Kjære NAV, dere mangler ett ledd

Angsten rir i kroppen, men jeg har iallefall klart å levere barna på skolen. Jeg må legge meg igjen. få det bort, sove det bort, bli borte. Barna kommer ikke hjem før fem så jeg må holde ut. Helt til de legger seg igjen. I kveld kan jeg få en ny pause.

Skrev jeg noe dumt på FB i går?

Sove litt til, jeg skal ikke møte henne før klokka to, jeg må sove bort angsten før klokka to.

Det går ikke.

Eller, kanskje jeg skal slutte?

Jeg skal til ruskonsulenten klokka to, kanskje...? Kanskje jeg skal prøve? Kanskje jeg kan slippe dette?

 

Jeg åpner døren til ruskonsulenten og møter en dame med et forståelsesfullt, irriterende smil.

Ruskonsulent: Hvordan har vi det i dag da?

Julie: (tror du jeg er tapt bak en trailer eller?) Bra.

Ruskonsulent: Hvordan er det med barna for tiden?

Julie: Bra. (Det kan du ta deg faen på at det er).

Ruskonsulenten fortsetter med sin forståelsesfulle, snille og avstandsskapende tilnærming.

Ruskonsulent: Drikker du mye for tiden Julie?

Julie: (tenker seg om litt, tross bakfylla si) Rapporteres det jeg sier her til barnevernet?

Ruskonsulenten: Ja.

Julie: Nei, jeg har ikke drukket på flere uker. Jeg holder meg til å ta en dag av gangen og det hjelper veldig (blablablablabla...)

Ruskonsulenten: Så fint å høre, du må bare komme hit når du trenger å snakke.

 

Heldigvis rekker jeg polet på vei hjem 

Det gikk to år til

 

KJÆRE NAV

Kunne det ha gått annerledes? Jeg vet ikke om det kunne det den gangen, for det å hjelpe sånne som oss er et skudd i blinde. Noen ganger treffer det, men ikke hvis vi kommer inn i et rom uten trygghet, uten gjenkjennelse og likeverd . Vi kan ikke komme til et menneske som må rapportere hva man sier til - av alle, barnevernet?! Derfor hjelper det ikke å komme til dere. Det er mulig at dere må ha det sånn og sånn på grunn av ditt og datt. Javel, men det har ikke noe for seg.

De aller fleste mennesker vil beholde sine elskede barn, uansett omstendigheter. Og alle mennesker gjør det beste de kan, utifra  sine omstendigheter. Jo de gjør faktisk det - utifra sine omstendigheter. Den gangen jeg var hos ruskonsulenten, var det utenkelig å ta i mot hjelp for meg med rapportering videre, jeg hadde mistet barna hvis jeg hadde sagt det som det var.

Man kan da ikke rapportere menneskers dypeste problemer og betroelser til andre? Det sier seg egentlig helt selv. Det skjer ingen andre steder. Ikke hos en advokat, ikke hos en lege (eller jo for oss rusavhengige kan det faktisk skje hos legen også?!), Ikke hos en psykolog - tenk litt.

Så hva gjør vi med det dere?

Barnevernets mest berømte setning for meg er: vi jobber for barnas skyld!

Ja, det er greit. Men da burde de kjenne til foreldrenes problemer. Jeg har enda til gode å se en barnevernskonsulent på en ruskonferanse, eller på et foredrag og ja, jeg spør salen hver gang.

Tilbake til: Hva gjør vi med det?

I går holdt jeg foredrag for Lillehammer kommune, psykisk helse - uten barnevernskonsulenter tilstede, igjen. Det var er rus-konferanse... Barnevernet må snart skjønne at de har MYE på ett sånt sted å gjøre! De har ikke filla peiling på hvordan vi fungerer, som igjen gjør at vi kan lure dem trill rundt i mange år, og vi gjør det. Vi vil beholde barna våres, som alle andre.

Så hvilket ledd mangler dere?

Dere har: ruskonsulent - barnevern og rapportering mellom de, hinsides. Men jeg forstår hvorfor, så gå videre, dra med ett ledd til.

