Selvforakt, et fascinerende fenomen

Categories Blogg

Alvorlig talt?

Å gå fra en avhengighet til en annen er vel ikke å anbefale. Det er lett å gjøre det hvis man ikke er klar over “potensialet” sitt. Jeg har gjort det – to ganger. Eller, den første gangen blandet de seg vel av seg selv, i ungdommen – spisevegringen og alkoholen. De gikk hånd i hånd til jeg fikk hjelp med maten. Alkoholen ble igjen som du sikkert vet nå. I 30 år var vi kjærester.

Overraskelsen kom da jeg slo opp og ble edru. Det viste seg at jeg ikke hadde kvittet meg med vegringen i det hele tatt, bare drukket den bort. Den fysiske delen av vegringen var og er borte. Men den psykiske? Den er helt på bærtur. Jeg avskyr alt ved mitt eget ytre, ikke alltid, men for ofte – jada, jeg vet at det ikke henger på greip, jeg er tross alt 46 år. Jeg skjønner det. Men sånt hjelper lite. Å skjønne ting.

Jeg skal ikke bli treningsnarkoman. Men jeg tenker som så: jeg er møkkalei av denne selvforakten. Den viser seg å være mye verre enn alkoholismen, for meg iallefall. Jeg blir ikke kvitt den og det går med så utrolig mye bortkastet energi til sånt tull. Ja, jeg har blitt gammel nok til å kalle det det nå: tull. Men tull går ikke nødvendigvis bort.

Det indre? Det går tydelig vis ikke over så lett. Kanskje aldri? Så derfor må jeg prøve å ta bort “aldri”. Jeg tar ett hardt tak i det ytre, det overfladiske – eller? Er det egentlig overfladisk med egenpleie Julie? Nei, det er ikke det og det må du snart forså. Det handler om å ta vare på seg selv, respektere seg selv – det har jeg sjelden gjort. Som regel gjør jeg meg selv verre enn jeg føler meg for å gjemme meg bort i det. Jo verre, jo mer fillete, bustete, usminket, u-alt, jo bedre. Det å gå ut av huset for å møte andre kan være min værste fiende. Ikke det å faktisk møte andre, jeg er sosial midt oppi det hele, men det å måtte deale med meg selv før jeg går ut av døra. Ironisk nok vet jeg at ett bad, normale klær, litt sminke og en hårbørste vil løfte meg litt. Men gidder (les tør) jeg? Nei.

Tur med hunden?

Æsj, bare en liten tur med hunden? Hvem trenger å kle på seg ordentlig for å gå tur med hunden? Tydeligvis ikke jeg. Ikke her på Nesodden, jeg bor tross alt på landet. Så jeg trasker ut i det værste jeg har: fillete joggebukse, slitte sko og en boblejakke som har sett bedre dager – det er jo tross alt kaldt ute. La oss se litt på den boblejakken Julie: du går i en dyne. Du går i en størst mulig dyne med flekker og slitasje for å gjemme deg fra verden. Joggebuksene dine er trukket litt oppover leggen, de blir mer posete på den måten. Hår? Dusj? Sminke? Glem det. Jeg er ett troll. Det kan være kult det? Å være litt slurvete, litt rocka, litt ujålete? Flowerpower og hippie? Bullshit Julie, du trekker deg ned, sånn er det.

Så der går jeg da, på landeveien – med hunden. Nå har det seg slik at denne landeveien ender opp ved den lokale Kiwi-butikken. Jeg trasker inn i det heller forfalne utstyret mitt. Inne i butikken er det mennesker, jeg slår på smilet og later som “jeg bare er sånn”. Jeg er bare så fri og klin sprø jeg, at jeg kan traske rundt i hva som helst. Som dere ser så er ikke jeg avhengig av å ta meg ut til enhver tid. Jeg er en gladlaks på landet jeg!

Dette må ta en slutt

Så ja, jeg har trent i dag, tatt solarium, dusjet lenge i garderoben, smurt inn hele kroppen, sminket meg og tatt på meg ordentlige klær. Nei jeg lyver, jeg har bare trent og badet hjemme etterpå, men det er litt – kanskje jeg gjør resten av den spa-listen i morgen? Jeg vet at det lønner seg, iallefall for meg.

Heldigvis er ikke noe av dette unikt ved meg. Vi deler dette også, mange av oss. På forskjellige måter. Da jeg var yngre var det dramatisk og grusomt. Det var så synd på meg! Jeg var unik mitt grusomme og misforståtte liv. Suveren og mørk i min ekstravagante kjeller. Nå er jeg bare møkkalei av tullet. For det er tull!

Måtte våre i-lands problemer finne graven snart…

 

2 kommentarer

2 thoughts on “Selvforakt, et fascinerende fenomen

  1. hehehe fikk nettopp sånn derre mental bilde av deg spasere morgen tur med bikkja,kun iført keiserens nye klær.Dau trøtt og jævli,med håret til alle kanter.Uten å fatte åffer folk ser på deg.
    Å bli treningsnarskis er jo ikke dumt da,er jo en fin måte og bedrive tiden på,og holde alderdommens forbannelser i sjakk.
    Men innlegget ditt under her reiser vel en smule tvil om hvor motivert du er til denne avhengigheten.
    Det sies jo at,dørstokk milen er det største hinderet.Men stå på ikke gi deg,du har jo klart å slutte med alko+Skrevet bok.Da klarer du nok de neste kampene og,selv den mot godstolen og dørstokken.
    Har opplevd at de er fæl til å rotte seg sammen mot en stakker.Godstolen spesielt,den angriper ofte bakfra 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.