Død og Grusomhet!

Categories Reise

Åååå! Jeg vil bare døøøø! Jeg har det så grusomt og ingen skjønner meg! Det er ikke en gang noen her nå som ser at jeg gråter! Helt bortkastet! Filler’n, det er flere timer til kjæresten min kommer hjem og da er sikkert alle spor av gråt borte. Alle mine blodige tårer er bortkastet. Han skulle bare ha visst! Ja det skulle han! Men her står jeg helt alene i en verden hvor ingen bryr seg om meg. Jeg ser meg litt rundt for å se om noen ser min store tragedie, men neida, intet publikum. Når jeg tenker meg om er det i grunn helt forkastelig at ikke folk bare kan forstå hvordan jeg har det inne i hodet mitt helt av seg selv til enhver tid. De må jo være helt blåst i skallen! Barna skjønner ikke bæret de heller, for de vil ikke bo i Syden en gang. De mener at de både har venner og et liv her i denne sørpa. Jeg vil bo i SYDEN! Egoistiske snørrunger! Skal dere komme her å fortelle meg at en liten kokospalme ikke kan løse alt? En liten søt kanarifugl kanskje? Jeg skal bare vinne i lotto på lørdag så ordner alt seg.

Jeg skal egentlig inn i huset vårt, men blir stående å henge i håndtaket på utgangsdøren og hulke. De skulle bare visst hvor vondt jeg har det nå, hvem “de” er er en smule uklart, eller nei egentlig ikke: ALLE!

Jeg vet det! Jeg tar livet av meg, jeg orker ikke mer av dette. Jeg har det så grusomt at barna i Afrika bare kan gå å røkke seg i nepa! Jeg hikster og føler meg som den lille ungen i barnehagen, hun som står helt alene ute i regnet mens det sildrer ned i nakken og inn under regntøyet, alle de andre har gått inn og ingen bryr seg om henne. Stakkars stakkars meg. Ja! Jeg skal ta livet av meg, det er nettopp hva jeg skal!

Presten står ved alteret i begravelsen min med hode bøyd i stor sorg mens Mozarts Requiem dundrer ut av høyttalerne (evt Oslo Filharmonien live med minst 40 musikere tilstede) så de hører det fra Smestad til Majorstua (vi snakker selvfølgelig vestre gravlund her).

Alle skammer seg nå. Alle sitter på benkene og vrir seg i grusom anger fordi de ikke så meg eller hvordan jeg hadde det i livet som nå er forbi, forbi så alt ALT for tidlig. Hahaha! Nå kan dere bare ha det så godt for jeg er nemlig DØD!

Presten, eller egentlig erkebiskopen i Oslo holder en rørende og poetisk tale mens alle kneler og mot slutten av denne fortryllende seremonien skrider hele Pink Floyd frem på kirkegulvet for å hylle mitt store, unike og dramatiske liv! Ha! Det hadde dere ikke trodd det!

Jeg ser utover de bøyde, skamfulle hodene og røres til tårer av den tunge sorgen, den ligger som et tykt og deilig lag i rommet. En stor tåre triller nedover kinnet mitt og jeg er meget fornøyd og beveget av det hele.

Eller… oj! Der, helt ytterst på fremste benk sitter barna mine.. ?

Herregud Julie! Jeg snapper ut av den dramatiske og selvmedlidende dødssermonien.

Hva var det egentlig som skjedde nå? Noe så pinlig. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så navlebeskuende fantasi siden jeg var 13 år – eller vel, la oss si 17 da.

Julie! Ta deg sammen, tenk på barna dine, gå inn og lag middag. Jeg trykker dørhåndtaket helt ned og går inn i huset mens jeg tørker snørr og tårer med den nederste delen av genserarmen (dessuten er alt dette helt bortkastet i og med at ingen ser meg), jeg hikster korte dype barnehikst mens jeg åpner døren og går inn i det tomme iskalde huset (på ca 22 varmegrader). Det første som møter meg er den lykkelige hunden vår Akita som elsker meg over alt på jord. Nei Akita! Du skjønner ingenting du heller, vi er deppa nå vi. Vi orker ikke overfladisk logring i utide, gå og legg deg. Akita gjør som hun får beskjed om. Herregud, den hunden kan til og med smile, noe så slitsomt!

Jeg drar det tunge legemet mitt inn på kjøkkenet og møtes av en spottende komfyr som skriker mot meg. Tenke seg til, nå må jeg lage middag til folk oppå det hele. Avgrunnen er et faktum –  det ble ferdigpizza på alle og jeg sender en stor takk til Nora og Grandiosa for et godt høstsamarbeid. Helt uten å bli sponset en gang. Så generøs er jeg ja!

