Morgen

Alle har egenerfaring 

Det er en fin morgen fordi jeg er frisk og ikke fyllesjuk. Jeg vet at jeg har sagt det før - dette om morgenene, men jeg tror det er noe av det fineste jeg vet, for det er et helt usannsynlig mirakel at jeg kan være frisk om morgenen. At jeg til og med vil det. Det er kanskje det mest usannsynlige av alt - at jeg faktisk ikke vil ha alkohol.

Jeg er overrasket over en ting til. Jeg er overrasket over at det til slutt ble den pårørende/medavhengige jeg skulle tenke mest på. For det har blitt sånn, jeg tenker mest på deg som ikke forstår hvorfor vi er som vi er og sliter deg ut for å hjelpe en som kanskje ikke vil ha hjelp - en som ikke stopper, for vi vil ikke det. Vi vil bare lære oss å drikke sånn som deg så vi kan fortsette. Vi må fortsette, mens du sitter igjen uten å fatte hva som foregår.

Så hvorfor vil vi ikke slutte da?

Tenk litt på det. Hvem vil slutte å ha det gøy? Slutte å kose seg? Slutte med den deilige følelsen av å kunne koble ut? Det vil vel ikke du heller? 

Det er nettopp dette som gjør det farlig: rus er gøy. Kjempegøy! Og koselig... foran peisen om vinteren. Ja, men han/hun har det jo ikke sånn lenger tenker du. Han/hun oppfører seg jo helt hinsides og er deprimert mesteparten av tiden. Ja det er riktig, men ikke i egne øyne. Det var i går det. I kveld skal jeg på fest å ha det gøy, det er jo gøy! Jeg vil kose meg med deg foran peisen og aldri krangle med deg igjen. Jeg lover. Det er over nå. Jeg hadde bare en jævlig fase. Det har vært så mye i det siste.

Du ser det fortvilet utenfra, du prøver å si fra, men du tror litt på det også - du har håp. Det er ikke så rart kanskje? Jeg tror tross alt på det selv jeg også - og har det samme håpet. Det hjelper ikke. Både du og jeg tror at det blir bedre nå, også blir det ikke det. En ting mange glemmer er at jeg også tror på det - jeg tror og vil at alt skal bli bedre snart, jeg vil bare ikke slutte. Jeg vil drikke sånn at det ikke gjør noe. Jeg vil drikke mens jeg oppfører meg pent og jeg vil slippe angst. Det går vel det? Til slutt? Det gjør ikke det.

Jeg har sluttet å bruke for mye tid på de som ikke vil - jeg prøvde en stund, til jeg kom på en ting: jeg har vært en av de i mange år - jeg vet at du, som vil hjelpe, bare er et stort fjell av pes! Jeg vet at du ikke skjønner meg! Jeg drikker ikke for mye! Jeg klarer meg så bra så! Jeg har både jobb og barn og står opp om morgenen og hund og hus og ÅH! Slutt å pes!

De som har kommet langt nok og fremdeles feiler, de har jeg derimot drøssevis av tid til. Jeg vet at jeg trengte støtte rundt meg. Også til å feile. Hva trengte jeg da? Jeg trengte tillit og jeg fikk tillit selv da jeg ikke fortjente det, de ga meg tillit selv om de ikke trodde på det selv. Jeg er så heldig at jeg er oppvokst med folk som har egenerfaring. Neida, ikke innen rus, bare innen eget liv og det holder - vi er bare mer av visse ting, derfor har alle egenerfaring de kan bruke: saus i hode, selvmedlidenhet, narsissisme, glede, sorg, tap. 

Min familie slet seg ut med bekymringer i mange år. De fikk ingenting igjen for det, men de er familie så de kunne ikke gi seg og jeg skjønner det - at det ikke går an å gi opp noen man er glad i. Du får ikke noe igjen for det - ikke før personen slutter. Da derimot får du alt, da viser det seg at det nettopp var all støtten du trodde ikke hjalp som kommer tilbake. Den rusavhengige har ett grunnlag og bygge opp selvtilliten sin på - din oppbrukte energi. Den rusavhengige har nemlig ingen egen selvtillit å støtte seg på i begynnelsen av edruskapet, så ja - til slutt får du det igjen. Det er veien dit som er uforutsigbar for du vet ikke om målet er der - det kan vi ikke vite. Så mens det pågår: pass på deg selv, gi deg selv plass i ditt eget liv. Ikke la deg drenere - vi kan ikke vite om det går bra. Beklager.

Julie (Dette er ikke fra boken)

P.S Jeg har ikke svarene, jeg snakker bare på bakgrunn av... ja nettopp - egenerfaring.

 



 

 

 

8

Plass i eget liv, sier du? Korleis?

fabelastisk: Ja, fabelastisk. Det klarer jeg ikke å svare på;) plassen alle burde ta i livet sitt og hvordan:) egentlig er jo hele problemstillingen stappfull av filosofi, meninger og egenerfaring for alle.

Kai August Gundersen Brandal

Alle har ja ALLE HAR en mening om llivet ikke sitt eget alltid men andres

Kai August Gundersen Brandal: Du sier noe Kai! Det er ikke bare bare å se til seg selv først. Jeg tar meg selv i det daglig jeg: ALT ER ANDRES SKYLD OG INGEN SKJØNNER NOEN TING! Haha! Jeg har sug i brystet og det er bare din skyld! Barna er så slitsomme kan ikke alle bare være stille, dessuten er du en idiot! Du må jo skjønne hva jeg tenker på av deg selv! Du kan jo ingenting, jeg derimot? Jeg skjønner alt. ALT SIER JEG! Så ja Kai, jeg tror jaggu meg du har helt rett;)))

Jeg vokste opp i et hjem hvor dette med avhengihet ikke eksisterte, men det var jo andre familiemedlemmer som hadde alkohol som sin nermeste venn, eller kanskje uvenn. Jeg forsto ikke som barn hvor destruktivt det var, ikke før jeg ble kjent med mitt biologiske opphav. En far som fungerte veldig fint i lang tid, før han ramlet ut på flere måneder med drikking og isolasjon fra omverdenen. Jeg fant fort ut at det ikke var noe jeg kunne si eller gjøre for at dette skulle forandre seg. Man må bare være der for å støtte, når flaska ble satt bort igjen!!

Vera Lynn: Der dekket du alt Vera:)))

Du skriver så rett fram at det er umulig å ikke skjønne hva du sier. Og det er så gjenkjenbart! Jeg er så glad for deg, Julie! <3

solveig: Så godt å høre Solveig:) Det er vel bare gjenkjennelse vi kan bygge oss opp igjen på, så det er virkelig fint å høre at det er forståelig:)))

Skriv en ny kommentar