Hælvetes festdager

Nå som det snart er Jul kommer tankene på barn og rus. Den teksten har jeg skrevet for rusfeltet som kommer 18 desember, derfor legger jeg heller ut en som allikevel har med familiefestiviteter å gjøre. Teksten er fra boken. Måtte gudene forbarme seg:

 

Å drikke på feil sted til feil tid

Jeg vet ikke om du har hørt dette før?
Setningen er faktisk et begrep for de fleste edru alkoholikere.
Jeg lærte den første gang på Trasoppklinikken og den trenger vel ingen videre forkla
ring.
De fleste alkoholikere har gjort det - i større eller mindre grad.
Noen ganger gjør man én ting til - man skyver det langt, langt under teppet og later 
som om det aldri skjedde.

 

Bryllup? Alle fester da i bryllup?

Den store dagen opprant for broren min, han skulle gifte seg med sin Nina, og vi - Terje og jeg, hadde stått for utstyret. Store telt, bord, servise og alt som skulle til for å stelle i stand en stor fest - en av de tingene vi virkelig kunne. Terje og jeg fungerte optimalt hvis noe skulle arrangeres, vi kunne skaffe alt og vi fikk det opp i tide - kanskje i siste sekund, men alltid i tide. Vi hadde jo mange års erfaring med gaffateip.

Etter selve vielsen sto jeg på terrassen utenfor annekset med Mathias i barnevognen og så utover alle de feststemte menneskene som var vel plassert under kunstverket vårt. Været var perfekt, brudeparet lykkelig og den lille kjernefamilien vår sto på sidelinjen og nøt synet av suksess. Vi hadde barn å dysse i søvn.
Kunne ikke Mathias sovne snart da?
Jeg hadde holdt på hele dagen og fortjente virkelig en pust i bakken. Terje kom ut på 
terrassen mens jeg sto der og slengte barnevognen frem og tilbake.
«Julie. Jeg legger Maria nå, når Mathias har sovnet kan du jo bare gå bort til de andre 
hvis du vil. Jeg er trøtt, så jeg blir her med barna».
«Herlig! En hel kveld uten tanker på ansvar a gitt!» spøkte jeg til Terje og lo.
Den store familiefesten var godt i gang da jeg endelig kom meg bort dit. Ninas fa
milie kjente jeg ikke så godt, men mine egne var det alltid fint å treffe. Vi møttes jo så sjelden!

Nikolai og Nina satt ved bordenden og holdt sine taler for hverandre mens de skålte i vann. De hadde rett og slett bestemt seg for å slutte å drikke alkohol. Litt ut av det blå til og med? Jeg skjønte meg ikke på sånt, det var sikkert noe åndelig over hele greia, men dem om det tenkte jeg og skålte tilbake.

Etter hvert som kvelden kom forsvant brudeparet, og vi andre ble sittende igjen og skravle om alt og ingenting.

Svart.


Jeg bråvåknet.

Så kjente jeg det. Den velkjente følelsen av at alt hadde gått galt skylte gjennom kroppen og jeg visste med en gang at det var sant. Jeg kjente på hele meg at jeg hadde gått bananas. Men hvorfor? Herregud!

Angsten bølget gjennom kroppen som rier. Hva hadde jeg gjort nå? Hvorfor er jeg sånn?!

Terje våknet.

Han sa ingenting? Jeg kjente det på meg igjen. Nå var det ikke bare «faen heller!». Det var alvor. Jeg husket ingenting og jeg var lammet, ingen ticks, det var verre. Terje romsterte på kjøkkenet.

«Julie?»
Terje kjeftet ikke.
Husker du at du sloss med moren din i går?» Jeg sa ingenting. Jeg klarte det ikke. «Jeg er ikke sint.» Stille. Jeg kunne ikke si noe som hjalp.
«Du må ikke drikke mer, Julie.»
«Nei, jeg må ikke det.» Jeg måtte ikke det. Jeg kunne ikke det. Jeg kunne ikke gjøre

noe bra igjen. Kunne jeg dø? Eller bare bli borte? Nei, jeg måtte vente. Jeg kunne jo dø når barna ble store nok?

Det var ille. Mannen til Viktoria hadde holdt meg nede i bakken. Jeg hadde vært krakilsk og ustoppelig. Angsten var så enorm at jeg nesten ikke kjente den. Jeg bare så på Terje og håpet at han så alle ordene jeg ikke klarte å si. Det var ingenting jeg kunne si som dekket hva jeg hadde gjort, og jeg visste ikke hvorfor. Jeg gikk ut av hytta vår for å møte skammen. Dette kunne ikke bare viftes bort med et lett nikk og «Lite heftig party i går' a!».

Jeg var 35 år.

I hagen gikk de nye svigerforeldrene til broren min og småryddet på bordene. De nikket til meg med vennlige smil og sa «Hei. Hvordan har du det?»

