hits

Kjre NAV, dere mangler ett ledd

Angsten rir i kroppen, men jeg har iallefall klart levere barna p skolen. Jeg m legge meg igjen. f det bort, sove det bort, bli borte. Barna kommer ikke hjem fr fem s jeg m holde ut. Helt til de legger seg igjen. I kveld kan jeg f en ny pause.

Skrev jeg noe dumt p FB i gr?

Sove litt til, jeg skal ikke mte henne fr klokka to, jeg m sove bort angsten fr klokka to.

Det gr ikke.

Eller, kanskje jeg skal slutte?

Jeg skal til ruskonsulenten klokka to, kanskje...? Kanskje jeg skal prve? Kanskje jeg kan slippe dette?

 

Jeg pner dren til ruskonsulenten og mter en dame med et forstelsesfullt, irriterende smil.

Ruskonsulent: Hvordan har vi det i dag da?

Julie: (tror du jeg er tapt bak en trailer eller?) Bra.

Ruskonsulent: Hvordan er det med barna for tiden?

Julie: Bra. (Det kan du ta deg faen p at det er).

Ruskonsulenten fortsetter med sin forstelsesfulle, snille og avstandsskapende tilnrming.

Ruskonsulent: Drikker du mye for tiden Julie?

Julie: (tenker seg om litt, tross bakfylla si) Rapporteres det jeg sier her til barnevernet?

Ruskonsulenten: Ja.

Julie: Nei, jeg har ikke drukket p flere uker. Jeg holder meg til ta en dag av gangen og det hjelper veldig (blablablablabla...)

Ruskonsulenten: S fint hre, du m bare komme hit nr du trenger snakke.

 

Heldigvis rekker jeg polet p vei hjem 

Det gikk to r til

 

KJRE NAV

Kunne det ha gtt annerledes? Jeg vet ikke om det kunne det den gangen, for det  hjelpe snne som oss er et skudd i blinde. Noen ganger treffer det, men ikke hvis vi kommer inn i et rom uten trygghet, uten gjenkjennelse og likeverd . Vi kan ikke komme til et menneske som m rapportere hva man sier til - av alle, barnevernet?! Derfor hjelper det ikke komme til dere. Det er mulig at dere m ha det snn og snn p grunn av ditt og datt. Javel, men det har ikke noe for seg.

De aller fleste mennesker vil beholde sine elskede barn, uansett omstendigheter. Og alle mennesker gjr det beste de kan, utifra  sine omstendigheter. Jo de gjr faktisk det - utifra sine omstendigheter. Den gangen jeg var hos ruskonsulenten, var det utenkelig ta i mot hjelp for meg med rapportering videre, jeg hadde mistet barna hvis jeg hadde sagt det som det var.

Man kan da ikke rapportere menneskers dypeste problemer og betroelser til andre? Det sier seg egentlig helt selv. Det skjer ingen andre steder. Ikke hos en advokat, ikke hos en lege (eller jo for oss rusavhengige kan det faktisk skje hos legen ogs?!), Ikke hos en psykolog - tenk litt.

S hva gjr vi med det dere?

Barnevernets mest bermte setning for meg er: vi jobber for barnas skyld!

Ja, det er greit. Men da burde de kjenne til foreldrenes problemer. Jeg har enda til gode se en barnevernskonsulent p en ruskonferanse, eller p et foredrag og ja, jeg spr salen hver gang.

Tilbake til: Hva gjr vi med det?

I gr holdt jeg foredrag for Lillehammer kommune, psykisk helse - uten barnevernskonsulenter tilstede, igjen. Det var er rus-konferanse... Barnevernet m snart skjnne at de har MYE p ett snt sted gjre! De har ikke filla peiling p hvordan vi fungerer, som igjen gjr at vi kan lure dem trill rundt i mange r, og vi gjr det. Vi vil beholde barna vres, som alle andre.

S hvilket ledd mangler dere?

Dere har: ruskonsulent - barnevern og rapportering mellom de, hinsides. Men jeg forstr hvorfor, s g videre, dra med ett ledd til.

