Linda

Må jeg få lov til å introdusere deg til Linda

 

                                     

 

Jeg ble selv kjent med Linda i 2016 gjennom denne meldingen på FB:

 

Hei Julie 🙂 Er det du som har skrevet det innlegget om deg selv i fbm tidligere alkoholavhengighet? Det var så bra skrevet, så usminket og enkelt. Made my day! Sånn åpenhet og direktefly skaper håp, og det trenger de fleste en porsjon påfyll av i blant. Jeg er såkalt tidligere rusmisbruker, tidligere prostituert, barneprostituert kalles det, men som ekspertene (de som aldri har opplevd det, men studert det i bøker) sier at er overgrep. Jeg er norsk-adoptert, og selv om det sies i den sammenheng at jeg var heldig, så fikk jeg en svært uheldig start på livets første år. Med mamma som alkoholiker ved Akerselva, også barnehjem,- men tilslutt adoptert til en fantastisk familie, men likevel plaget i mange år av innovativ selvskaping i form av rus og spiseprobl, destruksjon. Jeg var i rehab fra 18-22 år, og klarte meg helt fint i utdanning og jobb osv i mange år og rus var ikke noe tema for meg. Inntil jeg ble arb.ledig og deprimert. Gamle mønstre er vonde å vende. Så, jeg befinner meg in the middel of nowhere akkurat nå. Prøver å la fortiden være en styrke, men i praksis fungerer det ofte motsatt. Løgn og ærlighet må balanseres, mange tåler ikke en usminket sannhet. Så jeg kjemper, og i den kampen hjelper det å f. eks lese ting som gir meg håp. Jeg lærte fra livets start at jeg ikke er viktig, så jeg er grenseløs i fht andre og jeg ofrer alt jeg kan for å tilfredsstille de rundt meg, for at de på den måten skal være glad i meg og ikke forlate meg. Men det er ensomt, å ikke bli sett eller hørt. Å holde livets historie og erfaringer inni seg. Så jeg er ikke viktig, for de har lest om hvordan jg har det i bøkene, så bøkene er alt man trenger. Jeg er ikke noe nytt, de vet alt, og om noe ikke samsvarer med boka, så har vi jo alle våre individuelle ulikheter, så det er ikke noe å legge vekt på, det er så "normalt" og ikke noe å snakke om. Jeg har det stort sett bra. Jeg fungerer optimalt når jeg fungerer, og jeg dør nesten når jeg har nedturer. Sånn ca hver 3.mnd med hardt heroinkjør, null søvn og mat på en-to uker. Så gir jeg meg, og fungerer optimalt i 3-4-5 måneder til. Inntil for to år siden hadde jeg levd som rusfri full sysselsatt fra jeg var 18 år. 15 gode år. Nå, vil jeg tilbake dit, men det er vanskelig, også pga fordommer og lite forståelse i samfunnet. Perfeksjonismen. Så, tusen takk, for din artikkel og åpenhet vil kunne bidra til at flere vil forstå, at veien til fungering, veien til rusfrihet osv, er ikke bare via avhold, men gjennom inkludering. Ønsker deg all lykke til videre & skriv mer, jeg er sikker på at det åpner opp for styrke og håp for så mange, mange fler! 😉 Hilsen Linda

Hva gjør man med sånt? Jeg kan jo ikke noe om Heroin? Jeg vet ikke hvordan det er å være prostituert? Kan jeg i det hele tatt være så arrogant at jeg kan innbille meg at jeg kan hjelpe denne kvinnen? Ikke for det, hun har jo ikke spurt om hjelp, men...  Jo jeg kan faktisk det: rus er rus. I begynnelsen så det lovende ut. Linda var i syden og

Linda var rusfri i syden

 

                                        

 

Linda og jeg møtte hverandre, gikk dit sånne som oss trenger å gå og det gikk fint - en stund. Inntil meldingene med dette ordet tikket inn:

"Vøtt!"

 De første meldingene hadde vært en smule mer sofistikerte? "Snart jul  og greier"vøtt". "Detta gåkke vøtt!" kom inn nå. Jeg trengte ingen erfaring med heroin for å skjønne at det var nettopp det det var. Jeg ble redd, jeg var plutselig i en pårørende-situasjon jeg ikke hadde kontroll over (som pårørende-situasjoner er) med bilder attåt. Jeg så for meg en døende Linda og null mulighet til å stoppe det. For vi er vel enige om det nå? At vi andre kan ikke stoppe det? Ei heller med min egen erfaring kunne jeg det. Noe jeg visste og det er hardt og sitte på sidelinjen mens man observerer døden i hvitøyet. Overdoserisikoen var gedigen for Linda, hun gikk tross alt av og på stoffet.

 

                                       

 

... det tikket allikevel inn meldinger med håp i siktet:

Hei. Jg holder meg rusfri idag, angsten og kroppen ellers er ikke på G, grusomt tøft de første dagene uten.. Jg orker ikke snart flere runder as, og har seriøst problemer m å holde mg unna i dag, vurderer togtur for fiks hver halvtime, gjort på 15 min., men jg er så sliten og lei av rus og konsekvensene at jg orker ikke den togturen, jg biter meg fast i sofaen, i kaffen, i NRK, i ja alt annet enn enn de tankene som har lyst å ruse meg. Selvtilliten er knekt, trynet fullt av sår og jg gruer mg en ny uke i praksis når jg ser ut som en narkoman, prøver å tenke at det blir fort bedre bare jg holder meg unna dritten og spiser og lever ok, men ah it's shitty... Kanskje i morgen får du en hyggeligere mld hehe - en mindre ego og kjip melding hehe. Jg blir så flau over meg selv når jg er sånn her

Jeg kan ikke snakke for Linda, men i mine øyne er hun en av to ting: død eller levende.

Når man går av og på sier det fort pang. Den vante dosen blir en dose for mye, fordi den vante mengden er for sterk for en ren kropp. Jeg er ikke redd lenger nå, for Linda vil, Linda har fått nok og Linda er trygt plassert på en klinikk i veldig lang tid. Linda er plassert på ett sted Linda vil være og selv føler jeg det pårørende sikkert ofte føler, lettelse. Jeg har mildt sagt fått smake min egen medisin.

På maskinen min ligger hele historien til Linda og dere skal få den etterhvert. Hun er flink til å skrive denne dama og kanskje er det det hun skal drive med når hodet klarner opp? Hvem vet. Det er en av de fine tingene med å bli nykter. Uante sider dukker opp. Ikke sant Linda?

To be continued

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar





hits