Sett inn det trygge rommet!

Sett inn konsulenten med egenerfaring og taushetsplikt. Hvis dere vil hjelpe?

I går snakket vi mye om HVA. Hva gjør vi for å hjelpe? Behandlerne var veldig interessert i å høre fra min/vår side.

Vi er vanskelige og frustrerende å hjelpe for vi vil jo i egentlig ikke slutte, Uansett. Men nå og da, så treffer man på en og annen av oss som faktisk har fått nok, og hvis vi møter på noe annet enn taushetsplikt så gir vi opp, går hjem og ruser oss videre. Er ikke det egentlig ganske opplagt?

Vi trenger ikke bare ett trygt rom, det må også være noe som stemmer i det rommet.

Så hva hjelper oss?

Deling hjelper oss. Vi MÅ ha en konsulent som legger seg på samme nivå som oss. Alle mennesker har tross alt livserfaring. Med andre ord, en behandler burde kunne sammenligne sine egne drifter og behov med våre i ett rom hvor det foregår DELING - ikke konsultasjon! Dere har ikke nubbsjans.

Her har dere ett eksempel på sammenligning for "vanlige personer (link): DRIFTER 

Hva kan dere konsultere?

At det vi driver med er farlig? At vi må ta hensyn til barna våres? At huset kan brenne ned mens vi sover ut rusen?

NEI

Det er ikke hjelp, det er moral. Moral har aldri hjulpet noen.

Dere mangler det tredje leddet, det tredje leddet burde ha egenerfaring, men har det ikke det, må det allikevel deles på et likeverdig nivå. Kompetansen må ligge i informasjon om klinikker og grupper. Har dere ikke egenerfaring, så send oss til de som har det. Det hjelper.

Dere kan ikke hjelpe barna uten å hjelpe oss først. Det hjelper ikke, da stopper det ved polet, apoteket eller gata.

Tusen takk til NAV psykisk helse på Lillehammer som var så utrolig deltagende og interesserte i går. Det hjelper det også! Ja! Og Nav Laksevåg for en tid tilbake.

Burde vi ikke snakke mer om det?

 

 

Til deg som vil følge bloggen min veldig hyggelig! klikk og lik her: FB . Det er den eneste måten å følge meg på denne portalen. Bli med meg a! Du trenger ikke å være rusavhengig av den grunn. De fleste som følger er ikke det;)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7

Jan Arve Simonsen

Godt skrevet. Er der selv.men mine barn er voksen og bor for seg selv.så det problemet har jeg ikke.

Jan Arve Simonsen: Takk Jan Arve:) Ja jeg fikk heldigvis nok innen det gikk for langt for meg. Jeg har derimot selv en kjempefin erfaring med barnevernet ellers. Jeg var utrolig heldig med saksbehandleren min der og har kontakt med henne enda. Jeg ringer henne og får hjelp hver gang jeg lurer på noe. Så vi har den siden også. Man møter fine mennesker på forskjellige steder:)

Dette har du så absolutt helt rett i, Julie! Her har NAV og barnevernet mye å lære av deg/oss.

Elin: Takk Elin:) Ja, det hadde jo vært greit hvis hjelpen virkelig hjalp!

Dette var vanvittig godt skrevet! Jeg kjenner meg hundre prosent igjen i situasjonen du beskriver. Første gang jeg frivilllig valgte å gå i terapi sluttet jeg etter fire behandlingstimer. Det stadige spørsmålet da var hvor mye jeg hadde drukket siden sist, med påfølgende reaksjon "oi, det er mye!". Nei, sier du det, det skjønner jeg ikke *himle med øynene* - hvorfor tror du jeg er her da? Frivillig?

Hjelp fikk jeg ikke. Jeg ble rusfri på pur faenskap i en lang periode, men hadde ikke fått utdelt noen verktøy og havnet etterhvert tilbake i gammelt mønster. Heldigvis ble ikke barnevernet kontaktet den gangen. Jeg er vel det man kaller en "ressurssterk og fungerende alkoholiker". Plager ingen, belaster ingen, lager aldri bråk når jeg drikker, trener, spiser sunt, er effektiv, produktiv, og jobber som en helt.

