Nesodden - Bergen

FLAGRENDE HJERNE

 

Klokken er 9. Jeg setter meg i bilen om et par timer. Jeg gleder meg til den lange bilturen. Det er rart det der, hvordan tankespinn blir bra med fire hjul under føttene og ikke alltid like bra på puta om kvelden. Jeg gleder meg til turen. Jeg gleder meg til å være i nuet, men også alle de crazy drømmene som dukker opp underveis mens radioen durer i bakgrunnen.

Kl 11. Jeg er i gang. Radioen er på og tankene spinner mot Bergen by. En by jeg tilbragte tre av mine barndomsår. Fra jeg var 6 til 9 år. Det er lang tid det, for en liten pike

 




Jeg hadde en barndomsvenninne jeg fortsatte å besøke etter at jeg flyttet tilbake til Oslo. Særlig på 17 mai! Ingenting kunne måle seg med party i Bergen på 16 og 17 mai! Vi var fjortiser. Det var party fra morgen til kveld. Ikke som i Oslo hvor byen dør klokka fire på Nasjonaldagen. Jeg husker ikke mye fra den tiden i Bergen, men det var jo det som var gøy (les farlig)! Jeg var drita og partyfaktoren var altomfattende.

Akkurat nå vil radioen ha det til at jeg skal tenke på det. Den spiller:

 

 

Den husker jeg derimot. Låta runget ut av de fleste høyttalere i byen og som den lille Frognersnuppa jeg var på den tiden, mente jeg selvfølgelig at låta var üüüber harry! Det var i grunn trenden i Bergen også, üüüber harry mener jeg - svarte trange jeans (du vet, sånne som vi går med i Oslo nå). Det var bare dritrånete ass!!! I Oslo gikk vi med 501 bukser, Ballgenser og Docksides - ærlig talt, rett skal være rett!

Bilen triller inn i Oslofjordtunellen mot Drammen (jeg tar'n over Fagernes som også har en drøss med tvilsomme barndomsminner) og radioen fornekter seg ikke:

 


Bergen 15 år (fremdeles 17 mai). Julie var bergtatt, Pink Floyd  satt som ett skudd og mer husker jeg ikke fra den turen heller. Jo - jeg dro hjem meget tilfreds. Grøftekanten skulle treffes og jeg traff den. Veldig fornøyd med oppholdet.

Omkjøring til Hønefoss (død over oransje veiskilt), jeg følger skiltet på ukjente veier (faen, jeg som skulle dure avgårde med flagrende hår?) inntil det går opp for meg at jeg er på vei til Sandvika - en rundtur i Akershus og Buskerud var ikke på tapeten og nå må det selvfølgelig sette inn - jeg må tisse. Det kommer fort: Jeg MÅ tisse! Er det ikke en bensinstasjon rett etter Sandvika a? ... Ikke det nei. Sollihøgda da? Ja! Jeg stopper på Sollihøgda og kjøper is! Akkurat som i gamledager. På vei oppover svingene klamrer jeg meg til rattet - jeg er gul i øynene, knokene er hvite, kroppen står i spenn midt på setet og munnen har aldri vært så stram. Ahhhh rett rundt svingen nå, så er jeg fri!

Kafeen er stengt. Herregud! Jeg klarer ikke mer! Jeg skulle jo kjøre av gårde og flagre med håret, eller hjernen om du vil? Nedover åsene på desperat utkikk etter passende busker, men jeg vet hvor jeg skal stoppe. Jeg husker ikke hva det heter der. Du vet - der hvor veien går over en innsjø - mer som en vei enn en bro med et lite hotell på midten av broveien. Det hotellet hadde forresten Norges første discokule. Sånn. Fremme ved det hvite (skittengrå) gatekjøkkenet rundt svingen.

Release:

 



 

Fagernes neste. Nå kan jeg endelig flagre med hjernen. Barndomsminner. Min mors familie er fra Valdres, et sted jeg var mye. Mamma og pappa i starten av karrieren og jeg på Fagernes - hos søstrene Kari og Annie, mine to grandtanter. To store, strenge grandtanter som hadde vokst inn i hverandre i ett hvitt hus på Fagernes. To sammengrodde fjellgeiter. Skoletannlege Annie Onstad som hele Fagernes var livredd for. Satte jeg mine bein i Fagernes, klippet de håret mitt så jeg så ut som en gutt. Jajaja! Slik skulle det bli tykkere når jeg ble eldre. På middagsbordet sto det Cabaret eller noe med surkål (jeg avskyr surkål).

