morgen det der..

 

 

Neste stopp Fagernes. Fagernes er rolig. Fagernes er barndom og strippet for fyll, med gode minner av strenge grandtanter og hytteturer. Derfor tar jeg alltid den veien til Bergen.

 

………………………………………………….

 

Fortvilelse! Jeg tok ikke bilder i Fagernes. Jeg bare kjørte gjennom uten å tenke meg om?! Jeg som skulle skrive en nostalgisk reiselogg til deg og alt mulig! Jeg kjører videre med hode over rattet på desperat søk etter et idyllisk bilde. En låve? En låve med kuer utenfor og snø på taket? 

Ingen kuer. Julie da.. det er 12 minusgrader og kuer står ikke på utstilling for din skyld! Ingen fine låver langs veien heller. 

Ha! En kirke med snø, perfekt;)

 

 

Halvveis til mål og jeg begynner å glede meg til Bergen.   Neste økt: Lærdal – Bergen, det går fort. Jeg hater tunellen, men det går unna.

Det nærmer seg, det er bare å manne seg opp til to og en halv mil i trollenes verden. Tidsskjemaet har holdt så langt. Fremme åtte. Det er bra! Kanskje en liten tur på brygga? Kanskje litt shopping? Jeg har nesten aldri penger i lomma, men jeg har litt nå – det må utnyttes og brukes opp. Klart det.

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Lærdalsk mann med refleksvest. “Dere må vente her på følgebil, det er arbeid i tunellen”. Ok, greit nok – jeg er sikkert fremme halv ni. Hittil har jeg bare hørt åtte episoder av podcasten til Antonsen og Golden, så det er fint med mere tid!

En time senere. Endelig ute av tunellen. Ok, ingen shopping. Tur på brygga da?

Gule blinkende lys. Stopp. Koselig Flomsk mann med refleksvest. “Dere må vente på følg….”

Endelig ute av tunellen. Joda, fremdeles en tur på brygga..

Gule blinkende lys. Koselig Gudvansgs mann i refleksvest. ” Her blir det tre kvarters venting”.

Netflix og dyne når jeg kommer frem?

Dette må jo være siste tunell med arbeid?

Neida.

Endelig – Åsaneskilt fire timer senere. Rett til Bergen!

Neida. Oransje omkjøringsskilt.

Jeg er heldig. Nå kjenner jeg nærmiljøet helt fra Åsane til Bergen sentrum.

Jeg havnet i Bergen eksakt kl 02.08. Det ble dyne, bare dyne.

 

Ja, det var slitsomt. Ja, det var litt irriterende at veivesenet hadde funnet det for godt å forbedre en tjue mil lang strekning på en forbaska natt. Men det var bare det, slitsomt. For fire år siden?

Jeg hadde fått helt panikk. Drinken hadde jo vært planlagt til klokken åtte! Senest ti over! Ti over åtte hadde vært krise nok. Helt forferdelig egentlig!

Hadde jeg kjørt sammen med noen, så hadde jeg byttet side med litt sånn: “Kan du kjøre litt? Jeg er så trøtt”. Hvordan skal jeg trekke opp drinken fra sekken på en naturlig måte nå? Hmmmm… vent fem minutter (egentlig alt for lenge å vente). “Nei du! Vi er tross alt på reise og reise er party ikkesant! Skål!”  …Jeg hadde ikke spurt, jeg hadde dratt den opp fort med en litt tøff i tryne spøk. Ut på tur aldri sur, hei hvor det går. Skål. En litt teit og klønete spøk for å løse problemet.

Hvis jeg hadde vært alene i bilen som jeg var denne gangen? Jeg hadde stoppet senest i Voss. Allerede ganske desperat. Jeg hadde ikke tenkt: det er bare en time igjen. Jeg hadde tenkt: det har gått alt for mye tid uten en drink og det er kjedelig! Hvis jeg ikke hadde funnet et hotell så hadde jeg sovet bak i bilen. Jeg hadde ikke tenkt på morgendagen. Jeg hadde ikke tenkt på temperaturen eller på det å våkne midt på en parkeringsplass med folk på vei til jobb. Jeg hadde stoppet, vært veldig fornøyd med meg selv og drukket meg i søvn. Jeg hadde heller ikke kommet for sent til det jeg skulle gjøre – det hadde nemlig vært vanlig. Det hadde vært vanlig å ha det vondt.

Jeg hadde derimot gått glipp av denne fine leiligheten under her. Ja, det ble en lang tur, men jeg slapp det vonde. Jeg slipper det vonde nå. Små irritasjoner og ødelagte planer er ikke mer enn det. Små. Det er deilig å slippe.

 

 

To dager med foredrag om hvordan vi fungerer, så Trysil, så hjem. Det ble en lang og ensom tur. Den fine ensomheten, den trygge og gode. 

Foredragene jeg holder er jo ikke foredrag, de er forum i mangel på noe bedre ord. Jeg starter med å fortelle publikum at jeg ikke kommer til å fortelle dem noen ting. De får ikke en døyt ut av meg uten å spørre (via opprakte hender eller tekstmeldinger). Vel, det er klart jeg drar dem i gang, men med en liten trussel om å snakke dem i senk til de sovner i de neste to timene;) 

Det er ingenting nytt ved vår historie og det er rett ut kjedelig å høre en sånn historie atter en gang. Den er tusenvis av år gammel (og det er uten å overdrive!). Derimot, å sette i gang et konstruktivt forum, hvor vi går i dypet på hvert enkelt spørsmål? Det viser seg å gi noe tilbake til alle som deltar, meg selv inkludert.

Det er ingen som skjønner hvordan vi fungerer, ikke de som jobber i feltet heller – så lenge de ikke har egenerfaring. Egenerfaring er fremdeles undervurdert og uten det, møter vi ingen trygghet når vi søker hjelp. Ingen trygghet, ingen hjelp. Punktum! Det snakker vi mye om.

Barnevernet. Jeg har aldri møtt Barnevernet på ruskonferanser, de vet ingenting om oss, de vet alt om barn, men ikke foreldrene de møter. Så når de skal hjelpe innen rusproblematikken vet de ikke hvem de hjelper. Ergo – de hjelper ikke og vi kan lure dem i mange år før det sier stopp – av seg selv.

Men vet du hva? De var i Bergen! De møtte opp, lyttet og spurte. De var ivrige – de ville lære, og kanskje mer enn de var klar over selv før de kom? I Bergen var det faktisk lederen av barnevernet som hadde anbefalt meg. Jeg fikk ikke vite det før jeg kom og jeg ble mektig imponert!

I Trysil? Eller nærmere bestemt. Engerdal? Der var de jaggu der også – minst like ivrige. Enda mer imponert!

Så kjære barnevernet, det kommer nok ett eget innlegg til dere som et resultat av denne turen, og for en gangs skyld, så skal dere ikke få kjeft. Litt påpass kanskje, men ikke kjeft.

 

Du! Følg meg a, det hadde vært koselig:) Følge meg kan du gjøre via denne blå linken: FB Velkommen!