Andre gang jeg forsøkte - nå nylig (med voksne barn, et bevisst valg) - sluttet jeg etter fem behandlingstimer. Verre behandler enn det jeg ble tildelt skal man lete lenge etter. Behandlingen føltes moraliserene, trangsynt, truende og tvangsmessig, og det var så åpenlyst at han så ned på meg at jeg gruet meg til hver time, og til slutt ga opp. Han mente blant annet at jeg hadde "et ambivalent forhold til drikkingen". You don't say! Gluping.

Det er ille når du sitter der og har alle svarene, og behandlerne er så tette at du skulle tro de kom fra et annet solsystem. Det er vanvittig frustrerende. SELVSAGT har vi et ambivalent forhold til problemet vårt. SELVSAGT vil vi ikke slutte, det er jo det som holder oss gående. Samtidig VET vi jo at det er et problem. Skjønner de ikke at det er en grunn til at vi oppsøker dem? FRIVILLIG?

Mennesker i en så sårbar situasjon SKAL og MÅ møtes med en respekt disse behandlerne aldri kan forstå. Fordi de ikke har vært der. Vi er ikke dumme, ofte er vi svært ressurssterke mennesker som bare har gått på en smell, og det kan skje ALLE. Det er hårreisende når den du skal betro deg til lider av fordommer og utpreget moralsk pekefinger. Du mister troa på mennesker, rett og slett.

Det største problemet med disse behandlerne, er at de forsøker å behandle symptomer fremfor årsaker. Sette et plaster på såret, eller en teipbit over varsellampa i bilen. Så du ikke ser det. Jeg trodde faktisk rusbehandling hadde kommet lengre, men nei. Tvang og trusler er ofte en lettvint behandlinstaktikk, men frykt kurerer ingen. Det tvinger oss bare til å lyve.

De ser ikke hele mennesket (selv om de skryter av at de gjør det). Mange har fortsatt den holdningen at vi som ruser oss er dumme, at det er mye vi ikke skjønner - og at vi ikke skjønner vårt eget beste.

Det jeg har lært av rusbehandling så langt, er at om du har et problem, så må du fikse det selv. Er du så naiv at du stoler på at de vil ditt beste, så kan du banne på at konsekvensene blir så store at livet ditt blir hundre ganger verre. Åpenbart mener de at det å gjøre deg rusfri er en seier uansett konsekvenser. Du må gjerne få livet ditt lagt i ruiner, miste barn, jobb, førrerkort (lista er lang) så lenge du er RUSFRI. Da har de vunnet, fått tilfredsstilt Jesuskomplekset sitt. Selv om de har etterlatt seg et vrak. Det gjør ingenting så lenge det er et RUSFRITT vrak. Next, please.

Jeg vet at ikke alle er sånn, jeg har bare vært ekstremt uheldig (men jeg er en av veldig mange, og det er rett og slett ikke akseptabelt). Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kommer til å oppsøke en rusklinikk igjen. Aldri!

Lisa: Der fylte du ut mye:) Hvis de hadde hatt kunnskap nok til å i det minste sende oss til riktig sted så hadde man kanskje kommet lengre?
Jeg var så heldig at jeg visste om det selv og ba Ruskonsulenten om å søke meg dit. Det burde virkelig være omvendt. Det var jo bare flaks at jeg visste om det stedet jeg trengte og at det faktisk gjorde susen.
Kunnskapen er fraværende og vi fortsetter. Selvfølgelig gjør vi det. De burde vite hvorfor, så man kan komme noen vei!
Trasoppklinikken hjelper. Den sitter og den er gratis!

Takk for dette innlegget! Du har så rett. Det er mye mer å vinne på å skape trygghet for ungene der de er, enn å hele tiden å true foreldrene deres med deng dersom de ikke slutter. Trusler skaper ny usikkerhet for den med problemer fra før, og sirkelen er både sluttet og ond.

Skriv en ny kommentar