Jeg må stoppe i Fagernes for jeg må ha kabel til kameraet, mat og vodka. HÆ!!!

Hvor kom den fra?! Den dunka inn i hodet helt automatisk. Jeg har nok ikke reist denne veien siden jeg var på turne. Turne er party. Slapp av, det var ikke farlig. Sånt skjer fra tid til annen. Polet kommer deisende inn i hodet, blir der ett par sekunder og forsvinner igjen. Det er helt vanlig. Det er ikke farlig og det innebærer ikke russug. Det er det som er så digg de gangene det skjer. Refleksjonen i etterkant. Det å kjenne ordentlig etter å vite at det er over, at jeg slipper, at suget er borte. Jeg kjører forbi Bagn og registrere at polet er der hvor det pleier og være. Makan! Du må bare ringe meg hvis du lurer på hvor polet er - hvor som hels i Norge, så lenge det har vært der siden før 2013.

 



 

Så var det Lærdal - Bergen. Ja-ja. Jeg tror det var dagslys mesteparten av veien, men la oss kalle det mørkt fra Lærdal til stopp. Den flagrende hjernen forsvant i tunellene avbrutt av en og annen liten spøkelsesby her og der. Jada, det var lys i Voss, men det er det ikke noe gøy å skrive om. Jeg tar Hardangervidda hjem. Rein flaks gjorde at jeg rullet inn i byen via den vakre bryggen og barndommen kom rasende tilbake, hjerte begynte å blø for den fine byen. Jeg flyttet vel inn i minst 10 forskjellige hus på vei inn i Bergen. Litt sånn: Dervardetfintogsåkanbarnabegynnepåskoleherogsåkanvibarebohersålengevivil.

 



 

Inne på det fine hotellrommet (fint: tilhørende terrasse med mulighet for damping av Prince) var det ingenting i minibaren (hun ler)?! Har de fått beskjed av teateret om det? Jeg vet ikke, men jeg tør ikke å spørre om det i resepsjonen heller. Jeg hadde tenkt å bruke det som kjøleskap uansett - praktisk. Litt søtt da, hvis det var forberedt (nei, jeg gidder ikke å sjekke det, det er gøyalere og tenke at det var det;). De skulle bare visst at det er nettopp sånne ting jeg synes er digg nå, det og hele tiden registrere at jeg faktisk ikke har lyst på noe uansett hvor tilgjengelig det er.

En liten tur ut må jeg, selv om turen blir kortere uten rødvin, tross alt.

SUNDT. Det gamle gode varemagasinet i byen. De aner ikke hvor mange hårspenner og smurfer jeg rappa der som liten søt pike... 

 



 

En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også - under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger:

 



 

For de fleste er vel bilde under her et teater, for meg var det en lekegrind. Mamma og pappa brølte inne på scenen mens de hadde prøver og jeg lekte utenfor i korridorene med leopardbamsen min. En leopardbamse mamma kjøpte til meg på SUNDT. Ja, jeg rappa den ikke, hun kjøpte den - en gang på 70 tallet.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

8

PHANTOMBLUE

"En cola på Wesselstuen. Der satt alle skuespillerene etter jobb da jeg var liten. Jeg var der jeg også - under bordene og kløp dem i leggen. De sitter tydeligvis ikke der nå lenger"

Rykte gått forran deg,og de stakk av?Tok ikke sjangsen på at du var blitt voxen.

Får håpe du får fint vær menst du er der.

Og som jeg nevnte tidligere,får prøve deg på den berømte stoltze kleiven.Så slipper du dårlig samvittighet,for støtte medlemskapet ditt i sats.

Vet, all work and no play.... ;oP

PHANTOMBLUE: Det regna hele tiden!!! Netflix, hotellrom og sjokolade. Fyttirakkern;)

Ann Helen Nyhus

Deilig med den følelsen av å kunne slippe....<3

Ann Helen Nyhus: Å ja! Ingenting kan måle seg med det;)

Takk for at jeg fikk bli med på turen fra Oslo til Bergen, og minnene som du hadde fra sted til sted. Nazaret og Love Hurts, sukk for en låt... Det var det året jeg komfa meg, og var forelska flere ganger i uka, knis!!

Vera Lynn: Haha! Så bra:) Ha en topp søndag Vera!

PHANTOMBLUE

Pff. Unnskyldninger ,unnskyldninger! lol

Høres jo ut som du har hatt en grei helg da.Som senere vil bite deg bak. :P

PHANTOMBLUE: Knekker;)

Skriv en ny kommentar