Jeg Angrer!

Jeg har vært alt for snill i dag og gitt Antonio fri.

Selvfølgelig ville han ikke ha fri, for som vi vet, elsker Antonio å jobbe for meg. Han lever jo egentlig for det.  jeg måtte kaste han ut og nå angrer jeg. Jeg har fysisk vondt fordi jeg faktisk må gjøre noe selv. Det er mange år siden jeg har gjort noe selv, takket være Antonios eneste ønske i livet: å glede meg.

 

 

Jeg er lettet over at han ikke ser meg nå, det hadde sannsynligvis resultert i psykiatrisk innleggelse for den empatiske gutten, eller slaven om du vil (selv foretrekker jeg den tittelen). Som du ser fikk han en bekymret rynke i pannen og kledde seg i sykehus-utstyr med en gang jeg foreslo at han skulle ta seg fri:

 

 

Og han tok seg ikke fri uten videre. I og med at vi pusser opp, ville han i det minste bidra med litt dekor før han ble tvunget ut i verden, så han malte dette bilde som passer fint til vårt blå kjøkken:

 

 

Det ble jeg ganske glad for, det matcher veggene. Det er tross alt det som er viktig med bilder.

Disse Antonioene får du tak i på den Italienske Ambassaden

 

 

Beklager, vi kan ikke rusrelatere alt, spesielt ikke på lørdager. Da blir Antonio desto mer deppa.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar





hits