Sett inn det trygge rommet!

Sett inn konsulenten med egenerfaring og taushetsplikt. Hvis dere vil hjelpe?

I gr snakket vi mye om HVA. Hva gjr vi for hjelpe? Behandlerne var veldig interessert i hre fra min/vr side.

Vi er vanskelige og frustrerende hjelpe for vi vil jo i egentlig ikke slutte, Uansett. Men n og da, s treffer man p en og annen av oss som faktisk har ftt nok, og hvis vi mter p noe annet enn taushetsplikt s gir vi opp, gr hjem og ruser oss videre. Er ikke det egentlig ganske opplagt?

Vi trenger ikke bare ett trygt rom, det m ogs vre noe som stemmer i det rommet.

S hva hjelper oss?

Deling hjelper oss. Vi M ha en konsulent som legger seg p samme niv som oss. Alle mennesker har tross alt livserfaring. Med andre ord, en behandler burde kunne sammenligne sine egne drifter og behov med vre i ett rom hvor det foregr DELING - ikke konsultasjon! Dere har ikke nubbsjans.

Her har dere ett eksempel p sammenligning for "vanlige personer (link): DRIFTER 

Hva kan dere konsultere?

At det vi driver med er farlig? At vi m ta hensyn til barna vres? At huset kan brenne ned mens vi sover ut rusen?

NEI

Det er ikke hjelp, det er moral. Moral har aldri hjulpet noen.

Dere mangler det tredje leddet, det tredje leddet burde ha egenerfaring, men har det ikke det, m det allikevel deles p et likeverdig niv. Kompetansen m ligge i informasjon om klinikker og grupper. Har dere ikke egenerfaring, s send oss til de som har det. Det hjelper.

Dere kan ikke hjelpe barna uten hjelpe oss frst. Det hjelper ikke, da stopper det ved polet, apoteket eller gata.

Tusen takk til NAV psykisk helse p Lillehammer som var s utrolig deltagende og interesserte i gr. Det hjelper det ogs! Ja! Og Nav Laksevg for en tid tilbake.

Burde vi ikke snakke mer om det?

 

 

Til deg som vil flge bloggen min veldig hyggelig! klikk og lik her: FB . Det er den eneste mten flge meg p denne portalen. Bli med meg a! Du trenger ikke vre rusavhengig av den grunn. De fleste som flger er ikke det;)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7 kommentarer
Jan Arve Simonsen

Jan Arve Simonsen

Godt skrevet. Er der selv.men mine barn er voksen og bor for seg selv.s det problemet har jeg ikke.

Jan Arve Simonsen: Takk Jan Arve:) Ja jeg fikk heldigvis nok innen det gikk for langt for meg. Jeg har derimot selv en kjempefin erfaring med barnevernet ellers. Jeg var utrolig heldig med saksbehandleren min der og har kontakt med henne enda. Jeg ringer henne og fr hjelp hver gang jeg lurer p noe. S vi har den siden ogs. Man mter fine mennesker p forskjellige steder:)

Dette har du s absolutt helt rett i, Julie! Her har NAV og barnevernet mye lre av deg/oss.

Elin: Takk Elin:) Ja, det hadde jo vrt greit hvis hjelpen virkelig hjalp!

Dette var vanvittig godt skrevet! Jeg kjenner meg hundre prosent igjen i situasjonen du beskriver. Frste gang jeg frivilllig valgte g i terapi sluttet jeg etter fire behandlingstimer. Det stadige sprsmlet da var hvor mye jeg hadde drukket siden sist, med pflgende reaksjon "oi, det er mye!". Nei, sier du det, det skjnner jeg ikke *himle med ynene* - hvorfor tror du jeg er her da? Frivillig?

Hjelp fikk jeg ikke. Jeg ble rusfri p pur faenskap i en lang periode, men hadde ikke ftt utdelt noen verkty og havnet etterhvert tilbake i gammelt mnster. Heldigvis ble ikke barnevernet kontaktet den gangen. Jeg er vel det man kaller en "ressurssterk og fungerende alkoholiker". Plager ingen, belaster ingen, lager aldri brk nr jeg drikker, trener, spiser sunt, er effektiv, produktiv, og jobber som en helt.