«Bra, takk og dere?»
Jeg lot som ingenting, vel vitende om at det egentlig ikke gikk an.
De lot som ingenting de også.
Jeg gikk inn. Verden gikk sakte.
Terje og jeg snakket om noe.
Mamma og pappa kom og snakket om noe.
Jeg visste ikke helt hva vi snakket om.
Igjen hørte jeg Terje si at jeg aldri måtte drikke mer. Jeg visste ikke om han sa det til

meg, seg selv eller foreldrene mine. Kanskje han sa det til alle? Jeg var helt enig.

Terje dro ut på turné dagen etter, tidsnok til at jeg rakk polet etter at han hadde 

dratt. Jeg kjøpte bare en halv flaske vodka, la barna, laget spagetti med pesto - den tidens favoritt - og hadde en stille, rolig kosekveld foran TV-en. Ingen så meg, og vodkaen roet nervene. Jeg hadde akkurat nok til å ta toppene av angsten. Men bare toppene. Synet av barna som lå ved siden av i sengen tok litt mer. En vennlig telefon fra Terje tok enda litt til. Resten fortjente jeg.

Foreldrene mine lot meg være i fred. De visste at jeg trengte det. De visste at konfrontasjoner ikke hører hjemme noe sted når folk lider under sterk skam.

Jeg la meg ved siden av barna etter å ha tømt halvflasken og jeg la meg edru. 

 

Etter en stund gled livet tilbake til gamle, vante mønstre, det er ikke så vanskelig å få det til. Det er bare å gå litt forsiktig i dørene en stund, og man går faktisk ikke stille i dørene fordi man blir pålagt det av andre, man går stille i dørene av seg selv, med skammen sin. Man oppfører seg sånn fordi man fortjener det, det er selvpålagt.

Man vil ikke gjenta dette grusomme. Så hvorfor blir det da så lett å falle tilbake i gamle mønstre?

Fordi man er alkoholiker. Men ofte også fordi de medavhengige egentlig ikke vil at alkoholikeren skal slutte helt å drikke. Jepp. Det er nesten ingen som innrømmer det, men det er sant.

Hva skal dere da gjøre når dere skal kose dere, hvis dere ikke kan ta et glass vin? Kan ikke jeg heller drikke noe, da?
Hva med de deilige rekeaftenene?
Jeg må vel kunne ta en øl til maten selv om hun ikke drikker?

Det er jo ikke mitt problem, så hvorfor skal det gå ut over meg?

Dessuten, sånn som hun oppførte seg sist så skulle det faen meg bare mangle at hun korker flasken!

Etter noen dager eller uker:

Så flink du er for tiden! Man tror at de har gjenvunnet kontrollen. Håpet tennes ? kanskje hun ikke er alkoholiker likevel?

Etter en dag til sier alkoholikeren: «Du, vi har jobbet så hardt i det siste og jeg er så sliten (hun hopper rett i det): I kveld har jeg lyst til at du og jeg setter oss ned med en god middag etter at barna har lagt seg og koser oss litt, det er så lenge siden vi har hatt litt tid for oss selv.»

Hun sier det gjerne i et tilfeldig tonefall mens begge er opptatt med praktiske gjøremål og stemningen er god fra før.

At det ligger en flaske rødvin eller to i denne settingen, trenger vi vel ikke å være i

tvil om.
Han sier seg helt enig, faktisk vel vitende om den unevnte alkoholen som hører med.

Og for virkelig å kalle en spade for en spade: Han vil drikke litt vin sammen med henne, han vil kose seg igjen han også, og tenker:

Jeg har jo sett henne drikke moderat nok ganger?

Hun er nok ikke alkoholiker, hun sliter bare litt og det er vel over nå? Vi har det jo egentlig så fint sammen. Hun har i grunnen bevist det jeg trengte å se.

Nå har det jo gått så bra så lenge.

Kvelden går fint. Dere har det faktisk kjempehyggelig. Dere snakker om barna, om jobben, dere maler ut neste ferie, diskuterer neste oppussingsprosjekt og spøker om deres politiske uenigheter.

Hun er både søt, sexy, morsom og ikke minst intelligent. Alt det vonde er borte, og han får det endelige beviset:

Det som skjedde var sikkert bare en fase! Hun er helt fantastisk, og vi kan endelig ha disse fine kveldene sammen igjen.

Livet går nesten umerkelig tilbake til slik det var. Bortsett fra én liten ting: Det blir litt verre, sakte, men sikkert blir det verre. Hun klikker kanskje ikke i vinkel, men det er andre ting som eskalerer. Du kan ikke sette fingeren på hva det er, ikke hun heller.

Så var det så vanskelig, da? Å få lov til å drikke igjen? Nei. Det var det ikke.

 

Go' Jul;)

2 kommentarer

PHANTOMBLUE

08.12.2016 kl.22:34

Du var sikkert neppe, den første som har drete på draget i et bryllup en gang i tiden.Du blir sikkert ikke den siste.Selv om dette var siste gang for deg

https://youtu.be/lt9IJX0qI6o

Bitte-Louise

13.12.2016 kl.08:46

så utrolig nydelig blogg du har :D Gleder meg å lese flere innlegg av deg på denne bloggen :D

Skriv en ny kommentar





hits