DET ER HØST

Jaha ja, så det er dette som er høstdepresjon? Jeg har hatt det så utrolig bra i disse tre edru årene som har gått. Jeg har svevd med glitrende paljettvinger på rosa skyer, nesten kontinuerlig og gjør det i grunn enda. Jeg er på mange måter en liten drittunge, for det er tross alt mange helt vanlige livserfaringer jeg har drukket bort og hoppet over de siste 30 årene. Jeg har feks aldri hatt noe så enkelt som:

Feber

Influensa

Eller

HØSTDEPRESJON

Jeg har rett og slett sausa det bort. Ser man det, det er mye å gå glipp av når man befinner seg på bunnen av flaska. Hittil har jeg tenkt som så: jeg er heldig jeg, som oppdager de små gledene i hverdagen så sent i livet. Jeg tar de ikke forgitt. Det tenker jeg fremdeles. Men at disse infantile fjortisfantasiene skulle banke på døra var heller uventet. Jeg som avskyr sentimentalitet endte opp som en vaskeklut hengende fra ett dørhåndtak med meg selv i sentrum – eller ikke bare i sentrum, som det eneste viktige individet på jordens overflate. Har jeg virkelig tid til å kaste bort energi på dette? Lære meg taktikker jeg skulle ha begynt med i en alder av 13? Ikke pokker. Jeg har bare en løsning:

Så fort jeg har tatt en alvorlig prat med folka på Hamar og fått dem til å forstå at det tross alt er jeg som skal vinne i lotto nå, flytter jeg til Bora Bora. Jeg tar med meg min velvillige, kjekke, maskuline og sterke mann, manipulerer barna, kjøper vennene deres og drar med meg hele røkla til turkoise heaven:

 

Nettopp! BORA BORA

Nå skal det sies at jeg aldri har vært på Bora Bora, men høres det ikke litt gøy ut? Litt Pippi Langstrømpe? Kanskje vi kan ta med frøken Prysselius som lærer til barna?

 

            

 

Det er en sterk mulighet for at dette er ett gedigent luftslott, så ikke blås på meg.

Kanskje jeg ikke har opplevd høsten ordentlig før, men en ting vet jeg og det er at denne lille absorberende egoistiske bagatellen, den går over;)

 

 

 

9 kommentarer

9 thoughts on “Død og Grusomhet!

  1. Kjære Julie
    I dag morges var det 17 grader i Syden. Det er kaldt, det! Her er ikke husene isolert, og 17 grader, som vanligvis er som en blomstrende sommerdag i gamlelandet, hutrer man seg gjennom med langbukse og strikkejakke. Det første jeg gjorde da jeg kom på jobb var å sette på varmepumpa for i det hele tatt å klare å taste meg gjennom nødvendige skriverier til store og små. Sånn! Den satt, tenker jeg.
    Så kan du hoppe over det faktum at da jeg reiste hjem, skinte solen og det var 22 grader, og enda mer i sola… *knegg*

  2. Artig lesning, som stortsett altid.Men du bør kansje reskrive det litt,eller invest i del batterier.PGA blant alle disse du never du ska ta med deg til borra borra,så nevner du ikke kjæresten som du hadde når du sutra ved inngangs døra.
    Spørs hva han sier til det.Men stedet så jo ikke dumt ut,rent bortsett fra dette med at du må ha noe å gjøre der.
    Er vel en grense for hvor mye til og med du kan ligge på stranden
    Men du kan altids skrive ny bok=Hvordan gå fra forfatter til beach bum i borra borra 101
    PS om du tar hu derre fra pippi med deg,er jeg stygt redd ungene dine blir tiltalt for mord etter en stund

  3. PHANTOMBLUE: Herregud! Jeg er deg så evig takknemlig Blue at det ikke kan bli mer evig! Jeg gikk sporenstreks inn og redigerte. Kjæresten havner nå i Bora Bora sammen med oss. Det hadde jo vært helt krise for meg personlig. Tenk deg a, å gå der blant palmene og bare ha barn og prate med for resten av livet! Jeg skylder deg en kake!

  4. HEhehe. Bare hyggelig.Fikk litt sånn hjemme alene følelse.Hele veien til flyplassen kommer du ikke på hva du har glemt.Så når du står der i vann til anklene oppdager du at din bedre halvdel er gjenglemt hjemme

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.