Andre gang jeg forskte - n nylig (med voksne barn, et bevisst valg) - sluttet jeg etter fem behandlingstimer. Verre behandler enn det jeg ble tildelt skal man lete lenge etter. Behandlingen fltes moraliserene, trangsynt, truende og tvangsmessig, og det var s penlyst at han s ned p meg at jeg gruet meg til hver time, og til slutt ga opp. Han mente blant annet at jeg hadde "et ambivalent forhold til drikkingen". You don't say! Gluping.

Det er ille nr du sitter der og har alle svarene, og behandlerne er s tette at du skulle tro de kom fra et annet solsystem. Det er vanvittig frustrerende. SELVSAGT har vi et ambivalent forhold til problemet vrt. SELVSAGT vil vi ikke slutte, det er jo det som holder oss gende. Samtidig VET vi jo at det er et problem. Skjnner de ikke at det er en grunn til at vi oppsker dem? FRIVILLIG?

Mennesker i en s srbar situasjon SKAL og M mtes med en respekt disse behandlerne aldri kan forst. Fordi de ikke har vrt der. Vi er ikke dumme, ofte er vi svrt ressurssterke mennesker som bare har gtt p en smell, og det kan skje ALLE. Det er hrreisende nr den du skal betro deg til lider av fordommer og utpreget moralsk pekefinger. Du mister troa p mennesker, rett og slett.

Det strste problemet med disse behandlerne, er at de forsker behandle symptomer fremfor rsaker. Sette et plaster p sret, eller en teipbit over varsellampa i bilen. S du ikke ser det. Jeg trodde faktisk rusbehandling hadde kommet lengre, men nei. Tvang og trusler er ofte en lettvint behandlinstaktikk, men frykt kurerer ingen. Det tvinger oss bare til lyve.

De ser ikke hele mennesket (selv om de skryter av at de gjr det). Mange har fortsatt den holdningen at vi som ruser oss er dumme, at det er mye vi ikke skjnner - og at vi ikke skjnner vrt eget beste.

Det jeg har lrt av rusbehandling s langt, er at om du har et problem, s m du fikse det selv. Er du s naiv at du stoler p at de vil ditt beste, s kan du banne p at konsekvensene blir s store at livet ditt blir hundre ganger verre. penbart mener de at det gjre deg rusfri er en seier uansett konsekvenser. Du m gjerne f livet ditt lagt i ruiner, miste barn, jobb, frrerkort (lista er lang) s lenge du er RUSFRI. Da har de vunnet, ftt tilfredsstilt Jesuskomplekset sitt. Selv om de har etterlatt seg et vrak. Det gjr ingenting s lenge det er et RUSFRITT vrak. Next, please.

Jeg vet at ikke alle er snn, jeg har bare vrt ekstremt uheldig (men jeg er en av veldig mange, og det er rett og slett ikke akseptabelt). Og jeg kan med hnden p hjertet si at jeg aldri kommer til oppske en rusklinikk igjen. Aldri!

Lisa: Der fylte du ut mye:) Hvis de hadde hatt kunnskap nok til i det minste sende oss til riktig sted s hadde man kanskje kommet lengre?
Jeg var s heldig at jeg visste om det selv og ba Ruskonsulenten om ske meg dit. Det burde virkelig vre omvendt. Det var jo bare flaks at jeg visste om det stedet jeg trengte og at det faktisk gjorde susen.
Kunnskapen er fravrende og vi fortsetter. Selvflgelig gjr vi det. De burde vite hvorfor, s man kan komme noen vei!
Trasoppklinikken hjelper. Den sitter og den er gratis!

Takk for dette innlegget! Du har s rett. Det er mye mer vinne p skape trygghet for ungene der de er, enn hele tiden true foreldrene deres med deng dersom de ikke slutter. Trusler skaper ny usikkerhet for den med problemer fra fr, og sirkelen er bde sluttet og ond.

Skriv en ny kommentar